Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Fremtid’ Category

Det er lørdag og jeg grubler litt over dører som lukkes og vinduer som åpnes. For noen måneder siden var jeg trett av å sende søknad på søknad og lei meg for at jeg ikke skulle tilbake til hovedgaarden denne sommeren. Nå står jeg på flyttefot og skal få jobbe på bibliotek. Det er veldig rart og hyggelig hvordan alt etter en lang tid som søker bare faller på plass. Selvfølgelig er det masse å lære og utfordrende, men samtidig føles det veldig riktig, dannende og interessant.

I dag kommer ei venninne over for elgtaco og hun skal ha med seg tegnesaker, så da får vi mulighet til å være litt kunstnere sammen. Jeg har tenkt å skrive, altså, ikke tegne. Ellers blir det nok noen kopper te også. Trivelig blir det uansett.
Nå får jeg komme meg i sving her. Ønsker alle en finfin lørdag.

Advertisements

Read Full Post »

Klokken 00:03 i natt vender sola, og dagene blir lengre. Dagen i dag sies å være den korteste og mørkeste dagen i året. Grunnen til dette er at vintersolverv er tiden hvor jorda er i det punktet av sin bane, hvor den nordlige halvkule er lengst unna solen. Noen ganger regnes vintersolverv som den første vinterdagen, mens i andre tradisjoner sies den å markere midtvinteren.

Alle større arbeidsoppgaver skulle være ferdig til solsnudagen 21 desember. Dette gjaldt også baksten. Dersom man var stridig og forsøkte seg på å bake likevel, ville deigen fare i været, fremfor å heve seg slik de normale naturlovene ville oppfordre den til. Ifølge tradisjonene skulle vi ikke arbeide denne dagen med noe som ble dreiet rundt. Grunnen til dette var den utbredte mening om at solen stod stille fra solsnudag og frem til juledagen da den ville stige. Den som for eksempel prøvde seg på å spinne ville ifølge folketroen ende opp med å miste tommelen. Kvernen fikk man ikke røre fordi kvernknurren, en av slektningene til nøkken, satt på den i hele tre dager og dermed stoppet den. Juleølet skulle være brygget innen 22 desember, slik at det ikke kom solverv inn i det.

Det at solen snur er altså knyttet til en rekke elementer i folketroen, og det er helt sikkert flere enn jeg husker her. Dersom noen skulle komme innom og vil dele flere elementer er dere veldig velkomne til det. For meg personlig handler denne dagen om å markere at det går mot lysere tider, og den som gjennomgår en vinter, trenger en påminnelse om at mørket aldri kan vare for bestandig. Jeg husker som barn at Besse minnet meg på hvor mektig det egentlig er at naturen er innordnet slik at den gir oss dette hvert eneste år. Dette er noe jeg tar med meg og derfor går jeg gjennom denne «korte» dagen og mot lyset med takknemlighet.

Read Full Post »

Jeg skriver igjen en blogg som sitter langt inne. Det er en blogg som går i mot mange av de anbefalingene jeg har fått ettersom valget jeg har tatt lett kan sees på som dumdristig og vågalt. Noen kan også mene at jeg bommer på målet, og jeg har vært innom den tanken selv. Sannheten er at jeg går tilbake til det jeg egentlig visste at jeg burde gjort i høst mens jeg søker jobber. Jeg begynte så smått å forsøke å ferdigskrive romanen min, og ettersom jeg skrev mer tok den stadig mer tid. Jeg oppdaget at jeg aldri fikk skrevet like mye som jeg ønsket, og at jeg ble mer og mer frustrert over å ikke få bruke tid på manuset slik jeg burde. Derfor valgte jeg å hoppe av studiet, som selv om det er virkelig er spennende, faktisk var en smule for tidlig etter masteren å begynne på i utgangspunktet. Jeg studerte nok videre mer som et sikkerhetsnett for å ikke ta fullstendig sjansen, enn å virkelig satse på skrivingen. Å skrive halve tiden gjorde at jeg slapp å svare på endel ubehagelige spørsmål for meg selv, og at skriveren i hodet slapp å trekke frem alle eksemplene på hvor umulig dette var og min generelle håpløshet.
Hva gjør jeg nå? Hver morgen sjekker jeg NAV og Finn. Der finner jeg frem aktuelle stillinger slik jeg har gjort hver dag denne høsten. Deretter tar jeg meg meg en morgentur hvor jeg bare kan være i mitt eget hode og få utløp for grublingen. Å tusle på tur har bestandig vært min avreagering og beste måten jeg kan sortere i skuffene på. Etter turen setter jeg meg ned og skriver dagens jobbsøknader. Sekundært men likevel daglig har jeg så skrivetid. Jeg forteller meg selv at dette skal jeg få til, senker kravene, og kjemper mot hodeskriveren med alle de ressursene jeg har. Det fineste med dette er at dette nye valget gjør meg både frustrert og lykkelig på samme tid. Jeg gjør det fordi det er riktig, fordi jeg skulle ha gjort det fra begynnelsen, og fordi jeg har ønsket å skrive så lenge jeg kan huske Selv om nervene er tilstede har jeg likevel lavere skuldre enn jeg har hatt i hele høst. Jeg tror uansett det er slik at: alle er redde, ingen har garantier, så jeg skriver likevel. Samt at jeg ikke får støtte fra nav som arbeidsledig dersom jeg studerer da.

Read Full Post »

Dette er høsten jeg skriver jobbsøknader, lever et nomadeliv, og plutselig får masse inspirasjon i England. Derfor sitter jeg nå mens jeg burde fordypet meg i idéhistorie og går gjennom romanutkastene mine for å bestemme hvilket jeg i alle fall skal forsøke å ferdigstille. Selvfølgelig høres dette svært uansvarlig ut, ettersom jeg har tatt på meg å være student, men det er likevel noe uendelig riktig i dette å skrive. Jeg kommer alltid tilbake til ordene, og selv om de ikke bestandig ramler utvunget ned på papiret, har de likevel vært kjære følgesvenner gjennom alle de stiene som til nå har utgjort livet.
Å skrive at jeg skal prøve er egentlig å ufarliggjøre drømmen. Å pakke den inn i mindre ambisjoner, men samtidig er det også å være ærlig, siden jeg innerst inne vet at jeg skriver for min del. Historiene som bor i meg er ikke for et fremtidig forlag, en mulig leserkrets, eller en redaktør. Det er for å sette eventyrene, refleksjonene, fargene og skyggene i system. Det er å gå inn i de rommene jeg har skrevet om, som også finnes i drømmene mine, og vite at selv om gulvene ikke holder, og selv om jeg skulle ramle, er det også en historie og inspirasjon i kjelleren. Jeg må våge å åpne dører og vinduer, gjennomsøke alle kroker, og ikke overse det forkullete lille trestykket fordi lukten av brent tre kan minne meg om det jeg helst vil glemme. For det er viktige fortellinger i det man helst vil gjemme bort, det ødelagte og halve. I dag har jeg lest halvferdige utkast, og jeg har mer å lese før kvelden kommer.
Betyr alt dette at jeg er flink til å skrive? Nei, jeg er ikke det, ikke ennå, kanskje aldri. Jeg vet ikke om det egentlig handler om å være flink, men kanskje å våge å bruke ordene likevel? Det kan ligge mye lammelse i å betrakte ordene med æresfrykt og på behørig avstand, og det fører i alle fall ikke til skaperkraft. Jeg er altså ikke flink, men jeg har viljen til å alltid arbeide for å bli bedre, og det er kanskje her potensialet ligger?

Read Full Post »

http://www.aftenposten.no/webtv/article7703027.ece

Read Full Post »

Det er mandag, og det er meningen at jeg skal skrive jobbsøknader. Det gjør jeg imidlertid ikke. Isteden gir jeg orden lov til å ramle ned på papiret uten å tenke eller reflektere over hvor de kommer fra. Jeg har alltid skrevet på denne måten, det var ikke før skrivekurset med Gro Dahle at det fikk et navn og at jeg fikk gjort mine første ymse forsøk på å strukturere tankeskriften til noe mer enn sider med løsrevne og ofte flytende linjer.
Likevel slår det meg at jeg gjør det samme i dag fordi ofte er tekstene mine altfor ofte er tåketekster, og det viser hvor mye jeg har å jobbe med. Det gjør ingenting. Dette er et langvarig prosjekt, og jeg er ikke lenger sikker på om det er for andre enn meg og min egen vekst. Jeg vet bare at når jeg skriver får jeg utløp for den trangen som ligger i det innerste rommet. Der det er vondt men som samtidig gjør meg hoppende glad over å være der.
Det betyr at jeg har en jobb å gjøre som ikke innebærer å sitte her med bloggen i alle fall. Jeg fikk en forespørsel i dag om jeg skulle være med på nanowrimo i år. Jeg har jo egentlig tid, men det jeg spør meg er om jeg passer best til å skrive i et fellesskap med andre eller mer som en einsamflygar. Selvfølgelig er jeg veldig glad for og avhengig av responsgruppe, både kreativt og faglig, men jeg lurer på om jeg ikke passer best til å gjøre hovedtyngden, også kalt førsteutkastet aleine. Dette må grubles på. Er du en einsamflygar eller nanowrimoer?

Read Full Post »

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

grotteneFotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

Older Posts »