Jeg sliter med skrivinga om dagen. Ordene ramler sammen og har ingen tygde. Dersom jeg setter med ned for å skrive blir det enten lite leseverdig, eller så tenker jeg meg bort isteden. Kanskje skriving ikke er like riktig som jeg trodde, likevel dreier det seg om å skrive ferdig, forkaste og revidere. Skriving er et håndverk, og den som får det til må ha denne utholdenheten og evnen til å arbeide med det man skriver. Alt dette veit jeg er sant. Jeg anerkjenner også viktigheten av å lese bredt og masse, og det å gå inn i teksten for å se de mange mønstrene som utgjør ei hel bok.
Jeg tror at mye av grunnen er at jeg føler jeg lever lite. Naturligvis er det en del av singellivet, og samtidig det å være voksen, men jeg vet også at man kan leve et fullverdig og sosialt liv som voksen. Livet er supert på mange måter. Jeg jobber med litteratur, jeg har gjengen på Grønstol som betyr et bord, kortspill, gode samtaler, te og turer.
Alt dette er verdifullt, og jeg har blitt kjempeglad i disse folkene som har åpnet seg for meg. Men jeg savner mer stimulanse ved å gå på litteraturforedrag, ha noen jeg kan dele teen min med og samtidig diskutere litteratur, en filmkveld i godt selskap, eller en konsert eller kafebesøk. Og jeg vet at i dette stedet har for trange båser, og det er ikke bare meg som har det tøft. Flere innflyttere forteller at de tar et år av gangen, at de ikke hadde blitt her dersom det ikke var for barna, osv.! Jeg er her for naustet, for jobben min og for naturen. Jeg leser og jeg rusler tur og jeg ler, mens inni meg føles det tommere og tommere. Noen ganger tenker jeg at det er noe destruktivt inni meg, andre ganger tenker jeg at dersom det var hele sannheten ville jeg ikke funka heime, i Trondheim eller Sandefjord. Men det gjorde jeg jo og fant kjerna mi, ei kjerne som fortsatt er tilstede, og folk som har blitt kjære venner!
Da jeg stengte i dag så jeg meg rundt i biblioteket og kjente på at jeg er en som blir glad i folk og steder, og som faktisk bryr seg der hun er. Og jeg kunne ønske jeg var sterk nok til å slå røtter. For det er mennesker og ting ved stedet jeg har blitt glad i her, det er bare så uendelig trangt, og jeg har aldri akseptert båser eller merkelapper. Så jeg kommer stadig i konflikt med livet jeg lever, drømmen om litteratur og behovene mine!
Ordveven 
Jeg får lyst til å anbefale deg en podcast: Start With This. Jeg har sjøl bare hørt den første episoden, men programlederne sier så mye klokt om skriving som jeg trur alle vi som driver med det kan ha stor nytte av å høre. Dessuten har de skriveoppgaver i slutten av hver episode, og jeg trur rett og slett det kan funke som en ypperlig igangsetter!
Jeg er heller ikke sterk nok til å slå røtter. Jeg trur egentlig ikke jeg har lyst heller.
Tusen takk. Jeg skal høre på den, og takk fordi du nevner oss som driver med det. Av og til føles det som jeg står på utsiden, og ikke får kontakt med teksten. Jeg er glad du og skriver at duikke har lyst eller alltid er sterk nok. Godt vi er flere. Klem.
Vel, de færreste planter kan slå røtter overalt. De trenger næring, og riktig type næring. Jeg tror ikke du er svak, Susanne, jeg tror bare jordsmonnet er helt feil for deg der du er. ❤
Kjære, Sunniva. Takk for din klokhet og varme når det er tungt, og takk fordi du minner meg på at ikke alt jordmonn er like rett for alle. jeg er veldig glad i deg. ❤