Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Historier om mine bøker’ Category

Som jeg lovet her skal jeg også i år skrive noen ord på bokdagen som jo er i dag. Verdens bokdag (egentlig Verdens bok- og opphavsrettsdag.) ble vedtatt i 1995. I Norge har vi markert denne dagen siden 1997. Målsetningen med dagen i dag er å sette fokus på bokens rolle i samfunnet, som uttrykksform, språklig, kulturelt, dannende, utdannende og som kommunikasjonsform. Det er også forfatterens opphavsrett til egne verk som står i sentrum.

Bokdagens opphav er en spansk tradisjon fra Catalonia. 23 april feirer man Sankt Georg, den kristne helgenen og dragedreperen. I høymiddelalderen hadde folket fra Catalonia en poesikonkurranse der de dyktigste poetene fremførte dikt. Senere har det vært vanlig å gi vekk bøker denne dagen og det har jeg gjort de to siste årene på bokdagen. Kanskje vil du leite frem en skatt fra dine egne hyller som kan glede noen ekstra?

Jeg håper du som titter innom gjør noe litterært i dag. Selv skal jeg ta med meg pensumboka Jakten på fortellinger: Barne- og ungdomslitteratur på tvers av medier og finne  et sted hvor de kan servere meg god kake og te.

Dersom du titter innom. Hvordan har du tenkt å markere bokdagen? Og hva leser du i dag?  I alle fall: gratulerer med dagen.svøm

Read Full Post »

Jeg var takknemlig for ullkåpen min da jeg vandrer ut i seinhøstmørket i sekstiden i dag tidlig. Likevel var det verdt det ettersom stjernehimmelen fortsatt var fantastisk. Jeg fikk følge av naboens stolte katt som sikkert synes det var underlig å se et menneske der ute i hennes rike. Nå har jeg doft av vinteräpple i tekoppen og hører på noe fantastisk jeg fant i går og gjerne vil dele med dere.

Alle som kjenner meg vet hvor glad jeg er i Tove Janssons forfatterskap. En av bøkene det er en stund siden jeg leste var Trollvinter. Dette er den sjette boken i mummitrollserien og den utkom i 1957.

I mummidalen går de fleste beboerne i dvale mellom november og april. En januardag våkner likevel mummitrollet av ukjente grunner og får ikke til å vekke de andre. Mummitrollet møter og undres over den fremmedgjorte verdenen og dem som hører hjemme i vinterlandskapet, finner støtte i venner som også er våkne og samtidig må han takle en rekke vanskelige opplevelser på egenhånd. Alt dette medfører en forsoning ved vinteren og det er forandret mummitroll som tilslutt møter våren og familiens oppvåkning. Men den våren han møter blir ikke lenger en befrielse, men føyer seg inn i rekken av nye erfaringer han har mestret og tatt eierskap over.

Jeg skal ikke gi vekk mer handling enn jeg har gjort. Det jeg ville dele var at det finnes en innlesning på nett hvor Tove Jansson selv leser hele Trollvinter. Jeg oppfordrer sterkt til en fantastisk lytteopplevelse. Selvfølgelig anbefaler jeg å lese bøkene hennes dersom du ikke har gjort det tidligere. De er absolutt verdt tiden og refleksjonen din. Tove Janssons forfatterskap snakker med respekt og møter det lesende barnet der hun er og har samtidig noe nytt til den voksne leseren. Trollvinter finnes selvfølgelig i skolebibliotekene våre også.

Du finner denne innlesningen her

Read Full Post »

På det lokale biblioteket er det ei salgskasse. Det er noe relativt nytt her, for dette barndommens bibliotek, solgte aldri bøker da jeg vokste opp. Husker at det var veldig underlig da jeg kom til Trondheim og fant ut at boksalg var vanlig der. Nå gleder jeg meg så klart over at denne trenden har blitt adoptert av mitt gamle bibliotek også, ettersom det er en flott tanke at dersom noe skal utgå, kan det fylle opp andres hyller. Mye av min litteratur er fra slike utsalg eller antikvariat.

Denne gangen var det to bøker som fikk slå følge hjem. En eldre biografi om Tove Jansson var det første jeg la merke til. Ettersom jeg elsker hennes forfatterskap, så kunne jeg ikke la denne ligge igjen. Den andre boken er Den norske barnelitteraturen gjennom 200 år, og med min interesse for barne- og ungdomslitteratur, måtte jeg selvfølgelig plukke med meg begge. Jeg har ikke rukket å bla i dem ennå, men uansett får de en plass her i hylla hos meg.

barne

mummi

Read Full Post »

Det er interessant å merke seg at bloggen min muligens har gitt utslag på plagiatkontroll. Her om dagen var det en link i kontrollpanelet som pekte til Its learning:

hfk.itslearning.com/essay/PlagiarismReport.aspx…

Det ble forklart meg at plagiatkontrollen søker gjennom slikt som ligger på nett, og dersom noe er direkte lånt, så kommer et opp slik at man kan verifisere funnet. Nå er tydeligvis slik at dette er veldig normalt, men jeg blir selvfølgelig nysgjerrig. Selv om jeg skjønner at jeg aldri får vite hva som har kommet herfra, og det kan jo være noe så enkelt som at et forfattersitat ikke har blitt kreditert.

Jobbsøknader formuleres og jeg gleder meg til påsken. Ellers hender det ikke så mye spennende. Jeg prøver å skrive så mye jeg kan, og tenker på om jeg egentlig skriver på det riktige utkastet. Bøker blir selvfølgelig lest som vanlig, og nå skal jeg snart begynne på Dreamsnake av Vonda N. McIntyre. Ei venninne kjøpte den i New York, og forelsket seg helt i boka. Jeg har jo lange leselister i utgangspunktet, men jeg lånte den av henne i januar, og nå har endelig tiden kommet til å vie litt oppmerksomhet til «drømmeslangen.» Selv vet jeg ingenting om den, bortsett fra at det er en science fiction -roman fra 1978. Blir spennende å finne ut om den faller i smak hos meg også.

Ellers er mars lunefull og veksler mellom varme og kulde slik den pleier. Jeg drikker masse te om dagen, og fikk den gode nyheten om at nå er endelig påsketeen kommet i hyllene. Heldigvis handler verdens beste Maria for meg, og jeg får den derfor til påske. Påskete er mye bedre og ofte mer spennende enn julete, og her i huset drikkes den fra Black Cat. Det er en Ceylon som er krydret og søt samtidig, og krydderblandingen er «hemmelig.» Illustrasjonsbildet er fra en bokfrokost påsken 2013. (Bildet er klikkbart.)

2013-03-27 13.27.36

I går hadde vi nordlys, noe som ikke er hverdagskost her ute i skogen. Det var et flott skue, og jeg føler meg priviligert som fikk det med meg. Det slår meg nå at det ikke er altfor ofte jeg skriver slike hverdagsinnlegg. Kanskje burde jeg bli flinkere til det?

Read Full Post »

Men så er lykken deg i huld, og du finner, hva du søkte, da dukker du deg ned i den boken både sent og tidlig – ja du står for den saks skyld gjerne opp midt på natten for å lese i månelyset, og er det vinterstid, da ligger du på kne foran ovnshullet med den evindelige boken i hånden.
Fernanda Mona – Ragnhild Jølsen)

Read Full Post »

Dere som har fulgt meg en stund vet at Rita og jeg har holdt på noen år med skriveutfordringer. Denne gangen var hun som kastet ballen til meg og jeg tok imot. Oppgaveteksten kan du lese her. Som dere ser har det gått noen dager siden oppgaven ble utdelt, men ettersom jeg fikk noen tøffe beskjeder i helgen, så klarte jeg ikke å fokusere på lek da. Derfor skriver jeg den ferdig nå isteden.

Da jeg skulle velge en tekst bestemte jeg meg for å tolke oppgaveteksten bokstavelig, og dro derfor ut en vilkårlig bok av hylla. Likevel tok det litt tid ettersom jeg selvfølgelig måtte forsøke å kjenne litt på hva jeg følte rundt den. Det er tross alt en stund siden jeg var åtte og leste Fire Dager Til Fullmåne av Unni Lindell. Siden har den stått i bokhylla mi og ventet på en gjenlesning, og kanskje er tiden inne i sommer?

For det er absolutt en sommerbok. Du vet, for en av de første dagene i ferien, hvor alt er grønt og det føles som ukene foran deg skal vare uendelig lenge. Du har lekt hele dagen, blitt sliten på den gode måten og det skumrer rundt deg mens du bare blir søvnigere. Men du kan ikke sove, ikke helt enda, for du bare må lese boken. Den blir med deg inn på soverommet, og du tenner det lille lyset over sengen din og vet at det ikke gjør noe dersom du blir trett i morgen. Av og til ser du ut vinduet på vesleskauen foran stallen, eller hører på lillesøsters jevne pust, du blar varsomt for å ikke vekke henne, men mesteparten av tiden er du fordypet i fortellingen.

Slik var det i alle fall for meg. Jeg husker at jeg til tider holdt pusten av spenning og tenkte mye på hvordan det måtte være å fly. Sekundært fanget selvfølgelig det mystiske, og tankene om å være en annen enn det man bestandig har trodd at man er. Den støvete småbyen med sine karakterer ble veldig levende, og det triste i historien og det fine kom veldig nært på meg.

Ettersom dette er en stafett, så er selvfølgelig den som ønsker det velkommen til å bli med. Dersom du vil løse oppgaven, er det veldig fint med en link i dette innlegget, slik at Rita og jeg også kan få lese. Hun har nå postet sitt bidrag også.

fire dager

Read Full Post »

Jeg leste artikkelen «Vi vil ikke lenger ha bøker i stua» på sidene til NRK for noen dager siden. Artikkelen tar for seg hvordan det har blitt en motesak å ikke lenger å ha bøker i huset. Deretter fortsetter den med å argumentere for hvordan dette skyldes at bokhylla mistet landskap da en mer minimalistisk stil begynte å gjøre seg gjeldende. Som bokelsker rørte dette selvfølgelig ved en streng i meg, og jeg har tenkt endel på denne artikkelen de påfølgende dagene etter at jeg leste den.

Jeg har alltid ment at et hus skal ha bøker og gjerne i så mange rom som mulig. Gjennom oppveksten har jeg hatt tilgang til velfylte bokhyller hjemme og selvfølgelig besøkte vi jevnlig det lokale biblioteket. Jeg husker at jeg virkelig elsket å gå med mamma i bokhandleren, og dersom jeg var heldig fikk jeg lov til å ta med meg ei bok hjem også. Å sitte sammen med mamma i den vesle stua med hver vår bok, på kjøkkenet til kveldsmaten, eller ute i hagen er gode og kjære minner. Jeg hadde ingen begrensninger på meg: dersom det fantes i hylla, var det bare å lese det. Derfor leste jeg tidlig både mye og variert. Bøkene var en naturlig del av hjemmet vårt, ikke som en motesak, eller en form for dekorasjon, nei som levende og tilgjengelige bruksgjenstander som fylte hodet, fantasien og refleksjonene. Selv da foreldrene mine bygde biblioteket fortsatte bøkene å være spredt i hele huset. Ettersom vi til og med leste på do, lå det også ofte bøker der.

Da jeg skulle velge utdanningsvei endte jeg opp med å gjøre litteraturen til profesjon. Mange spurte om jeg ikke var redd for å ødelegge lesegleden, bli trett av bøker, osv. Det som derimot skjedde var at jeg plutselig fikk satt tankene mine rundt litteratur inn i mønster og rammer. Gradvis ble jeg oppmerksom på hvordan et korpus av tekster, understrømmer og tankegods fungerer og henger sammen. Det var så komplekst at jeg ble redd for faget mitt, og redd for å miste meg selv, men gjennom mastergraden fant jeg tilbake kjernen. Ved å forstå litteraturen, ved å granske dens innerste vesen: oppdaget jeg ut mye mer om hva som bodde i meg selv. Det er dette jeg skal gjøre, det er her jeg skal være! Man blir aldri utlært, og jeg er bare helt ved begynnelsen av min reise, men det det som gjør bøkenes verden sammensatt og viktig. Jeg lærte å se bort fra alt jeg ikke kan og alt jeg tror jeg kan for dårlig, og isteden fokusere på det jeg kan, vet og det jeg skal lære.

Dersom vi tar litteraturen ut av husene og hjemmene frarøver vi noe viktig. Å lese er grunnleggende og fører med seg mye på mange områder i livet. Hvis man ikke ser bøker i oppveksten, hvordan skal man da få vekket denne nysgjerrigheten det er å leite seg frem i ei hylle? Kan et lesebrett gi den samme gleden som å holde i ei konkret bok? Hvordan kan man oppfatte bokluktene gjennom en skjerm? Å lese er mestring, glede og utvikling. Å gå inn i et hjem hvor det er bøker kan fungere som en invitasjon til kontakt og samtale. Nei, jeg slår et slag for papirboka, og jeg håper virkelig at denne artikkelen ikke har rett i sine konklusjoner.

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

«I vår tid har enhver ny dikting den oppgave å flytte grensepæler. »
~ Henrik Ibsen ~

Henrik Ibsen er etter min mening vår største dikter og dramatiker. Han har påvirket meg hele mitt lesende liv og fortsetter å påvirke meg. Han flyttet ikke bare grensesteiner, dyttet og utfordret i sin samtid, men fortsetter aktivt å gjøre det for dagene lesere med sine sannheter.

Ibsen er kanskje litt mindre kjent for diktene sine, men det betyr ikke at de på noen måte er svakere. Dette er gode og sterke tekster som taler direkte til leseren på flere nivåer. Mitt favorittdikt i så måte er Bergmanden og det er dette jeg har lyst til å dele med dere.

For meg har det vært en stor motivasjon rundt egen skriving og det er kanskje det diktet Ibsen har skrevet som jeg kommer oftest tilbake til. Det ble publisert da Ibsen var ganske ung. Jeg tenker det også fint kan stå som et eller eller en problematisering av det å ha et kall og det å slåss for noe på flere nivåer i livet. Bergmannen er en metafor for det mennesket som har en oppgave og som må kjempe seg gjennom fjellet for å finne ut hvor hun skal gå. Det kan illustrere at som barn var det enklere å beholde selvtilliten og troen gjennom leken. Fjellmetaforen kan illustrere flere ting, både livet, omgivelsene og selvsagt våre tanker og følelser, som meget vel kan være våre verste fiender. Kallsproblematikken blir dermed problematisert og det er lett å bukke under som ved det tunge arbeidet inne i fjellet. Vi ser dette eksplisitt i omtalen av tvilen bergmanden legger for dagen, hvor han spør seg selv om han ikke har fått dette til. Den realistiske tonen og ikke minst gjenkjennelige gjør at teksten får en tidløs og allmenn stemme der mange er i stand til å gjenkjenne seg.

Jeg tolker det som bergmannen bestemmer seg for å fortsette arbeidet sitt. Han vet at han må gjøre dette. At det er her nede i mørket han hører til. Ja, det er sant. Det kan være en tung og ensom vei å følge hjertet sitt. Men samtidig er det i alle fall sånn at jeg har erfart at tilslutt er jeg bare nødt til å satse på det. For det er kun jeg som kan vite hvor jeg er ment til å gå og selv om alt er usikkert, er det en sjanse som er nødt til å satses på. Det er hardt, utmattende og skremmende. Men det kan være ekte skatter der nede som bør søkes frem.

Ligger der noe i teksten om at man må lete på skjulte steder, langt nede i mørket og dypet? Det er et dikt som oppmoder til å gå utenfor komfortsonen. En vet ikke ikke, ikke en gang OM resultatet kommer, men likevel er det en driv ( lik bergmannen) som får noen mennesker til å arbeide møysommelig videre, med i alle fall et håp om å finne noe inni seg selv, eller fra omgivelsene som kan bli til noe verdifullt.

Jeg tar stadig frem dette diktet. Det er min inspirasjon for master – og kreativ skriving. Når skriveren i hodet blir ustø og ikke tror dette vil gå i det hele tatt, prøver jeg å sitere diktet. Derfor synes jeg det var så flott å dele det på selve fødselsdagen.

Bergmanden
Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.

Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, –
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.

Og i dybet er der fred, –
fred og ørk fra evighed; –
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.

Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. –

End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.

Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.

Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! –

Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.

Read Full Post »

I forbindelse med utgivelsen av Rikka Gan skriver Ragnhild Jølsen til lederen for bokhandelansattes forening i 1905 « Min bok Rikka Gan forstås så dårlig, men jeg tror dens tid vil nok alikevel en gang komme. Om ikke før, så når jeg er død. Jeg har lagt min sjel i denne boken, og for mig vil den sikkert alltid stå som den sanneste og beste»

Read Full Post »

Older Posts »