Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘arnika’ Category

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Reklamer

Read Full Post »

Skulderen krangler igjen og jeg er dermed satt på voltarol. Selv har jeg greid å kurrere de tre første gangene siden det begynte i sommer med arnika ( en god gammel livredder, som min bestemor alltid sverget til – og kjølesalve. Men i dag foreslo en på apoteket at kanskje var det en betennelse som måtte få medisin og stadig blussa opp. Til mitt spørsmål om jeg burde bestille legetime sa hun nei, fordi voltarol mest sannsynlig er det jeg ville fått og at det er ikke enorm forskjell på resept eller uten.

 

Etter å ha grumsa litt for meg selv over å ikke ha tid til dette slo jeg meg til ro med situasjonen. Jeg pakket dermed ut igjen og dro ikke til universitetet i dag tidlig som planen var. Isteden tok jeg første pilla med et glass vann og mat som anbefalt og hoppet til sengs. Hva jeg har gjort i dag? Forsvinnende lite produktivt. Jeg kunne ha vasket og brettet klær eller rengjort huset. Jeg har kjølt ned skulderen, lest noveller, drukket te og lydig spist mine tre piller i løpet av dagen. Jeg har muligens noe mindre vondt, men det er ikke enkelt å bedømme fordi voltarolen ifølge pakningen rett og slett kamuflerer vondtene.

Jeg har drømt om alt fra at museet jeg jobber på om sommeren fikk frastjålet et portrett av den siste frua til hovedgaarden og at jeg prøvde intenst å forklare at jeg ikke hadde gjemt det, protester i Oslo og masterpapirer som brenner. For den som er omviser er den stille skrekken at en en dag skal oppdage at en ikke har hatt like bra overblikk som man har trodd. Jeg husker for eksempel at jeg kom tilbake på jobb og etter første omvisning for sesongen kom stotrende til ham som bor på museet. « Hvor er bibliotekstigen?» Rasjonelt kunne jeg ikke se for meg at noen skulle fått med seg den ganske store stigen, men den var jo borte. Det hadde riktignok en naturlig forklaring, men var en vekker som fikk meg til å reflektere i enda større grad hvor essensielt det er å både passe på gjenstander, gjester og formidle levende samtidig.

 

Nå skal jeg koke litt te igjen og siden det er helg og jeg synes litt synd på meg selv, samt er litt oppgitt over enda mer tapt arbeidstid unne meg marsipanegg. Jeg har også planer om å sette på en sokkevask og sortere dem. ( sukk. jeg ender sikkert opp med ulike sokker uansett) I morgen skal jeg fungere igjen. Kroppen min får bare høre på meg denne gangen. Jeg har lyst til å være i god rytme og flyt. Frem til i høst har jeg vært veldig sjeldent syk og det er den trenden jeg ønsker tilbake i livet mitt. Det slo meg for øvrig at i dag er det to uker til jeg fyller 30 år. Tida går fort.

 

God helg til deg som måtte lese dette

Read Full Post »