Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Automatskrift’ Category

Du finner de svakeste punktene mine og påpeker dem. – Hei du, vet du at vi prata om deg i dag. Vi pratet om at du skriver masteravhandling. Og det er jo fint, det. Men så snakka vi om den andre tingen du tror på.

Hvilken annen ting?

Du hvisker. – At du skriver og faktisk håper på å bli utgitt. Hallo, har du lest tekstene dine?

Jeg har skrevet dem. Å lese er nødvendig da.

Latter….

Ja. Du burde kanskje dempe de ambisjonene dine, frøken. Krype ned igjen i skuffen.

Men jeg vil ikke, svarer jeg og dytter eplekjernene inn i ørene.

Nei, valget er jo ditt! Men vi har blitt enige om at du driter deg ut med dette her.

Jeg drar ut eplekjernene, tar dem og planter dem i bløt og våt jord. Det lukter godt i hagen min og jeg vil ikke du skal se at jeg gråter. Jeg vet likevel at du fornemmer at jeg er livredd og at kroppen min rister.

Hvem sier at jeg driter meg ut?

Vi, svaret kommer raskt.

Hvem er vi?

Dine indre dommere, tankene dine. Og for øvrig har vi snakket om de epletrærne. Vi liker ikke at du planter dem. Det blir heller ikke epler av å plante dem ute, du må bruke potter i en vinduskarm, det kan ta mange år og det er ikke sikkert de blir særlig gode…

Først da vet jeg at jeg klarer å ignorere dem i dag. Jeg liker epletrær og jeg har tenkt å plante mange, mange av dem i MIN hage. Snart vil de blomstre.

Read Full Post »

Det er ingenting der. Ikke en gang en liten mann som forsøker å hviske at regnbuen smaker sukkerlake. Sommeren er på hell, høsten er hoppet over store dyp som minner om dem da jorden lå øde og tom en gang før tiden. Svuppete veier dekker av snøen som ikke faller. En liten brikke under huden skremmer meg. De ber meg om å ikke være redd, de skal ikke gjøre noe. Men de sprøyter inn i meg den giften ikke en gang dyrene ville smake.

En gang hadde jeg en rosa gris. Den godkjente alt jeg skulle spise. De forstod det og tok puttet giften i vannet isteden. For hvem tror at en kan dø av å drikke vann fra jordens indre? Vann skapt av den urgamle Gud? Ikke jeg i alle fall.

Det er snodig siden jeg bare lar fingrene løpe over tastaturet. Jeg er både grønn, grå og brun. I dag er jeg en blanding. I morgen vet jeg ikke. Vi puster fargene inn i hverandres tankekart. Og jeg tror han tenker på meg, men hvordan balansere tro og håp? Kan jeg ha sikker viten om skillet? Jeg er ikke perfekt.

Er det håp for verden? Kan vi bryte opp biter av oss selv? Jeg må ikke stoppe opp, ikke tenke, bare gjøre. Sjelen er en delfin som leker seg i havet. Den følger bølgene og sin egen lyst. Kan sjelen tenke? Kan sjelen forstå et gram av den fornuft vi er sagt å inneha. Eller er det kroppen som ikke tenker og følger sine lyster, men sjelen resonerer?

Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke halvparten av det jeg selv skriver. Alt er dekket av striesekker og hver dag senkes jeg naken i min egen tankeelv. Vil den en dag hoppe i luften og gå mot egen strøm? Og hvorfor er jeg redd?

Skriv, skriv, skriv… Det er ikke annet jeg kan gjøre. I morgen faller alle ordene bort. Ønskestrev!

Jeg ser ikke grensene mer. De blør av sand!

Read Full Post »

Jeg klarer ikke å holde hodet oppe, hvisker du. Jeg rører ved øretippen din og svarer at når havet drukner i ørkenen, er det fortsatt mulig å høre et fjernt brus. Du er bare nødt til å lytte, sier jeg. Jeg gir deg et blad, ber deg betrakte de tynne årene på det. Så skjør er du, smiler jeg. – Så skjør og likevel skinnende sterk i fargene. Jeg ser hvordan brystet ditt senker og hever seg til du slipper skulderne og smiler…

Read Full Post »

Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift, Automatskrift… Skriftautomat.

Read Full Post »

Han foreslår at jeg skal  skrive. Kanskje viser det hvor godt han begynner å  kjenne meg. Siden han nevner det. Når jeg svarer at jeg  ikke greier å sortere tankene, sier han automatskrift. Det er selvsagt det riktige.

Den første tanken er sinne, men dypt inne vet jeg at det er henne det er synd på. Hvor forstyrret er man ikke nødt til å være når man rett og slett trenger å dytte andre mennesker nedover. Det er som jeg ligger under henne. Hun dytter den nakne kroppen min rett ned på spisse steiner. Steinene borrer seg inn under huden min, legger seg til  rette. Hvis jeg beveger meg vil  de finne veien helt inn i blodomløpet. Men jeg kan ikke bevege meg. Hemmet av tankesekkene blir jeg festet fast til bakken. Jeg gløtter forsiktig rundt meg, søker etter skog, vann og heier. Men alt jeg ser er åpent hav. Så kakker hun hodet mitt mot steinene som det skulle være et egg, reiser seg, går bort…

Jeg ligger mens jeg hører på summingen av stemmene deres. Ordene er ukjente, men meningen er der. Argumentasjonen må vries på, før den kan blir det hun trenger. Jeg rister innvendig av fornyet sinne, rettferdighetssansen min sier at dette er galt,  Men jeg er svak, allerede arbeider “ flink pike” på overtid for eksamenstiden. Nå viker sinnet for den vesle klumpen innvendig. Jeg blir lei meg.

Jeg søker et varmt blikk og noen som holder meg. Lurer på om det kan kjennes utvendig når en kropp rister innvendig? Vil ikke tenke på det, vil ikke dvele. Bare hviler og kjenner at jeg er helt trygg, uansett hvor nærtagende dust jeg kanskje er. Drøfter, tenker og drøfter… Får en skulder å hvile mot, kjenner varmen tenne roen i meg. Føler på latteren, som igjen vekker min egen humor i faenskapet. Jeg har noen, jeg er ikke alene. Men samtidig kjenner jeg på min egen styrke.

Jeg hører stemmen min si høyt at jeg ikke aksepterer urett, heller ikke når det kommer til meg selv.

Men tilslutt får jeg vondt av deg, for jeg kjenner på at innerst inne er det deg det er synd på. Du må bære bører jeg ikke en gang kan forstå.  Jeg har egentlig alltid hatt det godt, har blitt verget for vonde ting. Selv dette er småtteri i vrimmelen og jeg vet det. Å takle stormene som kommer på best mulig måte, har vi fått styrke til.  Både egne og andres. Det nytter å holde hodet høyt, å sanse lyset og kraften, gjennom å bevege seg fremover.

Jeg går ut under månen, tar snø i hendene mine. Den er ikke kram, men det er i orden. Jeg kan tidsnok lage en snøball!

( En automatskrifttekst er skrevet uten redigering, bare ved å la fingrene løpe over tastaturet, derfor er dårlig språk og feil på de fleste områder obligatorisk i tekster som dette!)

Read Full Post »