Å korsfeste seg selv

Jeg anser meg selv som en  positiv person. Jeg er løsningsorrientert og tror oppriktig at alt kan løses bare vi tenker oss om eller gjør ting på en annen måte enn vi først tenkte. Jeg har også generelt en lys tankegang. Ja, det finnes vonde ting i verden, ting er grunnleggende galt i mange forhold. Men vi får lov til å kjempe for gode ting, både på andres og egne vegne. Det finnes håp, vi får lov til å gi andre mot.

Jeg har tenkt litt på hvilken sang som allerbest snakker til meg av Tori sine sanger. Og etter å ha tenkt over favorittene mine og minner, har jeg stoppet ved den som kanskje snakker det tydeligste språket. Noe av det jeg liker med den er at flere som har lyttet til den hører ulike ting og lag ved den, som så mye annet av Tori Amos sin musikk. Jeg er klar over at den har mange måter å leses på, jeg har minst tre, men det er denne som snakker klarest til meg og derfor er det en personlig lesning av en Toritekst.

Jeg har dårlige sider i fleng ( og gode), som hos alle mennesker, er noen mer tydelige enn andre. Mennesker er nyanser, det vil vi alltid være. En av mine kommer tydelig til side i crucify.

Why do we
Crucify ourselves
Every day
I crucify myself
Nothing I do is good enough for you
Crucify myself
Every day
And my heart is sick of being in chains

Metaforen korsfeste er tydelig. Når jeg hører denne sangen tenker jeg hver gang at ”dette gjør jeg jo” Jeg har altså kartlagt problemet, men å frigjøre seg fra det er vanskelig. Jeg misliker at det er en side jeg har og jeg merker at jeg blir sårbar når mine nære ser dette. For selv om jeg generelt ikke er noen redd person, så tenker jeg at det er utrolig unødvendig. Både at jeg skal ha denne siden og at de rundt meg skal måtte belastes med den.

Jeg korsfester mine prestasjoner og min person på det mentale korset. Høye krav kan være bra, når de blir til mentale hinder er det ikke veldig bra. Jeg sliter med å tro på at jeg er god nok: Innenfor det faglige, innenfor skrivingen, innenfor tingene jeg gjør og menneskene jeg er rundt. Jeg korsfester meg ikke overfor andres forventninger, men overfor meg selv og mine egne krav til meg selv. Jeg er ikke god, jeg blir ikke god… Ikke nok.

Every finger in the room is pointing at me
I wanna spit in their faces
Then I get affraid what that could bring
I got a bowling ball in my stomach
I got a desert in my mouth
Figures that my COURAGE would choose to sell out now.

For meg symboliserer dette selvtillit og tankesekkene.   Fornuften forteller at jeg kan ta et oppgjør med dem. Men verdensmesteren i meg jobber på spreng mot konsekvensene. For å ta et oppgjør med dem, vil si å vise seg sårbar på et enda dypere nivå enn det jeg gjør i dag. Det peker også mot de stegene jeg allerede har tatt, det har vært bra for meg, men samtidig har det gitt konsekvenser. Fornuften sier at jeg blir sterkere av å gjøre dette, åndsutviklende og karakterbyggende. Men noe holder igjen. Jeg prøver å finne mot dypt inni meg, men det som holder meg tilbake er indre lenker og jeg adlyder dem til tider fordi jeg er redd for å kreditere meg selv, redd for å slippe fri det som er i meg ( fordi jeg rett og slett er redd for fallet. ) Fordi jeg veldig lenge har greid å være “ flink”, men innerst inne vet at å være det ikke nødvendigvis er bra. For det kan også styres av frykt for å falle, redsel for å slippe tak.

I’ve been looking for a savior in these dirty streets
Looking for a savior beneath these dirty sheets
I’ve been raising up my hands
Drive another nail in
Just what GOD needs
One more victim

Her finner jeg det å lete etter styrken i seg selv. Mot til å være et helt menneske, på tross av at alle mennesker har gode og dårlige sider. At det er skitne stykker, skambelagte flak og ting man ikke ønsker skal komme til overflaten. Mange ganger ting som ikke engang er skamlige, men som av en eller annen omstendighet har fått den merkelappen.

Et oppgjør inni en kan være oppgjør med indre skam, redsel for å innrømme for andre og også for seg selv. Det naturlige i oss er kanskje gjort unaturlig og skam er blitt en følgesvenn på mange områder. 0gså her gjør tankesekkene nagler som kan borre oss opp på et kors. Det som fornuften og hjertet sier oss at vi egentlig ikke bør frykte, det er ikke nødvendig skamlig selv om vi kanskje kaller noe skam, i blant er kanskje løsningen til dels å hengi oss til det. Noen sa en gang: følelser er som små barn, de må tøyles. Dette er jeg bare delvis enig i. Vi kan ha kustus på dem, men vi får ikke gjøre dem til mektige våpen mot oss selv. Det er de ikke ment som… Følelser skal ikke undertrykkes.

Got a kick for a dog beggin’ for LOVE
I gotta have my suffering
So that I can have my cross
I know a cat named Easter
He says will you ever learn
You’re just an empty cage girl if you kill the bird.

Sier meg noe om at du ved å undertrykke deg selv, blir lidelsene rundt å gjøre dette, et middel til å opprettholde din boks og trygghet. Ved å holde deg nede, slipper man å bli såret av andre, men blir såret av sin egen mangel på selvtillit, styrke og tro på egen iboende kraft og potensial. Men ved å ikke søke sitt fulle potensial dreper du det du har inni deg og blir tom fordi du ikke tror på det som bor i deg selv. Det er ikke tingene du trodde som var synden, men den verste er den du gjør mot deg selv, ved å ikke utvikle din ånd som menneske. Frykten skaper en illusjon og du straffer deg selv ved å ikke tro du har det i deg. Denne stadige undervurderingen blir en ond og vond sirkel. Men det er bare en optisk illusjon. Alle har sin iboende styrke…

Ive been looking for a savior in these dirty streets
Looking for a savior beneath these dirty sheets
Ive been raising up my hands- drive another nail in
Got enough guilt to start my own religion

Det som hindrer oss i å finne styrken vår er ofte styrt av skyldfølelse. Dårlig samvittighet er delvis skapt av dem som vil holde andre nede, men mest alvorlig: vi bruker det i blant bevist og ubevist for å holde oss selv nede. Fordi vi svært ofte tror vi rett og slett ikke fortjener bedre.

Please be
Save me
I CRY

Når jeg erkjenner for meg selv at jeg gjør dette for meg selv, kjemper jeg inne i meg selv for å dra meg løs fra dem. For å kunne etterleve et av mine favorittsitater: I was always looking outside myself for strength and confidence, but it comes from within. It is there all the time.(Anna Freud) Og jeg vet inni meg det er sant. Jeg vet at jeg har det i meg, så er kampen å våge å tro på det, omfavne og anerkjenne det.

Why do we change (chains?)
Crucify ourselves
Everyday
Never going back again
Crucify myself again
You know
Never going back again to
Crucify myself
Everyday

Den siste delen snakker til meg om det som kommer. At selv om vi mennesker korsfester oss selv daglig av mange ulike grunner. ( Noe jeg tror de fleste gjør, at det er en del av det å være menneske), vil vi bevist forsøke å kjempe oss ut av det. Jeg tar selv steg hver dag mot å finne mitt eget mot til å leve livet mitt som jeg ønsker, for å ta sjanser, ikke vike av å frykt for fallene.

Jeg tror og håper at jeg en dag vil finne min iboende styrke, mitt mot og forstå at det har vært der hele tiden.

Jeg har håp, fordi jeg ser fremgang. Jeg har styrke, nesten større enn jeg anerkjenner og vedkjenner meg. Men i noen tilfeller kommer usikkerheten frem, jeg unnskylder meg og blir redd for anerkjennelse. Jeg trekker meg ned, fordi jeg rett og slett føler at jeg kommer til kort.

Men jeg skal klare det. Hver dag lærer jeg noe om å ikke korsfeste meg selv på nytt.

Alle mennesker er unike i egenskap av å være dem og i egenskap av å være skapt er vi alle anerkjent. Vi må famle, vi må falle, vi må reise oss.

Men i bunn og grunn har vi alle ubegrenset potensial, bare vi stoler på det, søker styrke i oss selv og andre, søker sine gaver. Og jobber mot å IKKE korsfeste oss selv hver dag.

* Rettigheter vedrørende sangtekst tilfaller Tori Amos. ( crucify)

TORI AMOS concert CRUCIFY

Gleðileg jól

Noe av det fineste julaften er å dra på  kjerkegården, hvor vi tenner lys på mor, Besses og onkel Dags grav. Veldig stemningsfullt å se lyshavet utover snøen. Det er veldig flott å se mennesker komme med smil og tårer, for å minne dem som har gått foran oss. Jeg lurer på om de smiler ned på oss. Vi hyller livet, samtidig som vi minner dem som har brutt gjennom sløret. Kanskje får vi en dag møtes igjen? Det er det bare ” han der oppe” som vet. Men jeg kjenner at de er her og at noe av dem lever videre inni oss. De kommer alltid til å bli husket. Om ikke annet er de evige smil i hjertene våre. Kanskje vi også i deres?

Det er godt å gå på kjerkegården. Har alltid følt meg velkommen og heime der. Jeg er ikke det minste redd for å dø, selv om jeg håper å få nytte den tiden jeg har til rådighet godt. Jeg ønsker virkelig å få være her lenge. Men blir det annerledes, får det som hender, skje… Det er ikke meningen å skrive om døden nå, julaften er tid med dem man er glad i og hos oss er det masse kjærlighet, tid og respekt for hverandre. Ritualer og julevaner kan lempes unna, det viktigste er at en har hverandre. Og det synes blant de menneskene jeg elsker høyest i hele verden.

Det  kommer lys  på Tufte også. Lykter i hagen og inne i biblioteket. Ingen krok skal være mørk;)

Måtte alle få en fin julaften. Både kjente og de ukjente, som kan hende bare er venner man ennå ikke har møtt.

Ta vare på hverandre og dere selv. Kjærlighet til mennesker og dyr, respekt for alle individer, er som å tenne levende lys i en kald vinternatt. Om du så bare har et eneste lys, er dette lyset sterkt når andre tenner sitt lys ved siden av deg.

” Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. Dette var den første innskriving, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Davids stad, Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn den førstefødt. Hun svøpte han og la han i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.. Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser, som er Messia, Herren i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste , og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!”

Har du flyttet deg, menneske?

Danserne tolker tungene
i ilden risser de mektige
tegn.

Åpenbart blir mysterier
ingen søker lenger
det evige.

Men visdommen finnes
hun hviler i
deres tåkedvale.

det er din jobb å huske.

Luke 22 ( Julekalenderen)

Ok: Kanskje for enkel løsning, men ikke greit å finne på noe på kort tid, som skulle passe inn i historien. Så her er mitt bidrag til kalenderen 2009 som jeg deltar i. Absolutt ikke godt, men levert til tida i alle fall.

http://forfatterloggen.no/?cat=1472

Marius kunne ikke glemme ordene til manusforfatter Andersen. At han skulle forstå når det var som mørkest. Han hadde grunnet på dette hele veien til Valdres. Det ble tidlig mørkt om dagene, men han var ganske sikker på at det var noe annet som var ment. Derfor hadde han filosofert helt til han opplevde noe som i alle fall kunne minne om konturer av en bredere forståelsehorisont

Han hadde overhørt de to mennenes fortrolige samtale. Først hadde han latt seg dra inn i spenningen i det Claus skisserte. Hemmelige brorskap, Bibelske skrifter og myter. Det minnet om den eneste boka han faktisk hadde lest, ”Illuminati junior tek saka.”

Men dette var ikke en bok, riktignok lå det et manus til grunn for handlingen i julekalenderen, men de befant seg ikke foran kameraet nå. Marius forsøkte å ligge like rolig som en pepperkake, mens han lyttet med ørene på stilk. Han måtte holde seg for munnen for å ikke rope høyt da Claus brått reiste seg. Han hadde sett noe. Det var bare et glimt. Men hvorfor hadde Claus hatt sorte vinger, vært enorm og sortgusten hud? Det var som han hadde sett en annen Claus inni seg. Han kjente seg kvalm.

Andersen sin stemme stod foran ham igjen, det var som om stemmen hans var hyllet inn i et myndig og rolig varme.  ”Ikke skuespill? Hellig oppskrift som er sann? Vanskelig oppgave? ”

” Claus minner om Claw” Hvisket Marius høyt og skvatt. ” Satans klo, Claus er satan. Derfor forteller han bare halve sannheten. Pepperkakene må være satans klør.”

Marius var ikke helt sikker på om han likte dette med at pepperkakene skulle åpne menneskenes hjerner for sannheten. Fantes det en sannhet? Var det noe han hadde lært disse dagene var det at det var mange sannheter og ulike måter å se verden på. Det måtte være løsningen. Han forstod plutselig hva han måtte gjøre. Han kunne lage trygge pepperkaker istedenfor de skadelige.

I det samme hørte han klokken slå  nedenunder. Marius var ikke helt sikker på hvordan han skulle bake pepperkaker, men heldigvis kunne google bistå ham. Da bittelille julaften var over hadde Marius fått klar 144000 pepperkaker. Men hvordan skulle han greie å spre dem over jorden i tide?

Det prustet i nærheten av ham. Rudolf fløy i en halvsirkel over guttungen før den landet. ”Hopp opp, ” sa Rudolf. ” Vanligvis får vi dyrene bare lov til å snakke julaften, men du har gjort en så god jobb med hjemmebaksten, at jeg synes du fortjener hjelp. Det henger en magisk sekk på ryggen min, den kan  romme alle pepperkakene!”

Marius fylte sekken og klatret fortumlet opp på reinsdyrryggen. Det var  Marius sin mørkeste vintertime. Ville de rekke å bytte alle pepperkakene i tide?

Noen fine vintergleder

- Stjerneklar himmel i Telemark, noe helt annet enn i Trondheim.

-  Hente ved som pappa har hogget og vite at veden du henter skal få gi de andre i huset varme.

- Gjøre opp i ovnene og holde dem ved like.

- Tur i skauen, med heimelaga kako og brødskiver. Kjenne at det drysser snø fra greinene og nedover hele deg.

- Sitte i biblioteket og skrive/ lese.

-  Gå tur aleine til mine egne steder, bare meg, naturen og i blant elg eller rev.

- Gå tur sammen med venner ( God samtale i sentrum)

- Lage engler i snøen.

- Lage snøballer, lykter og snømenn.

- Base i snøen. ( Jeg har et barn i meg og vil alltid ha det)

- Leike med lillemann, vise han de gledene som finnes med snøen.

- Tid med dyr, veldig fint å endelig pleie denne sida.

-  Kjenne varmen komme tilbake i kroppen etter tur i kulda. Krype sammen ved ovnen.

- Ta en deilig dusj etter en snøbasedag.  Varmt vann renner over deg og fyller deg med en underlig ro og tretthet etter enten tur i skauen eller snøbasing med barn.

- Observere snøen som faller, kjenne gleden over at den potensielt kan bli liggende lenge.

- Kjenne tilhørighet og følelse av å være heime.

- Spise klementiner på sitt aller beste. Prøve å skrelle skallet helt, uten at en bit faller av,  sånn at en kan legge den på hodet og ønske seg noe.

Jeg ønsker meg mer

Snø, snjo, snøv, snjø, snjøv, snog, snjor, sjog, sjo, sny, snjy, sne…

Historiene formidler seg gjennom oss

Jeg sover i gjesteværelset. Det som en gang var kontoret til doktor Sten Tufte, den gangen gården kaltes doktortufte. I blant forsøker jeg å forestille meg hvordan det må ha vært å oppsøke doktoren her på gården. Alkoven jeg normalt sover i fungerte som venteværelse for de syke.

Ellers går rytmen rolig. Jeg står opp, leser, skriver, henter ved, hjelper til i huset med ulike gjøremål, møter venner og går turer. I dag gikk jeg rundt Østlendingdkjerka og ned forbi skolen. Jeg tenker på hvordan vi alle sammen er historiefortellere. Vi formidler fra vårt eget ståsted og hvor langt vi er kommet i livet. Om jeg tror på gjenfødelse, er det nok i denne formen det er virkelig for meg. Gjennom å fortelle en historie eller hendelse videre fødes den på nytt og får evig liv. Jeg er ikke bare meg, men også de som har vært før meg og jeg vil være i de som kommer etter meg. Mine egne barn vil ikke bare få tilgang til mine historier, men også dem besteforeldre og foreldre har fortalt og blitt fortalt. De får også skape sin egen del i sirkelen ved det de skal formidle. Vi gir hverandre noe viktig alle sammen gjennom dette.

Jeg vil kunne fortelle om første gangen jeg husker satt på en hest, jeg opplevde forelskelse som ungjente, om hvordan jeg som elleveåring syklet heim med kaninen Flekka i ei kasse på sykkelen. Om lange turer i skogen, hvor en best kan bygge hytter og om skogen som ikke finnes lenger. Om elg, rev, rådyr, jasa  og bever. Det å sprette oppover i skauen for å snuse seg frem til bestefar og grandonkel.

Jeg har tilgang til mange historier og lag. Noen vil jeg kanskje ikke velge å dele i det hele tatt.

Men samtidig kan jeg fortelle andres historier. Om slektsgården som ikke finnes mer, ditt oldemor kom som tjenestepike og tross motstanden fikk sønnen på gården, min oldefar. Jeg kan fortelle om hvordan min mor var nær med å drukne i søle som  barn. Jeg kan formidle om en liten gutt som vokste opp i et bryggerhus hos sine gamle tanter. Jeg vet hvilken veier fantefølget gikk og hvor det rant en liten bekk, hvor man i 1912 kunne fange gode tryter. Jeg kan fortelle om en flott rosehage som ikke finnes mer, jeg kan fortelle om sagbruk og om pærer som holdt helt til frosten. To gutter som ødela et tre og en far som ble så sinna at han naglet det sammen igjen. I dag er disse to guttene begge døde, treet lever fortsatt.

Alle disse historiene er sine egne, men samtidig er de også mine. Jeg bor i dem fordi de er delt med meg, eller mennesker rundt meg. Har en uendelig historie, eventyr og sannhet inni meg. Jeg kan levende se for meg doktoren komme inn med hodeskalle fra en av de siste henrettelsene i Telemark og hvordan han ber kjøkkenhjelpen til å koke skallen. Det skjedde her i det samme kjøkkenet jeg skriver i nå. Jeg kan se for meg tre fnisende kvinner, anført av min bestemor (mor), kjøre for å forsyne seg med grønsaker fra markene tyskerne har okkupert. En stille protest fra tre kvinner med sterkt samhold. Jeg vet de gjemte radioer i låven og at i det som nå er biblioteket sov min bestefar med våpen under hodeputa, i tilfelle de skulle komme for å ta ham og familien.

Jeg er en formidler, tar med meg minnene og historiene. Jeg kunne fortelle om sølvskatten i Grønnli, Huldregården i Knatten. ( der hvor det ringer bjeller når noe skjer i vår slekt. )

Sirkelen er som nevnt evig. Historiene lever gjennom oss. Vi skaper nytt og samtidig bevarer vi gammelt. Det er hemmeligheten å å formidle.

Kanskje er min heim et sted de fleste velger å kjøre forbi. Men om man stopper kan man puste atmosfære fra tider som har vært og det som formes.

Alle mennesker skaper sin historie, bare ved å trekke pusten, ved å være til.

Tøffe, tøffe toget, over berg og ur

Har tøffet heimover gjennom snødekt landskap, fordypet meg i Jane Eyre, mens jeg i blant måtte avbryte lesningen for å titte ut på den vakreste reisen til mitt kjære Telemark. Jeg liker togrytmen, at man kan følge med og bare muligheten til å observere samspillet mellom mennesker inne på toget. Tog er mulighet til å reise sammen eller aleine og begge deler har sine gode sider. Men samtidig åpner også toget for en sjanse til å bli kjent med noen du ellers aldri ville kommet til å snakke med. Jeg samler ofte dialoger på tog, som siden kan omskrives og nyttiggjøres i egen tekst. Noen av mine beste refleksjoner har jeg hatt på tog, også fine turer sammen med venner jeg er glad i.

Etter den fine turen til Oslo, var det venting i jernbanehallen. Der holdt en blid og glad gjeng sangere konsert for alle som ville lytte. Nydelige julesanger fremført av musikklinja fra en Steinerskole i Oslo og en svensktalende og svært så blid dirigent. Jeg satt og lyttet til dem med stigende glede og forventning for de kommende dagene. Tid sammen med dem jeg er mest glad i hele denne verden, mine nærmeste.

Tilslutt avsluttet vi med allsang. At det var “ deilig er jorden” som var sangen vi alle deltok i gledet meg stort. For selv om det skjer vonde ting i denne verden, har vi alle lov til å være motstykker om vi tillater oss det. Vi får lov til å snakke opp for den umælende, låne en hånd eller en klem til den som trenger det, lytte eller rett og slett vie vår tid og vårt nærvær. På denne måten tenker jeg at vi alle sammen bidrar til å lage en litt bedre jord. Det er et stort arbeide, vi kan føle oss maktesløse og små.

En stemme kan være spinkel aleine, men på samme måte som jernbanehallen i kveld fikk bli et mektig og samstemt kor, kan hvert enkelt bidrag og hver minste ting, sammen utgjøre en stor forskjell. Alt teller og alt er like viktig. Den minste biten er den største og den største er kanskje den minste.

Jeg føler meg heldig i kveld som fikk ta del i å proklamere et viktig budskap til mitt eget hjerte og dem som delte stunden.  I alle fall for egen del. “Deilig er jorden “ Vi kan være med på å skape litt himmel på jorden, om vi ønsker det.

Turen til Telemark foregikk i mørket. Jeg følte likevel på kroppen hvor nær jeg var heime. Ble møtt av lillemann, søstrene mine og mamma på perrongen. Veldig fint. Fikk smake på heimbaka rundstykker da vi kom til gards. De var veldig gode. Og jeg har vært i stallen og luktet på hestene. Fine, fine dyra:)

I natt skal jeg sove i min egen seng, eller muligens senga til onkel Jens og tante Eva. Fant ut gjesterommet var varmere enn mitt rom. Så da blir det en vurdering hvor lenge jeg orker å være våken før sovetid. Skal jo tidlig opp i morgen og spise frokost med folket. Vil nytte tida her heime så godt jeg kan. Men kjenner jeg meg rett blir det å lese litt på senga før leggetid.

Deilig er jorden,  deiligst er Telemark!

Musikken lever fortsatt i meg

Jeg er full av nydelig musikk og poesi. Per Esben og jeg gikk ned til Vår Frues kirke. Her møtte vi Sverre. Vi skulle på konsert.

Jeg har vært utenfor og forbi “ kjerka” før, men aldri inni. Den ble restaurert for to år siden. Veldig koselig å endelig komme inn i den. Jeg tror kanskje den er favorittkjerka mi her i byen til nå. Jeg liker godt Domen, men det var noe med atmosfæren i denne som fanget meg og den spesielle ettertenksomheten som lå i følelsene. Vakker altertavle og detaljer også. Jeg følte meg på et vis “ hjemme” der inne, merkelig som om jeg skulle ha vært i den før. Som om jeg kjenner den fra før av.  Vår Frues Kirke føltes som en gammel og kjær venn. Liker også at den er åpen. Jeg synes kjerker skal være åpne.

Av en eller annen grunn gjør barokkmusikk noe med meg. I kveld stod musikk av Corelli på programmet. Det var helt nydelig. Jeg var stum og trollbundet inni meg. Musikken er også fra en tid jeg skulle ønske jeg hadde hatt mulighet til å oppleve.

Steinar Opstad leste fra sine egne tekster og jeg likte veldig godt tekstene hans. Ikke bare gav musikken en egen ramme rundt tekstene, men de stod seg godt i det særegne kirkerommet. For meg talte kanskje spesielt et av de avsluttende diktene hans til meg. Husker ikke den nøyaktige ordlyden, men at han direkte peker mot mennesket. Jeg likte det. Likte egentlig de fleste tekstene han leste. Og musikken var magisk.

Veldig koselig kveld med  mennesker jeg setter veldig pris på. To stykker jeg har stor respekt for.

Jeg tar til meg Per Esbens ord.  – Kanskje det var meningen du skulle være her i kveld.

Jeg tror han har rett. Kanskje mer enn jeg er klar over for øyeblikket.

Jeg er glad jeg ikke dro heim i dag. Selv om jeg er ei distrehøne i blant, er jeg heldig som fikk lov til å ha en kveld med gode venner.

Det er en gave og en skatt.

Rognebærhumør og skriving

Jeg  har ferie og dessuten pga min egen tåpelighet har pådratt meg et ekstra døgn i Trondheim. Så hva gjør man når man er i det verste rognebærhumør overfor seg selv? Jo, man skriver.

Jeg har plutselig tre skriveprosjekter nå. ( Utenom kortere tekster som blir produsert på inspirasjon. )Ikke det at jeg som student har tid til dem. Men de modner hos meg alle tre. Kongshelle har jeg holdt på med i mange år, den ligger noe på is nå, fordi jeg er student. Men satser på å skrive på den juledagene.  Hjemgjeld er en prolog som jeg håper på å få tid og krefter til å utvide en gang. Mitt siste prosjekt er “ sandslottsyndromet” Den er den jeg egentlig ikke vet om vil føre til noe, eller renne ut i sand. “ Den var tørr” Jeg skrev den som et bidrag til en samskrivning, men siden det var liten interesse for samskriving tok jeg den tilbake ved avsluttet prosjekt.

Kongshelle er hjertebarnet. Hun har fulgt meg i mange, mange år. Men for øyeblikket tenker jeg at det blir en øvelseroman. Vet ikke om den har nok i seg til å kunne bli virkelig god. Men samtidig er jeg glad i den verden som bretter seg ut og jeg vet den har fått lov til å vokse ikke bare fra min hånd, men parallelt med min egen vekst som menneske og skribent.

Som jeg før har blogget om er skriving en form for åndsutvikling. For meg har det disiplinert meg, utviklet spontanitet ( jeg skriver med magen, redigerer etterpå), brukt mine naturlige egenskaper som stahet, kreativitet, empati, tålmodighet og evne til karakterlytting og skildring.

Jeg mener at disse tingene gjør det verdt å fortsette med skriving, selv om det for min del vil være på hobbybasis. Men jeg elsker det og derfor forsetter jeg uansett. Om det bare blir for egen del og nattbordsskuffen, har jeg likevel fått lov til å delta i en åndsutviklende prosess gjennom kjærlighet til bøker og til det å skrive.

Jeg gleder meg rett og slett over å få ta del i den skapende prosessen.

I dag forsøker jeg å bruke rognebærhumøret ( som er i ferd med å gi seg) til å skrive.