Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Et eget rom’ Category

Jeg kommer fra jobb og har gjort meg klar til modul fire og pensum, men det som strømmer frem er min egen fortelling. Den er hverken strømlinjeformet eller enkel. Ord, setninger og plott er stappfulle av fallgruver og når jeg sammenligner med dem som har fått det til. De kjære bøkene som jeg leser og har lest, er de  nok til å få meg til å snu ved brua der vannet slår over morkne planker? Og klisjeene stabler seg opp linje for linje. Og det verste er det usynlige, det jeg ikke ser, selv om jeg ville oppfattet det i andres arbeider. Tegnet på at du har fordypet deg for lenge i din egen tekst.

Likevel er det noe der som driver meg videre. Jeg veit jeg er i stand til å redigere. Det som ramler kan repareres, restaureres og i blant erstattes helt.  Fundamentet som råtner på bokstaver, kan byttes ut og et sted mellom tredje og femte utkast kan det bare bli stødige.

Dersom jeg er tålmodig og har utholdenhet nok kan jeg i alle fall bare utvikle meg. Ingen kan love meg noe. Det finnes ingen garantier og det er ingenting som tilsier at jeg skal få det til. Men dersom man gir seg kommer ingen dannelse. Om jeg snur nå vil kanskje veien bli lettere, men det gjør meg ikke lykkeligere. For jeg er aldri så hel og samtidig så nær ved å gå i stykker som når jeg skriver.

Jeg fortsetter fordi jeg når all tvil blir skjøvet unna stoler på fortellingene.

Read Full Post »

 

Takk for alle bidrag til påskelesningen. Det er slettes ikke for seint å komme med flere forslag og jeg er glad for alle innspill. Her har jeg begynt påskeferien og det begynte kjempeflott med påskelunsj på verdens beste jobb, gode samtaler i solskinnet og bestått andre modul på videreutdanningen. Lørdag dro vi ut til sjøen i godt selskap og jeg blir mer og mer glad i denne byen og gruer meg en smule til å flytte på meg igjen. Vi grillet pølser og etterpå dro vi hjem til Seb og så film. Den øvrige kvelden ble tilbrakt avslappet og rolig i leiligheten med mye te og litt skrivemodus. Sånn man kan gjøre når det er påske og det ikke er noe man nødvendigvis skal rekke dagen etter.

Vi skal selvfølgelig dele en smakebit denne søndagen også. Det er Mari som inviterer oss bokbloggere til å dele et utdrag fra en bok vi leser og vi skal ikke spre spoilere.

I dag deler jeg rett og slett et sitat fra pensum i denne nye modulen. Da jeg studerte litteraturvitenskap leste vi svært mye litteraturteori og masse var tungt og givende og interessant. Dette minner meg litt om denne tiden og videreutdanning får meg stadig til å reflektere over hvor mye jeg savner litteraturvitenskaplig arbeid. Selvfølgelig elsker jeg jobben min, men det er likevel noe med denne tilnærmingen som alltid vil følge meg og forme meg.

Utdraget er fra en artikkel i kompendiet som heter Fagbokas kunst – Om underleggjering i sakprosa for barn.

Også ein god sakprosatekst kan ha evne til å gi oss uventa og originale livsbilete og setje i sving den fabulerande evna vår. Særleg med tanke på slike verknader vil eg bruke eit begrep som det kunstnarlege om det eg er på jakt etter. Det er snakk om ei verknadfull form som oppnår for lesarens sjølvstendige tanke og forestillingkraft.

Jeg ønsker alle en riktig god påske.

kosepensum

Read Full Post »

Vi har arbeidet i hagen i dag. Jeg har alltid likt rutinene ved å beskjære, rake og rydde. Denne rolige rytmen gjør oss klare for høsten og samtidig retter vi blikket frem mot vinteren.

Om veggene kunne snakke ville de kanskje sagt noe som: «En gang bodde en doktorfamilie her. Syke kom til oss for helbred. Et øyeblikk senere kom en familie flyttende inn som var fjernere slektninger og da kona ble aleine med barna leide de ut huset til alle slags folk. Så lekte hennes oldebarn på låven.» For dersom et hus kunne reflektere tror jeg ikke det ville måle i tid. Jeg tror det ville måle i sterke og svake minner og inntrykk som ville satt seg i veggene. Og avstanden mellom disse tror jeg ville flyte som en drømmetilstand og i blant blande fortid og nåtid.

Men vi er ikke hus, vi er mennesker og vi måler i tid. Vi mennesker er også stolte og ønsker å sette spor. Når vi hvert år steller i hagen gjør det meg oppmerksom på det omstendelige forvalteransvaret vi har. Vår oppgave er å sette spor som er så varsomme at avtrykkene vår glir inn i det som alt finnes. Som da noen av gipsblomstene i havestuen falt ned og min bestefar varsomt restaurerte dem. I dag er det umulig å se hvilke som originale og hvilke han laget. Eller at det kan være fristende å bytte ut et gammelt gulv eller vinduer, men dersom man snur perspektivet ser man at dette er endel av huset. Barneføtter som i 150 år har løpt over disse gulvene og vinduer som har opplevd hundre år med regn mot rutene. Alt dette er deler av historien og selv om huset er luftig, er det ikke noe problem å fyre. Man innretter seg etter huset og man gir varsomt de verdiene det representerer videre. Noen forandringer er nødvendige, men også disse gjøres med respekt for eiendommen og de glir så inn i historien.

Alle som overtar en gård må spørre seg hvilke spør de ønsker å sette og om det gagner huset og slekten. I hagen vokser i dag et lerketre som min oldemor dro til andre siden av vannet for å hente. Tuntreet ble plantet av min grandtante og delte seg fordi melkehesten forsynte seg av det da det var lite. Kastanjetreet er sporløst da ingen egentlig er sikker på hvor det kom fra eller hvem som plantet det. Jeg prøvde å sette spor ved å plante ei eik da jeg var 16. Gården, min dårlige evne til å plassere det, været eller en kombinasjon bestemte seg for at dette treet aldri skulle få vokse opp. Det viser endel av historien som ikke fikk bli til, Pappas spor i hagen er morellhagen og mamma har plantet mange av blomstene, andre stammer fra mormors tid.

Jeg er odelsjente. Om jeg overtar denne gården vet jeg ikke. Det ville være en ære å bo her, men mange ting kan skje og for alt jeg vet kan det være: dersom vi skulle følge opp tanken om husets evne til refleksjon: at det legger helt andre planer. Uansett har jeg som alle barn av dette stedet de verdiene en oppvekst her gir med meg og jeg er uendelig takknemlig for å ha et hjem jeg alltid kan vende tilbake til. Og det er en ære å gjøre hagen klar: så velkommen seinhøst og senere vinter. Vi er klare og godt forberedt i år også.

 tuftehimmel

Read Full Post »

Det er lørdag og jeg grubler litt over dører som lukkes og vinduer som åpnes. For noen måneder siden var jeg trett av å sende søknad på søknad og lei meg for at jeg ikke skulle tilbake til hovedgaarden denne sommeren. Nå står jeg på flyttefot og skal få jobbe på bibliotek. Det er veldig rart og hyggelig hvordan alt etter en lang tid som søker bare faller på plass. Selvfølgelig er det masse å lære og utfordrende, men samtidig føles det veldig riktig, dannende og interessant.

I dag kommer ei venninne over for elgtaco og hun skal ha med seg tegnesaker, så da får vi mulighet til å være litt kunstnere sammen. Jeg har tenkt å skrive, altså, ikke tegne. Ellers blir det nok noen kopper te også. Trivelig blir det uansett.
Nå får jeg komme meg i sving her. Ønsker alle en finfin lørdag.

Read Full Post »

The idea of “women’s writing” shocks me. I think that in art we are androgynous.

Nathalie Sarraute

Read Full Post »

Finish what you’re writing. Whatever you have to do to finish it, finish it.(Neil Gaiman.)

Read Full Post »

Jeg produserer tekst og ettersom jeg er streng mot meg selv klarer jeg å ikke reflektere for mye over det jeg skriver. Det er fortsatt ikke et førsteutkast av noe som ligner på et ferdig kapittel og jeg vet ikke om jeg synes at retningen manuset svinger i er god i det hele tatt. Likevel har jeg bare bestemt meg at jeg skal gjennomføre dette. Jeg skylder meg selv å skrive og jeg elsker denne følelsen av riktighet jeg får de gangene jeg gjør det. Det er bare en erkjennelse av at jeg blir helere av skrivingen, og selv om jeg slåss med en hodeskriver som gjerne vil kommunisere til meg at dette ikke er mulig, så kan jeg parere henne med at det sa hun faktisk da jeg skrev masteroppgaven også.
Målet er fortsatt å skrive litt hver dag. Fokuset er ikke hva jeg skriver men at jeg skriver og slik skal det fortsette fremover. Ellers har jeg vært glad i å høre på musikk mens jeg skriver og slik er det denne gangen også. Derfor er det ofte slik at jeg stopper opp og plukker ut noen grublelinjer. Lars Winnerbäck passer godt om høsten, så han blir mye spilt. Jeg vet at jeg har mast mye om han før, men når man har sånne gode linjer som vennlig men bestemt dytter i tankene, så fortjener han bloggplass. I Aldrig Riktigt Slut synger/ skriver han følgende:

« Jag tror det bor en liten hjälte i varenda liten flopp
Och jag vill hellre bli en sån, så har jag lärt mig det igen
för det finns nåt bra och stort i alla om och alla men»

og:

«Du har din egen väg att gå, skit’samma vilket håll
Det kanske blir en liten omväg men vad spelar det för roll:»

Han er verdt å lytte til, så dersom du ikke har hørt på denne sangen før synes jeg du skal. Det ligger en versjon på youtube men opptaket er ikke helt godt:

Read Full Post »

Dette er høsten jeg skriver jobbsøknader, lever et nomadeliv, og plutselig får masse inspirasjon i England. Derfor sitter jeg nå mens jeg burde fordypet meg i idéhistorie og går gjennom romanutkastene mine for å bestemme hvilket jeg i alle fall skal forsøke å ferdigstille. Selvfølgelig høres dette svært uansvarlig ut, ettersom jeg har tatt på meg å være student, men det er likevel noe uendelig riktig i dette å skrive. Jeg kommer alltid tilbake til ordene, og selv om de ikke bestandig ramler utvunget ned på papiret, har de likevel vært kjære følgesvenner gjennom alle de stiene som til nå har utgjort livet.
Å skrive at jeg skal prøve er egentlig å ufarliggjøre drømmen. Å pakke den inn i mindre ambisjoner, men samtidig er det også å være ærlig, siden jeg innerst inne vet at jeg skriver for min del. Historiene som bor i meg er ikke for et fremtidig forlag, en mulig leserkrets, eller en redaktør. Det er for å sette eventyrene, refleksjonene, fargene og skyggene i system. Det er å gå inn i de rommene jeg har skrevet om, som også finnes i drømmene mine, og vite at selv om gulvene ikke holder, og selv om jeg skulle ramle, er det også en historie og inspirasjon i kjelleren. Jeg må våge å åpne dører og vinduer, gjennomsøke alle kroker, og ikke overse det forkullete lille trestykket fordi lukten av brent tre kan minne meg om det jeg helst vil glemme. For det er viktige fortellinger i det man helst vil gjemme bort, det ødelagte og halve. I dag har jeg lest halvferdige utkast, og jeg har mer å lese før kvelden kommer.
Betyr alt dette at jeg er flink til å skrive? Nei, jeg er ikke det, ikke ennå, kanskje aldri. Jeg vet ikke om det egentlig handler om å være flink, men kanskje å våge å bruke ordene likevel? Det kan ligge mye lammelse i å betrakte ordene med æresfrykt og på behørig avstand, og det fører i alle fall ikke til skaperkraft. Jeg er altså ikke flink, men jeg har viljen til å alltid arbeide for å bli bedre, og det er kanskje her potensialet ligger?

Read Full Post »

Image

 

Image

 

Image

 

Image

 

Image

 

 

Av og til er det ok å la bildene tale for seg selv. Dette er en helt vanlig fredag og arbeidsdagen har vært i gang en stund allerede. Jeg har som målsetning å bruke bloggen litt mer og dermed får dere en liten kikk inn i det som engang var et deler av kontoret til doktoren som bygde gården her. Nå er det mitt arbeidsrom og jeg trives med utsikt til hei, åker og skau. Alle bøkene er ennå ikke på plass, noen er nede i biblioteket, mens andre fortsatt befinner seg i boden. Men det er deilig å ha god hylleplass i alle fall.

Skrivebordet er et gammelt bord som har stått her på gården. Vi vet ikke helt hvor gammelt det er, men det kan ha tilhørt oldemor Johanne, eller være enda eldre. Huset er fra 1860, men oldeforeldrene mine flyttet ikke inne før i 1918. Mamma brukte det lenge som sitt skrivebord og jeg var heldig nok til å få lov til å overta det. Men jeg har ikke brukt det i studietida så klart, dermed får min trofaste følgesvenn endelig komme til heder og verdighet igjen. Neste gang jeg flytter på meg skal det få slå følge.

Ønsker alle en flott fredag.

Read Full Post »