Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Dyskalkuli’ Category

Jeg føler meg veldig velkommen her på Valderøy. Det er veldig skjønt her, og jeg har ikke lyst til å reise igjen i det hele tatt.  Alexandra sover og jeg pleier uglegenene mine. Det er veldig fint å ha venner du både kan skravle med, men at vi også kan være sammen og samtidig gjøre våre egne ting. I dag var hun på jobben og jeg hadde studiedag. Siden jeg skulle møte henne i byen, brukte jeg en av mine vanlige strategier, og prøvegikk veien til bussen for å bedømme hvor langt det var.  Alle som kjenner meg vet at jeg har elendig stedsans, så dette er helt nødvendig. Her ute på øya var det fire faktorer som gjorde det enklere: 1. Jeg kunne se bussen fra huset. 2. Bussjåføren tok selv stolthet i å være omviser da han fastslo på dialekten min at jeg ikke var lokal. 3. Alexandra kjenner meg og hadde skrevet opp alt hun har fortalt meg i en tekstmelding. 4. Bussen skulle gå til det siste stoppet ved Ålesund rådhus. Det gikk bra og endelig kunne jeg få en omvisning i flotte Ålesund. Vi endte opp på indisk restaurant, og bestemte oss for å spise en meny som bestod av tre retter. Jeg elsker indisk mat, det var helt nydelig og vi ble altfor mette etterpå.
Det jeg fant ut i dag er at min trofaste følgesvenn fotografiapparatet nok synger på siste verset. Det er ikke et superkamera som mange har, men til mitt bruke gir det absolutt gode nok bilder, og jeg er veldig glad i det. Jeg fikk det i gave av mamma og pappa julen 2005, og siden har det trofast dokumentert og taklet min dårlige evne til å holde elektriske dingser i livet. Fotografiapparatet har alltid vært der som et symbol på at det går, selv om mamma hardnakket påstår at det ikke er mulig, og at jeg er nødt til å ha byttet det ut med et makent en eller flere ganger i årenes løp. Hun smiler overbærende hver gang jeg påpeker at det er det samme som jeg pakket ut den gangen, og at jeg bare har vært heldig.
I dag tok jeg frem min nylada gamle venn, som brukte lenger tid enn normalt på å åpne seg. Da så vi at halve batteriet hadde tømt seg før jeg hadde rukket å ta noen bilder i det hele tatt. På den lyse siden fastslo Alexandra at min gamle venn fortsatt er hakket bedre enn mobiltelefonen min. (Jeg måtte gi tapt for det moderne for et år siden, da strikket rundt min gamle mobiltelefon løsnet, og tastaturet ramlet av. Jeg sukket, visste jeg ville savne den, og tok den billigste og enkleste nye mobilen jeg kunne finne. Jeg var nødt til å handle raskt siden jeg var ganske avhengig av mobilkontakt på jobben.) Likevel ser det altså ut til at min gamle sliter må byttes ut med et bedre fotoapparat dersom jeg ønsker å fortsette med fotograferingen. Det er selvfølgelig vemodig å tenke på at den ikke skal brukes mer, så den vil nok fortsatt få bli hos meg fremfor å kastes. Nå står den på lading og i morgen får den en ny sjanse til å fange den vakre naturen her. Forslag til fotoapparat tas selvfølgelig imot med takk. Jeg skal få meg litt søvn nå, slik at jeg fungerer i morgen.

Read Full Post »

Dette var veldig sterkt å lese. Jeg synes det er flott at vi kan få mer fokus på dyskalkuli. Jeg kan også huske å ha laget en lignende historie., som hun har gjort med tallene. Selv har jeg jobbet en stund med en bloggpost om dette, men det har vært krevende å skrive om det, siden den også er veldig personlig.

Leta Blake

Thank God for Degrassi: The Next Generation. Because of that show, I now understand that I’m not stupid or lazy. I have Dyscalculia.

Dyscalculia is difficulty in learning or comprehending arithmetic, such as difficulty in understanding numbers, learning how to manipulate numbers, and learning math facts.

Unfortunately, back when I was in school, this diagnosis didn’t exist, so I had to endure humiliations like my 4th Grade teacher standing me up in front of the whole class and shaming me by calling me stupid because I didn’t know my multiplication tables. (Thanks, Mrs. Black. You induced some good childhood trauma with that one.)

Because of math, I spent twelve years in school miserable every single day. The amount of miserable that amounts to is a dang lot. The way I got by was to avoid being shamed. I perfected something that I had already learned from my…

Vis opprinnelig innlegg 1 076 ord igjen

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Dette er et av de innleggene som sitter langt inne. Ikke fordi det ikke er sånn eller fordi jeg prøver å skjule at å skrive en avhandling er vekslende. Men det er krevende å finne de riktige ordene for å illustrere. Det handler om følelsene rundt det å skulle skrive en master. Det handler om orden og kaos på innsida.

Jeg elsker virkelig litteratur. Dermed bør jeg være i drømmesituasjonen ikke sant? Skrive avhandling om en forfatter, tema og roman som er selvvalgt. Få omsatt disse årene med lærdom til noe praktisk. Noen dager er virkelig sånn. Da flyter skriveren og en føler at en får til ting. Jeg er lykkelig og ydmyk over oppgaven min, at jeg får løfte frem Jølsen og hvor mye jeg faktisk lærer hver dag. Jeg føler meg rett og slett heldig.

Men så kommer hodet inn og begynner å vurdere det en har gjort. Du har skrevet i to uker og teksten din skal inn i morgen. Plutselig faller språket sammen, argumentene dine virker flatere enn du trodde var mulig og ingenting har sammenheng. Hvorfor har du ikke lagt merke til dette under de fem forrige korrekturlesningene? Pusten blir tyngre og hånden ligger på slettekappen mens du tenker irrasjonelle tanker om å kanskje klare to ukers arbeid på en natt om du skriver hele natta og mesteparten av neste dag. Et sted kommer det logiske inn. Dermed fjernes hånden, du leser korrektur en gang til og sender fra deg mens tankene jobber overtid! Dette kan umulig være godt nok. Nå kommer de til å fortelle deg det du hele tida har vært klar over. Du har ingenting her å gjøre, du holder ikke mål. De bare oppdaga det litt for seint! Kan du vennligst bare trekke deg rolig tilbake?

Selvsagt vet jeg at det er selvtilliten som kryper frem og sier disse tingene. Jeg er heller ikke aleine om det. På oppgaveseminaret fortalte lederen meg at alle er redd for å bli gjennomskua, selv folk lenger oppe i systemet. Det hjalp. Jeg er innerst inne klar over at jeg kan og har gode ideer.

I dag er en av mellomdagene. Hvor jeg kan trekke på skuldrene av frykten og smile litt oppmuntrende til henne som er i flyt. Jeg tenker at det får gå som det går så lenge jeg gjør mitt beste. Som perfeksjonist er det uansett sånn at jeg vil komme til å jobbe hardt med den tida jeg har til rådighet. Dermed får jeg bare akseptere at jeg kommer til å kjøre berg-og-dal-bane gjennom glede, dagdrømmer, angst, selvkritikk, utmattelse og energikick. Jeg vet det er dommeren i hodet som snakker og det er min oppgave å tøyle henne. Men i kanskje det mest intense jeg har gjort til nå er det to motstridende krefter som kjemper : orden og kaos. Dermed får jeg tåle at det i blant er en litt urolig reise!

Read Full Post »

Min bestefar som for øvrig var en dyktig historieforteller og formidler hadde alltid sin grønne utgave av Snorre liggende ved godstolen. Jeg husker hvor morsomt det var å sitte i timesvis å lytte til sagn, historier og eventyr. Ikke minst hadde han svært gode refleksjonsrekker og mange av dem medførte trygghet når man hadde mange spørsmål. Han var belest og ønsket å fortsette studier, men siden oldefar døde tidlig var han nødt til å avbryte dem. Mormoren min hadde en trillebår. Den gikk hun til biblioteket med og ifølge mamma leste hun alt hun kom over. I tillegg skal hun og søsknene ha skrevet noe og det skal finnes litt materiale igjen fra deres utfoldelser. Altså er det trygt å konkludere med at jeg kommer fra en familie hvor kjærligheten til bøker og skriving ligger i oss.

Det har blitt ekstra aktuelt å gruble over da jeg de siste ukene har fått kontakt med flere slektninger. Jeg har vært klar over at noen av dem har bodd på Hamar. Men vi har ikke hatt noen personlig kontakt. Ikke før nå og det var faktisk min nettdagbok som satte oss i forbindelse med hverandre. En av som dem som er forøvrig er bibliotekar fant den på nettet og gjenkjente historiene nesten før han ante hvem skriveren bak var. Tenk at internett kan medføre flotte ting som dette. Det er morsomt å utveksle kunnskap, minner og historie. Den litterære gleden lever videre i familien. To av bestemors søsken fikk barn som valgte å bli bibliotekarer. Jeg studerer litteraturvitenskap. Ellers er mange av medlemmene leseglade generelt! Jeg ser frem til å bli bedre kjent med slektninger og finne ut hva mer vi kan ha til felles. Ikke minst har jeg fått bekreftet at uglegenene også er et fellestrekk hos dem som kan føre sine røtter tilbake til en liten husmannsplass i Telemark!

Read Full Post »