Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘fivrelder’ Category

Jeg befinner meg på en mellomstasjon. Du vet tiden etter endt utdanning og før du kommer ut i jobb. Det er umulig å forutsi hvor lenge du må være der, og det er et ambivalent sted å være. Ikke bare medfører det at du må slik jeg har skrevet om før takle avslag på avslag. Du må også håndtere den irrasjonelle frykten som tar stor plass i hodet. Følelsene er ekstra sterke på mellomstasjonen, opp- og nedturene snakker gjennom en ropert som konsentrerer lydene og ordene direkte mot et mål: deg. Anklagene kan fokusere på: Hvorfor valgte du ikke å studere noe mer nyttig? Hvorfor har du ennå ikke jobb? Vurderer du å søke på den stillingen? Er du sikker på at du er kvalifisert? Slik samler de seg til en polyfoni av stemmer som alle sammen har et mål: å få deg til å bli redd og skremt.
Derfor er det et paradoks at jeg ikke er redd i dag. Jeg fant ut at masteroppgaven min nå er søkbar, og isteden for å få et vell av skremmende følelser følte jeg meg bare glad og stolt. Jeg er fortsatt ikke klar for å lese den, og den er på ingen måte perfekt, men den er mitt selvstendige arbeid og den viser at jeg kan og hva jeg er god for. I tillegg nærmer vi oss jul, den langvarige forkjølelsen min var en uskyldig dobbelt virusinfeksjon som nå er iferd med å slippe taket. Jeg har muligheten til å skrive, og når jeg ikke saboterer med å gruble for mye, så gjør jeg det. Jeg går mye tur og koser meg med te og gode bøker. Så livet på mellomstasjonen er også fint. Det er ikke endelig mål, det er selvfølgelig ikke optimalt fordi jeg virkelig ønsker meg jobb, men jeg kan ikke annet enn å si at jeg klarer å holde fokus på at det også er positive ting her jeg er. Jeg søker jo jobber og jeg vet at det kommer når det skal. Å være utholdende, nyte livet og forstå verdien i mellomstasjonen er også en læring og et steg.

Read Full Post »

Barn, ikkje le av den fuglen
Som flaksar så hjelpelaust av stad
Vinden har skilt han frå dei andre
Som flyg over havet i ei jamn, tett rad

Vinden valde ut denne eine
Og kasta han ut av den usynlege lei
Som fuglar av hans slag plar følgje
Han er ikkje lenger ein av dei

Sin eigen veg må han finne
Eller – om han trøytnar om litt
Gi tapt, la seg falle, gå under
Slik går det desse einsame titt

Det mørknar vidt over havet
Ei frostnatt kvesser sine jarn
Ein fugl flyg einsam under stjerner
Ikkje gråt for den fuglen, barn ~

Halldis Moren Vesaas

Read Full Post »

påskefrosk2

Alle som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i våren. For mange er den en sølete mellomtid etter vinteren og før sommeren. Og jeg kan forstå det, men den er rett og slett veldig mye mer. Den utviklingen som skjer i naturen blir virkelig illustrert disse månedene. Dere vet hvordan lufta både er mild og skarp på samme tid og du kjenner at veien blir mykere for hver dag. Fuglene har skjønt våren og de synger høyere og høyere. Fargene endres gradvis og opp av tinende og dyvåt jord kommer snøklokker, påskeliljer og senere hvit/blåveis og liljekonvaller. Det er rett og slett skjønt og etter den lange vinteren trenger vi erfaringen av at alt våkner rundt oss

ender

Påsken betyr også mye for meg. Det var tiden vi var sammen på Tufte, mammas påsketre, turer til Grønli, leika , lette etter mammas påskegg( hun lagde kart), leste, skreiv, malte egg og da jeg ble litt større var med på langritt. Jeg fikk denne ene ridetimen i uka, men i påska var det mulig å være med på en lenger ridetur med tilkjørt mat til en rasteplass. Jeg husker fortsatt rolig tølt på favoritthesten min, ledsaget av den glade påskefølelsen.

beikjaogmeg

De siste årene har påsken forandret innhold. Det er fortsatt skauturer, lesing/skriving familietid, god mat og den fine roen. Men det har også vært rollespill, brettspill, bowling og tid med gode venner. Jeg har blitt tante og jeg får lov til å bidra med å skape magi for verdens skjønneste nevø. Denne påska er nå over og jeg har gjort veldig mange av de fine og gode påsketingene. Jeg skulle etter planen ha bypåske, det ble ikke sånn og jeg er glad for det. Jeg er takknemlig for å ha et sted jeg alltid kan få hvile og finne inspirasjon. Ikke minst har jeg fått skrevet master litt utenfor lesesalen.

meglese

Selv om årets påske er avsluttet, er ikke våren det. Den fortsetter og vi er heldige som har godt vær. Jeg virkelig nyter de siste dagene før jeg skal vende tilbake mot nord igjen. Det betyr at jeg kan drikke siste rest påskete, med skriveblokka ute i vårsola, mens jeg tar til meg lyset og fargene omkring meg. Livet er ganske fint! Derfor passer det å dele et vårdikt med dere.

vannet

Valg ( som det het først)

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

påskeglede1

familieskog

( Bjørnstjerne Bjørnson
1866 )

* Illustrasjonene er fra 1994, 2011 og 2012. )

Read Full Post »

 

Hos mamma og pappa står det en liten gjenstand. Den er hverken forseggjort eller noe folk legger merke til når de går forbi den. For meg representerer den å gå utenfor egen komfortsone. Den får meg til å tenke på hvor viktig det er å fortsette selv når innsida ber en bremse. Den hvisker til meg om en av de gangene jeg var sterk nok i beina til å bestige et fjell.

 

Jeg var atten og da som nå skrev jeg. Jeg hadde forlengst akseptert at dette var et rom i meg som utvidet seg for gang jeg satte meg ned med ark eller notatbok. Jeg hørte også mye på radio. På radioen var det forskjellige litteraturprogram. Noen av dem kunne en til og med ringe inn til. Modige og tøffe folk delte tekstene sine og fikk tilbakemeldinger. Å dele var langt unna en selvkritisk ungdom sine tanker. Ikke før jeg ble spurt om skrivingen min og jeg fortalte at jeg holdt på men absolutt ikke var god nok enda. Personen jeg snakket med understreket viktigheten av å gi fra seg tekst, fordi man aldri vil vokse i et vakuum. Jeg gikk hjem og fortsatte med et dikt jeg hadde jobbet med en stund.

 

Jeg har før pekt på at jeg aldri har vært noen dyktig diktskriver. Av og til har jeg fått til noen som kan kalles brukbare. Men det er prosa som er og var min sterkeste side. Jeg er likevel veldig glad i dikt og den kvelden bestemte jeg meg for å ringe inn til et dikprogram på P2. Som sagt, så gjort. Jeg hadde hjertet i halsen og prøvde å forklare meg selv at dette helt sikkert var en ufarlig arena. Hva var oddsen for at kjentfolk hørte på radioen akkurat da? Jeg fikk snakke med et slags sentralbord og jeg husker ikke om jeg prøveleste diktet eller hva vi snakket om. Følelsen i mellomgulvet murret advarende om å holde seg rolig, samt å snakke tydelig. Om jeg var heldig ville de gjennomskue og stoppe meg. Man lar vel ikke håpløse ting bli lest opp på radioen, håpet jeg. Kroppen skalv og jeg trodde jeg skulle legge på da jeg faktisk gikk gjennom. Verten og jeg snakket litt rundt teksten, før jeg fikk lese selve diktet.

 

Etterpå ble jeg først redd, men så kjente jeg en annen følelse. Det boblet inni meg. Det var ikke lenger mulig å gå tilbake og det jeg innerst inne fikk ut av det var « Dette er riktig. Det er ingen lett vei, men det finnes ingen utenom heller. Det er meningen du skal skrive. Det er her du skal være. Du har kanskje ikke skrevet noe av varig verdi enda, men det er opp til deg å skrive deg dit.»

 

I posten kom denne esken og et lite trykket brev. Et minne om da jeg gikk over grensene mine, gjorde noe uventet og tok et steg på min egen vei. Jeg tok feil den kvelden. Det var folk som hadde hørt meg og de responderte. Norsklæreren min var en av dem og jeg tok til meg ordene og gjemte på dem. Jeg tviler på at diktet ville være godt eller holdt i dag. Det var en begynnelse og jeg slapp tak i teksten og den fikk lov til å leve sitt eget eget liv der den svevde på radiobølgene og ut til de som lyttet. Det var en skigard og jeg klatret over den. Senere har jeg skrevet både sterkere og svakere tekster og det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

 

Når jeg grubler og tviler, som den tenkeren jeg er, blir jeg usikker på om dette holder. Kaster jeg bort tiden? Det er mange skrivere der ute med samme ønsket og flere av dem er flinkere enn meg. Tenk om jeg aldri når det? Da minner jeg meg selv på dette lille skrinet. Hvorfor jeg fikk den og med det kommer følelsene om riktig hylle tilbake. Da vet jeg at jeg skriver først og fremst for min egen del og at det er nok til å vite at jeg er fullstendig hel når jeg arbeider med tekst. Jeg holder fast ved følelsene jeg fikk den gangen og lar det være orden i kaoset. Tiden, min vilje og vekst får være det som bestemmer om jeg lykkes. Jeg fortsetter i alle fall å klatre over små og store grinder hver dag. Av og til er det indre bevis for det, men som denne historien viser finnes det jammen noen fysiske også.

Image

Read Full Post »

Det er desember og jeg skulle skrevet på avhandling. Jeg sier at jeg burde fordi jeg den siste uka har vært syk og er det fortsatt. Kroppen min har gjennomgått utallige undersøkelser og taklet masse de siste dagene. Det har betydd lite søvn, magesmerter og netter under mange tepper hvor jeg har svettet, vært kald og ristet av feber Jeg har likevel fått til en veiledningstime og fått en ny leveringsfrist på tekst. Når man er syk går det en del energi med på å bli frisk, men siden mine symptomer både stemmer og ikke stemmer med diagnosen blir det også en del rom for uro. Men jeg fikk kjenne på hvor omtenksomme menneskene rundt meg er og hvor støttende de er når man selv ikke greier å være helt realistisk. Da kan være gode ord, en seng,en kopp kakao, god samtale og ikke minst omelett på en hyggelig hybel være skatter som lagres. Jeg har altså mange ting å takke for, gode ting og folk i livet mitt.

Hva skal jeg gjøre nå da? Jeg kunne blitt på hybelen min og fortsatt å skrive noen uker til. Det er tid til det. Men jeg har valgt å pakke ned tingene mine og dra hjem. Jeg får dermed sove i min egen seng og komme meg sammen med familien min. Vi har en indikasjon på hva som feiler meg og om det er det er tiden, penicillinkur, varme og drikke stikkord for de kommende dagene. I natt har jeg sovet rolig og smertefritt og det er en god følelse jeg håper skal bli varig.

Men hva med avhandlingen da? Jo, jeg skal så klart arbeide med den også. Bøkene får bli med hjem til gården og jeg skal lage et arbeidsrom i et rolig og varmt hjørne. Det er kanskje ikke optimalt siden en del av tiden garantert vil gå med til å bli helt bra. Men det er det beste jeg får til nå og små steg er også en bevegelse. Førjulstiden blir tilbrakt sammen med mennesker og dyr og i et bibliotek hvor hver bok er en gammel venn. Tiden får vise om jeg kommer tilbake før jul eller ikke.
Ikke minst skal jeg ta frem romanen igjen og bruke noen timer hver dag på å skrive. Den har fått modningstid mens jeg har fokusert på Jølsen. For hun er en dame som vet å sette krav. Det er absolutt ikke aktuelt å komme i andre rekke. At jeg er syk har derimot motvillig blitt akseptert av damen. Spenningen over hva som skjer med teksten i febervillelse, har blandet seg med bekymring for min fremstillingsevne i denne tilstanden. Dermed ble vi litt murrende enige med hverandre om at denne uka har teksten fått puste og modne.

Jeg søker inspirasjon utenfor lesesalen og hvem vet? Kanskje skriver jeg min beste tekst til nå? Eller min verste? Men da har jeg i alle fall lært noe. En av de tingene avhandlingen lærer meg er hva jeg gjør riktig skrivemessig og hvilken ting jeg gjør galt og kan skrive enda bedre. For heldigvis er en tekst noe organisk og levende og kan derfor vokse, utvide og utvikle seg til å bli sterkt selv om den i blant begynner som ei sårbar spire.

Read Full Post »

Dikt er min absolutt svakeste side. Det er ingen hemmelighet. Men perfeksjonisten i hodet vil ikke akseptere sånne etablerte sannheter. Om du bare skriver på en annen måte eller jobber nok med det må det nok løsne tilslutt. Og jo da, jeg har fått til noen dikt som har fungert. Det er bare det at prosa er det som jeg er sterkest på. Når alt kommer til alt er dette også i orden. Det er en roman jeg ønsker å skrive!

Her om dagen fikk jeg en oppfordring av en venninne. Hun ville at jeg skulle skrive et dikt uten å egentlig tenke eller revidere. For meg som er en kronisk omskriver var det en kjempeutfordring å legge seg i andres hender på denne måten. Men samtidig er oppgaver også viktig så vi kastet oss ut i det. Vi gav hverandre den første linja og noen minutter. Og dermed var vi igang.

Resultatet mitt ble ikke det minste bra. Men det var noe spontant som påminnet meg om friskrift og fikk meg til å gruble masse etterpå. For selv om jeg er perfeksjonist til fingerspisene og det ofte har ført til at jeg holder kortene tett og er redd for at jeg ikke holder mål, er likevel friskrifta noe som er i meg. På skrivekurs med Gro Dahle ble jeg spurt om friskrift lå « intuitivt og naturlig» for meg. Jeg måtte innrømme at det er alltid metoder jeg har lett brukt, selv om jeg sliter med denne følelsen av utilstrekkelighet.

Hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke. Jeg bare velger å lese det som en bekreftelse på fremgang i det å ikke alltid ha kontrollen. Gjennom friskrifta har jeg slupper opp for meg selv. Men ved hjelp av oppgavene begynner jeg nå å åpne mer opp for andre.

Målet er en enda mer lekende og frigjort skriver som selv om hun fortsatt skriver flerutkast klarer å være spontan nok til å følge impulsene. Det forteller meg også at det er en tosidighet i det jeg gjør og kanskje når begge klarer å jobbe harmonisk vil veksten komme. Dette er spennende å utforske ytterligere. Lørdager er nå reine skrivedager hvor alt som heter master blir lagt på hylla. Vel, i alle fall på ei veldig vaklevoren hylle som stadig blir sjekket for å se om den fortsatt holder. Jeg vet i alle fall at det er riktig for meg å bruke tiden i det kreative rommet!

Read Full Post »

Read Full Post »

Etter jul skal jeg skrive masteravhandlingen min. Jeg trodde veldig lenge jeg skulle skrive om fantastisk barnelitteratur. Det er noe som betyr en del for meg for meg og som jeg kan relativt mye om. Og jeg mener oppriktig at det fortjener en plass i det akademiske landskapet. Å skrive en master om det er viktig og føltes riktig.

Det har vært det jeg har tenkt og på mange måter har slått meg til ro med, det jeg ikke ville fokusere på var det som lå innerst i bakhodet. Å skrive en masteroppgave om barnelitteratur er sikkerhetsnettet. Det som gjør at jeg slipper å kaste meg utenfor. Jeg har det trygt, samtidig som jeg jo vet det blir utfordrende. For barnebøker er fantastiske, deilige, komplekse og lagvise. Og jeg elsker dem fortsatt oppriktig og er den første til å forsvare deres glede, viktighet og verdi!

Min mor gav meg en gang en roman. Hun fortalte meg at hennes mor (min mormor) hadde rådet henne til å lese denne forfatteren. Begge mine formødre hadde blitt berørt av denne henne og mamma syntes det var på tide at jeg også leste den. Boka havnet på min lange leseliste.

Jeg tok masterfordypning i fantastiske trekk i nordisk litteratur fra romantikken til i dag. På pensumlisten stod Hollases krønike av Ragnhild Jølsen. Og det var jo en roman jeg kjente. Jeg leste den og ble fanget av hvor klare bildene var, de ulike skjebnene og hvordan boken tok opp i seg eventyrelementer. Og ikke minst kvinneskildringene hos Jølsen.

Å skrive om henne var likevel ikke aktuelt! Hun har aldri vært særlig behandlet innenfor litteraturvitenskapen og jeg fortalte meg selv at hun hadde vært vesentlig ville hun ha blitt grepet mer tak i. ( Selv om det er gjort noe på henne altså!)

Jeg skjøv henne langt inn i en skuff og begynte å fokusere på hvordan barn bygger opp en fantasiverden som mestring av krise og vanskelige forhold tematisert innenfor fantastisk barnelitteratur. I sommer bestemte jeg meg for å finne to romaner som jeg kunne analysere komparativt og landet ganske løst på Mio min mio av Astrid Lindgren og  Agnes Cecilia av Maria Gripe.

Men Jølsen hadde absolutt ikke planer om å ligge rolig i en skuff. Som den fantastiske og sammensatte kvinnen hun var krabbet hun rett og slett ut igjen. Hun skrev sånn at hennes samtidige trodde hun var en mann. På tur i Roma skal hun en natt ha klatret  opp i trevifontenen og satte seg på hodet til selveste neptunstatuen. Og hun holdt på å skisse sin selvbiografi da hun døde av sovepiller. Siden hun aldri ble obdusert vet en ikke om det var for egen hånd eller ikke.

Hennes samtidige Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder er de vi tradisjonelt har sett på som viktige og nyskapende i samme periode. Hun har stått i deres skygge når det kommer til vårt fag.

Men det betyr ikke at det behøver å fortsette sånn. Jeg har lyst til å finne ut om ikke hun også bør få sin plass språklig og litterært side om side med disse mennene.

Og om det ikke går da? Om jeg ikke er flink nok? Hva om jeg har valgt dumt? En får jo bare skrive master en gang.

Jeg går  inn i umerket landskap. Og vet du hva? Jeg er spent og jeg gleder meg. Selvsagt er jeg redd, men det er en frydblandet skrekk. Jeg tar sikkerhetsnettet mitt, krøller det sammen og gir det plassen som Jølsen ikke ønsket å benytte seg av.

Jeg aner ikke hvilke bøker eller tema jeg ender på enda. Men det faller på plass mens jeg leser, tenker og ikke minst drøfter meg gjennom hennes forfatterskap.

Og jeg skal ferdes gjennom denne masteren sammen med henne! Jeg håper vi blir fine venner og at jeg knekker masterkoden tilslutt.

Read Full Post »

Identitet

De hvisker til meg

jeg faller inn i
akvarallen på
veggen

synker, hodet dunker i rammen
og sobelmåren er glad bildet
ikke kan males mer

da slipper han å bli utryddet mer enn 90%

for de beste penslene
brukes ikke på en kvinne
som drukner i det transparante

om en ser nøye
legger en merke til vill, vill flukt
dypt inn i skoddeheimen

fargene av tynn, utflytende masse

og hviskingen er blitt en polyfoni
Jeg vet de er meg
alle sammen

Read Full Post »

Skygger over steinbenken
ligger en enslig penn der

aldri skal din hånd forme
våkne drømmer på papiret

tordivelen flyr i skumringen
lander på ryggen og spreller

da forstår vi din hemmelighet
du har alt utøst din arv til gavn

Selandriaene løfter sine blader
i lindeblomstenes tid minnes vi

dine fotspor over jorden

* Per Esben har vært på besøk noen dager. Vi var på antikvariatet en tur. Jeg fant en ny Maria Gipe bok til samlingen og det fikk meg til å reflektere over minneteksten jeg skreiv da hun døde. Det er ikke spesielt godt skrevet, men jeg synes det fortelle noe om hva Marias forfatterskap har gitt meg. En dag kommer jeg til å skrive grundigere om forfatterskapet, særlig med utgangspunkt i skyggebøkene og tordivelen. Men det er litt seint nå. Og jeg må sove. Derfor blir det et annet innlegg i nettdagboka mi.

Read Full Post »

Older Posts »