Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Galskap?’ Category

Snipetorp er Skiens eldste boligkvarter og stedet overlevde bybrannene i 1854 og 1856. Når man går gjennom den gamle bebyggelsen fra slutten av 1700tallet kjenner man på en spesiell atmosfære av bevart tid.  Det summer av nærvær og de gamle husene er tilbakeført og restaurert med stolthet.  Her har familien til Henrik Ibsen bodd frem til ca. 1865. Jeg tusla her for noen år siden etter opplæringsseminar i Brekkeparken for Telemark museum og kjente at her kunne jeg gjerne bodd.

snipetorp1

Bildet er lånt fra google.

I 2011 ble det vedtatt at i disse historiske omgivelsene skal Rom eiendom få lov til å bygge nye boliger. Dersom du tenker at de vil passe inn i omgivelsene er dette sterkt overdrevet. Her kan du se hva de nå begynner å selge. Kanskje er ikke disse fremstegene alltid fremsteg og kanskje er vi nødt til å spørre oss hvorfor vi tillater slikt. De trærne de hugger og de områdene de bygger ut er slikt vi aldri får igjen.

kasser.png

Bildet er lånt fra: Rom eiendom sine sider.

 

Jeg ser for meg argumentene: Du bor ikke der. Hvorfor bryr du deg? Jeg bryr meg fordi jeg tror vi alle har et kollektivt ansvar. Dersom vi tok ansvar ville vi fredet Snipetorp. Vi ville vernet fordi vi visste at det vi tok vare på var verdifullt og viktig. Dersom vi ikke kan ha noen steder der fortellingene fortsatt får hviske i gatene og som får lov til å stå der fritt og urørt, så mister vi kanskje noe av oss selv.

 

I dag var det en protest i Skien. Den førte ikke frem.  Nok en gang får pengene overstyre evnen til å bevare unike bomiljø. Dersom de skulle bygge noe mer her kunne de i det minste bygget historisk. Det er mulig å passe bedre enn Rom eiendom legger opp til.

 

Du kan melde deg inn i gruppa på facebook her,  dersom du ønsker det. Ellers skriver jeg bare for å skrive av meg smerten jeg alltid får når det gamle trues, eller når det urørte blir berørt.

snopetorp2

Bilde lånt fra google.

Read Full Post »

Jeg ligger på sofaen og skriver. Askebegrene er fulle av brukte teposer ,og sneipene har havnet på gulvet. Av og til i korte skimt er noen utenfor glasset. Jeg kan kjenne den søte lukten sige gjennom og fylle hele rommet. Gardinene faller ned med et smell og skremmer musene. Jeg ler rått av de små beina. I alle fall tror jeg det er mus. For å være helt sikker måtte jeg brutt opp mellomtaket og laget et hull mot himmelen. Kanskje ville regndråpene dryppet ned og druknet dem? Hvordan skulle jeg overleve skrikene og den utmattede kavingen, til de tilslutt treffer taket mitt dumpt og overgivent. Nei, da er det bedre at de redde og tanketomme får lov til å være der oppe. At det innimellom, når det er noe de ikke kan indentifisere, skapes ubalanse i den jevne tassingen deres.

Jeg er tross alt hverken gud eller monster. Jeg aner ikke hvor lang tid det tar før noen drukner. Jeg vet heller ikke om de plutselig forstår at de kanskje kan reddes om de skaper en sammenfiltret flåte av tunge og gjennomvåte kropper. Kanskje vil mattheten skape refleksjon og gjennom tankene blir de selvstendige skapninger? Vil de da uttrykke sinne overfor det der under og skape nok press til at de kan få ned de siste plankene ? Når demningen brister ramler tusen mus nedover kroppen min og blir et fuktig og tett teppe? Kanskje er de ikke mus i det hele tatt. Jeg vet jo like lite om dem, som de gjør om meg.

Jeg ligger på sofaen og samler ordene. Det er ikke enkelt å slå strikk rundt dem for å sette dem i det mentale kartoteket. Her har uorden herjet altfor lenge. Jeg burde sikkert ha gått ut en tur, men det er altfor mye sol. Jeg blir her og dytter flere glødende sneiper ned på gulvet isteden.

Read Full Post »

http://pellinor-engeline.blogspot.no/2010/03/hvem-er-elisabeth-moe.html

I forbindelse med forrige innlegg, poster jeg link til Ellinors blogg her. Hun har jo allerede redegjort utmerket for noen av de underlige hendelsene knyttet til Elisabeth Moe. Det er leseverdig og alt er selvfølgelig helt sant.

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Well I’ve been here before
Sat on a floor in a grey grey mood
Where I stay up all night
And all that I write is a grey grey tune

So pray for me child, just for a while
That I might break out yeah
Pray for me child
Even a smile would do for now

Damien Rice, Grey room

Read Full Post »

Av og til kommer en over en uttalelse som absolutt ikke er hyggelig. Denne gangen er det Tomas Espedal det gjelder.

For den som ikke kjenner til dette så bunner dette ut i en sitering av Espedal. «
Hvis mine lesere bare var femti år gamle damer, hadde jeg sluttet å skrive på dagen «

Jeg synes dette viser en arrogant og ikke minst kvinnefiendtlig holdning. Og jeg mister virkelig, virkelig lysten til å gripe tak i mennesker, i dette tilfellet forfatterskap, som dette.

Nå er jeg ikke forfatter. Absolutt ikke i nærheten. Men jeg vet at forfattere skriver for å bli lest. Og da synes jeg det er underlig å utelukke en stor lesergruppe på denne måten. Jeg tror siste del av utsagnet hans er overdrevet. Jeg tviler sterkt på at Espedal kommer til å slutte med skrivingen. Men det er første del av utsagnet jeg opplever som viktig å gripe fatt i.

Reaksjonene i ettertid er svært varierte. Noen gir sin støtte uten forbehold, mens andre igjen kritiske. For min del er det essensielle her at holdninger som dette gripes tak i.

Meninger som hans, sender ut et signal om at kvinner er en mindre interessant lesergruppe. Det er lett å tenke videre. Hvorfor mener Espedal det er sånn? Det vet jeg ikke. Men om det skulle bunne ut i et ønske om å styre hvem og hvordan han blir lest, har han bommet kraftig!

Jeg mener at dette både gir et inntrykk av å skille mellom kvinner og menn som lesere. Og man kan spørre seg om sånne skiller er heldige. Det er gjort forskning på kvinneskrift og det er litterære tradisjoner som kvinner har skrevet seg inn i. Men er det uproblematisk å vurdere en stor gruppe lesere til å være en homogen masse? Og det virker som han mener at det skulle være noe galt i å være middelalderne leser. Jeg tviler sterkt på at evnen til å være en god leser reduserer ved å være middelalderne og kvinne. Mitt argument er at en god leser ikke har noe med alder eller kjønn, med med erfaring, innsikt og evne til å forstå stoffet. Akkurat som jeg vet at en middelalderne forfatter heller ikke automatisk blir dårligere! Å påstå noe sånt ville være feilaktig, horribelt og rett og slett foraktfullt.

Uttalelser som dette er unyansert og med på å opprettholde forskjeller som ikke er ønskelig

Har ikke Espedal lov til å mene? Jo, absolutt. Men det betyr ikke at en ukritisk svelger alt. En påstand bør tåle å bli vurdert. Jeg er selvsagt inneforstått med at målet her nok til dels er å provosere. Og gratulerer : det har han greid!

Men det dreier meg bare til utgangspunktet for denne nettdagbokposten :

Vi må ikke tolerere misogyni i noen form!

Read Full Post »

Etter jul skal jeg skrive masteravhandlingen min. Jeg trodde veldig lenge jeg skulle skrive om fantastisk barnelitteratur. Det er noe som betyr en del for meg for meg og som jeg kan relativt mye om. Og jeg mener oppriktig at det fortjener en plass i det akademiske landskapet. Å skrive en master om det er viktig og føltes riktig.

Det har vært det jeg har tenkt og på mange måter har slått meg til ro med, det jeg ikke ville fokusere på var det som lå innerst i bakhodet. Å skrive en masteroppgave om barnelitteratur er sikkerhetsnettet. Det som gjør at jeg slipper å kaste meg utenfor. Jeg har det trygt, samtidig som jeg jo vet det blir utfordrende. For barnebøker er fantastiske, deilige, komplekse og lagvise. Og jeg elsker dem fortsatt oppriktig og er den første til å forsvare deres glede, viktighet og verdi!

Min mor gav meg en gang en roman. Hun fortalte meg at hennes mor (min mormor) hadde rådet henne til å lese denne forfatteren. Begge mine formødre hadde blitt berørt av denne henne og mamma syntes det var på tide at jeg også leste den. Boka havnet på min lange leseliste.

Jeg tok masterfordypning i fantastiske trekk i nordisk litteratur fra romantikken til i dag. På pensumlisten stod Hollases krønike av Ragnhild Jølsen. Og det var jo en roman jeg kjente. Jeg leste den og ble fanget av hvor klare bildene var, de ulike skjebnene og hvordan boken tok opp i seg eventyrelementer. Og ikke minst kvinneskildringene hos Jølsen.

Å skrive om henne var likevel ikke aktuelt! Hun har aldri vært særlig behandlet innenfor litteraturvitenskapen og jeg fortalte meg selv at hun hadde vært vesentlig ville hun ha blitt grepet mer tak i. ( Selv om det er gjort noe på henne altså!)

Jeg skjøv henne langt inn i en skuff og begynte å fokusere på hvordan barn bygger opp en fantasiverden som mestring av krise og vanskelige forhold tematisert innenfor fantastisk barnelitteratur. I sommer bestemte jeg meg for å finne to romaner som jeg kunne analysere komparativt og landet ganske løst på Mio min mio av Astrid Lindgren og  Agnes Cecilia av Maria Gripe.

Men Jølsen hadde absolutt ikke planer om å ligge rolig i en skuff. Som den fantastiske og sammensatte kvinnen hun var krabbet hun rett og slett ut igjen. Hun skrev sånn at hennes samtidige trodde hun var en mann. På tur i Roma skal hun en natt ha klatret  opp i trevifontenen og satte seg på hodet til selveste neptunstatuen. Og hun holdt på å skisse sin selvbiografi da hun døde av sovepiller. Siden hun aldri ble obdusert vet en ikke om det var for egen hånd eller ikke.

Hennes samtidige Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder er de vi tradisjonelt har sett på som viktige og nyskapende i samme periode. Hun har stått i deres skygge når det kommer til vårt fag.

Men det betyr ikke at det behøver å fortsette sånn. Jeg har lyst til å finne ut om ikke hun også bør få sin plass språklig og litterært side om side med disse mennene.

Og om det ikke går da? Om jeg ikke er flink nok? Hva om jeg har valgt dumt? En får jo bare skrive master en gang.

Jeg går  inn i umerket landskap. Og vet du hva? Jeg er spent og jeg gleder meg. Selvsagt er jeg redd, men det er en frydblandet skrekk. Jeg tar sikkerhetsnettet mitt, krøller det sammen og gir det plassen som Jølsen ikke ønsket å benytte seg av.

Jeg aner ikke hvilke bøker eller tema jeg ender på enda. Men det faller på plass mens jeg leser, tenker og ikke minst drøfter meg gjennom hennes forfatterskap.

Og jeg skal ferdes gjennom denne masteren sammen med henne! Jeg håper vi blir fine venner og at jeg knekker masterkoden tilslutt.

Read Full Post »

Read Full Post »

den knuste dokka med blinde øyne
er eneste minnet fra natten
lovens herrer satte fyr på
på livsnerven.

når søvnen er dypest
står jeg på trappa
foran regnvåt søle
og forkullete trebiter

de vil dytte meg ned
i det bunnløse, dype
en gang et hverdagsrom, kanskje ei stue?

jeg faller, med armene strukket ut faller jeg

for seint kjenner jeg at de holder rundt meg
kroppen min filtres inn innfløkt rotsystem
av alle slagne kropper

Read Full Post »

Du er brun, hvisker hun. – Skal jeg blåse deg blå?

Jeg bøyer hodet da hun snakker til lyslegemet. – Kroppen er bundet i dette livet, svarer jeg.

– Men elementene er overalt, smiler hun. – Når du en dag er rede skal jeg ro deg over vannet.

Jeg legger merke til at selv om vi sitter på en kafe er det mørke rundt oss. Mannen som synger kjente melodier, står og betrakter oss. Lener tungt mot gitarkassen.

Noen andre kaster terningen.

Hun ler, kjæler med hånden min og sier – Dere mennesker er så redde…   Husker du tiden før refleksjonene? Dagene jeg holdt kroppen din og  vi begge fant en felles dans?

– Jeg må, sier jeg. – jeg er nødt til å gå.

Men jeg kan ikke. Tiden er ikke lenger tid. Bare hav, tåke, salt og en båt. Nei, ikke bare… Hun er der. Hun vil alltid være der.

Og leppene hennes. De smaker mye. Gjemmer seg nede i et smakløst hjørne av magesekken. Legger seg rolig der som en malende sammenkrøllet katt.

Jeg husker spurvene, hvordan det er å holde pusten av glede når en bever slår i overflata. Jeg husker å stå foran den hvite steinen mens jeg knuger dens tvilling i hånden.

Nå er det hun som knuger på meg.

Read Full Post »

Older Posts »