Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Funderinger’ Category

Som jeg lovet her skal jeg også i år skrive noen ord på bokdagen som jo er i dag. Verdens bokdag (egentlig Verdens bok- og opphavsrettsdag.) ble vedtatt i 1995. I Norge har vi markert denne dagen siden 1997. Målsetningen med dagen i dag er å sette fokus på bokens rolle i samfunnet, som uttrykksform, språklig, kulturelt, dannende, utdannende og som kommunikasjonsform. Det er også forfatterens opphavsrett til egne verk som står i sentrum.

Bokdagens opphav er en spansk tradisjon fra Catalonia. 23 april feirer man Sankt Georg, den kristne helgenen og dragedreperen. I høymiddelalderen hadde folket fra Catalonia en poesikonkurranse der de dyktigste poetene fremførte dikt. Senere har det vært vanlig å gi vekk bøker denne dagen og det har jeg gjort de to siste årene på bokdagen. Kanskje vil du leite frem en skatt fra dine egne hyller som kan glede noen ekstra?

Jeg håper du som titter innom gjør noe litterært i dag. Selv skal jeg ta med meg pensumboka Jakten på fortellinger: Barne- og ungdomslitteratur på tvers av medier og finne  et sted hvor de kan servere meg god kake og te.

Dersom du titter innom. Hvordan har du tenkt å markere bokdagen? Og hva leser du i dag?  I alle fall: gratulerer med dagen.svøm

Read Full Post »

Jeg kommer fra jobb og har gjort meg klar til modul fire og pensum, men det som strømmer frem er min egen fortelling. Den er hverken strømlinjeformet eller enkel. Ord, setninger og plott er stappfulle av fallgruver og når jeg sammenligner med dem som har fått det til. De kjære bøkene som jeg leser og har lest, er de  nok til å få meg til å snu ved brua der vannet slår over morkne planker? Og klisjeene stabler seg opp linje for linje. Og det verste er det usynlige, det jeg ikke ser, selv om jeg ville oppfattet det i andres arbeider. Tegnet på at du har fordypet deg for lenge i din egen tekst.

Likevel er det noe der som driver meg videre. Jeg veit jeg er i stand til å redigere. Det som ramler kan repareres, restaureres og i blant erstattes helt.  Fundamentet som råtner på bokstaver, kan byttes ut og et sted mellom tredje og femte utkast kan det bare bli stødige.

Dersom jeg er tålmodig og har utholdenhet nok kan jeg i alle fall bare utvikle meg. Ingen kan love meg noe. Det finnes ingen garantier og det er ingenting som tilsier at jeg skal få det til. Men dersom man gir seg kommer ingen dannelse. Om jeg snur nå vil kanskje veien bli lettere, men det gjør meg ikke lykkeligere. For jeg er aldri så hel og samtidig så nær ved å gå i stykker som når jeg skriver.

Jeg fortsetter fordi jeg når all tvil blir skjøvet unna stoler på fortellingene.

Read Full Post »

Snipetorp er Skiens eldste boligkvarter og stedet overlevde bybrannene i 1854 og 1856. Når man går gjennom den gamle bebyggelsen fra slutten av 1700tallet kjenner man på en spesiell atmosfære av bevart tid.  Det summer av nærvær og de gamle husene er tilbakeført og restaurert med stolthet.  Her har familien til Henrik Ibsen bodd frem til ca. 1865. Jeg tusla her for noen år siden etter opplæringsseminar i Brekkeparken for Telemark museum og kjente at her kunne jeg gjerne bodd.

snipetorp1

Bildet er lånt fra google.

I 2011 ble det vedtatt at i disse historiske omgivelsene skal Rom eiendom få lov til å bygge nye boliger. Dersom du tenker at de vil passe inn i omgivelsene er dette sterkt overdrevet. Her kan du se hva de nå begynner å selge. Kanskje er ikke disse fremstegene alltid fremsteg og kanskje er vi nødt til å spørre oss hvorfor vi tillater slikt. De trærne de hugger og de områdene de bygger ut er slikt vi aldri får igjen.

kasser.png

Bildet er lånt fra: Rom eiendom sine sider.

 

Jeg ser for meg argumentene: Du bor ikke der. Hvorfor bryr du deg? Jeg bryr meg fordi jeg tror vi alle har et kollektivt ansvar. Dersom vi tok ansvar ville vi fredet Snipetorp. Vi ville vernet fordi vi visste at det vi tok vare på var verdifullt og viktig. Dersom vi ikke kan ha noen steder der fortellingene fortsatt får hviske i gatene og som får lov til å stå der fritt og urørt, så mister vi kanskje noe av oss selv.

 

I dag var det en protest i Skien. Den førte ikke frem.  Nok en gang får pengene overstyre evnen til å bevare unike bomiljø. Dersom de skulle bygge noe mer her kunne de i det minste bygget historisk. Det er mulig å passe bedre enn Rom eiendom legger opp til.

 

Du kan melde deg inn i gruppa på facebook her,  dersom du ønsker det. Ellers skriver jeg bare for å skrive av meg smerten jeg alltid får når det gamle trues, eller når det urørte blir berørt.

snopetorp2

Bilde lånt fra google.

Read Full Post »

 

Takk for alle bidrag til påskelesningen. Det er slettes ikke for seint å komme med flere forslag og jeg er glad for alle innspill. Her har jeg begynt påskeferien og det begynte kjempeflott med påskelunsj på verdens beste jobb, gode samtaler i solskinnet og bestått andre modul på videreutdanningen. Lørdag dro vi ut til sjøen i godt selskap og jeg blir mer og mer glad i denne byen og gruer meg en smule til å flytte på meg igjen. Vi grillet pølser og etterpå dro vi hjem til Seb og så film. Den øvrige kvelden ble tilbrakt avslappet og rolig i leiligheten med mye te og litt skrivemodus. Sånn man kan gjøre når det er påske og det ikke er noe man nødvendigvis skal rekke dagen etter.

Vi skal selvfølgelig dele en smakebit denne søndagen også. Det er Mari som inviterer oss bokbloggere til å dele et utdrag fra en bok vi leser og vi skal ikke spre spoilere.

I dag deler jeg rett og slett et sitat fra pensum i denne nye modulen. Da jeg studerte litteraturvitenskap leste vi svært mye litteraturteori og masse var tungt og givende og interessant. Dette minner meg litt om denne tiden og videreutdanning får meg stadig til å reflektere over hvor mye jeg savner litteraturvitenskaplig arbeid. Selvfølgelig elsker jeg jobben min, men det er likevel noe med denne tilnærmingen som alltid vil følge meg og forme meg.

Utdraget er fra en artikkel i kompendiet som heter Fagbokas kunst – Om underleggjering i sakprosa for barn.

Også ein god sakprosatekst kan ha evne til å gi oss uventa og originale livsbilete og setje i sving den fabulerande evna vår. Særleg med tanke på slike verknader vil eg bruke eit begrep som det kunstnarlege om det eg er på jakt etter. Det er snakk om ei verknadfull form som oppnår for lesarens sjølvstendige tanke og forestillingkraft.

Jeg ønsker alle en riktig god påske.

kosepensum

Read Full Post »

Jeg er i påskemodus, og det betyr langsomme dager med rusleturer, mye tid i lesemodus og tedrikking. Min søster overrasket meg også med påskeegg, noe jeg ble rørt over og glad for. Våren er en fantastisk tid, og det er kjempefint å kunne sitte utendørs. Lyset blir sterkere, veiene mykere og fuglene synger høyere hver dag. Ønsker alle som skulle titte innom en riktig god påske. blåblomst

heitir

tetid22

påskeegg

Read Full Post »

Klokken 00:03 i natt vender sola, og dagene blir lengre. Dagen i dag sies å være den korteste og mørkeste dagen i året. Grunnen til dette er at vintersolverv er tiden hvor jorda er i det punktet av sin bane, hvor den nordlige halvkule er lengst unna solen. Noen ganger regnes vintersolverv som den første vinterdagen, mens i andre tradisjoner sies den å markere midtvinteren.

Alle større arbeidsoppgaver skulle være ferdig til solsnudagen 21 desember. Dette gjaldt også baksten. Dersom man var stridig og forsøkte seg på å bake likevel, ville deigen fare i været, fremfor å heve seg slik de normale naturlovene ville oppfordre den til. Ifølge tradisjonene skulle vi ikke arbeide denne dagen med noe som ble dreiet rundt. Grunnen til dette var den utbredte mening om at solen stod stille fra solsnudag og frem til juledagen da den ville stige. Den som for eksempel prøvde seg på å spinne ville ifølge folketroen ende opp med å miste tommelen. Kvernen fikk man ikke røre fordi kvernknurren, en av slektningene til nøkken, satt på den i hele tre dager og dermed stoppet den. Juleølet skulle være brygget innen 22 desember, slik at det ikke kom solverv inn i det.

Det at solen snur er altså knyttet til en rekke elementer i folketroen, og det er helt sikkert flere enn jeg husker her. Dersom noen skulle komme innom og vil dele flere elementer er dere veldig velkomne til det. For meg personlig handler denne dagen om å markere at det går mot lysere tider, og den som gjennomgår en vinter, trenger en påminnelse om at mørket aldri kan vare for bestandig. Jeg husker som barn at Besse minnet meg på hvor mektig det egentlig er at naturen er innordnet slik at den gir oss dette hvert eneste år. Dette er noe jeg tar med meg og derfor går jeg gjennom denne «korte» dagen og mot lyset med takknemlighet.

Read Full Post »

I dag har jeg vasket, det er ikke det at rengjøring er det morsomste jeg vet, men nødvendig er det. Ikke minst er det veldig deilig å krølle seg sammen med en kopp te og kjenne at det er reint og luftig rundt deg. Jeg har offisielt tatt juleferie. Fra før av har jeg skrevet om jobbrefleksjoner og søknadsprosesser . Det betyr ikke at jeg ikke skal lese annonser i jula, heller ikke at jeg ikke skal søke på eventuelle aktuelle stillinger med korte frister, men det som kan utsettes vil bli utsatt. Jeg merker bare at jeg trenger å puste litt uten å få avslag på avslag, og derfor vil jeg bruke julen med venner og familie, bare for å kunne få alt det andre på avstand.

Det går mot jul, og først og fremst er det takknemlighet som fyller meg. Glede over vennene mine som står der fjellstøtt, og vet jeg gir dem det samme. En skjønn familie, og verdens beste katt som følger interessert med på skriving og jobbleiting. Jeg vet jeg er heldig, og da må alt det andre bare falle på plass. Jeg er nødt til å fokusere på det isteden for å drukne i bekymringene, den andre siden som skriker like høyt om hvor jeg skal gå eller hva jeg skal gjøre dersom jeg ikke får jobb. Det dreier seg om å tenke langsiktig. Det er lov å ramle litt sammen ved hvert avslag. Det er helt naturlig, men jeg må reise meg slik at jeg kan gå videre. For et sted der ute er jobben, og før eller senere skal jeg lande den. Det satser jeg på og arbeider mot, så kjære, 2015, velkommen skal du være. Jeg har tro på at det skal bli et år som gir jobb og med skriving og givende erfaringer, men først og fremst så skal vi feire jul og få resten av 2014 vel i havn.

Read Full Post »

De som kjenner meg vet hører jeg på mye og variert musikk. Ofte er det slik at har en tendens til å fordype meg mer i tekst enn jeg gjør i melodier. Venner har påpekt dette, men sannheten er jo at jeg kan mye mer om tekst enn musikk, og selv om jeg vet hva jeg synes er flott og liker, kan jeg ikke mene noen teknisk om det. Da blir tekst og grubling over dette min dille og fordypning. Derfor blir jeg også veldig glad de gangene jeg hører en god tekstlinje eller en måte å bruke tekst på som slår i magen, snakker til meg, eller får meg til å tenke. Mentalt samler jeg på gode sangsitater, og ofte drar jeg ordene frem i situasjoner, hvor jeg trenger dem. Hva som gjør en sang god er jo subjektivt, men slik er det jo med all tekst. Jeg tror også det er derfor jeg hørte mye på musikk under masterskrivingen, og gjør det nå mens jeg jobber på romanutkastet. Det er en av måtene jeg finner styrke, tro og oppmuntring til å gå videre. Når musikken gir noe universelt, men likevel konkret nok til å bistå i denne særlige hendelsen.

Av og til når jeg hører på bestemte musikeres produksjoner gjør jeg noen oppdagelser. De får meg selvfølgelig til å gruble ekstra, og nerden i meg jubler virkelig. Det er interessant å legge merke til hvordan nye låter som får en form for gjennombrudd, kan ha tekstbiter fra tidligere sanger som er mindre kjent. Ofte er det også slik at de kommer bedre til sin rett i den nye konteksten. Lurer på om gjenbruket er med vilje, eller om det er bare slik at disse tekstbrokkene, kverner i hodet til låtskriveren, og bare vil være med i den nye teksten. Jeg har jo selv slike tekstbiter som dukker opp, og som jeg ikke vet hvordan jeg skal benytte meg av. I blant kapitulerer jeg og gir dem plass i en tekst, men det virker ikke som de hører riktig hjemme der, og noen ganger får jeg dem til å passe bedre i en helt annen kontekst. Andre ganger jeg jeg ikke til å bruke dem videre i det hele tatt, og de bare flyter som puslespillbrikker i hodeesken, og venter på at jeg en dag muligens får lyst og inspirasjon til å pusle dem sammen.

Read Full Post »

Jeg befinner meg på en mellomstasjon. Du vet tiden etter endt utdanning og før du kommer ut i jobb. Det er umulig å forutsi hvor lenge du må være der, og det er et ambivalent sted å være. Ikke bare medfører det at du må slik jeg har skrevet om før takle avslag på avslag. Du må også håndtere den irrasjonelle frykten som tar stor plass i hodet. Følelsene er ekstra sterke på mellomstasjonen, opp- og nedturene snakker gjennom en ropert som konsentrerer lydene og ordene direkte mot et mål: deg. Anklagene kan fokusere på: Hvorfor valgte du ikke å studere noe mer nyttig? Hvorfor har du ennå ikke jobb? Vurderer du å søke på den stillingen? Er du sikker på at du er kvalifisert? Slik samler de seg til en polyfoni av stemmer som alle sammen har et mål: å få deg til å bli redd og skremt.
Derfor er det et paradoks at jeg ikke er redd i dag. Jeg fant ut at masteroppgaven min nå er søkbar, og isteden for å få et vell av skremmende følelser følte jeg meg bare glad og stolt. Jeg er fortsatt ikke klar for å lese den, og den er på ingen måte perfekt, men den er mitt selvstendige arbeid og den viser at jeg kan og hva jeg er god for. I tillegg nærmer vi oss jul, den langvarige forkjølelsen min var en uskyldig dobbelt virusinfeksjon som nå er iferd med å slippe taket. Jeg har muligheten til å skrive, og når jeg ikke saboterer med å gruble for mye, så gjør jeg det. Jeg går mye tur og koser meg med te og gode bøker. Så livet på mellomstasjonen er også fint. Det er ikke endelig mål, det er selvfølgelig ikke optimalt fordi jeg virkelig ønsker meg jobb, men jeg kan ikke annet enn å si at jeg klarer å holde fokus på at det også er positive ting her jeg er. Jeg søker jo jobber og jeg vet at det kommer når det skal. Å være utholdende, nyte livet og forstå verdien i mellomstasjonen er også en læring og et steg.

Read Full Post »

Har hatt Jane på besøk. Vi byttet roller. For et år siden var det hun som gjorde kreative ting, og jeg som skrev master. Nå er Jane i innspurt, og jeg arbeidet på utkast til bok. Vi drikker te, knasker druer og jobber med vårt, individuelt, men likevel sammen. Pus snorker i oldefars gyngestol, det er godt med ved i ovnen, og jeg kjenner en dyp glede over å få være i dette huset, omgitt av mennesker og dyr jeg er glad i. Av og til tar vi pauser, tusler tur eller ber om den andres blikk. I blant blir samtalene dype nok til at alvoret tar tak i mage og hode, like lett kan latteren rulle til vi omtrent ligger på gulvet. Det behøves likevel ikke bestandig ord. Langsomt men sikkert nærmer vi oss målene vi setter oss. Hennes kanskje mer målbare enn mine, men jeg har absolutt ingen planer om å gi opp heller, og det kjennes godt med gjensidig støtte på de til tider kronglete veiene.

Read Full Post »

Older Posts »