Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘analyse’ Category

Jeg tror ingen som kjenner meg blir overrasket over at jeg siterer Ragnhild Jølsen i dag. Gratulerer med dagen, alle sammen:

Og dømmekraften må vel være en smule lammet, hvis vi ikke kan si oss, at med disse våre gode herrer, kommer vi best utav det just som likestilte og fribårne mennesker, og den høster saktens større laurbærkrans, den som seirer over en fri, enn den som seirer over hundre treller.

Den som står stille, arbeider imot. Til kamp mot dødvekten i vår egen leir, mot dødvekten i sinnene. Gjennom kamp til seier. Den som vinner seg selv, vinner verden. Når vi kvinner vinner oss selv, vinner vi verden. Og husk:» Da først vil fredens hvite banner for evig vaie over landene.

(Utdrag fra Dødvekten i leiren – Ragnhild Jølsen.)

jølsen

(Bildet er lånt fra Wikipedias artikkel om Ragnhild Jølsen.)

Read Full Post »

Jeg leste artikkelen «Vi vil ikke lenger ha bøker i stua» på sidene til NRK for noen dager siden. Artikkelen tar for seg hvordan det har blitt en motesak å ikke lenger å ha bøker i huset. Deretter fortsetter den med å argumentere for hvordan dette skyldes at bokhylla mistet landskap da en mer minimalistisk stil begynte å gjøre seg gjeldende. Som bokelsker rørte dette selvfølgelig ved en streng i meg, og jeg har tenkt endel på denne artikkelen de påfølgende dagene etter at jeg leste den.

Jeg har alltid ment at et hus skal ha bøker og gjerne i så mange rom som mulig. Gjennom oppveksten har jeg hatt tilgang til velfylte bokhyller hjemme og selvfølgelig besøkte vi jevnlig det lokale biblioteket. Jeg husker at jeg virkelig elsket å gå med mamma i bokhandleren, og dersom jeg var heldig fikk jeg lov til å ta med meg ei bok hjem også. Å sitte sammen med mamma i den vesle stua med hver vår bok, på kjøkkenet til kveldsmaten, eller ute i hagen er gode og kjære minner. Jeg hadde ingen begrensninger på meg: dersom det fantes i hylla, var det bare å lese det. Derfor leste jeg tidlig både mye og variert. Bøkene var en naturlig del av hjemmet vårt, ikke som en motesak, eller en form for dekorasjon, nei som levende og tilgjengelige bruksgjenstander som fylte hodet, fantasien og refleksjonene. Selv da foreldrene mine bygde biblioteket fortsatte bøkene å være spredt i hele huset. Ettersom vi til og med leste på do, lå det også ofte bøker der.

Da jeg skulle velge utdanningsvei endte jeg opp med å gjøre litteraturen til profesjon. Mange spurte om jeg ikke var redd for å ødelegge lesegleden, bli trett av bøker, osv. Det som derimot skjedde var at jeg plutselig fikk satt tankene mine rundt litteratur inn i mønster og rammer. Gradvis ble jeg oppmerksom på hvordan et korpus av tekster, understrømmer og tankegods fungerer og henger sammen. Det var så komplekst at jeg ble redd for faget mitt, og redd for å miste meg selv, men gjennom mastergraden fant jeg tilbake kjernen. Ved å forstå litteraturen, ved å granske dens innerste vesen: oppdaget jeg ut mye mer om hva som bodde i meg selv. Det er dette jeg skal gjøre, det er her jeg skal være! Man blir aldri utlært, og jeg er bare helt ved begynnelsen av min reise, men det det som gjør bøkenes verden sammensatt og viktig. Jeg lærte å se bort fra alt jeg ikke kan og alt jeg tror jeg kan for dårlig, og isteden fokusere på det jeg kan, vet og det jeg skal lære.

Dersom vi tar litteraturen ut av husene og hjemmene frarøver vi noe viktig. Å lese er grunnleggende og fører med seg mye på mange områder i livet. Hvis man ikke ser bøker i oppveksten, hvordan skal man da få vekket denne nysgjerrigheten det er å leite seg frem i ei hylle? Kan et lesebrett gi den samme gleden som å holde i ei konkret bok? Hvordan kan man oppfatte bokluktene gjennom en skjerm? Å lese er mestring, glede og utvikling. Å gå inn i et hjem hvor det er bøker kan fungere som en invitasjon til kontakt og samtale. Nei, jeg slår et slag for papirboka, og jeg håper virkelig at denne artikkelen ikke har rett i sine konklusjoner.

Read Full Post »

(…) men en gång satt vi fast i ett dike
Du vet när hjulen inte greppar
och alla andra kör förbi
Lars Winnerbäck – Vi Åkte Aldrig Ut Till Havet.

I fjor på denne tida var jeg langvarig syk. Vi var ikke sikre på hva som feilte meg, men i ettertid føles det som fire måneder av livet mitt bare er borte. Jeg vet det ikke er fullstendig sant. Det skjedde jo ting. Det var bare utrolig vanskelig å holde følge med rytmen rundt meg, når ingenting egentlig fungerte. Den dårlige samvittigheten satt som en klump i magen og jeg har jobbet hardt for å døyve den.

Det tok lang tid å komme seg igjen. Særlig siden jeg ble syk i sommer også. Enda en uke vekk fra jobben og den dårlige samvittigheten tårnet seg opp igjen rundt meg. Venner pekte på at hosten min var stygg. Jeg bare lot som jeg ikke skjønte hva de siktet til. Å bare forestille meg at jeg var frisk gikk et til et punkt. Å si til meg selv at alt var bra fungerte en stund. Men jeg var ikke frisk og alt var ikke bra. Jeg mistet stemmen og fortsatte å presse meg selv som omviser. Dagen etter var stemmen helt borte, og da jeg kom til legekontoret kom det langt inne et sted og anstrengt. « Jeg trenger noe sånn at jeg kan gå på jobb om en time.» Legen så på meg og ristet på hodet. « Nei, du skal absolutt ikke gå på jobb. Ikke på en uke. Du skal hjem og sove. Du har lungebetennelse som så mange denne sommeren:»

Tankene tårnet seg opp. Hvorfor ble jeg dårlig igjen?Overfor kollegaer og sjefene mine føltes det forferdelig. Jeg er glad i jobben min og ville gjerne fortsette å gjøre den. Heldigvis tok medisinene sykdommen og stemmen kom tilbake. Jeg gikk tilbake til jobben min igjen. Det var deilig å kunne gjøre de oppgavene jeg hadde foran meg.

Problemet er at en side av livet gjerne smitter over på de andre. Jeg grublet over avhandlingen min. Den ble en byrde og jeg begynte å miste tro på hele prosjektet. Det var ikke godt nok. Jeg holdt ikke mål. Det faglige var ikke der og jeg hadde ikke lært nok til å gjennomføre det jeg skulle. Tankene ble til en mur i magen og jeg var nær ved å droppe hele greia. Da slipper jeg i alle fall nederlaget, tenkte jeg, da behøver jeg ikke å levere noe mediokert som alle kan se at ikke fungerer.

Jag hamnar där ibland när det känns
som att jag gått sönder
Låst i en cirkel
Rädd att göra fel
Rädslan har runnit genom åldrar och städer
genom blodomlopp och märkliga gator
tills jag blev vem som helst
En mörk, brusande fors
tills jag blev vem som helst
( Lars Winnerbäck – Vem Som Helst Blues)

Heldigvis var ting mulig å rette opp. Jeg måtte bare lære meg at ting får lov til å gå seg til. Jeg har også verdens beste veileder, som heldigvis ikke forsvant da veien ble svingete. Vennene mine har vært verdens stødigste. Selv da jeg trakk meg unna var de der og ventet til jeg var klar. De tok seg tid til å lytte, var der gjennom mastersvigninger og kom med gode råd. Jeg har en fantastisk familie som slo ring rundt meg. Dette har lært meg masse om styrke. Og hvor heldig jeg er. Oktober ble restart, da bilen ble dyttet opp igjen på veien, og da hele jeg ble sterkere igjen. Selvfølgelig svinger det, men livet i seg selv svinger, det er sånn det er å være.

Sirkler kan brytes. Jeg er kjempeklar for å bruke de kommende dagene og desember på beste måte. Skrive ferdig oppgaven og nyte det å være på veien. Jeg skal skrive det beste jeg kan og da får det værsågod holde mål. Jeg har bestemt at desember skal bli en god arbeidsmåned og ventemåned.

Och du ska måla din egen färg
och på din himmel ska det skrivas att du kan,
och det ska eka över skog och berg
att sanningen ljuger och att drömmen är sann.
( Lars Winnerbäck – Till det sista havet)

Read Full Post »

«I vår tid har enhver ny dikting den oppgave å flytte grensepæler. »
~ Henrik Ibsen ~

Henrik Ibsen er etter min mening vår største dikter og dramatiker. Han har påvirket meg hele mitt lesende liv og fortsetter å påvirke meg. Han flyttet ikke bare grensesteiner, dyttet og utfordret i sin samtid, men fortsetter aktivt å gjøre det for dagene lesere med sine sannheter.

Ibsen er kanskje litt mindre kjent for diktene sine, men det betyr ikke at de på noen måte er svakere. Dette er gode og sterke tekster som taler direkte til leseren på flere nivåer. Mitt favorittdikt i så måte er Bergmanden og det er dette jeg har lyst til å dele med dere.

For meg har det vært en stor motivasjon rundt egen skriving og det er kanskje det diktet Ibsen har skrevet som jeg kommer oftest tilbake til. Det ble publisert da Ibsen var ganske ung. Jeg tenker det også fint kan stå som et eller eller en problematisering av det å ha et kall og det å slåss for noe på flere nivåer i livet. Bergmannen er en metafor for det mennesket som har en oppgave og som må kjempe seg gjennom fjellet for å finne ut hvor hun skal gå. Det kan illustrere at som barn var det enklere å beholde selvtilliten og troen gjennom leken. Fjellmetaforen kan illustrere flere ting, både livet, omgivelsene og selvsagt våre tanker og følelser, som meget vel kan være våre verste fiender. Kallsproblematikken blir dermed problematisert og det er lett å bukke under som ved det tunge arbeidet inne i fjellet. Vi ser dette eksplisitt i omtalen av tvilen bergmanden legger for dagen, hvor han spør seg selv om han ikke har fått dette til. Den realistiske tonen og ikke minst gjenkjennelige gjør at teksten får en tidløs og allmenn stemme der mange er i stand til å gjenkjenne seg.

Jeg tolker det som bergmannen bestemmer seg for å fortsette arbeidet sitt. Han vet at han må gjøre dette. At det er her nede i mørket han hører til. Ja, det er sant. Det kan være en tung og ensom vei å følge hjertet sitt. Men samtidig er det i alle fall sånn at jeg har erfart at tilslutt er jeg bare nødt til å satse på det. For det er kun jeg som kan vite hvor jeg er ment til å gå og selv om alt er usikkert, er det en sjanse som er nødt til å satses på. Det er hardt, utmattende og skremmende. Men det kan være ekte skatter der nede som bør søkes frem.

Ligger der noe i teksten om at man må lete på skjulte steder, langt nede i mørket og dypet? Det er et dikt som oppmoder til å gå utenfor komfortsonen. En vet ikke ikke, ikke en gang OM resultatet kommer, men likevel er det en driv ( lik bergmannen) som får noen mennesker til å arbeide møysommelig videre, med i alle fall et håp om å finne noe inni seg selv, eller fra omgivelsene som kan bli til noe verdifullt.

Jeg tar stadig frem dette diktet. Det er min inspirasjon for master – og kreativ skriving. Når skriveren i hodet blir ustø og ikke tror dette vil gå i det hele tatt, prøver jeg å sitere diktet. Derfor synes jeg det var så flott å dele det på selve fødselsdagen.

Bergmanden
Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.

Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, –
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.

Og i dybet er der fred, –
fred og ørk fra evighed; –
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.

Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. –

End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.

Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.

Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! –

Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.

Read Full Post »