Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘håndtverk’ Category

Det er mandag, og det er meningen at jeg skal skrive jobbsøknader. Det gjør jeg imidlertid ikke. Isteden gir jeg orden lov til å ramle ned på papiret uten å tenke eller reflektere over hvor de kommer fra. Jeg har alltid skrevet på denne måten, det var ikke før skrivekurset med Gro Dahle at det fikk et navn og at jeg fikk gjort mine første ymse forsøk på å strukturere tankeskriften til noe mer enn sider med løsrevne og ofte flytende linjer.
Likevel slår det meg at jeg gjør det samme i dag fordi ofte er tekstene mine altfor ofte er tåketekster, og det viser hvor mye jeg har å jobbe med. Det gjør ingenting. Dette er et langvarig prosjekt, og jeg er ikke lenger sikker på om det er for andre enn meg og min egen vekst. Jeg vet bare at når jeg skriver får jeg utløp for den trangen som ligger i det innerste rommet. Der det er vondt men som samtidig gjør meg hoppende glad over å være der.
Det betyr at jeg har en jobb å gjøre som ikke innebærer å sitte her med bloggen i alle fall. Jeg fikk en forespørsel i dag om jeg skulle være med på nanowrimo i år. Jeg har jo egentlig tid, men det jeg spør meg er om jeg passer best til å skrive i et fellesskap med andre eller mer som en einsamflygar. Selvfølgelig er jeg veldig glad for og avhengig av responsgruppe, både kreativt og faglig, men jeg lurer på om jeg ikke passer best til å gjøre hovedtyngden, også kalt førsteutkastet aleine. Dette må grubles på. Er du en einsamflygar eller nanowrimoer?

Reklamer

Read Full Post »

Av og til leser jeg denne på nytt, for å minne meg på hvor viktig Jølsen er. Hvor mye hun rørte ved meg første gang jeg tok for meg noe av henne. Det dype i historien(e) hennes. Hvordan jeg leser meg dypere inn i tekstlagene. De fortsetter å utfordre , utvikle og utvide tankene mine. Jeg blir svimmel og redd fordi jeg ikke vet om jeg makter å yte henne rettferdighet. Samtidig ydmyk når jeg skjønner litt mer av hennes storhet.

Fra en anmeldelse av Ragnhild Jølsens første roman ( Ve’s mor 1903) :

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Jeg fikk også en sang tilsendt fra en god venn i dag, og den snakket virkelig til meg. Det var styrken og motivasjonen en masterstudent behøvde. Selvsagt vil jeg dele den med dere også.

To a poet ( first aid kit)

And you said, «Don’t give me nothing
You don’t want to lose»
I said, «Darling, I’ll give you everything I got
If I want them to choose»

Then I got on a plane and flew
Far away from you
Though unwillingly I left
And it was so, so hard to do

The streets here at home had rapidly filled up
With the whitest of snow
And they don’t make no excuse for themselves
And there’s no need, I know

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

It always takes me by surprise
How dark it gets this time of the year
And how apparent it all becomes
That you’re not close, not even near

No matter how many times I tell myself
I have to be sincere
I have a hard time standing up
And facing those fears

But Frank put it best when he said
«You can’t plan on the heart»
Those words keep me on my feet
When I think I might just fall apart

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

And so I ask where are you now
Just when I needed you
I won’t ask again
Because I know there’s nothing we can do
Not now, darling, you know it’s true

 Jeg ble sterkt berørt, og gråt da jeg hørte den. Men det var en god og fin gråt. Av og til er det frihet i det også. Det er godt å ha folk rundt meg som kjenner meg godt nok til å vite hva som snakker til meg. Jeg er veldig heldig. Jeg har verdens beste venner og familie. Det er lov å være redd, men jeg går aldri helt aleine. Det gjelder uansett hvordan dette ender. I mellomtiden kan jeg finne trøst i ordene, både det som blir skrevet, sagt og sunget. Dette minnet meg på det.

Read Full Post »

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid

Read Full Post »

Jeg ligger på sofaen og skriver. Askebegrene er fulle av brukte teposer ,og sneipene har havnet på gulvet. Av og til i korte skimt er noen utenfor glasset. Jeg kan kjenne den søte lukten sige gjennom og fylle hele rommet. Gardinene faller ned med et smell og skremmer musene. Jeg ler rått av de små beina. I alle fall tror jeg det er mus. For å være helt sikker måtte jeg brutt opp mellomtaket og laget et hull mot himmelen. Kanskje ville regndråpene dryppet ned og druknet dem? Hvordan skulle jeg overleve skrikene og den utmattede kavingen, til de tilslutt treffer taket mitt dumpt og overgivent. Nei, da er det bedre at de redde og tanketomme får lov til å være der oppe. At det innimellom, når det er noe de ikke kan indentifisere, skapes ubalanse i den jevne tassingen deres.

Jeg er tross alt hverken gud eller monster. Jeg aner ikke hvor lang tid det tar før noen drukner. Jeg vet heller ikke om de plutselig forstår at de kanskje kan reddes om de skaper en sammenfiltret flåte av tunge og gjennomvåte kropper. Kanskje vil mattheten skape refleksjon og gjennom tankene blir de selvstendige skapninger? Vil de da uttrykke sinne overfor det der under og skape nok press til at de kan få ned de siste plankene ? Når demningen brister ramler tusen mus nedover kroppen min og blir et fuktig og tett teppe? Kanskje er de ikke mus i det hele tatt. Jeg vet jo like lite om dem, som de gjør om meg.

Jeg ligger på sofaen og samler ordene. Det er ikke enkelt å slå strikk rundt dem for å sette dem i det mentale kartoteket. Her har uorden herjet altfor lenge. Jeg burde sikkert ha gått ut en tur, men det er altfor mye sol. Jeg blir her og dytter flere glødende sneiper ned på gulvet isteden.

Read Full Post »

Jeg dro hjemmefra klokken halv seks i dag for å rekke flyet. Jeg liker å fly og jeg sov på flyet denne gangen også. Det som vekket meg var flyverten som forsøkte å dytte setet mitt tilbake på plass siden vi skulle lande.
 
Jeg er ikke friskmeldt, men har bestemt meg at jeg er nødt til å komme i gang likevel. Jeg blir stadig flinkere til å virke og jeg begynner å kjenne energien komme tilbake igjen. Det er fint for det er veldig mye som skal leses og skrives fremover og det kjennes som jeg har svært kort tid igjen. Men det skal gå bra. Det må det jo bare gjøre. Det skal gjøres uten å stresse meg i hjel,men likevel godt og grundig, oppskriften er dermed både enkel og avansert på samme tid.
 
Julen har vært kjempefin sammen med venner og familie. Selv om det også har vært en øvelse i tålmodighet. Det vil si at jeg har akseptert de tingene jeg ikke har kunnet og også vært en flink neiperson de gangene jeg har vært sliten. Det har vært en læring i at det ikke nødvendigvis er et nederlag å slå ned på tempoet og lytte til kroppen. Det er en absolutt nødvendighet for å bli frisk. Heldigvis har menneskene rundt meg vært enormt støttende og forståelsefulle.
 
Nå går jeg og smårydder hybelen. Det er en del jeg aldri fikk gjort før jeg reiste hjem og det er greit å ha orden før jeg setter i gang med morgendagen og skriveøkt. Nytt semester og min muligens siste vår i denne byen som har fått en stor plass i meg. Men det er sånn at ingenting varer evig og nye kapittel skal skrives. Men enn så lenge skal Jølsen få min tid, krefter og energi. Jeg er positiv og håper jeg blir raskt frisk igjen.

Read Full Post »

 

Hos mamma og pappa står det en liten gjenstand. Den er hverken forseggjort eller noe folk legger merke til når de går forbi den. For meg representerer den å gå utenfor egen komfortsone. Den får meg til å tenke på hvor viktig det er å fortsette selv når innsida ber en bremse. Den hvisker til meg om en av de gangene jeg var sterk nok i beina til å bestige et fjell.

 

Jeg var atten og da som nå skrev jeg. Jeg hadde forlengst akseptert at dette var et rom i meg som utvidet seg for gang jeg satte meg ned med ark eller notatbok. Jeg hørte også mye på radio. På radioen var det forskjellige litteraturprogram. Noen av dem kunne en til og med ringe inn til. Modige og tøffe folk delte tekstene sine og fikk tilbakemeldinger. Å dele var langt unna en selvkritisk ungdom sine tanker. Ikke før jeg ble spurt om skrivingen min og jeg fortalte at jeg holdt på men absolutt ikke var god nok enda. Personen jeg snakket med understreket viktigheten av å gi fra seg tekst, fordi man aldri vil vokse i et vakuum. Jeg gikk hjem og fortsatte med et dikt jeg hadde jobbet med en stund.

 

Jeg har før pekt på at jeg aldri har vært noen dyktig diktskriver. Av og til har jeg fått til noen som kan kalles brukbare. Men det er prosa som er og var min sterkeste side. Jeg er likevel veldig glad i dikt og den kvelden bestemte jeg meg for å ringe inn til et dikprogram på P2. Som sagt, så gjort. Jeg hadde hjertet i halsen og prøvde å forklare meg selv at dette helt sikkert var en ufarlig arena. Hva var oddsen for at kjentfolk hørte på radioen akkurat da? Jeg fikk snakke med et slags sentralbord og jeg husker ikke om jeg prøveleste diktet eller hva vi snakket om. Følelsen i mellomgulvet murret advarende om å holde seg rolig, samt å snakke tydelig. Om jeg var heldig ville de gjennomskue og stoppe meg. Man lar vel ikke håpløse ting bli lest opp på radioen, håpet jeg. Kroppen skalv og jeg trodde jeg skulle legge på da jeg faktisk gikk gjennom. Verten og jeg snakket litt rundt teksten, før jeg fikk lese selve diktet.

 

Etterpå ble jeg først redd, men så kjente jeg en annen følelse. Det boblet inni meg. Det var ikke lenger mulig å gå tilbake og det jeg innerst inne fikk ut av det var « Dette er riktig. Det er ingen lett vei, men det finnes ingen utenom heller. Det er meningen du skal skrive. Det er her du skal være. Du har kanskje ikke skrevet noe av varig verdi enda, men det er opp til deg å skrive deg dit.»

 

I posten kom denne esken og et lite trykket brev. Et minne om da jeg gikk over grensene mine, gjorde noe uventet og tok et steg på min egen vei. Jeg tok feil den kvelden. Det var folk som hadde hørt meg og de responderte. Norsklæreren min var en av dem og jeg tok til meg ordene og gjemte på dem. Jeg tviler på at diktet ville være godt eller holdt i dag. Det var en begynnelse og jeg slapp tak i teksten og den fikk lov til å leve sitt eget eget liv der den svevde på radiobølgene og ut til de som lyttet. Det var en skigard og jeg klatret over den. Senere har jeg skrevet både sterkere og svakere tekster og det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

 

Når jeg grubler og tviler, som den tenkeren jeg er, blir jeg usikker på om dette holder. Kaster jeg bort tiden? Det er mange skrivere der ute med samme ønsket og flere av dem er flinkere enn meg. Tenk om jeg aldri når det? Da minner jeg meg selv på dette lille skrinet. Hvorfor jeg fikk den og med det kommer følelsene om riktig hylle tilbake. Da vet jeg at jeg skriver først og fremst for min egen del og at det er nok til å vite at jeg er fullstendig hel når jeg arbeider med tekst. Jeg holder fast ved følelsene jeg fikk den gangen og lar det være orden i kaoset. Tiden, min vilje og vekst får være det som bestemmer om jeg lykkes. Jeg fortsetter i alle fall å klatre over små og store grinder hver dag. Av og til er det indre bevis for det, men som denne historien viser finnes det jammen noen fysiske også.

Image

Read Full Post »

Dikt er min absolutt svakeste side. Det er ingen hemmelighet. Men perfeksjonisten i hodet vil ikke akseptere sånne etablerte sannheter. Om du bare skriver på en annen måte eller jobber nok med det må det nok løsne tilslutt. Og jo da, jeg har fått til noen dikt som har fungert. Det er bare det at prosa er det som jeg er sterkest på. Når alt kommer til alt er dette også i orden. Det er en roman jeg ønsker å skrive!

Her om dagen fikk jeg en oppfordring av en venninne. Hun ville at jeg skulle skrive et dikt uten å egentlig tenke eller revidere. For meg som er en kronisk omskriver var det en kjempeutfordring å legge seg i andres hender på denne måten. Men samtidig er oppgaver også viktig så vi kastet oss ut i det. Vi gav hverandre den første linja og noen minutter. Og dermed var vi igang.

Resultatet mitt ble ikke det minste bra. Men det var noe spontant som påminnet meg om friskrift og fikk meg til å gruble masse etterpå. For selv om jeg er perfeksjonist til fingerspisene og det ofte har ført til at jeg holder kortene tett og er redd for at jeg ikke holder mål, er likevel friskrifta noe som er i meg. På skrivekurs med Gro Dahle ble jeg spurt om friskrift lå « intuitivt og naturlig» for meg. Jeg måtte innrømme at det er alltid metoder jeg har lett brukt, selv om jeg sliter med denne følelsen av utilstrekkelighet.

Hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke. Jeg bare velger å lese det som en bekreftelse på fremgang i det å ikke alltid ha kontrollen. Gjennom friskrifta har jeg slupper opp for meg selv. Men ved hjelp av oppgavene begynner jeg nå å åpne mer opp for andre.

Målet er en enda mer lekende og frigjort skriver som selv om hun fortsatt skriver flerutkast klarer å være spontan nok til å følge impulsene. Det forteller meg også at det er en tosidighet i det jeg gjør og kanskje når begge klarer å jobbe harmonisk vil veksten komme. Dette er spennende å utforske ytterligere. Lørdager er nå reine skrivedager hvor alt som heter master blir lagt på hylla. Vel, i alle fall på ei veldig vaklevoren hylle som stadig blir sjekket for å se om den fortsatt holder. Jeg vet i alle fall at det er riktig for meg å bruke tiden i det kreative rommet!

Read Full Post »

Older Posts »