Det er lørdag og jeg grubler litt over dører som lukkes og vinduer som åpnes. For noen måneder siden var jeg trett av å sende søknad på søknad og lei meg for at jeg ikke skulle tilbake til hovedgaarden denne sommeren. Nå står jeg på flyttefot og skal få jobbe på bibliotek. Det er veldig rart og hyggelig hvordan alt etter en lang tid som søker bare faller på plass. Selvfølgelig er det masse å lære og utfordrende, men samtidig føles det veldig riktig, dannende og interessant.
I dag kommer ei venninne over for elgtaco og hun skal ha med seg tegnesaker, så da får vi mulighet til å være litt kunstnere sammen. Jeg har tenkt å skrive, altså, ikke tegne. Ellers blir det nok noen kopper te også. Trivelig blir det uansett.
Nå får jeg komme meg i sving her. Ønsker alle en finfin lørdag.
Klokken 00:03 i natt vender sola, og dagene blir lengre. Dagen i dag sies å være den korteste og mørkeste dagen i året. Grunnen til dette er at vintersolverv er tiden hvor jorda er i det punktet av sin bane, hvor den nordlige halvkule er lengst unna solen. Noen ganger regnes vintersolverv som den første vinterdagen, mens i andre tradisjoner sies den å markere midtvinteren.
Alle større arbeidsoppgaver skulle være ferdig til solsnudagen 21 desember. Dette gjaldt også baksten. Dersom man var stridig og forsøkte seg på å bake likevel, ville deigen fare i været, fremfor å heve seg slik de normale naturlovene ville oppfordre den til. Ifølge tradisjonene skulle vi ikke arbeide denne dagen med noe som ble dreiet rundt. Grunnen til dette var den utbredte mening om at solen stod stille fra solsnudag og frem til juledagen da den ville stige. Den som for eksempel prøvde seg på å spinne ville ifølge folketroen ende opp med å miste tommelen. Kvernen fikk man ikke røre fordi kvernknurren, en av slektningene til nøkken, satt på den i hele tre dager og dermed stoppet den. Juleølet skulle være brygget innen 22 desember, slik at det ikke kom solverv inn i det.
Det at solen snur er altså knyttet til en rekke elementer i folketroen, og det er helt sikkert flere enn jeg husker her. Dersom noen skulle komme innom og vil dele flere elementer er dere veldig velkomne til det. For meg personlig handler denne dagen om å markere at det går mot lysere tider, og den som gjennomgår en vinter, trenger en påminnelse om at mørket aldri kan vare for bestandig. Jeg husker som barn at Besse minnet meg på hvor mektig det egentlig er at naturen er innordnet slik at den gir oss dette hvert eneste år. Dette er noe jeg tar med meg og derfor går jeg gjennom denne «korte» dagen og mot lyset med takknemlighet.
Dette er høsten jeg skriver jobbsøknader, lever et nomadeliv, og plutselig får masse inspirasjon i England. Derfor sitter jeg nå mens jeg burde fordypet meg i idéhistorie og går gjennom romanutkastene mine for å bestemme hvilket jeg i alle fall skal forsøke å ferdigstille. Selvfølgelig høres dette svært uansvarlig ut, ettersom jeg har tatt på meg å være student, men det er likevel noe uendelig riktig i dette å skrive. Jeg kommer alltid tilbake til ordene, og selv om de ikke bestandig ramler utvunget ned på papiret, har de likevel vært kjære følgesvenner gjennom alle de stiene som til nå har utgjort livet.
Å skrive at jeg skal prøve er egentlig å ufarliggjøre drømmen. Å pakke den inn i mindre ambisjoner, men samtidig er det også å være ærlig, siden jeg innerst inne vet at jeg skriver for min del. Historiene som bor i meg er ikke for et fremtidig forlag, en mulig leserkrets, eller en redaktør. Det er for å sette eventyrene, refleksjonene, fargene og skyggene i system. Det er å gå inn i de rommene jeg har skrevet om, som også finnes i drømmene mine, og vite at selv om gulvene ikke holder, og selv om jeg skulle ramle, er det også en historie og inspirasjon i kjelleren. Jeg må våge å åpne dører og vinduer, gjennomsøke alle kroker, og ikke overse det forkullete lille trestykket fordi lukten av brent tre kan minne meg om det jeg helst vil glemme. For det er viktige fortellinger i det man helst vil gjemme bort, det ødelagte og halve. I dag har jeg lest halvferdige utkast, og jeg har mer å lese før kvelden kommer.
Betyr alt dette at jeg er flink til å skrive? Nei, jeg er ikke det, ikke ennå, kanskje aldri. Jeg vet ikke om det egentlig handler om å være flink, men kanskje å våge å bruke ordene likevel? Det kan ligge mye lammelse i å betrakte ordene med æresfrykt og på behørig avstand, og det fører i alle fall ikke til skaperkraft. Jeg er altså ikke flink, men jeg har viljen til å alltid arbeide for å bli bedre, og det er kanskje her potensialet ligger?
Det er mandag, og det er meningen at jeg skal skrive jobbsøknader. Det gjør jeg imidlertid ikke. Isteden gir jeg orden lov til å ramle ned på papiret uten å tenke eller reflektere over hvor de kommer fra. Jeg har alltid skrevet på denne måten, det var ikke før skrivekurset med Gro Dahle at det fikk et navn og at jeg fikk gjort mine første ymse forsøk på å strukturere tankeskriften til noe mer enn sider med løsrevne og ofte flytende linjer. Likevel slår det meg at jeg gjør det samme i dag fordi ofte er tekstene mine altfor ofte er tåketekster, og det viser hvor mye jeg har å jobbe med. Det gjør ingenting. Dette er et langvarig prosjekt, og jeg er ikke lenger sikker på om det er for andre enn meg og min egen vekst. Jeg vet bare at når jeg skriver får jeg utløp for den trangen som ligger i det innerste rommet. Der det er vondt men som samtidig gjør meg hoppende glad over å være der. Det betyr at jeg har en jobb å gjøre som ikke innebærer å sitte her med bloggen i alle fall. Jeg fikk en forespørsel i dag om jeg skulle være med på nanowrimo i år. Jeg har jo egentlig tid, men det jeg spør meg er om jeg passer best til å skrive i et fellesskap med andre eller mer som en einsamflygar. Selvfølgelig er jeg veldig glad for og avhengig av responsgruppe, både kreativt og faglig, men jeg lurer på om jeg ikke passer best til å gjøre hovedtyngden, også kalt førsteutkastet aleine. Dette må grubles på. Er du en einsamflygar eller nanowrimoer?
I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.
Jeg setter alltid veldig pris på både humler og bier. Det er viktig å ta vare på støvbærerne våre. Men sannheten er at det blir stadig færre av dem. Derfor haster det med tiltak og en av tingene man kan gjøre er å holde en summevennlig hage. I dag ble jeg gjort oppmerksom på at hageselskapet har en side på facebook som heter: summende hager. Her kan du følge med andre som også interesserer seg for våre små vingevenner. En annen kilde til hvordan man kan gjøre hagen humlevennlig er følgende blogg. Jeg har ingen egen hage for øyeblikket, men jeg kan i alle fall spre budskapet, og oppfordre alle som kan til å bidra. Når vi tenker på støvbærerne våre, har vi fokus både på nåtiden og fremtiden. Jeg blir glad av å gå ut i hagen til foreldrene mine, og høre at i år summer det voldsomt i tuntreet. La oss alle sammen bidra til at det kan fortsette sånn. Vi er tross alt avhengige av dem.
I dag er det 70 år siden Nordahl Grieg døde. Flyet hans ble skutt ned over Berlin. Han skrev blant annet en av de flotteste tekstene jeg kjenner. Til ungdommen har et klart og viktig budskap. Jeg har ikke tenkt å skrive mer rundt det, fordi det taler veldig sterkt på egenhånd.
Av og til leser jeg denne på nytt, for å minne meg på hvor viktig Jølsen er. Hvor mye hun rørte ved meg første gang jeg tok for meg noe av henne. Det dype i historien(e) hennes. Hvordan jeg leser meg dypere inn i tekstlagene. De fortsetter å utfordre , utvikle og utvide tankene mine. Jeg blir svimmel og redd fordi jeg ikke vet om jeg makter å yte henne rettferdighet. Samtidig ydmyk når jeg skjønner litt mer av hennes storhet.
Fra en anmeldelse av Ragnhild Jølsens første roman ( Ve’s mor 1903) :
Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.
Jeg fikk også en sang tilsendt fra en god venn i dag, og den snakket virkelig til meg. Det var styrken og motivasjonen en masterstudent behøvde. Selvsagt vil jeg dele den med dere også.
To a poet ( first aid kit)
And you said, «Don’t give me nothing
You don’t want to lose»
I said, «Darling, I’ll give you everything I got
If I want them to choose»
Then I got on a plane and flew
Far away from you
Though unwillingly I left
And it was so, so hard to do
The streets here at home had rapidly filled up
With the whitest of snow
And they don’t make no excuse for themselves
And there’s no need, I know
Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it
It always takes me by surprise
How dark it gets this time of the year
And how apparent it all becomes
That you’re not close, not even near
No matter how many times I tell myself
I have to be sincere
I have a hard time standing up
And facing those fears
But Frank put it best when he said
«You can’t plan on the heart»
Those words keep me on my feet
When I think I might just fall apart
Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it
And so I ask where are you now
Just when I needed you
I won’t ask again
Because I know there’s nothing we can do
Not now, darling, you know it’s true
Jeg ble sterkt berørt, og gråt da jeg hørte den. Men det var en god og fin gråt. Av og til er det frihet i det også. Det er godt å ha folk rundt meg som kjenner meg godt nok til å vite hva som snakker til meg. Jeg er veldig heldig. Jeg har verdens beste venner og familie. Det er lov å være redd, men jeg går aldri helt aleine. Det gjelder uansett hvordan dette ender. I mellomtiden kan jeg finne trøst i ordene, både det som blir skrevet, sagt og sunget. Dette minnet meg på det.
Ordveven 