Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Galskap?’ Category

Snipetorp er Skiens eldste boligkvarter og stedet overlevde bybrannene i 1854 og 1856. Når man går gjennom den gamle bebyggelsen fra slutten av 1700tallet kjenner man på en spesiell atmosfære av bevart tid.  Det summer av nærvær og de gamle husene er tilbakeført og restaurert med stolthet.  Her har familien til Henrik Ibsen bodd frem til ca. 1865. Jeg tusla her for noen år siden etter opplæringsseminar i Brekkeparken for Telemark museum og kjente at her kunne jeg gjerne bodd.

snipetorp1

Bildet er lånt fra google.

I 2011 ble det vedtatt at i disse historiske omgivelsene skal Rom eiendom få lov til å bygge nye boliger. Dersom du tenker at de vil passe inn i omgivelsene er dette sterkt overdrevet. Her kan du se hva de nå begynner å selge. Kanskje er ikke disse fremstegene alltid fremsteg og kanskje er vi nødt til å spørre oss hvorfor vi tillater slikt. De trærne de hugger og de områdene de bygger ut er slikt vi aldri får igjen.

kasser.png

Bildet er lånt fra: Rom eiendom sine sider.

 

Jeg ser for meg argumentene: Du bor ikke der. Hvorfor bryr du deg? Jeg bryr meg fordi jeg tror vi alle har et kollektivt ansvar. Dersom vi tok ansvar ville vi fredet Snipetorp. Vi ville vernet fordi vi visste at det vi tok vare på var verdifullt og viktig. Dersom vi ikke kan ha noen steder der fortellingene fortsatt får hviske i gatene og som får lov til å stå der fritt og urørt, så mister vi kanskje noe av oss selv.

 

I dag var det en protest i Skien. Den førte ikke frem.  Nok en gang får pengene overstyre evnen til å bevare unike bomiljø. Dersom de skulle bygge noe mer her kunne de i det minste bygget historisk. Det er mulig å passe bedre enn Rom eiendom legger opp til.

 

Du kan melde deg inn i gruppa på facebook her,  dersom du ønsker det. Ellers skriver jeg bare for å skrive av meg smerten jeg alltid får når det gamle trues, eller når det urørte blir berørt.

snopetorp2

Bilde lånt fra google.

Advertisements

Read Full Post »

Jeg skriver igjen en blogg som sitter langt inne. Det er en blogg som går i mot mange av de anbefalingene jeg har fått ettersom valget jeg har tatt lett kan sees på som dumdristig og vågalt. Noen kan også mene at jeg bommer på målet, og jeg har vært innom den tanken selv. Sannheten er at jeg går tilbake til det jeg egentlig visste at jeg burde gjort i høst mens jeg søker jobber. Jeg begynte så smått å forsøke å ferdigskrive romanen min, og ettersom jeg skrev mer tok den stadig mer tid. Jeg oppdaget at jeg aldri fikk skrevet like mye som jeg ønsket, og at jeg ble mer og mer frustrert over å ikke få bruke tid på manuset slik jeg burde. Derfor valgte jeg å hoppe av studiet, som selv om det er virkelig er spennende, faktisk var en smule for tidlig etter masteren å begynne på i utgangspunktet. Jeg studerte nok videre mer som et sikkerhetsnett for å ikke ta fullstendig sjansen, enn å virkelig satse på skrivingen. Å skrive halve tiden gjorde at jeg slapp å svare på endel ubehagelige spørsmål for meg selv, og at skriveren i hodet slapp å trekke frem alle eksemplene på hvor umulig dette var og min generelle håpløshet.
Hva gjør jeg nå? Hver morgen sjekker jeg NAV og Finn. Der finner jeg frem aktuelle stillinger slik jeg har gjort hver dag denne høsten. Deretter tar jeg meg meg en morgentur hvor jeg bare kan være i mitt eget hode og få utløp for grublingen. Å tusle på tur har bestandig vært min avreagering og beste måten jeg kan sortere i skuffene på. Etter turen setter jeg meg ned og skriver dagens jobbsøknader. Sekundært men likevel daglig har jeg så skrivetid. Jeg forteller meg selv at dette skal jeg få til, senker kravene, og kjemper mot hodeskriveren med alle de ressursene jeg har. Det fineste med dette er at dette nye valget gjør meg både frustrert og lykkelig på samme tid. Jeg gjør det fordi det er riktig, fordi jeg skulle ha gjort det fra begynnelsen, og fordi jeg har ønsket å skrive så lenge jeg kan huske Selv om nervene er tilstede har jeg likevel lavere skuldre enn jeg har hatt i hele høst. Jeg tror uansett det er slik at: alle er redde, ingen har garantier, så jeg skriver likevel. Samt at jeg ikke får støtte fra nav som arbeidsledig dersom jeg studerer da.

Read Full Post »

Jeg ligger på sofaen og skriver. Askebegrene er fulle av brukte teposer ,og sneipene har havnet på gulvet. Av og til i korte skimt er noen utenfor glasset. Jeg kan kjenne den søte lukten sige gjennom og fylle hele rommet. Gardinene faller ned med et smell og skremmer musene. Jeg ler rått av de små beina. I alle fall tror jeg det er mus. For å være helt sikker måtte jeg brutt opp mellomtaket og laget et hull mot himmelen. Kanskje ville regndråpene dryppet ned og druknet dem? Hvordan skulle jeg overleve skrikene og den utmattede kavingen, til de tilslutt treffer taket mitt dumpt og overgivent. Nei, da er det bedre at de redde og tanketomme får lov til å være der oppe. At det innimellom, når det er noe de ikke kan indentifisere, skapes ubalanse i den jevne tassingen deres.

Jeg er tross alt hverken gud eller monster. Jeg aner ikke hvor lang tid det tar før noen drukner. Jeg vet heller ikke om de plutselig forstår at de kanskje kan reddes om de skaper en sammenfiltret flåte av tunge og gjennomvåte kropper. Kanskje vil mattheten skape refleksjon og gjennom tankene blir de selvstendige skapninger? Vil de da uttrykke sinne overfor det der under og skape nok press til at de kan få ned de siste plankene ? Når demningen brister ramler tusen mus nedover kroppen min og blir et fuktig og tett teppe? Kanskje er de ikke mus i det hele tatt. Jeg vet jo like lite om dem, som de gjør om meg.

Jeg ligger på sofaen og samler ordene. Det er ikke enkelt å slå strikk rundt dem for å sette dem i det mentale kartoteket. Her har uorden herjet altfor lenge. Jeg burde sikkert ha gått ut en tur, men det er altfor mye sol. Jeg blir her og dytter flere glødende sneiper ned på gulvet isteden.

Read Full Post »

http://pellinor-engeline.blogspot.no/2010/03/hvem-er-elisabeth-moe.html

I forbindelse med forrige innlegg, poster jeg link til Ellinors blogg her. Hun har jo allerede redegjort utmerket for noen av de underlige hendelsene knyttet til Elisabeth Moe. Det er leseverdig og alt er selvfølgelig helt sant.

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Well I’ve been here before
Sat on a floor in a grey grey mood
Where I stay up all night
And all that I write is a grey grey tune

So pray for me child, just for a while
That I might break out yeah
Pray for me child
Even a smile would do for now

Damien Rice, Grey room

Read Full Post »

Av og til kommer en over en uttalelse som absolutt ikke er hyggelig. Denne gangen er det Tomas Espedal det gjelder.

For den som ikke kjenner til dette så bunner dette ut i en sitering av Espedal. «
Hvis mine lesere bare var femti år gamle damer, hadde jeg sluttet å skrive på dagen «

Jeg synes dette viser en arrogant og ikke minst kvinnefiendtlig holdning. Og jeg mister virkelig, virkelig lysten til å gripe tak i mennesker, i dette tilfellet forfatterskap, som dette.

Nå er jeg ikke forfatter. Absolutt ikke i nærheten. Men jeg vet at forfattere skriver for å bli lest. Og da synes jeg det er underlig å utelukke en stor lesergruppe på denne måten. Jeg tror siste del av utsagnet hans er overdrevet. Jeg tviler sterkt på at Espedal kommer til å slutte med skrivingen. Men det er første del av utsagnet jeg opplever som viktig å gripe fatt i.

Reaksjonene i ettertid er svært varierte. Noen gir sin støtte uten forbehold, mens andre igjen kritiske. For min del er det essensielle her at holdninger som dette gripes tak i.

Meninger som hans, sender ut et signal om at kvinner er en mindre interessant lesergruppe. Det er lett å tenke videre. Hvorfor mener Espedal det er sånn? Det vet jeg ikke. Men om det skulle bunne ut i et ønske om å styre hvem og hvordan han blir lest, har han bommet kraftig!

Jeg mener at dette både gir et inntrykk av å skille mellom kvinner og menn som lesere. Og man kan spørre seg om sånne skiller er heldige. Det er gjort forskning på kvinneskrift og det er litterære tradisjoner som kvinner har skrevet seg inn i. Men er det uproblematisk å vurdere en stor gruppe lesere til å være en homogen masse? Og det virker som han mener at det skulle være noe galt i å være middelalderne leser. Jeg tviler sterkt på at evnen til å være en god leser reduserer ved å være middelalderne og kvinne. Mitt argument er at en god leser ikke har noe med alder eller kjønn, med med erfaring, innsikt og evne til å forstå stoffet. Akkurat som jeg vet at en middelalderne forfatter heller ikke automatisk blir dårligere! Å påstå noe sånt ville være feilaktig, horribelt og rett og slett foraktfullt.

Uttalelser som dette er unyansert og med på å opprettholde forskjeller som ikke er ønskelig

Har ikke Espedal lov til å mene? Jo, absolutt. Men det betyr ikke at en ukritisk svelger alt. En påstand bør tåle å bli vurdert. Jeg er selvsagt inneforstått med at målet her nok til dels er å provosere. Og gratulerer : det har han greid!

Men det dreier meg bare til utgangspunktet for denne nettdagbokposten :

Vi må ikke tolerere misogyni i noen form!

Read Full Post »

Older Posts »