Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Alt skal ordne seg’ Category

Sorgene legg seg yver meg
og klemmer meg ned i ei varm boslege.
Lat meg likevel røra på meg,
prøva kreftene, letta på torvone –
lat meg gjera som tordivelen
når han ein vårdag grev seg ut or mykdungen.

(Olav H. Hauge)

Read Full Post »

Det er lørdag og jeg grubler litt over dører som lukkes og vinduer som åpnes. For noen måneder siden var jeg trett av å sende søknad på søknad og lei meg for at jeg ikke skulle tilbake til hovedgaarden denne sommeren. Nå står jeg på flyttefot og skal få jobbe på bibliotek. Det er veldig rart og hyggelig hvordan alt etter en lang tid som søker bare faller på plass. Selvfølgelig er det masse å lære og utfordrende, men samtidig føles det veldig riktig, dannende og interessant.

I dag kommer ei venninne over for elgtaco og hun skal ha med seg tegnesaker, så da får vi mulighet til å være litt kunstnere sammen. Jeg har tenkt å skrive, altså, ikke tegne. Ellers blir det nok noen kopper te også. Trivelig blir det uansett.
Nå får jeg komme meg i sving her. Ønsker alle en finfin lørdag.

Read Full Post »

Jag letar mönster i gatan
Ibland så ser jag nåt system
Ibland så ser jag vart jag skulle
Ibland så ser jag bara sten

Lars Winnerbäck

Read Full Post »

Jeg tror ingen som kjenner meg blir overrasket over at jeg siterer Ragnhild Jølsen i dag. Gratulerer med dagen, alle sammen:

Og dømmekraften må vel være en smule lammet, hvis vi ikke kan si oss, at med disse våre gode herrer, kommer vi best utav det just som likestilte og fribårne mennesker, og den høster saktens større laurbærkrans, den som seirer over en fri, enn den som seirer over hundre treller.

Den som står stille, arbeider imot. Til kamp mot dødvekten i vår egen leir, mot dødvekten i sinnene. Gjennom kamp til seier. Den som vinner seg selv, vinner verden. Når vi kvinner vinner oss selv, vinner vi verden. Og husk:» Da først vil fredens hvite banner for evig vaie over landene.

(Utdrag fra Dødvekten i leiren – Ragnhild Jølsen.)

jølsen

(Bildet er lånt fra Wikipedias artikkel om Ragnhild Jølsen.)

Read Full Post »

Klokken 00:03 i natt vender sola, og dagene blir lengre. Dagen i dag sies å være den korteste og mørkeste dagen i året. Grunnen til dette er at vintersolverv er tiden hvor jorda er i det punktet av sin bane, hvor den nordlige halvkule er lengst unna solen. Noen ganger regnes vintersolverv som den første vinterdagen, mens i andre tradisjoner sies den å markere midtvinteren.

Alle større arbeidsoppgaver skulle være ferdig til solsnudagen 21 desember. Dette gjaldt også baksten. Dersom man var stridig og forsøkte seg på å bake likevel, ville deigen fare i været, fremfor å heve seg slik de normale naturlovene ville oppfordre den til. Ifølge tradisjonene skulle vi ikke arbeide denne dagen med noe som ble dreiet rundt. Grunnen til dette var den utbredte mening om at solen stod stille fra solsnudag og frem til juledagen da den ville stige. Den som for eksempel prøvde seg på å spinne ville ifølge folketroen ende opp med å miste tommelen. Kvernen fikk man ikke røre fordi kvernknurren, en av slektningene til nøkken, satt på den i hele tre dager og dermed stoppet den. Juleølet skulle være brygget innen 22 desember, slik at det ikke kom solverv inn i det.

Det at solen snur er altså knyttet til en rekke elementer i folketroen, og det er helt sikkert flere enn jeg husker her. Dersom noen skulle komme innom og vil dele flere elementer er dere veldig velkomne til det. For meg personlig handler denne dagen om å markere at det går mot lysere tider, og den som gjennomgår en vinter, trenger en påminnelse om at mørket aldri kan vare for bestandig. Jeg husker som barn at Besse minnet meg på hvor mektig det egentlig er at naturen er innordnet slik at den gir oss dette hvert eneste år. Dette er noe jeg tar med meg og derfor går jeg gjennom denne «korte» dagen og mot lyset med takknemlighet.

Read Full Post »

I dag har jeg vasket, det er ikke det at rengjøring er det morsomste jeg vet, men nødvendig er det. Ikke minst er det veldig deilig å krølle seg sammen med en kopp te og kjenne at det er reint og luftig rundt deg. Jeg har offisielt tatt juleferie. Fra før av har jeg skrevet om jobbrefleksjoner og søknadsprosesser . Det betyr ikke at jeg ikke skal lese annonser i jula, heller ikke at jeg ikke skal søke på eventuelle aktuelle stillinger med korte frister, men det som kan utsettes vil bli utsatt. Jeg merker bare at jeg trenger å puste litt uten å få avslag på avslag, og derfor vil jeg bruke julen med venner og familie, bare for å kunne få alt det andre på avstand.

Det går mot jul, og først og fremst er det takknemlighet som fyller meg. Glede over vennene mine som står der fjellstøtt, og vet jeg gir dem det samme. En skjønn familie, og verdens beste katt som følger interessert med på skriving og jobbleiting. Jeg vet jeg er heldig, og da må alt det andre bare falle på plass. Jeg er nødt til å fokusere på det isteden for å drukne i bekymringene, den andre siden som skriker like høyt om hvor jeg skal gå eller hva jeg skal gjøre dersom jeg ikke får jobb. Det dreier seg om å tenke langsiktig. Det er lov å ramle litt sammen ved hvert avslag. Det er helt naturlig, men jeg må reise meg slik at jeg kan gå videre. For et sted der ute er jobben, og før eller senere skal jeg lande den. Det satser jeg på og arbeider mot, så kjære, 2015, velkommen skal du være. Jeg har tro på at det skal bli et år som gir jobb og med skriving og givende erfaringer, men først og fremst så skal vi feire jul og få resten av 2014 vel i havn.

Read Full Post »

Jeg var i byen i dag, og som alltid blir jeg rørt av julestemningen, men veldig sliten av de store menneskemengdene. Særlig ettersom jeg fortsatt er en smule slapp etter virusinfeksjonen. Derfor er det godt å komme hjem igjen. Arbeidspulten min er rotete, men det er orden i tankene. Det håper jeg i alle fall. Jeg er klar for skriveøkt med klementiner og peppermyntete.

Hver gang jeg er i byen stopper jeg opp utenfor den samme butikken. Det er ikke fordi det er noe der jeg skal kjøpe, den er egentlig ganske uinteressant. Nei, jeg hadde en opplevelse utenfor, i fjor omtrent på denne tida. Da var det en dame som åpnet en bok mot meg, og mumlet noe veldig lavt, før hun hastet videre. Jeg rakk ikke å summe meg. Magisk og merkelig på samme tid. Det var en vakker liten bok som så ut som en slags religiøs skrift, og siden det virket som hun slo opp på en bestemt side, fremstod det hele som en planlagt og bevisst handling.

Jeg har ofte tenkt på hva som egentlig hendte den dagen. Selvfølgelig velger jeg å se det som en velsignelse, en mektig hendelse, som jeg ikke skal forstå til fulle. Hvorfor jeg ble velsignet, av hvem, eller hvordan kan jeg selvfølgelig ikke gi noe fullgodt svar på. Kanskje er det ikke nødvendig at jeg vet, så lenge jeg er åpen for erfaringen. I alle fall får jeg denne underlige fornemmelsen av å være endel av noe som er utenfor min forstand og verden når jeg tenker tilbake. Det tar jeg i mot med takknemlighet.

Read Full Post »

Jeg befinner meg på en mellomstasjon. Du vet tiden etter endt utdanning og før du kommer ut i jobb. Det er umulig å forutsi hvor lenge du må være der, og det er et ambivalent sted å være. Ikke bare medfører det at du må slik jeg har skrevet om før takle avslag på avslag. Du må også håndtere den irrasjonelle frykten som tar stor plass i hodet. Følelsene er ekstra sterke på mellomstasjonen, opp- og nedturene snakker gjennom en ropert som konsentrerer lydene og ordene direkte mot et mål: deg. Anklagene kan fokusere på: Hvorfor valgte du ikke å studere noe mer nyttig? Hvorfor har du ennå ikke jobb? Vurderer du å søke på den stillingen? Er du sikker på at du er kvalifisert? Slik samler de seg til en polyfoni av stemmer som alle sammen har et mål: å få deg til å bli redd og skremt.
Derfor er det et paradoks at jeg ikke er redd i dag. Jeg fant ut at masteroppgaven min nå er søkbar, og isteden for å få et vell av skremmende følelser følte jeg meg bare glad og stolt. Jeg er fortsatt ikke klar for å lese den, og den er på ingen måte perfekt, men den er mitt selvstendige arbeid og den viser at jeg kan og hva jeg er god for. I tillegg nærmer vi oss jul, den langvarige forkjølelsen min var en uskyldig dobbelt virusinfeksjon som nå er iferd med å slippe taket. Jeg har muligheten til å skrive, og når jeg ikke saboterer med å gruble for mye, så gjør jeg det. Jeg går mye tur og koser meg med te og gode bøker. Så livet på mellomstasjonen er også fint. Det er ikke endelig mål, det er selvfølgelig ikke optimalt fordi jeg virkelig ønsker meg jobb, men jeg kan ikke annet enn å si at jeg klarer å holde fokus på at det også er positive ting her jeg er. Jeg søker jo jobber og jeg vet at det kommer når det skal. Å være utholdende, nyte livet og forstå verdien i mellomstasjonen er også en læring og et steg.

Read Full Post »

Jeg skriver jobbsøknader mens jeg lytter halvt på radioen. Der intervjues ei dame som snakker om de som aldri kommer ut i jobb. Jeg hører brokker, mens jeg fokuserer på å presentere på meg en ryddig og riktig måte. Hvem hun er får jeg aldri med meg, men jeg synes hun tar lite tak i nyansene, og forstår ikke problemstillinger og årsaker godt nok.

Jeg har «bare» vært jobbsøkende i snart fire måneder. Det kunne vært verre. Noen sliter i flere år. Jeg vet jeg har ressurser, og nekter å bøye meg under intervjuobjektets dystre statistikker. Likevel gjør refleksjonen meg litt motløs på en mandag, og jeg må ta ekstra tak i meg selv for å sende de nå ferdige søknadene.

Read Full Post »

Å søke på jobber kan være et sisyfosarbeid. Hele tiden er det nye søknader som skal fylles ut, og steinen som dyttes til toppen av bakken hver gang man søker, triller ned igjen i takt med avslagene. Det er ikke bestandig enkelt å være positiv og bare gå videre med rak rygg, men det kreves både styrke og vilje fordi en dag kan den neste søknaden føre til et intervju. Dersom du kan presentere deg godt nok kan igjen det lede til en jobb.

Jeg har hatt to intervjuer til nå og fått enda flere avslag. Svarene forteller meg at det både er mange om beinet og samtidig godt kvalifiserte søkere. Jeg prøver å trekke den lærdommen jeg kan fra både intervjuer og avslag. Grubleren i meg har selvfølgelig lest side opp og ned om jobbintervjuer, blitt rådet av andre, og vært tynget av usikkerheten rundt hvordan man skal være på et intervju. Hva kan man gjøre for å fortsette å svømme når det siste avslaget legger seg over ryggen din og forteller deg at du ikke kommer videre? Du har det rett og slett ikke i deg til å takle disse intervjuene på en måte som tar deg forbi intervjuet og inn i varmen.

Jeg drøftet dette med en venn av meg her om dagen og hun oppfordret meg til følgende: «Husk at det som kan føles som en ørkenvandring også kan medføre noe fruktbart. Du er god med ord og flink til å formidle. Bruk det. Omformuler disse tankene i hodet ditt når de kommer, utfordre dem så godt du kan, og ikke vær redd for å være åpen om at du er usikker. Det er helt naturlig. Neste gang du får gå på et intervju, se på det som en formidling, men der du er vant til å vise frem hovedgaarden, så skal du presentere deg selv.»

Min venn snakket seg varm om å snu perspektivet ved å fremme de ressursene som allerede finnes i meg. Ja, det er skummelt og vanskelig å vise dem på et intervju. Da er det viktig å aktivt påminne meg selv på at det er meg de er interessert i. Det er tross alt ikke innholdet i artikler eller andres råd som skal gjennomføre oppgavene når jeg får fast jobb. De har jo allerede funnet meg i søknaden, og intervjuet er vel egentlig å bekrefte og utvide det inntrykket, for å kartlegge om jeg passer i stilingen. Derfor blir intervjuet en øvelse, og arbeid et mål som kommer nærmere for hvert intervju, så enkelt og vanskelig er det.

Read Full Post »