Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Håndverk’ Category

 

Det har blitt en tradisjon på denne bloggen å skrive noen ord på Henrik Ibsens fødelsdag og det skal jeg selvfølgelig følge opp i år også. Hans skuespill kommer alltid til å ha spesiell plass hos meg. Jeg glemmer aldri at jeg en sommer satt på jobb oppe på hovedgaarden når det var stille og alt arbeid var gjort. Da leste jeg  Ibsen, hørte på summende insekter og ventet på gjester. Jeg hadde lest enkeltstående verket før, men dette var første gangen jeg leste systematisk og med større refleksjon enn før. Mange har spurt meg hvilket skuespill jeg liker best og jeg må fortsatt si Vildanden. Masse er godt og tankevekkende og sterkt, men dette stykket har en særlig plass hos meg og har hatt det lenge.

Diktene hans er kanskje mindre kjent og jeg har derfor gjort det til et prosjekt å blogge ut dikt de sistene årene på bursdagen. Denne teksten kommer fra diktsamlingen Dikte fra 1871.

Stjerner i lyståge

Just under min kometfærd mod en egn,
hvorhen jeg stævned for at finde hjemmet,
i verdensrummet viste sig en fremmed
uventet gæst ved Andromedas tegn.

Der bæres bud ned til vor gamle jord,
at ude i det højtidsstille fjerne
der havde kaos skabt sig til en stjerne,
da det slog ind på samlingslovens spor.

Jeg fandt et andet kaos rundt omkring,
med spredte viljer og med skilte veje
og uden drift til fælles banesving
og uden higen mod et midtpunkts leje.

Men da jeg atter stod i fjernets stilhed,
da tog jeg varsel af hvad der var sket, —
tog varsel af hvad selv jeg havde set:
lystågers samling til en stjernes billed.

Lyståger tror jeg på, skønt uden orden,
kaotisk løst den vælter sig i nord;
jeg tror den er på samlingslovens spor, —
en lysrig stjerne i sin første vorden.

Read Full Post »

 

Takk for alle bidrag til påskelesningen. Det er slettes ikke for seint å komme med flere forslag og jeg er glad for alle innspill. Her har jeg begynt påskeferien og det begynte kjempeflott med påskelunsj på verdens beste jobb, gode samtaler i solskinnet og bestått andre modul på videreutdanningen. Lørdag dro vi ut til sjøen i godt selskap og jeg blir mer og mer glad i denne byen og gruer meg en smule til å flytte på meg igjen. Vi grillet pølser og etterpå dro vi hjem til Seb og så film. Den øvrige kvelden ble tilbrakt avslappet og rolig i leiligheten med mye te og litt skrivemodus. Sånn man kan gjøre når det er påske og det ikke er noe man nødvendigvis skal rekke dagen etter.

Vi skal selvfølgelig dele en smakebit denne søndagen også. Det er Mari som inviterer oss bokbloggere til å dele et utdrag fra en bok vi leser og vi skal ikke spre spoilere.

I dag deler jeg rett og slett et sitat fra pensum i denne nye modulen. Da jeg studerte litteraturvitenskap leste vi svært mye litteraturteori og masse var tungt og givende og interessant. Dette minner meg litt om denne tiden og videreutdanning får meg stadig til å reflektere over hvor mye jeg savner litteraturvitenskaplig arbeid. Selvfølgelig elsker jeg jobben min, men det er likevel noe med denne tilnærmingen som alltid vil følge meg og forme meg.

Utdraget er fra en artikkel i kompendiet som heter Fagbokas kunst – Om underleggjering i sakprosa for barn.

Også ein god sakprosatekst kan ha evne til å gi oss uventa og originale livsbilete og setje i sving den fabulerande evna vår. Særleg med tanke på slike verknader vil eg bruke eit begrep som det kunstnarlege om det eg er på jakt etter. Det er snakk om ei verknadfull form som oppnår for lesarens sjølvstendige tanke og forestillingkraft.

Jeg ønsker alle en riktig god påske.

kosepensum

Read Full Post »

The idea of “women’s writing” shocks me. I think that in art we are androgynous.

Nathalie Sarraute

Read Full Post »

Det er interessant å merke seg at bloggen min muligens har gitt utslag på plagiatkontroll. Her om dagen var det en link i kontrollpanelet som pekte til Its learning:

hfk.itslearning.com/essay/PlagiarismReport.aspx…

Det ble forklart meg at plagiatkontrollen søker gjennom slikt som ligger på nett, og dersom noe er direkte lånt, så kommer et opp slik at man kan verifisere funnet. Nå er tydeligvis slik at dette er veldig normalt, men jeg blir selvfølgelig nysgjerrig. Selv om jeg skjønner at jeg aldri får vite hva som har kommet herfra, og det kan jo være noe så enkelt som at et forfattersitat ikke har blitt kreditert.

Jobbsøknader formuleres og jeg gleder meg til påsken. Ellers hender det ikke så mye spennende. Jeg prøver å skrive så mye jeg kan, og tenker på om jeg egentlig skriver på det riktige utkastet. Bøker blir selvfølgelig lest som vanlig, og nå skal jeg snart begynne på Dreamsnake av Vonda N. McIntyre. Ei venninne kjøpte den i New York, og forelsket seg helt i boka. Jeg har jo lange leselister i utgangspunktet, men jeg lånte den av henne i januar, og nå har endelig tiden kommet til å vie litt oppmerksomhet til «drømmeslangen.» Selv vet jeg ingenting om den, bortsett fra at det er en science fiction -roman fra 1978. Blir spennende å finne ut om den faller i smak hos meg også.

Ellers er mars lunefull og veksler mellom varme og kulde slik den pleier. Jeg drikker masse te om dagen, og fikk den gode nyheten om at nå er endelig påsketeen kommet i hyllene. Heldigvis handler verdens beste Maria for meg, og jeg får den derfor til påske. Påskete er mye bedre og ofte mer spennende enn julete, og her i huset drikkes den fra Black Cat. Det er en Ceylon som er krydret og søt samtidig, og krydderblandingen er «hemmelig.» Illustrasjonsbildet er fra en bokfrokost påsken 2013. (Bildet er klikkbart.)

2013-03-27 13.27.36

I går hadde vi nordlys, noe som ikke er hverdagskost her ute i skogen. Det var et flott skue, og jeg føler meg priviligert som fikk det med meg. Det slår meg nå at det ikke er altfor ofte jeg skriver slike hverdagsinnlegg. Kanskje burde jeg bli flinkere til det?

Read Full Post »

Takket være Maria har jeg fått en ny skrivebok til jul. Jeg skriver naturligvis en god del på datamaskin, men den beste måten å skrive på er fortsatt papir. Denne vakre boka inneholder sitater fra Austens forfatterskap, og har linjeinndeling slik at det er enkelt å skrive i den. Da jeg bladde i den i går fant jeg ut at noen av linjene går på kryss. Jeg forstod ikke helt hvorfor til jeg googlet det, og fant ut at «kryssskriving» var vanlig for å utnytte plassen godt nok, ettersom brevpapir var dyrt. Her kan du lese mer om denne praksisen.

Jeg vet at flere av Jane Austens brev er bevart, men jeg har ikke lest noen av dem, og kan derfor ikke verifisere hvor utbredt bruken av dette var for henne. Likevel er det noen omtaler av denne skriveboka som har lest brevene hennes, og som påpeker at hun gjorde det jevnlig.

Dette blir altså den neste skriveboka jeg begynner på og min følgesvenn inn i 2015.

jane

Read Full Post »

De som kjenner meg vet hører jeg på mye og variert musikk. Ofte er det slik at har en tendens til å fordype meg mer i tekst enn jeg gjør i melodier. Venner har påpekt dette, men sannheten er jo at jeg kan mye mer om tekst enn musikk, og selv om jeg vet hva jeg synes er flott og liker, kan jeg ikke mene noen teknisk om det. Da blir tekst og grubling over dette min dille og fordypning. Derfor blir jeg også veldig glad de gangene jeg hører en god tekstlinje eller en måte å bruke tekst på som slår i magen, snakker til meg, eller får meg til å tenke. Mentalt samler jeg på gode sangsitater, og ofte drar jeg ordene frem i situasjoner, hvor jeg trenger dem. Hva som gjør en sang god er jo subjektivt, men slik er det jo med all tekst. Jeg tror også det er derfor jeg hørte mye på musikk under masterskrivingen, og gjør det nå mens jeg jobber på romanutkastet. Det er en av måtene jeg finner styrke, tro og oppmuntring til å gå videre. Når musikken gir noe universelt, men likevel konkret nok til å bistå i denne særlige hendelsen.

Av og til når jeg hører på bestemte musikeres produksjoner gjør jeg noen oppdagelser. De får meg selvfølgelig til å gruble ekstra, og nerden i meg jubler virkelig. Det er interessant å legge merke til hvordan nye låter som får en form for gjennombrudd, kan ha tekstbiter fra tidligere sanger som er mindre kjent. Ofte er det også slik at de kommer bedre til sin rett i den nye konteksten. Lurer på om gjenbruket er med vilje, eller om det er bare slik at disse tekstbrokkene, kverner i hodet til låtskriveren, og bare vil være med i den nye teksten. Jeg har jo selv slike tekstbiter som dukker opp, og som jeg ikke vet hvordan jeg skal benytte meg av. I blant kapitulerer jeg og gir dem plass i en tekst, men det virker ikke som de hører riktig hjemme der, og noen ganger får jeg dem til å passe bedre i en helt annen kontekst. Andre ganger jeg jeg ikke til å bruke dem videre i det hele tatt, og de bare flyter som puslespillbrikker i hodeesken, og venter på at jeg en dag muligens får lyst og inspirasjon til å pusle dem sammen.

Read Full Post »

For noen år siden skrev jeg for Kraftverk, og tidligere i høst fikk jeg mail om at de skulle utgi en jubileumsutgave, og i den forbindelse ønsket de seg en av mine tidligere tekster. Ettersom jeg synes det Kraftverk står for er svært viktig, var det selvfølgelig med glede og ydmykhet at jeg takket ja til å bidra. Det var meningen at jeg skulle ta turen til Bergen for lanseringen, men ettersom det kom i konflikt med jobbintervju, fikk jeg dessverre aldri reist.
I dag kom Kraftverk i posten. Masse gratulerer til dere jeg kjenner som har med tekst. Jeg tror det er mye bra å lese her i alle fall. Takknemlig for den jobben Kraftverk gjør og hvordan man gjennom kreativitet både kan sette fokus på psykisk helse, motvirke tabuer, og få ut tekster fra alle disse skriverne. Jeg gleder meg til å lese dere alle i kveld! (Bildene er mulige å klikke på for å se nærmere.)

kraftverk1

kraftverk2

Read Full Post »

Å søke på jobber kan være et sisyfosarbeid. Hele tiden er det nye søknader som skal fylles ut, og steinen som dyttes til toppen av bakken hver gang man søker, triller ned igjen i takt med avslagene. Det er ikke bestandig enkelt å være positiv og bare gå videre med rak rygg, men det kreves både styrke og vilje fordi en dag kan den neste søknaden føre til et intervju. Dersom du kan presentere deg godt nok kan igjen det lede til en jobb.

Jeg har hatt to intervjuer til nå og fått enda flere avslag. Svarene forteller meg at det både er mange om beinet og samtidig godt kvalifiserte søkere. Jeg prøver å trekke den lærdommen jeg kan fra både intervjuer og avslag. Grubleren i meg har selvfølgelig lest side opp og ned om jobbintervjuer, blitt rådet av andre, og vært tynget av usikkerheten rundt hvordan man skal være på et intervju. Hva kan man gjøre for å fortsette å svømme når det siste avslaget legger seg over ryggen din og forteller deg at du ikke kommer videre? Du har det rett og slett ikke i deg til å takle disse intervjuene på en måte som tar deg forbi intervjuet og inn i varmen.

Jeg drøftet dette med en venn av meg her om dagen og hun oppfordret meg til følgende: «Husk at det som kan føles som en ørkenvandring også kan medføre noe fruktbart. Du er god med ord og flink til å formidle. Bruk det. Omformuler disse tankene i hodet ditt når de kommer, utfordre dem så godt du kan, og ikke vær redd for å være åpen om at du er usikker. Det er helt naturlig. Neste gang du får gå på et intervju, se på det som en formidling, men der du er vant til å vise frem hovedgaarden, så skal du presentere deg selv.»

Min venn snakket seg varm om å snu perspektivet ved å fremme de ressursene som allerede finnes i meg. Ja, det er skummelt og vanskelig å vise dem på et intervju. Da er det viktig å aktivt påminne meg selv på at det er meg de er interessert i. Det er tross alt ikke innholdet i artikler eller andres råd som skal gjennomføre oppgavene når jeg får fast jobb. De har jo allerede funnet meg i søknaden, og intervjuet er vel egentlig å bekrefte og utvide det inntrykket, for å kartlegge om jeg passer i stilingen. Derfor blir intervjuet en øvelse, og arbeid et mål som kommer nærmere for hvert intervju, så enkelt og vanskelig er det.

Read Full Post »

Jeg produserer tekst og ettersom jeg er streng mot meg selv klarer jeg å ikke reflektere for mye over det jeg skriver. Det er fortsatt ikke et førsteutkast av noe som ligner på et ferdig kapittel og jeg vet ikke om jeg synes at retningen manuset svinger i er god i det hele tatt. Likevel har jeg bare bestemt meg at jeg skal gjennomføre dette. Jeg skylder meg selv å skrive og jeg elsker denne følelsen av riktighet jeg får de gangene jeg gjør det. Det er bare en erkjennelse av at jeg blir helere av skrivingen, og selv om jeg slåss med en hodeskriver som gjerne vil kommunisere til meg at dette ikke er mulig, så kan jeg parere henne med at det sa hun faktisk da jeg skrev masteroppgaven også.
Målet er fortsatt å skrive litt hver dag. Fokuset er ikke hva jeg skriver men at jeg skriver og slik skal det fortsette fremover. Ellers har jeg vært glad i å høre på musikk mens jeg skriver og slik er det denne gangen også. Derfor er det ofte slik at jeg stopper opp og plukker ut noen grublelinjer. Lars Winnerbäck passer godt om høsten, så han blir mye spilt. Jeg vet at jeg har mast mye om han før, men når man har sånne gode linjer som vennlig men bestemt dytter i tankene, så fortjener han bloggplass. I Aldrig Riktigt Slut synger/ skriver han følgende:

« Jag tror det bor en liten hjälte i varenda liten flopp
Och jag vill hellre bli en sån, så har jag lärt mig det igen
för det finns nåt bra och stort i alla om och alla men»

og:

«Du har din egen väg att gå, skit’samma vilket håll
Det kanske blir en liten omväg men vad spelar det för roll:»

Han er verdt å lytte til, så dersom du ikke har hørt på denne sangen før synes jeg du skal. Det ligger en versjon på youtube men opptaket er ikke helt godt:

Read Full Post »

Dette er høsten jeg skriver jobbsøknader, lever et nomadeliv, og plutselig får masse inspirasjon i England. Derfor sitter jeg nå mens jeg burde fordypet meg i idéhistorie og går gjennom romanutkastene mine for å bestemme hvilket jeg i alle fall skal forsøke å ferdigstille. Selvfølgelig høres dette svært uansvarlig ut, ettersom jeg har tatt på meg å være student, men det er likevel noe uendelig riktig i dette å skrive. Jeg kommer alltid tilbake til ordene, og selv om de ikke bestandig ramler utvunget ned på papiret, har de likevel vært kjære følgesvenner gjennom alle de stiene som til nå har utgjort livet.
Å skrive at jeg skal prøve er egentlig å ufarliggjøre drømmen. Å pakke den inn i mindre ambisjoner, men samtidig er det også å være ærlig, siden jeg innerst inne vet at jeg skriver for min del. Historiene som bor i meg er ikke for et fremtidig forlag, en mulig leserkrets, eller en redaktør. Det er for å sette eventyrene, refleksjonene, fargene og skyggene i system. Det er å gå inn i de rommene jeg har skrevet om, som også finnes i drømmene mine, og vite at selv om gulvene ikke holder, og selv om jeg skulle ramle, er det også en historie og inspirasjon i kjelleren. Jeg må våge å åpne dører og vinduer, gjennomsøke alle kroker, og ikke overse det forkullete lille trestykket fordi lukten av brent tre kan minne meg om det jeg helst vil glemme. For det er viktige fortellinger i det man helst vil gjemme bort, det ødelagte og halve. I dag har jeg lest halvferdige utkast, og jeg har mer å lese før kvelden kommer.
Betyr alt dette at jeg er flink til å skrive? Nei, jeg er ikke det, ikke ennå, kanskje aldri. Jeg vet ikke om det egentlig handler om å være flink, men kanskje å våge å bruke ordene likevel? Det kan ligge mye lammelse i å betrakte ordene med æresfrykt og på behørig avstand, og det fører i alle fall ikke til skaperkraft. Jeg er altså ikke flink, men jeg har viljen til å alltid arbeide for å bli bedre, og det er kanskje her potensialet ligger?

Read Full Post »

Older Posts »