Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘gode lærere’ Category

I sommer hadde jeg en omvisning med en gjest som utmerket seg. Det er mange slike i løpet av en sesong, men denne ble med meg fordi han berørte meg på en ekstra sterk måte. Jeg vet ikke navnet hans, men han dro rundt med hunden sin, stoppet, spiste, sov og reiste videre når det kjentes riktig. Det var noe med denne mannen og reisemåten som gav meg en underlig følelse av forståelse og slektskap. Ettersom vi selvfølgelig har omvisninger uavhengig av antall gjester ble det han og jeg som tuslet runden.

Det finnes mange gode omvisninger, men de beste i mine øyne er de som blir en dialog der begge parter gir og samtidig utfordrer den andre. Min leksjon begynte da jeg forklarte at vi ikke bare har tilbakeført godset slik det var for tohundre år siden, men bevart spor etter epoker og menneskene som har bodd her. Da kan vi vise at dette har vært et levende hjem som er preget av ulike folk. For å illustrere dette trakk jeg spesielt frem en hendelse. I 1961 brant det i huset, og da måtte de slenge ut gjenstander raskt for at de ikke skulle gå tapt. Under opprydningen fant man igjen en krydderoppsats og denne var knust. Den daværende husfruen samlet opp skårene fra hagen, og restaurerte oppsatsen varsomt. Gjesten min fortalte at i Japan er det vanlig at dersom noe ble ødelagt så blir det ikke kastet om det ikke er helt nødvendig. Isteden bøter de på skaden så godt de kan, eller lar merkene være der om det er hensiktsmessig. De tror at det som er ødelagt har en historie, og at denne gjør gjenstanden vakrere enn den var opprinnelig. Det kalles Wabi-sabi.

Det som fikk meg til å mimre om dette i dag var at jeg var med på å pynte juletreet. Normalt gjør vi det lille julaften, men av ulike årsaker var vi nødt til å fremskynde det. På treet henger det hvert år ei julekule. Det er ei gammel kule, og det har gått et lite skår av den en eller annen gang. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men den er likevel vakker sammen med resten av pynten. Det er ingen automatikk at noe brukbart skal skrotes fordi det har gått et skår i det, at et vindu fra 1860 nødvendigvis må ut selv om det trekker litt fra det, eller at vi kaster julekula vår selv om den ikke er hel.

Kanskje er det slik at vi kan være litt redde for det som synes å være ødelagt, at vi ikke alltid vil vedkjenne oss det? Likevel kan vi trekke lærdom av sprekkene og sårene når vi greier å se verdien og skjønnheten bak dem. Det skapes historier hele tiden. De utvikles og utvides, og i blant når to historier krysser hverandre, kan det føre til ny innsikt og forståelse.

Reklamer

Read Full Post »

Jeg var i byen i dag, og som alltid blir jeg rørt av julestemningen, men veldig sliten av de store menneskemengdene. Særlig ettersom jeg fortsatt er en smule slapp etter virusinfeksjonen. Derfor er det godt å komme hjem igjen. Arbeidspulten min er rotete, men det er orden i tankene. Det håper jeg i alle fall. Jeg er klar for skriveøkt med klementiner og peppermyntete.

Hver gang jeg er i byen stopper jeg opp utenfor den samme butikken. Det er ikke fordi det er noe der jeg skal kjøpe, den er egentlig ganske uinteressant. Nei, jeg hadde en opplevelse utenfor, i fjor omtrent på denne tida. Da var det en dame som åpnet en bok mot meg, og mumlet noe veldig lavt, før hun hastet videre. Jeg rakk ikke å summe meg. Magisk og merkelig på samme tid. Det var en vakker liten bok som så ut som en slags religiøs skrift, og siden det virket som hun slo opp på en bestemt side, fremstod det hele som en planlagt og bevisst handling.

Jeg har ofte tenkt på hva som egentlig hendte den dagen. Selvfølgelig velger jeg å se det som en velsignelse, en mektig hendelse, som jeg ikke skal forstå til fulle. Hvorfor jeg ble velsignet, av hvem, eller hvordan kan jeg selvfølgelig ikke gi noe fullgodt svar på. Kanskje er det ikke nødvendig at jeg vet, så lenge jeg er åpen for erfaringen. I alle fall får jeg denne underlige fornemmelsen av å være endel av noe som er utenfor min forstand og verden når jeg tenker tilbake. Det tar jeg i mot med takknemlighet.

Read Full Post »

Å søke på jobber kan være et sisyfosarbeid. Hele tiden er det nye søknader som skal fylles ut, og steinen som dyttes til toppen av bakken hver gang man søker, triller ned igjen i takt med avslagene. Det er ikke bestandig enkelt å være positiv og bare gå videre med rak rygg, men det kreves både styrke og vilje fordi en dag kan den neste søknaden føre til et intervju. Dersom du kan presentere deg godt nok kan igjen det lede til en jobb.

Jeg har hatt to intervjuer til nå og fått enda flere avslag. Svarene forteller meg at det både er mange om beinet og samtidig godt kvalifiserte søkere. Jeg prøver å trekke den lærdommen jeg kan fra både intervjuer og avslag. Grubleren i meg har selvfølgelig lest side opp og ned om jobbintervjuer, blitt rådet av andre, og vært tynget av usikkerheten rundt hvordan man skal være på et intervju. Hva kan man gjøre for å fortsette å svømme når det siste avslaget legger seg over ryggen din og forteller deg at du ikke kommer videre? Du har det rett og slett ikke i deg til å takle disse intervjuene på en måte som tar deg forbi intervjuet og inn i varmen.

Jeg drøftet dette med en venn av meg her om dagen og hun oppfordret meg til følgende: «Husk at det som kan føles som en ørkenvandring også kan medføre noe fruktbart. Du er god med ord og flink til å formidle. Bruk det. Omformuler disse tankene i hodet ditt når de kommer, utfordre dem så godt du kan, og ikke vær redd for å være åpen om at du er usikker. Det er helt naturlig. Neste gang du får gå på et intervju, se på det som en formidling, men der du er vant til å vise frem hovedgaarden, så skal du presentere deg selv.»

Min venn snakket seg varm om å snu perspektivet ved å fremme de ressursene som allerede finnes i meg. Ja, det er skummelt og vanskelig å vise dem på et intervju. Da er det viktig å aktivt påminne meg selv på at det er meg de er interessert i. Det er tross alt ikke innholdet i artikler eller andres råd som skal gjennomføre oppgavene når jeg får fast jobb. De har jo allerede funnet meg i søknaden, og intervjuet er vel egentlig å bekrefte og utvide det inntrykket, for å kartlegge om jeg passer i stilingen. Derfor blir intervjuet en øvelse, og arbeid et mål som kommer nærmere for hvert intervju, så enkelt og vanskelig er det.

Read Full Post »

Dette er høsten jeg skriver jobbsøknader, lever et nomadeliv, og plutselig får masse inspirasjon i England. Derfor sitter jeg nå mens jeg burde fordypet meg i idéhistorie og går gjennom romanutkastene mine for å bestemme hvilket jeg i alle fall skal forsøke å ferdigstille. Selvfølgelig høres dette svært uansvarlig ut, ettersom jeg har tatt på meg å være student, men det er likevel noe uendelig riktig i dette å skrive. Jeg kommer alltid tilbake til ordene, og selv om de ikke bestandig ramler utvunget ned på papiret, har de likevel vært kjære følgesvenner gjennom alle de stiene som til nå har utgjort livet.
Å skrive at jeg skal prøve er egentlig å ufarliggjøre drømmen. Å pakke den inn i mindre ambisjoner, men samtidig er det også å være ærlig, siden jeg innerst inne vet at jeg skriver for min del. Historiene som bor i meg er ikke for et fremtidig forlag, en mulig leserkrets, eller en redaktør. Det er for å sette eventyrene, refleksjonene, fargene og skyggene i system. Det er å gå inn i de rommene jeg har skrevet om, som også finnes i drømmene mine, og vite at selv om gulvene ikke holder, og selv om jeg skulle ramle, er det også en historie og inspirasjon i kjelleren. Jeg må våge å åpne dører og vinduer, gjennomsøke alle kroker, og ikke overse det forkullete lille trestykket fordi lukten av brent tre kan minne meg om det jeg helst vil glemme. For det er viktige fortellinger i det man helst vil gjemme bort, det ødelagte og halve. I dag har jeg lest halvferdige utkast, og jeg har mer å lese før kvelden kommer.
Betyr alt dette at jeg er flink til å skrive? Nei, jeg er ikke det, ikke ennå, kanskje aldri. Jeg vet ikke om det egentlig handler om å være flink, men kanskje å våge å bruke ordene likevel? Det kan ligge mye lammelse i å betrakte ordene med æresfrykt og på behørig avstand, og det fører i alle fall ikke til skaperkraft. Jeg er altså ikke flink, men jeg har viljen til å alltid arbeide for å bli bedre, og det er kanskje her potensialet ligger?

Read Full Post »

Det ble selvfølgelig slik at noen nye bøker fikk slå følge hjem fra London. Vi handlet på Waterstones, og det ble færre enn forventet på meg denne gangen, men det er til gjengjeld bøker jeg ser veldig frem til å lese.
Stephen Kings bok On Writing – A Memoir of the Craft er en bok som jeg har hørt veldig mye positivt om. Jeg fant boka i ei stor bokhylle som var merket skriving, og etter å ha bladd i den fikk den være med hjem. Det hjalp også at jeg fikk et spontant: «Excellent choice. You will learn to avoid cliches» fra han som stod i kassen. Det er jo en av de tusen tingene jeg virkelig trenger å arbeide med.
Letters To A Young Poet av Rainer Maria Rilke ble også kjøpt. Den er en korrespondanse mellom Rilke og en ung mann som streber mot å bli poet. Jeg gleder meg over å endelig ha denne i samlingen min. Jeg har lenge vært en stor fan av Neil Gaiman, og derfor gledet jeg meg over å få med meg The ocean at the end of the lane. Jeg håper at jeg vil like denne like godt som de andre bøkene jeg har lest av Gaiman. Den siste boken er et helt nytt bekjentskap. Jeg liker å spontant leite frem slikt jeg må utforske, og derfor var det ekstra morsomt å få med seg en slik bok hjem også. Dark entries av Robert Aickman er publisert i 1964 og skal ifølge omtaler være en samling «’strange stories’ (his preferred term) are constructed immaculately, the neuroses of his characters painted in subtle shades.» Dette høres veldig lovende ut, og dersom de faller i smak, skal selvfølgelig Aickman utforskes ytterligere.
Waterstones er i alle fall fantastisk, og jeg gleder meg til å besøke den og England igjen, noe jeg er ganske sikker på at vil hende raskere enn jeg tror.

shopping

Read Full Post »

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

grotteneFotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

 

Jeg har skrevet om hjerterom tidligere, men ville bare dele denne artikkelen med dere. Den er absolutt leseverdig, og understreker betydningen av å samle inn skrivesaker, penalhus og ransel. Jeg lar den snakke for seg selv, fordi den rett og slett sier det som behøves, bedre enn jeg kan kan.

http://www.bystemmer.no/2013/09/24/skolestart-i-romania/

 

Read Full Post »

Older Posts »