Hun stiller seg bak meg, stryker over skuldrer og bryst. Jeg snur meg mot henne, kroppene våre senkes.
Hun minner meg på at vi en gang kunne fly over isbreer.
Men det har falt mye regn siden de dagene, og det er lenge siden vi lekte med fargerike klinkekuler på plenen innenfor den grønne porten.
Vi må skynde oss før utbyggerne kommer, allerede nå begynner taket å gi etter, som om det forstår at vi ikke kan redde bygården fra ekspropriasjon. Veggene jamrer og sukker, men vi hører ikke lenger hva de klager over.
For nå har tørrgjæren i oss våknet. Deigveskene møtes, og vi blitt fuktige nok til å heves!
Ordveven 
Jeg veit ikke hva dette er, men jeg liker det! Setninga «Hun minner meg på at vi en gang kunne fly over isbreer» er kjempefin i seg sjøl.
Hei, og tusen takk. Dette er en del av et prosjekt med en rekke småtekster som jeg skriver og som egentlig kommer til meg. Jeg kaller dem fragmenter, ettersom det er slik de fremstår nå, men det kan hende denne skiller seg fra dem og kan bli noe eget.
Jeg har posta litt flere
https://fivrelden.wordpress.com/2018/11/30/vingespenn/
Takk fordi du liker og glad den setningen falt i smak.
Fin tekst, liker den setningen Kristine trakk frem særlig godt selv =D
Tusen takk 🙂 Det betyr mye for meg.