Jeg kommer fra jobb og har gjort meg klar til modul fire og pensum, men det som strømmer frem er min egen fortelling. Den er hverken strømlinjeformet eller enkel. Ord, setninger og plott er stappfulle av fallgruver og når jeg sammenligner med dem som har fått det til. De kjære bøkene som jeg leser og har lest, er de nok til å få meg til å snu ved brua der vannet slår over morkne planker? Og klisjeene stabler seg opp linje for linje. Og det verste er det usynlige, det jeg ikke ser, selv om jeg ville oppfattet det i andres arbeider. Tegnet på at du har fordypet deg for lenge i din egen tekst.
Likevel er det noe der som driver meg videre. Jeg veit jeg er i stand til å redigere. Det som ramler kan repareres, restaureres og i blant erstattes helt. Fundamentet som råtner på bokstaver, kan byttes ut og et sted mellom tredje og femte utkast kan det bare bli stødige.
Dersom jeg er tålmodig og har utholdenhet nok kan jeg i alle fall bare utvikle meg. Ingen kan love meg noe. Det finnes ingen garantier og det er ingenting som tilsier at jeg skal få det til. Men dersom man gir seg kommer ingen dannelse. Om jeg snur nå vil kanskje veien bli lettere, men det gjør meg ikke lykkeligere. For jeg er aldri så hel og samtidig så nær ved å gå i stykker som når jeg skriver.
Jeg fortsetter fordi jeg når all tvil blir skjøvet unna stoler på fortellingene.
“I hope you will go out and let stories, that is life, happen to you, and that you will work with these stories… water them with your blood and tears and your laughter till they bloom, till you yourself burst into bloom.”
― Clarissa Pinkola Estés, Women Who Run With the Wolves: Myths and Stories of the Wild Woman Archetype
Tusen takk. Det var veldig fine tanker og jeg tar utdraget med meg.