Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘formidler’ Category

Som jeg lovet her skal jeg også i år skrive noen ord på bokdagen som jo er i dag. Verdens bokdag (egentlig Verdens bok- og opphavsrettsdag.) ble vedtatt i 1995. I Norge har vi markert denne dagen siden 1997. Målsetningen med dagen i dag er å sette fokus på bokens rolle i samfunnet, som uttrykksform, språklig, kulturelt, dannende, utdannende og som kommunikasjonsform. Det er også forfatterens opphavsrett til egne verk som står i sentrum.

Bokdagens opphav er en spansk tradisjon fra Catalonia. 23 april feirer man Sankt Georg, den kristne helgenen og dragedreperen. I høymiddelalderen hadde folket fra Catalonia en poesikonkurranse der de dyktigste poetene fremførte dikt. Senere har det vært vanlig å gi vekk bøker denne dagen og det har jeg gjort de to siste årene på bokdagen. Kanskje vil du leite frem en skatt fra dine egne hyller som kan glede noen ekstra?

Jeg håper du som titter innom gjør noe litterært i dag. Selv skal jeg ta med meg pensumboka Jakten på fortellinger: Barne- og ungdomslitteratur på tvers av medier og finne  et sted hvor de kan servere meg god kake og te.

Dersom du titter innom. Hvordan har du tenkt å markere bokdagen? Og hva leser du i dag?  I alle fall: gratulerer med dagen.svøm

Read Full Post »

Her  og her  snakket jeg litt om hvordan jeg kunne øke elevenes formidlerglede. Siden jeg begynte her har jeg hatt klokkertro på at selv om mine anbefalinger er viktige, så er deres egne anbefalinger til hverandre av større betydning. Det å dele erfaringer, utvikle leseglede, snakke om bøker og selvfølgelig å finne metoder som hjelper dem til å ville diskutere selv er hele tiden en prosess jeg lærer mer om. For å gjøre dette er det selvfølgelig grunnleggende å bruke all sin kreativitet. Noe vil feile, mens andre måter vil føre frem.

Jeg har testet ut denne metoden på begge skoler og resultatet er kanskje ikke enormt, men så har det vært påske og flere av dem som tok med lapper har ennå ikke lest ferdig. Derfor gleder det er bibliotekarhjerte at noen få lapper har dukket frem blant bøkene våre. Dette er selvfølgelig frivillig, men jeg håper jo at mange får lyst til å dele og at det medfører mer leseglede og utlån. formidling2formidling3formidlingfire

formidlingen

Read Full Post »

 

Det har blitt en tradisjon på denne bloggen å skrive noen ord på Henrik Ibsens fødelsdag og det skal jeg selvfølgelig følge opp i år også. Hans skuespill kommer alltid til å ha spesiell plass hos meg. Jeg glemmer aldri at jeg en sommer satt på jobb oppe på hovedgaarden når det var stille og alt arbeid var gjort. Da leste jeg  Ibsen, hørte på summende insekter og ventet på gjester. Jeg hadde lest enkeltstående verket før, men dette var første gangen jeg leste systematisk og med større refleksjon enn før. Mange har spurt meg hvilket skuespill jeg liker best og jeg må fortsatt si Vildanden. Masse er godt og tankevekkende og sterkt, men dette stykket har en særlig plass hos meg og har hatt det lenge.

Diktene hans er kanskje mindre kjent og jeg har derfor gjort det til et prosjekt å blogge ut dikt de sistene årene på bursdagen. Denne teksten kommer fra diktsamlingen Dikte fra 1871.

Stjerner i lyståge

Just under min kometfærd mod en egn,
hvorhen jeg stævned for at finde hjemmet,
i verdensrummet viste sig en fremmed
uventet gæst ved Andromedas tegn.

Der bæres bud ned til vor gamle jord,
at ude i det højtidsstille fjerne
der havde kaos skabt sig til en stjerne,
da det slog ind på samlingslovens spor.

Jeg fandt et andet kaos rundt omkring,
med spredte viljer og med skilte veje
og uden drift til fælles banesving
og uden higen mod et midtpunkts leje.

Men da jeg atter stod i fjernets stilhed,
da tog jeg varsel af hvad der var sket, —
tog varsel af hvad selv jeg havde set:
lystågers samling til en stjernes billed.

Lyståger tror jeg på, skønt uden orden,
kaotisk løst den vælter sig i nord;
jeg tror den er på samlingslovens spor, —
en lysrig stjerne i sin første vorden.

Read Full Post »

 

teori

 

Denne videreutdanningen fyller et savn jeg hadde under utdannelsen min. Litteraturvitenskap er fantastisk og jeg elsket det, men jeg lengtet etter mer om barne- og ungdomslitteratur. Vi satte faktisk selv opp et fag i fantastisk ungdomslitteratur da vi gikk der og det var herlig. Likevel er jeg glad for muligheten til å gå dypere og selv om det er travelt er det uendelig verdifullt.

Målet er å bli en bedre bibliotekar som enda videre enn i dag kan formidle leseglede og veilede lesere til riktig bok og hele tiden åpne opp nye verdener som jeg har skrevet om før. Dette er store mål og alt kommer ikke med det samme. Men jeg lærer og etterstreber og den beste måten å gjøre det på er på gulvet i mine bibliotek og her om kveldene med pensum og de forelesningen vi har.

Og det skader heller ikke motivasjonen at det fortsatt er blodappelsinsesong.

Read Full Post »

 

Som dere som følger med vet så har jeg hatt en bloggspalte fra i sommer hvor jeg har delt funn i biblioteket. På skolebibliotek er det ofte færre skatter å finne enn fylkesbibliotek, men det har likevel dukket opp noen selv om det er en stund siden sist.

I dag ryddet jeg i bøkene og tilfeldigvis slo jeg opp i den ene boken fordi det var noe jeg undret meg over og fant følgende lapp:

finbok

Noen av de tingene som gjør en bibliotekar gira er formidling. Ikke bare det hun selv utfører, men også de gangene hun opplever at elevene gjør det. Og dette er faktisk formidling i praksis og det kan igjen bidra til at denne boka blir utlånt videre. Jeg flyttet den selvfølgelig frem i biblioteket og flytta lappen til fremsida.

Og da slo det meg. Dette kan kanskje utnyttes. Jeg har lenge tenkt på å henge små lapper rundt i biblioteket med omtaler av noen av bøkene. Sånt man kan finne i enkelte bokhandlere. Bare noen små linjer om hvorfor denne boka er leseverdig og anbefales. Problemet med dette hos oss er at i motsetning til i butikkene har vi en eller to eksemplarer av hver bok og det vil være stor utbytting av lappene ettersom bøkene lånes vekk. Jeg kan ikke følge opp godt nok siden jeg veksler mellom to skoler.

Så hva om jeg legger ut Post-it lapper på utlånsdisken sammen med en lapp hvor jeg for eksempel kan lime inn introen til Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe:

tordivus

Og legge til en lignende tekst som denne i fullfart:

Kjære deg som låner.

Du er velkommen til å ta med deg en Post-it- lapp og skrive hva du tenker om boka etter at du har lest. Det er fullstendig lov å mene hva man selv vil. Klistre den inni eller på boka. Etter at du har innlevert vil vi sette boka på plass og andre kan kanskje bli inspirert av deg til å låne nettopp denne boka.

Takk for hjelp.

Med beste hilsen bibliotekaren.

Jeg må påpeke at dette ikke er bestemt eller diskutert med noen (jeg ville aldri kjørt mitt eget løp uten å be om lov først.)  og det er heller ikke sikkert at tanken er god.  Det er mange fallgruver. Men kanskje det er noe å foreslå? Du som titter innom må gjerne dele innspill her om du ønsker. Er dette noe å gå videre med eller er jeg på villspor?

Det som uansett er fantastisk er at i dag så jeg mine elever og lånere som formidlere i praksis og ingenting kan glede et bibliotekarhjerte mer. Som jeg har skrevet mange ganger: Jeg føler meg heldig og takknemlig som har verdens beste ungdommer.

Read Full Post »

I sommer hadde jeg en omvisning med en gjest som utmerket seg. Det er mange slike i løpet av en sesong, men denne ble med meg fordi han berørte meg på en ekstra sterk måte. Jeg vet ikke navnet hans, men han dro rundt med hunden sin, stoppet, spiste, sov og reiste videre når det kjentes riktig. Det var noe med denne mannen og reisemåten som gav meg en underlig følelse av forståelse og slektskap. Ettersom vi selvfølgelig har omvisninger uavhengig av antall gjester ble det han og jeg som tuslet runden.

Det finnes mange gode omvisninger, men de beste i mine øyne er de som blir en dialog der begge parter gir og samtidig utfordrer den andre. Min leksjon begynte da jeg forklarte at vi ikke bare har tilbakeført godset slik det var for tohundre år siden, men bevart spor etter epoker og menneskene som har bodd her. Da kan vi vise at dette har vært et levende hjem som er preget av ulike folk. For å illustrere dette trakk jeg spesielt frem en hendelse. I 1961 brant det i huset, og da måtte de slenge ut gjenstander raskt for at de ikke skulle gå tapt. Under opprydningen fant man igjen en krydderoppsats og denne var knust. Den daværende husfruen samlet opp skårene fra hagen, og restaurerte oppsatsen varsomt. Gjesten min fortalte at i Japan er det vanlig at dersom noe ble ødelagt så blir det ikke kastet om det ikke er helt nødvendig. Isteden bøter de på skaden så godt de kan, eller lar merkene være der om det er hensiktsmessig. De tror at det som er ødelagt har en historie, og at denne gjør gjenstanden vakrere enn den var opprinnelig. Det kalles Wabi-sabi.

Det som fikk meg til å mimre om dette i dag var at jeg var med på å pynte juletreet. Normalt gjør vi det lille julaften, men av ulike årsaker var vi nødt til å fremskynde det. På treet henger det hvert år ei julekule. Det er ei gammel kule, og det har gått et lite skår av den en eller annen gang. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men den er likevel vakker sammen med resten av pynten. Det er ingen automatikk at noe brukbart skal skrotes fordi det har gått et skår i det, at et vindu fra 1860 nødvendigvis må ut selv om det trekker litt fra det, eller at vi kaster julekula vår selv om den ikke er hel.

Kanskje er det slik at vi kan være litt redde for det som synes å være ødelagt, at vi ikke alltid vil vedkjenne oss det? Likevel kan vi trekke lærdom av sprekkene og sårene når vi greier å se verdien og skjønnheten bak dem. Det skapes historier hele tiden. De utvikles og utvides, og i blant når to historier krysser hverandre, kan det føre til ny innsikt og forståelse.

Read Full Post »