Om å flakse ut i nytt landskap

Jeg begynte å skrive nettdagbok, november 2003. Da var jeg tyve år. Som alle andre har jeg selvsagt endret meg på disse årene. Reisen har preget meg, formet meg og lært meg å bli et sterkere individ. Jeg har gjort feil, jeg gjør det fortsatt, men samtidig har jeg forstått at feilene er oppbyggende. På samme tid som jeg har gjort fine og gode ting.

 

Alle mennesker opplever at relasjoner blir brutt, at de må legge noe fra seg. Det kan vært sårt og vondt. I noen tilfeller blir relasjonene tatt opp igjen. Mens de andre ganger ikke lar seg reparere. For meg har begge deler hendt. Jeg har brutt relasjoner, måttet la kvernsteiner synke ned mot vannet, bekjent at jeg ikke kan redde hele verden. Det siste med en form for bitterhet, for en ønsker aldri å oppgi mennesker. Men iblant er en rett og slett nødt. Jeg har også tatt opp igjen gamle relasjoner, styrket bånd og beholdt relasjoner som jeg er kjempeglad i.

 

Jeg er velsignet med verdens fineste mennesker. Mine venner står det klokkestøtt ved siden av meg, samtidig som jeg vet at jeg er deres klippe tilbake. Det finnes gnisninger, men det er sunnhetstegn. Videre har jeg et sted jeg er knyttet til. Mitt barndomshjem betyr masse for meg. En stund levde jeg for hjemreisene. Til dels bodde jeg under lugubre forhold , jeg var syk med det som senere var virus på balansenerven og disse tingene gjorde at jeg studerte her og levde når jeg kom heim. Studietiden var en mellomstasjon, et nødvendig onde for å få den utdannelsen jeg ønsket meg.

 

Men når jeg “ kjente med hele meg at jeg var nær hjemme” så begynte jeg virkelig å leve. Det har ikke endret meg, Jeg lengter tilbake hjem. Mange kan ikke definere hjem. For meg var det enkelt. Det var hei, skau, vann og gården til mine foreldre. Det var luften, alle “ mine steder” og det var vennene mine som også var fra samme sted. Og familien min som jeg elsker over alt.

 

Så hva er forandret seg denne høsten? Jeg har forstått at det er lov å ha flere hjem Jeg tillater meg å legge vekk de tingene som ikke var gode her, som de årene jeg har vokst, har også denne byen vokst på meg. Jeg overlever ikke lenger i denne byen, jeg har bygget meg et hjem her. Et hjem med fantastiske nye mennesker som jeg har blitt veldig glad i. Jeg kommer alltid til å lengte hjem. I kveld savner jeg med hele meg. Men samtidig er også dette stedet mitt hjem. Jeg vet hva hjemme er, jeg vet hvem jeg er. Og jeg liker det mennesket jeg ser. Jeg liker den personen som stadig er i vekst, utvikling og erfaringer. Jeg liker at jeg våger å være sårbar, sterk, gråt og latter. Jeg trenger ikke å maskere meg. Jeg hadde en stund de tankene at jeg alltid måtte fremstå samlet og sterk. Men det er ikke alltid nødvendig.

 

 

Jeg glimter i trollspeilet. møter henne som står der og vet at hun kan møte verden med alle sine spekter. Jeg vil bruke tiden min på steder, relasjoner og mennesker som favner hele mennesket. Jeg vet at jeg favner, aksepterer og respekterer de som har tillit nok til å vise hele mennesket. Ikke nødvendigvis med en gang, men i alle fall gradvis. Livet har formet meg til å være et sånt menneske.

 

Jeg er ikke perfekt, det finnes fortsatt sårbare rom i meg som alle andre har. Det finnes sider jeg helst vil gjemme, men jeg trener meg i å la lyset flomme inn i alle disse korridorene. Jeg forsøker å tenke at når usikkerheten og sårbarheten kommer snikende, setter seg hviskende på skulderen min, at det er utviklende å bekjempe disse tankene. For jeg vet at det ikke er sant når “ flink pike nedvurderer den hun er” Men mest av alt tenker jeg lyse og gode tanker fulle av håp. For livet er godt, jeg har mye å by på og mye å tilføre andre. På samme måte som andre har mye tilføre meg.

 

Hva har så dette med ny nettdagbok å gjøre? Jo, det er å legge noe gammelt fra seg, ikke fordi det gamle skal skjules. Nei, som en forfatter setter barnet sitt i bokhylla når verket er fullført, skriver han eller henne likevel nye kapitel i bøkene sine.

 

På samme måte er denne nettdagboken mitt nye steg Jeg tar med meg alle erfaringene, den gamle nettdagboken og alt som har formet meg. Men samtidig flakser fivrelden inn i nye områder, uten å være redd for det som ligger foran henne. En ny nettdagbok er kanskje en liten ting. Men også små biter bygger et større bilde!