Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘formidling’ Category

Som jeg lovet her skal jeg også i år skrive noen ord på bokdagen som jo er i dag. Verdens bokdag (egentlig Verdens bok- og opphavsrettsdag.) ble vedtatt i 1995. I Norge har vi markert denne dagen siden 1997. Målsetningen med dagen i dag er å sette fokus på bokens rolle i samfunnet, som uttrykksform, språklig, kulturelt, dannende, utdannende og som kommunikasjonsform. Det er også forfatterens opphavsrett til egne verk som står i sentrum.

Bokdagens opphav er en spansk tradisjon fra Catalonia. 23 april feirer man Sankt Georg, den kristne helgenen og dragedreperen. I høymiddelalderen hadde folket fra Catalonia en poesikonkurranse der de dyktigste poetene fremførte dikt. Senere har det vært vanlig å gi vekk bøker denne dagen og det har jeg gjort de to siste årene på bokdagen. Kanskje vil du leite frem en skatt fra dine egne hyller som kan glede noen ekstra?

Jeg håper du som titter innom gjør noe litterært i dag. Selv skal jeg ta med meg pensumboka Jakten på fortellinger: Barne- og ungdomslitteratur på tvers av medier og finne  et sted hvor de kan servere meg god kake og te.

Dersom du titter innom. Hvordan har du tenkt å markere bokdagen? Og hva leser du i dag?  I alle fall: gratulerer med dagen.svøm

Read Full Post »

Her  og her  snakket jeg litt om hvordan jeg kunne øke elevenes formidlerglede. Siden jeg begynte her har jeg hatt klokkertro på at selv om mine anbefalinger er viktige, så er deres egne anbefalinger til hverandre av større betydning. Det å dele erfaringer, utvikle leseglede, snakke om bøker og selvfølgelig å finne metoder som hjelper dem til å ville diskutere selv er hele tiden en prosess jeg lærer mer om. For å gjøre dette er det selvfølgelig grunnleggende å bruke all sin kreativitet. Noe vil feile, mens andre måter vil føre frem.

Jeg har testet ut denne metoden på begge skoler og resultatet er kanskje ikke enormt, men så har det vært påske og flere av dem som tok med lapper har ennå ikke lest ferdig. Derfor gleder det er bibliotekarhjerte at noen få lapper har dukket frem blant bøkene våre. Dette er selvfølgelig frivillig, men jeg håper jo at mange får lyst til å dele og at det medfører mer leseglede og utlån. formidling2formidling3formidlingfire

formidlingen

Read Full Post »

 

Takk for alle bidrag til påskelesningen. Det er slettes ikke for seint å komme med flere forslag og jeg er glad for alle innspill. Her har jeg begynt påskeferien og det begynte kjempeflott med påskelunsj på verdens beste jobb, gode samtaler i solskinnet og bestått andre modul på videreutdanningen. Lørdag dro vi ut til sjøen i godt selskap og jeg blir mer og mer glad i denne byen og gruer meg en smule til å flytte på meg igjen. Vi grillet pølser og etterpå dro vi hjem til Seb og så film. Den øvrige kvelden ble tilbrakt avslappet og rolig i leiligheten med mye te og litt skrivemodus. Sånn man kan gjøre når det er påske og det ikke er noe man nødvendigvis skal rekke dagen etter.

Vi skal selvfølgelig dele en smakebit denne søndagen også. Det er Mari som inviterer oss bokbloggere til å dele et utdrag fra en bok vi leser og vi skal ikke spre spoilere.

I dag deler jeg rett og slett et sitat fra pensum i denne nye modulen. Da jeg studerte litteraturvitenskap leste vi svært mye litteraturteori og masse var tungt og givende og interessant. Dette minner meg litt om denne tiden og videreutdanning får meg stadig til å reflektere over hvor mye jeg savner litteraturvitenskaplig arbeid. Selvfølgelig elsker jeg jobben min, men det er likevel noe med denne tilnærmingen som alltid vil følge meg og forme meg.

Utdraget er fra en artikkel i kompendiet som heter Fagbokas kunst – Om underleggjering i sakprosa for barn.

Også ein god sakprosatekst kan ha evne til å gi oss uventa og originale livsbilete og setje i sving den fabulerande evna vår. Særleg med tanke på slike verknader vil eg bruke eit begrep som det kunstnarlege om det eg er på jakt etter. Det er snakk om ei verknadfull form som oppnår for lesarens sjølvstendige tanke og forestillingkraft.

Jeg ønsker alle en riktig god påske.

kosepensum

Read Full Post »

 

teori

 

Denne videreutdanningen fyller et savn jeg hadde under utdannelsen min. Litteraturvitenskap er fantastisk og jeg elsket det, men jeg lengtet etter mer om barne- og ungdomslitteratur. Vi satte faktisk selv opp et fag i fantastisk ungdomslitteratur da vi gikk der og det var herlig. Likevel er jeg glad for muligheten til å gå dypere og selv om det er travelt er det uendelig verdifullt.

Målet er å bli en bedre bibliotekar som enda videre enn i dag kan formidle leseglede og veilede lesere til riktig bok og hele tiden åpne opp nye verdener som jeg har skrevet om før. Dette er store mål og alt kommer ikke med det samme. Men jeg lærer og etterstreber og den beste måten å gjøre det på er på gulvet i mine bibliotek og her om kveldene med pensum og de forelesningen vi har.

Og det skader heller ikke motivasjonen at det fortsatt er blodappelsinsesong.

Read Full Post »

 

Som dere som følger med vet så har jeg hatt en bloggspalte fra i sommer hvor jeg har delt funn i biblioteket. På skolebibliotek er det ofte færre skatter å finne enn fylkesbibliotek, men det har likevel dukket opp noen selv om det er en stund siden sist.

I dag ryddet jeg i bøkene og tilfeldigvis slo jeg opp i den ene boken fordi det var noe jeg undret meg over og fant følgende lapp:

finbok

Noen av de tingene som gjør en bibliotekar gira er formidling. Ikke bare det hun selv utfører, men også de gangene hun opplever at elevene gjør det. Og dette er faktisk formidling i praksis og det kan igjen bidra til at denne boka blir utlånt videre. Jeg flyttet den selvfølgelig frem i biblioteket og flytta lappen til fremsida.

Og da slo det meg. Dette kan kanskje utnyttes. Jeg har lenge tenkt på å henge små lapper rundt i biblioteket med omtaler av noen av bøkene. Sånt man kan finne i enkelte bokhandlere. Bare noen små linjer om hvorfor denne boka er leseverdig og anbefales. Problemet med dette hos oss er at i motsetning til i butikkene har vi en eller to eksemplarer av hver bok og det vil være stor utbytting av lappene ettersom bøkene lånes vekk. Jeg kan ikke følge opp godt nok siden jeg veksler mellom to skoler.

Så hva om jeg legger ut Post-it lapper på utlånsdisken sammen med en lapp hvor jeg for eksempel kan lime inn introen til Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe:

tordivus

Og legge til en lignende tekst som denne i fullfart:

Kjære deg som låner.

Du er velkommen til å ta med deg en Post-it- lapp og skrive hva du tenker om boka etter at du har lest. Det er fullstendig lov å mene hva man selv vil. Klistre den inni eller på boka. Etter at du har innlevert vil vi sette boka på plass og andre kan kanskje bli inspirert av deg til å låne nettopp denne boka.

Takk for hjelp.

Med beste hilsen bibliotekaren.

Jeg må påpeke at dette ikke er bestemt eller diskutert med noen (jeg ville aldri kjørt mitt eget løp uten å be om lov først.)  og det er heller ikke sikkert at tanken er god.  Det er mange fallgruver. Men kanskje det er noe å foreslå? Du som titter innom må gjerne dele innspill her om du ønsker. Er dette noe å gå videre med eller er jeg på villspor?

Det som uansett er fantastisk er at i dag så jeg mine elever og lånere som formidlere i praksis og ingenting kan glede et bibliotekarhjerte mer. Som jeg har skrevet mange ganger: Jeg føler meg heldig og takknemlig som har verdens beste ungdommer.

Read Full Post »

Det er lørdag og jeg grubler litt over dører som lukkes og vinduer som åpnes. For noen måneder siden var jeg trett av å sende søknad på søknad og lei meg for at jeg ikke skulle tilbake til hovedgaarden denne sommeren. Nå står jeg på flyttefot og skal få jobbe på bibliotek. Det er veldig rart og hyggelig hvordan alt etter en lang tid som søker bare faller på plass. Selvfølgelig er det masse å lære og utfordrende, men samtidig føles det veldig riktig, dannende og interessant.

I dag kommer ei venninne over for elgtaco og hun skal ha med seg tegnesaker, så da får vi mulighet til å være litt kunstnere sammen. Jeg har tenkt å skrive, altså, ikke tegne. Ellers blir det nok noen kopper te også. Trivelig blir det uansett.
Nå får jeg komme meg i sving her. Ønsker alle en finfin lørdag.

Read Full Post »

Dere som har fulgt med en stund vet at jeg har vært gjennom en langvarig og frustrerende tid som jobbsøker. Det kan være lurt å lese dette innlegget, for å skjønne sammenhengen mellom teksten her og tittel. For nå har det jammen løst seg.

Jeg begynte å søke etter å ha sluttet for sesongen ved Ulefos hovedgaard i september, og har siden kjempet meg frem ute i arbeidsjungelen. Det har vært en krevende og interessant reise, som til tider har føltes som man aldri kommer seg ut fra mellomstasjonen Imidlertid har jeg vært klar over at markedet er trangt, og med en mastergrad i litteraturvitenskap må du arbeide en stund for å komme i jobb. Det er slik det er.

I dag fikk jeg tilbud om å begynne som bibliotekar ved Varden og Breidablikk ungdomskoler, og selvfølgelig takket jeg med glede ja. Det blir spennende å ta fatt på, og det betyr at de neste månedene innebærer opplæring på mine nye arbeidsplasser og selvfølgelig finne et sted å bo i Sandefjord. Min egentlige oppstart er i august.  Jeg er glad og fornøyd med tanke på at det endelig har ordnet seg, og ser frem til interessante og nye utfordringer. Særlig hyggelig er det selvfølgelig at stillingen innebærer litteratur og formidling.

I dag rullet ikke steinen ned, den vaklet noen dager etter fredagens jobbintervju, men så ble den ble liggende og nå hviler den stødig.

Read Full Post »

Da jeg jobbet som omviser ved siden av studiene pleide vi de første årene å ha opplæringsseminar rundt påsken. Med tiden ble det flyttet til nærmere sesongstart og avholdt på de ulike museene. Selv om jeg selvfølgelig forstår hvorfor, så har jeg gode minner fra Venstøp, etter at vi hadde lekt oss gjennom de ulike aktivitetene til barnas museum og var mette av pizzaen som bestandig ble kjøpt inn. Dersom noen tuslet forbi museet denne varme dagen ville de se en rekke ungdommer ligge henslengt mens de ventet på å bli plukket opp. Det er rart hvordan denne samlingen satte det mentale startskuddet for sesong. Vi ble alle sammen forberedt, skjerpet og gledet oss ekstra. Senere så man like frem til opplæringen på de ulike stedene.

Som omviser får man eierskap og stolthet til det museet man representerer. Det er som du kjenner det i kroppen når mai kommer, og du vet at ukene vil fly mot åpningstid. Kanskje leser du deg opp på manuset, selv om du vet at etter flere sesonger så sitter det i deg. Historien er like mye din formidling og din måte å legge den frem på, som veggene, gjenstandene og området. Kontakten med de menneskene som fyller huset en hel sommer, kollegaene dine som du blir kjent med på en helt spesiell måte. Selvfølgelig er det slik. Sammen forvalter dere verdier som er uerstattelige, dere sørger for at alt skal flyte for mange mennesker og driver i praksis museet hele sommeren. Ansvaret og privilegiet det representerer gjør at man blir løsningsorientert, kreativ, skjerpet og gleder seg over jobben. Det betyr ikke at det ikke er lange dager, det kan være krevende når man må være diplomat til fingerspissene, men samtidig er det en slik drømmejobb som virkelig blir en livsstil de månedene du lever i museumsbobla. Alle de egenskapene du utvikler, og den store gleden over en ny sesong, avløser vemodet når sesongen er over og det er mange og lange måneder til dere åpner igjen.

I år er det et annet vemod som fyller meg. Jeg skal ikke organisere kafeen, bære esker eller vaske. Heller ikke tusle rundt, med brystet bristeferdig av glede over gjenstandene, over alle historiene som skal krysse våre, formidling og folkene  vi møter. Likevel er jeg fortsatt formidler. Mentalt er jeg like klar for sesong som  da jeg arbeidet med dette og jeg tror nok at det er noe av det som gjør det tøffest å akseptere. Jeg trodde omviseroppgavene var noe man la fra seg mellom sesongene, men de er uløselig knyttet til deg og du tar med deg verdiene, tankene og erfaringene videre, selv om du har måttet lukke døren til ditt museum for siste gang.

Read Full Post »

Vi har alle våre ting som får oss i ekstra julestemning. Jeg er ikke blant dem som ser mest på fjernsynet, men Karl-Bertil Jonssons julafton er jeg veldig glad i de gangene jeg har mulighet til å få den med meg. Dette er en svensk tegnefilm som ble laget i 1975, og den er bygget på en fortelling fra novellesamlingen Sagor för barn över 18 år som ble skrevet av Tage Danielsson i 1964. Jeg ble kjent med filmen ettersom vi hadde svenske fjernsynskanaler da jeg vokste opp, og derfor kunne følge med. Heldigvis er den også tradisjon på norsk tv, og derfor var det mulig å videreføre dette da vi mistet våre svenske kanaler.

Jeg har ikke lyst til å si veldig mye mer om den, selv om det selvfølgelig er masse jeg kunne skrevet. Dersom du ikke har sett den er det absolutt verdt å gjøre det. Har du gjort det tåler den et gjensyn eller flere.

Read Full Post »

I sommer hadde jeg en omvisning med en gjest som utmerket seg. Det er mange slike i løpet av en sesong, men denne ble med meg fordi han berørte meg på en ekstra sterk måte. Jeg vet ikke navnet hans, men han dro rundt med hunden sin, stoppet, spiste, sov og reiste videre når det kjentes riktig. Det var noe med denne mannen og reisemåten som gav meg en underlig følelse av forståelse og slektskap. Ettersom vi selvfølgelig har omvisninger uavhengig av antall gjester ble det han og jeg som tuslet runden.

Det finnes mange gode omvisninger, men de beste i mine øyne er de som blir en dialog der begge parter gir og samtidig utfordrer den andre. Min leksjon begynte da jeg forklarte at vi ikke bare har tilbakeført godset slik det var for tohundre år siden, men bevart spor etter epoker og menneskene som har bodd her. Da kan vi vise at dette har vært et levende hjem som er preget av ulike folk. For å illustrere dette trakk jeg spesielt frem en hendelse. I 1961 brant det i huset, og da måtte de slenge ut gjenstander raskt for at de ikke skulle gå tapt. Under opprydningen fant man igjen en krydderoppsats og denne var knust. Den daværende husfruen samlet opp skårene fra hagen, og restaurerte oppsatsen varsomt. Gjesten min fortalte at i Japan er det vanlig at dersom noe ble ødelagt så blir det ikke kastet om det ikke er helt nødvendig. Isteden bøter de på skaden så godt de kan, eller lar merkene være der om det er hensiktsmessig. De tror at det som er ødelagt har en historie, og at denne gjør gjenstanden vakrere enn den var opprinnelig. Det kalles Wabi-sabi.

Det som fikk meg til å mimre om dette i dag var at jeg var med på å pynte juletreet. Normalt gjør vi det lille julaften, men av ulike årsaker var vi nødt til å fremskynde det. På treet henger det hvert år ei julekule. Det er ei gammel kule, og det har gått et lite skår av den en eller annen gang. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men den er likevel vakker sammen med resten av pynten. Det er ingen automatikk at noe brukbart skal skrotes fordi det har gått et skår i det, at et vindu fra 1860 nødvendigvis må ut selv om det trekker litt fra det, eller at vi kaster julekula vår selv om den ikke er hel.

Kanskje er det slik at vi kan være litt redde for det som synes å være ødelagt, at vi ikke alltid vil vedkjenne oss det? Likevel kan vi trekke lærdom av sprekkene og sårene når vi greier å se verdien og skjønnheten bak dem. Det skapes historier hele tiden. De utvikles og utvides, og i blant når to historier krysser hverandre, kan det føre til ny innsikt og forståelse.

Read Full Post »

Older Posts »