Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Gaver’ Category

Som jeg lovet her skal jeg også i år skrive noen ord på bokdagen som jo er i dag. Verdens bokdag (egentlig Verdens bok- og opphavsrettsdag.) ble vedtatt i 1995. I Norge har vi markert denne dagen siden 1997. Målsetningen med dagen i dag er å sette fokus på bokens rolle i samfunnet, som uttrykksform, språklig, kulturelt, dannende, utdannende og som kommunikasjonsform. Det er også forfatterens opphavsrett til egne verk som står i sentrum.

Bokdagens opphav er en spansk tradisjon fra Catalonia. 23 april feirer man Sankt Georg, den kristne helgenen og dragedreperen. I høymiddelalderen hadde folket fra Catalonia en poesikonkurranse der de dyktigste poetene fremførte dikt. Senere har det vært vanlig å gi vekk bøker denne dagen og det har jeg gjort de to siste årene på bokdagen. Kanskje vil du leite frem en skatt fra dine egne hyller som kan glede noen ekstra?

Jeg håper du som titter innom gjør noe litterært i dag. Selv skal jeg ta med meg pensumboka Jakten på fortellinger: Barne- og ungdomslitteratur på tvers av medier og finne  et sted hvor de kan servere meg god kake og te.

Dersom du titter innom. Hvordan har du tenkt å markere bokdagen? Og hva leser du i dag?  I alle fall: gratulerer med dagen.svøm

Read Full Post »

I sommer hadde jeg en omvisning med en gjest som utmerket seg. Det er mange slike i løpet av en sesong, men denne ble med meg fordi han berørte meg på en ekstra sterk måte. Jeg vet ikke navnet hans, men han dro rundt med hunden sin, stoppet, spiste, sov og reiste videre når det kjentes riktig. Det var noe med denne mannen og reisemåten som gav meg en underlig følelse av forståelse og slektskap. Ettersom vi selvfølgelig har omvisninger uavhengig av antall gjester ble det han og jeg som tuslet runden.

Det finnes mange gode omvisninger, men de beste i mine øyne er de som blir en dialog der begge parter gir og samtidig utfordrer den andre. Min leksjon begynte da jeg forklarte at vi ikke bare har tilbakeført godset slik det var for tohundre år siden, men bevart spor etter epoker og menneskene som har bodd her. Da kan vi vise at dette har vært et levende hjem som er preget av ulike folk. For å illustrere dette trakk jeg spesielt frem en hendelse. I 1961 brant det i huset, og da måtte de slenge ut gjenstander raskt for at de ikke skulle gå tapt. Under opprydningen fant man igjen en krydderoppsats og denne var knust. Den daværende husfruen samlet opp skårene fra hagen, og restaurerte oppsatsen varsomt. Gjesten min fortalte at i Japan er det vanlig at dersom noe ble ødelagt så blir det ikke kastet om det ikke er helt nødvendig. Isteden bøter de på skaden så godt de kan, eller lar merkene være der om det er hensiktsmessig. De tror at det som er ødelagt har en historie, og at denne gjør gjenstanden vakrere enn den var opprinnelig. Det kalles Wabi-sabi.

Det som fikk meg til å mimre om dette i dag var at jeg var med på å pynte juletreet. Normalt gjør vi det lille julaften, men av ulike årsaker var vi nødt til å fremskynde det. På treet henger det hvert år ei julekule. Det er ei gammel kule, og det har gått et lite skår av den en eller annen gang. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men den er likevel vakker sammen med resten av pynten. Det er ingen automatikk at noe brukbart skal skrotes fordi det har gått et skår i det, at et vindu fra 1860 nødvendigvis må ut selv om det trekker litt fra det, eller at vi kaster julekula vår selv om den ikke er hel.

Kanskje er det slik at vi kan være litt redde for det som synes å være ødelagt, at vi ikke alltid vil vedkjenne oss det? Likevel kan vi trekke lærdom av sprekkene og sårene når vi greier å se verdien og skjønnheten bak dem. Det skapes historier hele tiden. De utvikles og utvides, og i blant når to historier krysser hverandre, kan det føre til ny innsikt og forståelse.

Read Full Post »

Jeg var i byen i dag, og som alltid blir jeg rørt av julestemningen, men veldig sliten av de store menneskemengdene. Særlig ettersom jeg fortsatt er en smule slapp etter virusinfeksjonen. Derfor er det godt å komme hjem igjen. Arbeidspulten min er rotete, men det er orden i tankene. Det håper jeg i alle fall. Jeg er klar for skriveøkt med klementiner og peppermyntete.

Hver gang jeg er i byen stopper jeg opp utenfor den samme butikken. Det er ikke fordi det er noe der jeg skal kjøpe, den er egentlig ganske uinteressant. Nei, jeg hadde en opplevelse utenfor, i fjor omtrent på denne tida. Da var det en dame som åpnet en bok mot meg, og mumlet noe veldig lavt, før hun hastet videre. Jeg rakk ikke å summe meg. Magisk og merkelig på samme tid. Det var en vakker liten bok som så ut som en slags religiøs skrift, og siden det virket som hun slo opp på en bestemt side, fremstod det hele som en planlagt og bevisst handling.

Jeg har ofte tenkt på hva som egentlig hendte den dagen. Selvfølgelig velger jeg å se det som en velsignelse, en mektig hendelse, som jeg ikke skal forstå til fulle. Hvorfor jeg ble velsignet, av hvem, eller hvordan kan jeg selvfølgelig ikke gi noe fullgodt svar på. Kanskje er det ikke nødvendig at jeg vet, så lenge jeg er åpen for erfaringen. I alle fall får jeg denne underlige fornemmelsen av å være endel av noe som er utenfor min forstand og verden når jeg tenker tilbake. Det tar jeg i mot med takknemlighet.

Read Full Post »

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

(Kolbein Falkeid)

Read Full Post »

Teboka

For en god stund siden fikk jeg en flott gave av ei venninne. Det var en tebok, og jeg har spart den til en spesiell anledning. Det har ikke vært helt riktig å åpne den, fordi den passer utrolig godt i bokhylla mi. I dag snør det, vi skal ha grøt og jeg har klementiner. Førjulsstemningen er altså på topp, og jeg har derfor tenkt å trekke en kanne te. Det er en helt sort te, som fint kan drikkes som den er, eller tilsettes krydder. Det blir spennende å endelig prøvedrikke den. 

Image

Image

Read Full Post »