Tenn lys

Å omsette teori i praksis

Something has changed within me, Something is not the same . I’m through with playing by the rules of someone else’s game. Too late for second guessing, too late to go back to sleep. It’s time to trust my instincts, close my eyes: and leap!
It’s time to try defying gravity. I think I’ll try defying gravity And you can’t pull me down!

*

Fra en anmeldelse av Ragnhild Jølsens første roman ( Ve’s mor 1903)

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Cupkakes, sitronlemonade og moleskine

Etter å ha lest hermeneutikk fra åtte til to i dag var jeg veldig demotivert. Jeg hadde lyst til å skrive noe annet enn pensumrelaterte notater og tok derfor bussen til byen. Valget denne lørdagen falt på Fairytale Cupcakes. Jeg fikk deilig lunsj, fantastisk cupkake med gulrot og sitronlemonade . De ansatte er hyggelige. Fordi det er et lite sted, derfor er det fullstendig mulig å fokusere godt på skrivingen. Å skrive på kafe er veldig inspirerende for samleren i meg. Små biter av setninger, relasjoner folk i mellom og små ting som skjer utenfor virker som triggere.Ikke minst et kjærkomment avbrekk fra studiene.

Det er merkelig hvor lykkelig skriving gjør meg. Jeg føler meg som et mer harmonisk og helere menneske. Jeg tror eksamenslesningen i morgen blir enda mer motivert, siden jeg gir meg selv lov til å pleie det skrivende * jeget*.

Det blir en tidlig kveld. Nå skal jeg drikke en kanne plommete før jeg legger meg. I morgen skal jeg titte over råmateriale. Det er absolutt ikke sikkert jeg kan bruke noe fra dagens økt, som jeg omhyggelig har notert ned i den fine moleskineboka mi. Men at jeg har produsert, medfører dannelse og vekst innenfor skrivekurven. Jeg har tenkt å skrive romaner. Det er jeg også villig til å arbeide hardt for.

Men kjære vene, spiser du julemarsipan i november?

Flere av mine venner er nøye på dette. Det er noen bud og de skal overholdes : Julegodter skal spares til desember. Først da er det lov å begynne på kaker, marsipan og julebrus.

Jeg har fått noen skeptiske blikk de gangene jeg har fortalt at jeg slettes ikke har noe i mot å ete marsipan før 1 desember. Jeg synes fersk marsipan er godt og det er fint å kose seg med marsipan, klementin og julebrus når trøndervinteren senker seg. Jeg har heller ikke vært vant til hjemmefra at marsipan har blitt begrenset til jul eller påske!

Det er noe jeg synes er hyggelig. Det ødelegger slettes ikke julen for meg. Isteden gir det litt ekstra kos og forventning. Å fordele stemningen utover et litt større tidsaspekt fungerer. Det minsker ikke julestemning, men øker min forventning overfor den skjønne juletida som skal komme.

Jeg unner meg disse gledene med god samvittighet!

En skal aldri glemme røttene sine. ( En liten film fra heimbygda mi og hyllest til fabelaktige Telemark)

Fire elementer

For oss som var unger på 1980 og 1990tallet var Portveien 2 en viktig del av barnetv. Alle i min generasjoner husker vel Eli og Terje ( Jarl), postmannen og giraffen. Kanskje du som meg irriterte deg over at ikke de voksne la merke til ham? Den var jo høyst tilstedeværende og når Eli kunne snakke med en bjørn ( Theodor ), fortalte barnelogikken oss at de burde legge merke til dette dyret også. Men gjorde de det? Neida.

I denne serien var det naturlig nok en del sang. Siden jeg har god hukommelse når det kommer til tekst husker jeg fortsatt flere av sangene og det er særlig en av dem som virkelig festet seg den gangen. ( Jeg hadde kassett, tror jeg) Jeg har ikke funnet den noe sted på nettet, men jeg snakker selvsagt om de fire elementene. Musikkvideoen husker jeg mindre av. Men det var om en gutt (?) som kikket i det jeg tror var et kaleidoskop og han så fire barn som sang om hvert sitt element.

Jeg skal forsøke å gjengi denne under :

Høyt i skyen vil jeg sveve
regne over hav og land
bli til elver, sjøer, dammer
jeg er våt, for jeg er vann.

fire elementer
se hva vi kan
fire elementer
ild og luft og jord og vann

uten meg kan ingen kjenne
vindens drag og rosens duft
og hver gang du trekker pusten
er jeg i deg, for jeg er luft

fire elementer
se hva vi kan
fire elementer
ild og luft og jord og vann

vær forsiktig, jeg kan brenne
og da blir jeg rød og vill
jeg kan smelte, og gi varme
jeg er flammen, jeg er ild.

fire elementer
se hva vi kan
fire elementer
ild og luft og jord og vann

jeg er fjell og sand og åker
jeg gir plass til alt som gror
jeg er kloden som du går på
jeg er jorden, jeg er jord

fire elementer
se hva vi kan
fire elementer
ild og luft og jord og vann

*

For barnet meg var denne magisk og jeg kunne tenke meg å høre den igjen. Men søk på nett hjelper ikke. Noen andre som husker denne fra vi var barn? Kanskje vet du om den kan finnes igjen? Det er rart med barndomsminner og mimremodus! Og som veldig stolt tante har jeg en ekstra motivasjon til å oppsøke barndommen igjen! ( selv om jeg ikke var vanskelig å be før det heller, altså. )

Om å utvikle mentale verktøy

På denne tida pleier vanligvis det første tegnet på eksamensangst å gjøre seg gjeldende. Jeg pleier å stresse meg ekstra opp for alle ting jeg ikke får til og tenke på hvor flinke medstudentene mine er. Og jeg kjenner på at jeg allerhelst bør komme meg heim til Telemark, hvor jeg kan lese, men ikke er nødt til å prestere på en eksamen for det.

I år er ting annerledes. Jeg har enda ikke hatt noe voldsom redsel for eksamen. Jeg går på forelesning og legger merke til folk rundt meg på en ny måte. Det er ikke bare meg som er redd, liten og sliter. Og ofte sliter andre med de samme tekstene og tingene.

Jeg har ennå ikke hatt eksamensangst i år. Jeg koser meg med det å lære mer om det fagfeltet jeg synes er det mest givende jeg kan tenke meg. Blir ikke stresset fordi jeg kunne studert,  når folk prater for lenge i skoletiden. ( faktisk gleder jeg meg over det hver gang det hender) og jeg har etter samtale med henne som mest sannsynlig blir min veileder merket at jeg har fått en fornyet selvtillit på prosjektene mine.

Har dette bare kommet brått? Nei, jeg har måttet jobbe for det. Men det er deilig å kjenne på at det som jeg har skrevet om her tidligere om selvtillitproblemer er noe som bedrer seg. Jeg gjør fremgang og for hver dag blir jeg tryggere og mer avslappet i det. Og det åpner opp for det å faktisk følge drømmen og fornye troen på alle mine ressurser. For de er der i rikt monn.

Betyr dette at jeg ikke tror jeg kommer til å få angst når eksamen kommer? Nei, absolutt ikke. Men jeg tror jeg de to siste årene har utviklet verktøy til å bedre takle det om det hender. For jeg studerer litteratur og er på riktig vei. Og jeg kjenner det virkelig i hele meg.

« Hvis mine lesere bare var femti år gamle damer, hadde jeg sluttet å skrive på dagen «

Av og til kommer en over en uttalelse som absolutt ikke er hyggelig. Denne gangen er det Tomas Espedal det gjelder.

For den som ikke kjenner til dette så bunner dette ut i en sitering av Espedal. «
Hvis mine lesere bare var femti år gamle damer, hadde jeg sluttet å skrive på dagen «

Jeg synes dette viser en arrogant og ikke minst kvinnefiendtlig holdning. Og jeg mister virkelig, virkelig lysten til å gripe tak i mennesker, i dette tilfellet forfatterskap, som dette.

Nå er jeg ikke forfatter. Absolutt ikke i nærheten. Men jeg vet at forfattere skriver for å bli lest. Og da synes jeg det er underlig å utelukke en stor lesergruppe på denne måten. Jeg tror siste del av utsagnet hans er overdrevet. Jeg tviler sterkt på at Espedal kommer til å slutte med skrivingen. Men det er første del av utsagnet jeg opplever som viktig å gripe fatt i.

Reaksjonene i ettertid er svært varierte. Noen gir sin støtte uten forbehold, mens andre igjen kritiske. For min del er det essensielle her at holdninger som dette gripes tak i.

Meninger som hans, sender ut et signal om at kvinner er en mindre interessant lesergruppe. Det er lett å tenke videre. Hvorfor mener Espedal det er sånn? Det vet jeg ikke. Men om det skulle bunne ut i et ønske om å styre hvem og hvordan han blir lest, har han bommet kraftig!

Jeg mener at dette både gir et inntrykk av å skille mellom kvinner og menn som lesere. Og man kan spørre seg om sånne skiller er heldige. Det er gjort forskning på kvinneskrift og det er litterære tradisjoner som kvinner har skrevet seg inn i. Men er det uproblematisk å vurdere en stor gruppe lesere til å være en homogen masse? Og det virker som han mener at det skulle være noe galt i å være middelalderne leser. Jeg tviler sterkt på at evnen til å være en god leser reduserer ved å være middelalderne og kvinne. Mitt argument er at en god leser ikke har noe med alder eller kjønn, med med erfaring, innsikt og evne til å forstå stoffet. Akkurat som jeg vet at en middelalderne forfatter heller ikke automatisk blir dårligere! Å påstå noe sånt ville være feilaktig, horribelt og rett og slett foraktfullt.

Uttalelser som dette er unyansert og med på å opprettholde forskjeller som ikke er ønskelig

Har ikke Espedal lov til å mene? Jo, absolutt. Men det betyr ikke at en ukritisk svelger alt. En påstand bør tåle å bli vurdert. Jeg er selvsagt inneforstått med at målet her nok til dels er å provosere. Og gratulerer : det har han greid!

Men det dreier meg bare til utgangspunktet for denne nettdagbokposten :

Vi må ikke tolerere misogyni i noen form!

Om underkjente skriveoppgaver

Jeg elsker virkelig å skrive. Men av og til kan det være skikkelig frustrerende. Da er det viktig å huske at denne motstanden,  kan være fruktbar, samt hjelpe deg til å lære noe viktig om håndverket på veien. Denne gangen begynte det med at to stykker som jeg har dannet en responsgruppe med,  var på besøk i biblioteket til mamma og pappa.

Vi drakk te og jobbet med skriveoppgaver. Jeg arbeidet på en beskrivelseoppgave av noe i utgangspunktet enkelt. Og jeg trodde det gikk greit. Det var absolutt ingen god tekst, men det var heller ikke meningen. Oppgavegiver avsluttet med et lite glimt i øyet. « Du skal skrive denne oppgaven kjedelig og den skal ikke bli bra»

Jeg fikk den underkjent. Jeg tok til meg den konstruktive kritikken og skrev et nytt utkast. For er det noe skriving har lært meg er det at en ikke skal gi opp på første forsøk. Dette ble også underkjent og fordi jeg hadde jobbdager ved Telemark museum ble oppgaven lagt på is en stund.

Jeg skrev enda et forsøk denne sommeren, men fordi det hadde for mye handling var også denne underkjent. og nå var jeg lei. I kveld har jeg levert og skrevet nummer seks og endelig bestått. Jeg har vært sinna, oppgitt, frustrert, lei og nå overlykkelig!

Er den god? Nei, absolutt ikke. Hvorfor er jeg stolt av den da? Fordi jeg har fått til noe og begynt å omprogrammere skriveren i hodet. Hun begynner å finne nytt spor, ved å gå tilbake til røttene. En rein beskrivelseoppgave som min er en hjelp til å luke venn uvaner som for eksempel klisjeer.

Jeg SKAL skrive og jeg skal bli god på det. Og jeg vet at jeg må skrive tusen tekster. Jeg er fullstendig klar over at jeg vil produsere en brukbar tekst på tyve dårlige. Men små steg er også steg. Og jeg er villig til å jobbe hardt for det.

Min målsetning for kommende uke :

Omprogrammere skriveren i hodet ( hun sliter med å lære nye bevegelser) til å skjønne følgende :

Språk er organisk, en bok som betyr noe er nesten levende i seg selv, ikke strømlinjeformet og vellykket slik Flink strever etter å være, men møkkete, rå, brutal, varm, kaotisk, ekstatisk, eksaltert, lattermild, rasende, redd, kjærlig, nær, vennlig, falsk, tilgjort – kort sagt alt det et menneske er og som gjør et menneske levende. En bok kan være flink og forglemmelig, atal og umulig å få ut av hodet, drepende kjedelig men like forbannet godt skrevet, kan si noe om det som er allment eller det som er unikt, oppblåst og berømt eller liten, dyrebar og oversett.

For å kunne skrive noe som er ekte må forfatteren sende Flink på hodet og rævva ut av hodet og huset, og tørre å kaste seg ut på glatta. Det er kjempeskummelt men det er ingen vei utenom.