Jeg er tilbake på naustet. I dag er det første hundedagen, og den setter standarden for hvordan været skal være en hel måned frem i tid. Jeg rusla til jobb i fuktig og lummer luft, mens kvelden har vært varm. Generelt trives jeg med å jobbe, men det er rart å være her når det er full sommer rundt meg. Hjemme er kornåkerne utrolig flotte i år, og det kornet vil modnes uten at jeg er der. Selv etter tre år her i vest blir jeg urolig inni meg når det er tid for tresking. Og jeg vil ikke få se kornmo,som de gamle trodde var Tors metode for å modne kornet i august.
Men jeg kommer jo hjem igjen. Da ligger snøen over markene, og trærne står der og hviler uten blader. Inne er det fyrt i ovnene, og jeg henter ved i gamlefjøset. Og doktorkontoret jeg sover på har utsikt til hei og vinterhimmel. Gulvet jeg går på er det samme som pasientene gikk på i en helt annen tid.
Ordveven 
Gården jeg kommer fra har utsikt over naboens kornåkre – det er få ting som er så vakkert og avslappende å se på som vind i kornåkre ovenfra. Nå som jeg bor i suburbia er det nok den helt spesielle roa jeg savner mest.
Fint beskrevet om kornåkre og det man kommer fra. Selv er jeg jo byjente og har vokst opp i Oslo, så jeg kan i så måte ikke relatere meg til naust og gårder og tingene du så fint forteller om her, men det føles nært likevel. Fortsatt god sommer 🙂
Takk, begge to, og beklagger dvalen. 🙂 God sommer.