Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Friskrift’ Category

Jeg produserer tekst og ettersom jeg er streng mot meg selv klarer jeg å ikke reflektere for mye over det jeg skriver. Det er fortsatt ikke et førsteutkast av noe som ligner på et ferdig kapittel og jeg vet ikke om jeg synes at retningen manuset svinger i er god i det hele tatt. Likevel har jeg bare bestemt meg at jeg skal gjennomføre dette. Jeg skylder meg selv å skrive og jeg elsker denne følelsen av riktighet jeg får de gangene jeg gjør det. Det er bare en erkjennelse av at jeg blir helere av skrivingen, og selv om jeg slåss med en hodeskriver som gjerne vil kommunisere til meg at dette ikke er mulig, så kan jeg parere henne med at det sa hun faktisk da jeg skrev masteroppgaven også.
Målet er fortsatt å skrive litt hver dag. Fokuset er ikke hva jeg skriver men at jeg skriver og slik skal det fortsette fremover. Ellers har jeg vært glad i å høre på musikk mens jeg skriver og slik er det denne gangen også. Derfor er det ofte slik at jeg stopper opp og plukker ut noen grublelinjer. Lars Winnerbäck passer godt om høsten, så han blir mye spilt. Jeg vet at jeg har mast mye om han før, men når man har sånne gode linjer som vennlig men bestemt dytter i tankene, så fortjener han bloggplass. I Aldrig Riktigt Slut synger/ skriver han følgende:

« Jag tror det bor en liten hjälte i varenda liten flopp
Och jag vill hellre bli en sån, så har jag lärt mig det igen
för det finns nåt bra och stort i alla om och alla men»

og:

«Du har din egen väg att gå, skit’samma vilket håll
Det kanske blir en liten omväg men vad spelar det för roll:»

Han er verdt å lytte til, så dersom du ikke har hørt på denne sangen før synes jeg du skal. Det ligger en versjon på youtube men opptaket er ikke helt godt:

Read Full Post »

Dette er høsten jeg skriver jobbsøknader, lever et nomadeliv, og plutselig får masse inspirasjon i England. Derfor sitter jeg nå mens jeg burde fordypet meg i idéhistorie og går gjennom romanutkastene mine for å bestemme hvilket jeg i alle fall skal forsøke å ferdigstille. Selvfølgelig høres dette svært uansvarlig ut, ettersom jeg har tatt på meg å være student, men det er likevel noe uendelig riktig i dette å skrive. Jeg kommer alltid tilbake til ordene, og selv om de ikke bestandig ramler utvunget ned på papiret, har de likevel vært kjære følgesvenner gjennom alle de stiene som til nå har utgjort livet.
Å skrive at jeg skal prøve er egentlig å ufarliggjøre drømmen. Å pakke den inn i mindre ambisjoner, men samtidig er det også å være ærlig, siden jeg innerst inne vet at jeg skriver for min del. Historiene som bor i meg er ikke for et fremtidig forlag, en mulig leserkrets, eller en redaktør. Det er for å sette eventyrene, refleksjonene, fargene og skyggene i system. Det er å gå inn i de rommene jeg har skrevet om, som også finnes i drømmene mine, og vite at selv om gulvene ikke holder, og selv om jeg skulle ramle, er det også en historie og inspirasjon i kjelleren. Jeg må våge å åpne dører og vinduer, gjennomsøke alle kroker, og ikke overse det forkullete lille trestykket fordi lukten av brent tre kan minne meg om det jeg helst vil glemme. For det er viktige fortellinger i det man helst vil gjemme bort, det ødelagte og halve. I dag har jeg lest halvferdige utkast, og jeg har mer å lese før kvelden kommer.
Betyr alt dette at jeg er flink til å skrive? Nei, jeg er ikke det, ikke ennå, kanskje aldri. Jeg vet ikke om det egentlig handler om å være flink, men kanskje å våge å bruke ordene likevel? Det kan ligge mye lammelse i å betrakte ordene med æresfrykt og på behørig avstand, og det fører i alle fall ikke til skaperkraft. Jeg er altså ikke flink, men jeg har viljen til å alltid arbeide for å bli bedre, og det er kanskje her potensialet ligger?

Read Full Post »

Det er mandag, og det er meningen at jeg skal skrive jobbsøknader. Det gjør jeg imidlertid ikke. Isteden gir jeg orden lov til å ramle ned på papiret uten å tenke eller reflektere over hvor de kommer fra. Jeg har alltid skrevet på denne måten, det var ikke før skrivekurset med Gro Dahle at det fikk et navn og at jeg fikk gjort mine første ymse forsøk på å strukturere tankeskriften til noe mer enn sider med løsrevne og ofte flytende linjer.
Likevel slår det meg at jeg gjør det samme i dag fordi ofte er tekstene mine altfor ofte er tåketekster, og det viser hvor mye jeg har å jobbe med. Det gjør ingenting. Dette er et langvarig prosjekt, og jeg er ikke lenger sikker på om det er for andre enn meg og min egen vekst. Jeg vet bare at når jeg skriver får jeg utløp for den trangen som ligger i det innerste rommet. Der det er vondt men som samtidig gjør meg hoppende glad over å være der.
Det betyr at jeg har en jobb å gjøre som ikke innebærer å sitte her med bloggen i alle fall. Jeg fikk en forespørsel i dag om jeg skulle være med på nanowrimo i år. Jeg har jo egentlig tid, men det jeg spør meg er om jeg passer best til å skrive i et fellesskap med andre eller mer som en einsamflygar. Selvfølgelig er jeg veldig glad for og avhengig av responsgruppe, både kreativt og faglig, men jeg lurer på om jeg ikke passer best til å gjøre hovedtyngden, også kalt førsteutkastet aleine. Dette må grubles på. Er du en einsamflygar eller nanowrimoer?

Read Full Post »

Fortell meg ikke løgner
om oppstandelse

jeg har vugget for mange hender i søvn

sett lysene svinne
som fyrtårn i bruk for siste gang

Ikke mess om gjenforening

det er evigheter siden støvet
ble virvlende partikler og beinstykker

fortell meg sannheten
utrust meg

til å la fotografiene oppløses i strømmene
når min tur kommer

Read Full Post »

Dikt er min absolutt svakeste side. Det er ingen hemmelighet. Men perfeksjonisten i hodet vil ikke akseptere sånne etablerte sannheter. Om du bare skriver på en annen måte eller jobber nok med det må det nok løsne tilslutt. Og jo da, jeg har fått til noen dikt som har fungert. Det er bare det at prosa er det som jeg er sterkest på. Når alt kommer til alt er dette også i orden. Det er en roman jeg ønsker å skrive!

Her om dagen fikk jeg en oppfordring av en venninne. Hun ville at jeg skulle skrive et dikt uten å egentlig tenke eller revidere. For meg som er en kronisk omskriver var det en kjempeutfordring å legge seg i andres hender på denne måten. Men samtidig er oppgaver også viktig så vi kastet oss ut i det. Vi gav hverandre den første linja og noen minutter. Og dermed var vi igang.

Resultatet mitt ble ikke det minste bra. Men det var noe spontant som påminnet meg om friskrift og fikk meg til å gruble masse etterpå. For selv om jeg er perfeksjonist til fingerspisene og det ofte har ført til at jeg holder kortene tett og er redd for at jeg ikke holder mål, er likevel friskrifta noe som er i meg. På skrivekurs med Gro Dahle ble jeg spurt om friskrift lå « intuitivt og naturlig» for meg. Jeg måtte innrømme at det er alltid metoder jeg har lett brukt, selv om jeg sliter med denne følelsen av utilstrekkelighet.

Hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke. Jeg bare velger å lese det som en bekreftelse på fremgang i det å ikke alltid ha kontrollen. Gjennom friskrifta har jeg slupper opp for meg selv. Men ved hjelp av oppgavene begynner jeg nå å åpne mer opp for andre.

Målet er en enda mer lekende og frigjort skriver som selv om hun fortsatt skriver flerutkast klarer å være spontan nok til å følge impulsene. Det forteller meg også at det er en tosidighet i det jeg gjør og kanskje når begge klarer å jobbe harmonisk vil veksten komme. Dette er spennende å utforske ytterligere. Lørdager er nå reine skrivedager hvor alt som heter master blir lagt på hylla. Vel, i alle fall på ei veldig vaklevoren hylle som stadig blir sjekket for å se om den fortsatt holder. Jeg vet i alle fall at det er riktig for meg å bruke tiden i det kreative rommet!

Read Full Post »