Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘familiebånd’ Category

Vi har arbeidet i hagen i dag. Jeg har alltid likt rutinene ved å beskjære, rake og rydde. Denne rolige rytmen gjør oss klare for høsten og samtidig retter vi blikket frem mot vinteren.

Om veggene kunne snakke ville de kanskje sagt noe som: «En gang bodde en doktorfamilie her. Syke kom til oss for helbred. Et øyeblikk senere kom en familie flyttende inn som var fjernere slektninger og da kona ble aleine med barna leide de ut huset til alle slags folk. Så lekte hennes oldebarn på låven.» For dersom et hus kunne reflektere tror jeg ikke det ville måle i tid. Jeg tror det ville måle i sterke og svake minner og inntrykk som ville satt seg i veggene. Og avstanden mellom disse tror jeg ville flyte som en drømmetilstand og i blant blande fortid og nåtid.

Men vi er ikke hus, vi er mennesker og vi måler i tid. Vi mennesker er også stolte og ønsker å sette spor. Når vi hvert år steller i hagen gjør det meg oppmerksom på det omstendelige forvalteransvaret vi har. Vår oppgave er å sette spor som er så varsomme at avtrykkene vår glir inn i det som alt finnes. Som da noen av gipsblomstene i havestuen falt ned og min bestefar varsomt restaurerte dem. I dag er det umulig å se hvilke som originale og hvilke han laget. Eller at det kan være fristende å bytte ut et gammelt gulv eller vinduer, men dersom man snur perspektivet ser man at dette er endel av huset. Barneføtter som i 150 år har løpt over disse gulvene og vinduer som har opplevd hundre år med regn mot rutene. Alt dette er deler av historien og selv om huset er luftig, er det ikke noe problem å fyre. Man innretter seg etter huset og man gir varsomt de verdiene det representerer videre. Noen forandringer er nødvendige, men også disse gjøres med respekt for eiendommen og de glir så inn i historien.

Alle som overtar en gård må spørre seg hvilke spør de ønsker å sette og om det gagner huset og slekten. I hagen vokser i dag et lerketre som min oldemor dro til andre siden av vannet for å hente. Tuntreet ble plantet av min grandtante og delte seg fordi melkehesten forsynte seg av det da det var lite. Kastanjetreet er sporløst da ingen egentlig er sikker på hvor det kom fra eller hvem som plantet det. Jeg prøvde å sette spor ved å plante ei eik da jeg var 16. Gården, min dårlige evne til å plassere det, været eller en kombinasjon bestemte seg for at dette treet aldri skulle få vokse opp. Det viser endel av historien som ikke fikk bli til, Pappas spor i hagen er morellhagen og mamma har plantet mange av blomstene, andre stammer fra mormors tid.

Jeg er odelsjente. Om jeg overtar denne gården vet jeg ikke. Det ville være en ære å bo her, men mange ting kan skje og for alt jeg vet kan det være: dersom vi skulle følge opp tanken om husets evne til refleksjon: at det legger helt andre planer. Uansett har jeg som alle barn av dette stedet de verdiene en oppvekst her gir med meg og jeg er uendelig takknemlig for å ha et hjem jeg alltid kan vende tilbake til. Og det er en ære å gjøre hagen klar: så velkommen seinhøst og senere vinter. Vi er klare og godt forberedt i år også.

 tuftehimmel

Read Full Post »

Jeg er i påskemodus, og det betyr langsomme dager med rusleturer, mye tid i lesemodus og tedrikking. Min søster overrasket meg også med påskeegg, noe jeg ble rørt over og glad for. Våren er en fantastisk tid, og det er kjempefint å kunne sitte utendørs. Lyset blir sterkere, veiene mykere og fuglene synger høyere hver dag. Ønsker alle som skulle titte innom en riktig god påske. blåblomst

heitir

tetid22

påskeegg

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

påskefrosk2

Alle som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i våren. For mange er den en sølete mellomtid etter vinteren og før sommeren. Og jeg kan forstå det, men den er rett og slett veldig mye mer. Den utviklingen som skjer i naturen blir virkelig illustrert disse månedene. Dere vet hvordan lufta både er mild og skarp på samme tid og du kjenner at veien blir mykere for hver dag. Fuglene har skjønt våren og de synger høyere og høyere. Fargene endres gradvis og opp av tinende og dyvåt jord kommer snøklokker, påskeliljer og senere hvit/blåveis og liljekonvaller. Det er rett og slett skjønt og etter den lange vinteren trenger vi erfaringen av at alt våkner rundt oss

ender

Påsken betyr også mye for meg. Det var tiden vi var sammen på Tufte, mammas påsketre, turer til Grønli, leika , lette etter mammas påskegg( hun lagde kart), leste, skreiv, malte egg og da jeg ble litt større var med på langritt. Jeg fikk denne ene ridetimen i uka, men i påska var det mulig å være med på en lenger ridetur med tilkjørt mat til en rasteplass. Jeg husker fortsatt rolig tølt på favoritthesten min, ledsaget av den glade påskefølelsen.

beikjaogmeg

De siste årene har påsken forandret innhold. Det er fortsatt skauturer, lesing/skriving familietid, god mat og den fine roen. Men det har også vært rollespill, brettspill, bowling og tid med gode venner. Jeg har blitt tante og jeg får lov til å bidra med å skape magi for verdens skjønneste nevø. Denne påska er nå over og jeg har gjort veldig mange av de fine og gode påsketingene. Jeg skulle etter planen ha bypåske, det ble ikke sånn og jeg er glad for det. Jeg er takknemlig for å ha et sted jeg alltid kan få hvile og finne inspirasjon. Ikke minst har jeg fått skrevet master litt utenfor lesesalen.

meglese

Selv om årets påske er avsluttet, er ikke våren det. Den fortsetter og vi er heldige som har godt vær. Jeg virkelig nyter de siste dagene før jeg skal vende tilbake mot nord igjen. Det betyr at jeg kan drikke siste rest påskete, med skriveblokka ute i vårsola, mens jeg tar til meg lyset og fargene omkring meg. Livet er ganske fint! Derfor passer det å dele et vårdikt med dere.

vannet

Valg ( som det het først)

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

påskeglede1

familieskog

( Bjørnstjerne Bjørnson
1866 )

* Illustrasjonene er fra 1994, 2011 og 2012. )

Read Full Post »

Den ligger foran meg og puster, eller er det jeg som puster? I alle fall er det som ordene hever og senker seg og jeg myser nærsynt på dem. Dokumentene har ikke vokst så mye i dag og enda mindre siden fredag. Men de er der som en konstant påminnelse om oppgaven min. De skal danne basis om lærdommen jeg har tilegnet meg gjennom disse årene på universitetet. Om man i det hele tatt kan måle dannelse. Jeg tror det er derfor jeg er skremt av og til. Fordi jeg gjerne vil være i stand til å vise at jeg har forstått. Fordi dette er av enorm betydning for meg. Redd fordi jeg ikke vet hvor jeg er etter at oppgaven er levert. Da er jeg først i andres hender og dernest skal jeg bane meg vei i den skumle jungelen som heter arbeidslivet.

Jeg husker lykkefølelsen da jeg fikk pensumlisten i hendene første gang. Om noen uker skal jeg få lese disse bøkene å lære kodene deres. Jeg følte plutselig at jeg var på riktig hylle. At jeg var i ferd med å finne ut noe veldig viktig om meg selv. Jeg skulle flytte til Trondheim, en by jeg hadde besøkt for første gang høsten før og trivdes veldig godt i. Jeg husker enda den underlige følelsen av å komme hjem og dette var utslagsgivende for at jeg la vekk tanken på Oslo eller Bergen som studiebyer. Selv om Oslo var nærmere mitt kjære hjem, som fortsatt har stor betydning for meg og er godt å komme til. For meg er røtter og familien både viktig og skjønt å ha rundt seg. Jeg har aldri forstått tanken om å være mest mulig borte fra dem. Hvorfor skal jeg det? Jeg bruker med stor glede den lille tiden jeg har mellom studier sammen med dem. Men jeg forstod om å slå røtter flere steder og ikke minst at jeg også kan bygge et hjem utenfor kjernehjemmet.

Nå går altså denne tiden mot slutten. Absolutt ikke helt ferdig. Men nært nok til at jeg kjenner at dokumentene bør vokse jevnere og fortere enn de gjør. Jeg er friskmeldt og alt burde ligge til rette. Det er jeg som har ressursene og det er jeg nødt til å huske på. Jeg har faktisk fått basisen til å klare dette, like mye som mine medstudenter. Vi har lært det samme og vi skal nå vise hva vi kan. Det er fortsatt tid til å gjøre feil og det er tid til å korrigere. Veileder er dyktig tilstede og hun kan rådspørres. Det er bedre å bli oppmerksom på de svake punktene nå, før en sensor skal arbeide seg gjennom teksten.

Denne mandagen setter standarden for hele uka og jeg sitter på lesesalen denne ettermiddagen med en stor kopp te og føler egentlig ikke at det er så fælt at dokumentet ikke har vokst i helgja. Jeg har stått på lading : tuslet tur, lest, skrevet og rett og slett bygget meg opp. Jeg har pustet og at avbrekket som nevnt får dokumentet til å puste lover også flott. Da vet jeg at det kommer til å gå bra, det kommer til å vokse og jeg vet at jeg vokser sammen med det.

Read Full Post »

Jeg dro hjemmefra klokken halv seks i dag for å rekke flyet. Jeg liker å fly og jeg sov på flyet denne gangen også. Det som vekket meg var flyverten som forsøkte å dytte setet mitt tilbake på plass siden vi skulle lande.
 
Jeg er ikke friskmeldt, men har bestemt meg at jeg er nødt til å komme i gang likevel. Jeg blir stadig flinkere til å virke og jeg begynner å kjenne energien komme tilbake igjen. Det er fint for det er veldig mye som skal leses og skrives fremover og det kjennes som jeg har svært kort tid igjen. Men det skal gå bra. Det må det jo bare gjøre. Det skal gjøres uten å stresse meg i hjel,men likevel godt og grundig, oppskriften er dermed både enkel og avansert på samme tid.
 
Julen har vært kjempefin sammen med venner og familie. Selv om det også har vært en øvelse i tålmodighet. Det vil si at jeg har akseptert de tingene jeg ikke har kunnet og også vært en flink neiperson de gangene jeg har vært sliten. Det har vært en læring i at det ikke nødvendigvis er et nederlag å slå ned på tempoet og lytte til kroppen. Det er en absolutt nødvendighet for å bli frisk. Heldigvis har menneskene rundt meg vært enormt støttende og forståelsefulle.
 
Nå går jeg og smårydder hybelen. Det er en del jeg aldri fikk gjort før jeg reiste hjem og det er greit å ha orden før jeg setter i gang med morgendagen og skriveøkt. Nytt semester og min muligens siste vår i denne byen som har fått en stor plass i meg. Men det er sånn at ingenting varer evig og nye kapittel skal skrives. Men enn så lenge skal Jølsen få min tid, krefter og energi. Jeg er positiv og håper jeg blir raskt frisk igjen.

Read Full Post »

 

Hos mamma og pappa står det en liten gjenstand. Den er hverken forseggjort eller noe folk legger merke til når de går forbi den. For meg representerer den å gå utenfor egen komfortsone. Den får meg til å tenke på hvor viktig det er å fortsette selv når innsida ber en bremse. Den hvisker til meg om en av de gangene jeg var sterk nok i beina til å bestige et fjell.

 

Jeg var atten og da som nå skrev jeg. Jeg hadde forlengst akseptert at dette var et rom i meg som utvidet seg for gang jeg satte meg ned med ark eller notatbok. Jeg hørte også mye på radio. På radioen var det forskjellige litteraturprogram. Noen av dem kunne en til og med ringe inn til. Modige og tøffe folk delte tekstene sine og fikk tilbakemeldinger. Å dele var langt unna en selvkritisk ungdom sine tanker. Ikke før jeg ble spurt om skrivingen min og jeg fortalte at jeg holdt på men absolutt ikke var god nok enda. Personen jeg snakket med understreket viktigheten av å gi fra seg tekst, fordi man aldri vil vokse i et vakuum. Jeg gikk hjem og fortsatte med et dikt jeg hadde jobbet med en stund.

 

Jeg har før pekt på at jeg aldri har vært noen dyktig diktskriver. Av og til har jeg fått til noen som kan kalles brukbare. Men det er prosa som er og var min sterkeste side. Jeg er likevel veldig glad i dikt og den kvelden bestemte jeg meg for å ringe inn til et dikprogram på P2. Som sagt, så gjort. Jeg hadde hjertet i halsen og prøvde å forklare meg selv at dette helt sikkert var en ufarlig arena. Hva var oddsen for at kjentfolk hørte på radioen akkurat da? Jeg fikk snakke med et slags sentralbord og jeg husker ikke om jeg prøveleste diktet eller hva vi snakket om. Følelsen i mellomgulvet murret advarende om å holde seg rolig, samt å snakke tydelig. Om jeg var heldig ville de gjennomskue og stoppe meg. Man lar vel ikke håpløse ting bli lest opp på radioen, håpet jeg. Kroppen skalv og jeg trodde jeg skulle legge på da jeg faktisk gikk gjennom. Verten og jeg snakket litt rundt teksten, før jeg fikk lese selve diktet.

 

Etterpå ble jeg først redd, men så kjente jeg en annen følelse. Det boblet inni meg. Det var ikke lenger mulig å gå tilbake og det jeg innerst inne fikk ut av det var « Dette er riktig. Det er ingen lett vei, men det finnes ingen utenom heller. Det er meningen du skal skrive. Det er her du skal være. Du har kanskje ikke skrevet noe av varig verdi enda, men det er opp til deg å skrive deg dit.»

 

I posten kom denne esken og et lite trykket brev. Et minne om da jeg gikk over grensene mine, gjorde noe uventet og tok et steg på min egen vei. Jeg tok feil den kvelden. Det var folk som hadde hørt meg og de responderte. Norsklæreren min var en av dem og jeg tok til meg ordene og gjemte på dem. Jeg tviler på at diktet ville være godt eller holdt i dag. Det var en begynnelse og jeg slapp tak i teksten og den fikk lov til å leve sitt eget eget liv der den svevde på radiobølgene og ut til de som lyttet. Det var en skigard og jeg klatret over den. Senere har jeg skrevet både sterkere og svakere tekster og det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

 

Når jeg grubler og tviler, som den tenkeren jeg er, blir jeg usikker på om dette holder. Kaster jeg bort tiden? Det er mange skrivere der ute med samme ønsket og flere av dem er flinkere enn meg. Tenk om jeg aldri når det? Da minner jeg meg selv på dette lille skrinet. Hvorfor jeg fikk den og med det kommer følelsene om riktig hylle tilbake. Da vet jeg at jeg skriver først og fremst for min egen del og at det er nok til å vite at jeg er fullstendig hel når jeg arbeider med tekst. Jeg holder fast ved følelsene jeg fikk den gangen og lar det være orden i kaoset. Tiden, min vilje og vekst får være det som bestemmer om jeg lykkes. Jeg fortsetter i alle fall å klatre over små og store grinder hver dag. Av og til er det indre bevis for det, men som denne historien viser finnes det jammen noen fysiske også.

Image

Read Full Post »

I forbindelse med utgivelsen av Rikka Gan skriver Ragnhild Jølsen til lederen for bokhandelansattes forening i 1905 « Min bok Rikka Gan forstås så dårlig, men jeg tror dens tid vil nok alikevel en gang komme. Om ikke før, så når jeg er død. Jeg har lagt min sjel i denne boken, og for mig vil den sikkert alltid stå som den sanneste og beste»

Read Full Post »

Vi skriver syvende november og jeg greide ikke å legge meg i går. Selv om jeg har masse å skrive i dag og skulle tidlig opp. Valg i USA gjør noe med meg og i går stod mange ting på spill. Nå var det noe i meg som var ganske sikker på utfallet. Særlig det at gjenvalg stort sett hender for en president og ettersom natten gikk mot dag ble jeg tryggere og hoppet tilslutt til sengs. Likevel våknet jeg ganske tidlig i dag og leser trett og fortumlet at det gikk bra. Gratulerer Obama. Du har vært bra for USA og det skal du fortsette å være i fire år til. Jeg gleder meg til å se hva du får til og jeg håper og tror at ting blir sunnere og at ryddearbeidet ditt etter Bush går lett og problemfritt. Du har begynt og fire år til vil nok hjelpe godt på. Mitt hjerte for landet ditt banker håpefullt i dag for å kaste meg på en klisje. Jeg snakket også med familiemedlemmer i går og det er var fint å se at flere der borte støttet og håpet på deg.

Når USA har valg kan de ulike statene stemme over ulike emner og dette har så klart også hendt i år. Hele tre stater har nå sagt ja til homofilt ekteskap. Noe jeg synes det er fantastisk. At mennesker skal være dommere over retten til kjærlighet er noe jeg aldri har forstått eller akseptert. Dette er nybrott i USA og vi får håpe at alle stater følger. Hurra for kjærligheten og det å være den man er, den man er skapt til å være. Ikke minst får en åpen homofil plass i senatet. Det er første gangen og viktig og stort. Lykke til, Tammy Baldwin! Jeg gleder meg til å følge deg. Det sitter nå 19 kvinner i senatet og jeg håper dette er enda et riktig sted mot retten til å gifte seg med den man vil over hele USA. Jeg håper også dette vil øke fokus på retten til å bestemme over egen kropp, ikke at en lov skal regulere det.

USA har altså igjen skrevet historie i natt og jeg er lykkelig på landets vegne. Takk Obama, for ditt mot, din vilje og fordi du gir fire nye år til å gjøre USA et bedre sted. Verden har fått en trygg leder tilbake.

 

Read Full Post »

Min bestefar som for øvrig var en dyktig historieforteller og formidler hadde alltid sin grønne utgave av Snorre liggende ved godstolen. Jeg husker hvor morsomt det var å sitte i timesvis å lytte til sagn, historier og eventyr. Ikke minst hadde han svært gode refleksjonsrekker og mange av dem medførte trygghet når man hadde mange spørsmål. Han var belest og ønsket å fortsette studier, men siden oldefar døde tidlig var han nødt til å avbryte dem. Mormoren min hadde en trillebår. Den gikk hun til biblioteket med og ifølge mamma leste hun alt hun kom over. I tillegg skal hun og søsknene ha skrevet noe og det skal finnes litt materiale igjen fra deres utfoldelser. Altså er det trygt å konkludere med at jeg kommer fra en familie hvor kjærligheten til bøker og skriving ligger i oss.

Det har blitt ekstra aktuelt å gruble over da jeg de siste ukene har fått kontakt med flere slektninger. Jeg har vært klar over at noen av dem har bodd på Hamar. Men vi har ikke hatt noen personlig kontakt. Ikke før nå og det var faktisk min nettdagbok som satte oss i forbindelse med hverandre. En av som dem som er forøvrig er bibliotekar fant den på nettet og gjenkjente historiene nesten før han ante hvem skriveren bak var. Tenk at internett kan medføre flotte ting som dette. Det er morsomt å utveksle kunnskap, minner og historie. Den litterære gleden lever videre i familien. To av bestemors søsken fikk barn som valgte å bli bibliotekarer. Jeg studerer litteraturvitenskap. Ellers er mange av medlemmene leseglade generelt! Jeg ser frem til å bli bedre kjent med slektninger og finne ut hva mer vi kan ha til felles. Ikke minst har jeg fått bekreftet at uglegenene også er et fellestrekk hos dem som kan føre sine røtter tilbake til en liten husmannsplass i Telemark!

Read Full Post »