Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘desember’ Category

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2014 annual report for this blog.

Here's an excerpt:

A New York City subway train holds 1,200 people. This blog was viewed about 4,700 times in 2014. If it were a NYC subway train, it would take about 4 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Read Full Post »

Vi har alle våre ting som får oss i ekstra julestemning. Jeg er ikke blant dem som ser mest på fjernsynet, men Karl-Bertil Jonssons julafton er jeg veldig glad i de gangene jeg har mulighet til å få den med meg. Dette er en svensk tegnefilm som ble laget i 1975, og den er bygget på en fortelling fra novellesamlingen Sagor för barn över 18 år som ble skrevet av Tage Danielsson i 1964. Jeg ble kjent med filmen ettersom vi hadde svenske fjernsynskanaler da jeg vokste opp, og derfor kunne følge med. Heldigvis er den også tradisjon på norsk tv, og derfor var det mulig å videreføre dette da vi mistet våre svenske kanaler.

Jeg har ikke lyst til å si veldig mye mer om den, selv om det selvfølgelig er masse jeg kunne skrevet. Dersom du ikke har sett den er det absolutt verdt å gjøre det. Har du gjort det tåler den et gjensyn eller flere.

Read Full Post »

Takket være Maria har jeg fått en ny skrivebok til jul. Jeg skriver naturligvis en god del på datamaskin, men den beste måten å skrive på er fortsatt papir. Denne vakre boka inneholder sitater fra Austens forfatterskap, og har linjeinndeling slik at det er enkelt å skrive i den. Da jeg bladde i den i går fant jeg ut at noen av linjene går på kryss. Jeg forstod ikke helt hvorfor til jeg googlet det, og fant ut at «kryssskriving» var vanlig for å utnytte plassen godt nok, ettersom brevpapir var dyrt. Her kan du lese mer om denne praksisen.

Jeg vet at flere av Jane Austens brev er bevart, men jeg har ikke lest noen av dem, og kan derfor ikke verifisere hvor utbredt bruken av dette var for henne. Likevel er det noen omtaler av denne skriveboka som har lest brevene hennes, og som påpeker at hun gjorde det jevnlig.

Dette blir altså den neste skriveboka jeg begynner på og min følgesvenn inn i 2015.

jane

Read Full Post »

God jul, alle sammen

Read Full Post »

I sommer hadde jeg en omvisning med en gjest som utmerket seg. Det er mange slike i løpet av en sesong, men denne ble med meg fordi han berørte meg på en ekstra sterk måte. Jeg vet ikke navnet hans, men han dro rundt med hunden sin, stoppet, spiste, sov og reiste videre når det kjentes riktig. Det var noe med denne mannen og reisemåten som gav meg en underlig følelse av forståelse og slektskap. Ettersom vi selvfølgelig har omvisninger uavhengig av antall gjester ble det han og jeg som tuslet runden.

Det finnes mange gode omvisninger, men de beste i mine øyne er de som blir en dialog der begge parter gir og samtidig utfordrer den andre. Min leksjon begynte da jeg forklarte at vi ikke bare har tilbakeført godset slik det var for tohundre år siden, men bevart spor etter epoker og menneskene som har bodd her. Da kan vi vise at dette har vært et levende hjem som er preget av ulike folk. For å illustrere dette trakk jeg spesielt frem en hendelse. I 1961 brant det i huset, og da måtte de slenge ut gjenstander raskt for at de ikke skulle gå tapt. Under opprydningen fant man igjen en krydderoppsats og denne var knust. Den daværende husfruen samlet opp skårene fra hagen, og restaurerte oppsatsen varsomt. Gjesten min fortalte at i Japan er det vanlig at dersom noe ble ødelagt så blir det ikke kastet om det ikke er helt nødvendig. Isteden bøter de på skaden så godt de kan, eller lar merkene være der om det er hensiktsmessig. De tror at det som er ødelagt har en historie, og at denne gjør gjenstanden vakrere enn den var opprinnelig. Det kalles Wabi-sabi.

Det som fikk meg til å mimre om dette i dag var at jeg var med på å pynte juletreet. Normalt gjør vi det lille julaften, men av ulike årsaker var vi nødt til å fremskynde det. På treet henger det hvert år ei julekule. Det er ei gammel kule, og det har gått et lite skår av den en eller annen gang. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men den er likevel vakker sammen med resten av pynten. Det er ingen automatikk at noe brukbart skal skrotes fordi det har gått et skår i det, at et vindu fra 1860 nødvendigvis må ut selv om det trekker litt fra det, eller at vi kaster julekula vår selv om den ikke er hel.

Kanskje er det slik at vi kan være litt redde for det som synes å være ødelagt, at vi ikke alltid vil vedkjenne oss det? Likevel kan vi trekke lærdom av sprekkene og sårene når vi greier å se verdien og skjønnheten bak dem. Det skapes historier hele tiden. De utvikles og utvides, og i blant når to historier krysser hverandre, kan det føre til ny innsikt og forståelse.

Read Full Post »

Klokken 00:03 i natt vender sola, og dagene blir lengre. Dagen i dag sies å være den korteste og mørkeste dagen i året. Grunnen til dette er at vintersolverv er tiden hvor jorda er i det punktet av sin bane, hvor den nordlige halvkule er lengst unna solen. Noen ganger regnes vintersolverv som den første vinterdagen, mens i andre tradisjoner sies den å markere midtvinteren.

Alle større arbeidsoppgaver skulle være ferdig til solsnudagen 21 desember. Dette gjaldt også baksten. Dersom man var stridig og forsøkte seg på å bake likevel, ville deigen fare i været, fremfor å heve seg slik de normale naturlovene ville oppfordre den til. Ifølge tradisjonene skulle vi ikke arbeide denne dagen med noe som ble dreiet rundt. Grunnen til dette var den utbredte mening om at solen stod stille fra solsnudag og frem til juledagen da den ville stige. Den som for eksempel prøvde seg på å spinne ville ifølge folketroen ende opp med å miste tommelen. Kvernen fikk man ikke røre fordi kvernknurren, en av slektningene til nøkken, satt på den i hele tre dager og dermed stoppet den. Juleølet skulle være brygget innen 22 desember, slik at det ikke kom solverv inn i det.

Det at solen snur er altså knyttet til en rekke elementer i folketroen, og det er helt sikkert flere enn jeg husker her. Dersom noen skulle komme innom og vil dele flere elementer er dere veldig velkomne til det. For meg personlig handler denne dagen om å markere at det går mot lysere tider, og den som gjennomgår en vinter, trenger en påminnelse om at mørket aldri kan vare for bestandig. Jeg husker som barn at Besse minnet meg på hvor mektig det egentlig er at naturen er innordnet slik at den gir oss dette hvert eneste år. Dette er noe jeg tar med meg og derfor går jeg gjennom denne «korte» dagen og mot lyset med takknemlighet.

Read Full Post »

De som kjenner meg vet hører jeg på mye og variert musikk. Ofte er det slik at har en tendens til å fordype meg mer i tekst enn jeg gjør i melodier. Venner har påpekt dette, men sannheten er jo at jeg kan mye mer om tekst enn musikk, og selv om jeg vet hva jeg synes er flott og liker, kan jeg ikke mene noen teknisk om det. Da blir tekst og grubling over dette min dille og fordypning. Derfor blir jeg også veldig glad de gangene jeg hører en god tekstlinje eller en måte å bruke tekst på som slår i magen, snakker til meg, eller får meg til å tenke. Mentalt samler jeg på gode sangsitater, og ofte drar jeg ordene frem i situasjoner, hvor jeg trenger dem. Hva som gjør en sang god er jo subjektivt, men slik er det jo med all tekst. Jeg tror også det er derfor jeg hørte mye på musikk under masterskrivingen, og gjør det nå mens jeg jobber på romanutkastet. Det er en av måtene jeg finner styrke, tro og oppmuntring til å gå videre. Når musikken gir noe universelt, men likevel konkret nok til å bistå i denne særlige hendelsen.

Av og til når jeg hører på bestemte musikeres produksjoner gjør jeg noen oppdagelser. De får meg selvfølgelig til å gruble ekstra, og nerden i meg jubler virkelig. Det er interessant å legge merke til hvordan nye låter som får en form for gjennombrudd, kan ha tekstbiter fra tidligere sanger som er mindre kjent. Ofte er det også slik at de kommer bedre til sin rett i den nye konteksten. Lurer på om gjenbruket er med vilje, eller om det er bare slik at disse tekstbrokkene, kverner i hodet til låtskriveren, og bare vil være med i den nye teksten. Jeg har jo selv slike tekstbiter som dukker opp, og som jeg ikke vet hvordan jeg skal benytte meg av. I blant kapitulerer jeg og gir dem plass i en tekst, men det virker ikke som de hører riktig hjemme der, og noen ganger får jeg dem til å passe bedre i en helt annen kontekst. Andre ganger jeg jeg ikke til å bruke dem videre i det hele tatt, og de bare flyter som puslespillbrikker i hodeesken, og venter på at jeg en dag muligens får lyst og inspirasjon til å pusle dem sammen.

Read Full Post »

Vinden rusker i de gamle vindusrutene. Jeg ser stjernene over heia, mens roen senker seg i huset. I dag har Jane, Malin og jeg sett den avslutningen av Hobbiten. Fra før av skrev jeg om da vi var på verdenspremiere i fjor og oppskriften på lembas. Jeg skal ikke røpe mange detaljer fra selve filmen i år, men jeg står fortsatt for at jeg synes de presser boka en smule for mye ved å lage tre filmer. De kunne klart seg med en eller to. Jeg tror det ville gjort helheten bedre også. Boka er jo ikke særlig tykk i seg selv. Likevel er det stas ettersom Tolkiens forfatterskap betyr mye for meg, og har gjort det lenge.

Ellers var det noen sterke og gode øyeblikk som også fikk frem tårer og noen jeg selvfølgelig ikke synes var like gode. Jeg er spent på diskutere den med andre i alle fall. Etter filmen gikk vi ut og spiste helt nydelig indisk mat. Vi ble veldig mette, men jeg fikk så klart plass til te også.

Nå har jeg laget en kopp Earl Grey og skal spise litt klementiner til dessert. De har stein i seg, og er derfor mest sannsynlig blitt bestøvet fra et sitrontre, som de må ha stått i nærheten av. Ellers tenkte jeg å få til litt skrivemodus ettersom jeg er inspirert og har fått skrevet minimalt denne helga. Mentalt har jeg tatt juleferie, og det er egentlig ganske fint å være i julemodus, bistå med de ulike juleforberedelsene og ellers tusle tur, lese og lytte til musikk. Det har vært en veldig fin dag, og jeg håper den er opptakten som setter standard for denne julen.

Read Full Post »

Jeg befinner meg på en mellomstasjon. Du vet tiden etter endt utdanning og før du kommer ut i jobb. Det er umulig å forutsi hvor lenge du må være der, og det er et ambivalent sted å være. Ikke bare medfører det at du må slik jeg har skrevet om før takle avslag på avslag. Du må også håndtere den irrasjonelle frykten som tar stor plass i hodet. Følelsene er ekstra sterke på mellomstasjonen, opp- og nedturene snakker gjennom en ropert som konsentrerer lydene og ordene direkte mot et mål: deg. Anklagene kan fokusere på: Hvorfor valgte du ikke å studere noe mer nyttig? Hvorfor har du ennå ikke jobb? Vurderer du å søke på den stillingen? Er du sikker på at du er kvalifisert? Slik samler de seg til en polyfoni av stemmer som alle sammen har et mål: å få deg til å bli redd og skremt.
Derfor er det et paradoks at jeg ikke er redd i dag. Jeg fant ut at masteroppgaven min nå er søkbar, og isteden for å få et vell av skremmende følelser følte jeg meg bare glad og stolt. Jeg er fortsatt ikke klar for å lese den, og den er på ingen måte perfekt, men den er mitt selvstendige arbeid og den viser at jeg kan og hva jeg er god for. I tillegg nærmer vi oss jul, den langvarige forkjølelsen min var en uskyldig dobbelt virusinfeksjon som nå er iferd med å slippe taket. Jeg har muligheten til å skrive, og når jeg ikke saboterer med å gruble for mye, så gjør jeg det. Jeg går mye tur og koser meg med te og gode bøker. Så livet på mellomstasjonen er også fint. Det er ikke endelig mål, det er selvfølgelig ikke optimalt fordi jeg virkelig ønsker meg jobb, men jeg kan ikke annet enn å si at jeg klarer å holde fokus på at det også er positive ting her jeg er. Jeg søker jo jobber og jeg vet at det kommer når det skal. Å være utholdende, nyte livet og forstå verdien i mellomstasjonen er også en læring og et steg.

Read Full Post »

Har hatt Jane på besøk. Vi byttet roller. For et år siden var det hun som gjorde kreative ting, og jeg som skrev master. Nå er Jane i innspurt, og jeg arbeidet på utkast til bok. Vi drikker te, knasker druer og jobber med vårt, individuelt, men likevel sammen. Pus snorker i oldefars gyngestol, det er godt med ved i ovnen, og jeg kjenner en dyp glede over å få være i dette huset, omgitt av mennesker og dyr jeg er glad i. Av og til tar vi pauser, tusler tur eller ber om den andres blikk. I blant blir samtalene dype nok til at alvoret tar tak i mage og hode, like lett kan latteren rulle til vi omtrent ligger på gulvet. Det behøves likevel ikke bestandig ord. Langsomt men sikkert nærmer vi oss målene vi setter oss. Hennes kanskje mer målbare enn mine, men jeg har absolutt ingen planer om å gi opp heller, og det kjennes godt med gjensidig støtte på de til tider kronglete veiene.

Read Full Post »

Older Posts »