Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘historier’ Category

Som jeg lovet her skal jeg også i år skrive noen ord på bokdagen som jo er i dag. Verdens bokdag (egentlig Verdens bok- og opphavsrettsdag.) ble vedtatt i 1995. I Norge har vi markert denne dagen siden 1997. Målsetningen med dagen i dag er å sette fokus på bokens rolle i samfunnet, som uttrykksform, språklig, kulturelt, dannende, utdannende og som kommunikasjonsform. Det er også forfatterens opphavsrett til egne verk som står i sentrum.

Bokdagens opphav er en spansk tradisjon fra Catalonia. 23 april feirer man Sankt Georg, den kristne helgenen og dragedreperen. I høymiddelalderen hadde folket fra Catalonia en poesikonkurranse der de dyktigste poetene fremførte dikt. Senere har det vært vanlig å gi vekk bøker denne dagen og det har jeg gjort de to siste årene på bokdagen. Kanskje vil du leite frem en skatt fra dine egne hyller som kan glede noen ekstra?

Jeg håper du som titter innom gjør noe litterært i dag. Selv skal jeg ta med meg pensumboka Jakten på fortellinger: Barne- og ungdomslitteratur på tvers av medier og finne  et sted hvor de kan servere meg god kake og te.

Dersom du titter innom. Hvordan har du tenkt å markere bokdagen? Og hva leser du i dag?  I alle fall: gratulerer med dagen.svøm

Advertisements

Read Full Post »

Snipetorp er Skiens eldste boligkvarter og stedet overlevde bybrannene i 1854 og 1856. Når man går gjennom den gamle bebyggelsen fra slutten av 1700tallet kjenner man på en spesiell atmosfære av bevart tid.  Det summer av nærvær og de gamle husene er tilbakeført og restaurert med stolthet.  Her har familien til Henrik Ibsen bodd frem til ca. 1865. Jeg tusla her for noen år siden etter opplæringsseminar i Brekkeparken for Telemark museum og kjente at her kunne jeg gjerne bodd.

snipetorp1

Bildet er lånt fra google.

I 2011 ble det vedtatt at i disse historiske omgivelsene skal Rom eiendom få lov til å bygge nye boliger. Dersom du tenker at de vil passe inn i omgivelsene er dette sterkt overdrevet. Her kan du se hva de nå begynner å selge. Kanskje er ikke disse fremstegene alltid fremsteg og kanskje er vi nødt til å spørre oss hvorfor vi tillater slikt. De trærne de hugger og de områdene de bygger ut er slikt vi aldri får igjen.

kasser.png

Bildet er lånt fra: Rom eiendom sine sider.

 

Jeg ser for meg argumentene: Du bor ikke der. Hvorfor bryr du deg? Jeg bryr meg fordi jeg tror vi alle har et kollektivt ansvar. Dersom vi tok ansvar ville vi fredet Snipetorp. Vi ville vernet fordi vi visste at det vi tok vare på var verdifullt og viktig. Dersom vi ikke kan ha noen steder der fortellingene fortsatt får hviske i gatene og som får lov til å stå der fritt og urørt, så mister vi kanskje noe av oss selv.

 

I dag var det en protest i Skien. Den førte ikke frem.  Nok en gang får pengene overstyre evnen til å bevare unike bomiljø. Dersom de skulle bygge noe mer her kunne de i det minste bygget historisk. Det er mulig å passe bedre enn Rom eiendom legger opp til.

 

Du kan melde deg inn i gruppa på facebook her,  dersom du ønsker det. Ellers skriver jeg bare for å skrive av meg smerten jeg alltid får når det gamle trues, eller når det urørte blir berørt.

snopetorp2

Bilde lånt fra google.

Read Full Post »

Da jeg jobbet som omviser ved siden av studiene pleide vi de første årene å ha opplæringsseminar rundt påsken. Med tiden ble det flyttet til nærmere sesongstart og avholdt på de ulike museene. Selv om jeg selvfølgelig forstår hvorfor, så har jeg gode minner fra Venstøp, etter at vi hadde lekt oss gjennom de ulike aktivitetene til barnas museum og var mette av pizzaen som bestandig ble kjøpt inn. Dersom noen tuslet forbi museet denne varme dagen ville de se en rekke ungdommer ligge henslengt mens de ventet på å bli plukket opp. Det er rart hvordan denne samlingen satte det mentale startskuddet for sesong. Vi ble alle sammen forberedt, skjerpet og gledet oss ekstra. Senere så man like frem til opplæringen på de ulike stedene.

Som omviser får man eierskap og stolthet til det museet man representerer. Det er som du kjenner det i kroppen når mai kommer, og du vet at ukene vil fly mot åpningstid. Kanskje leser du deg opp på manuset, selv om du vet at etter flere sesonger så sitter det i deg. Historien er like mye din formidling og din måte å legge den frem på, som veggene, gjenstandene og området. Kontakten med de menneskene som fyller huset en hel sommer, kollegaene dine som du blir kjent med på en helt spesiell måte. Selvfølgelig er det slik. Sammen forvalter dere verdier som er uerstattelige, dere sørger for at alt skal flyte for mange mennesker og driver i praksis museet hele sommeren. Ansvaret og privilegiet det representerer gjør at man blir løsningsorientert, kreativ, skjerpet og gleder seg over jobben. Det betyr ikke at det ikke er lange dager, det kan være krevende når man må være diplomat til fingerspissene, men samtidig er det en slik drømmejobb som virkelig blir en livsstil de månedene du lever i museumsbobla. Alle de egenskapene du utvikler, og den store gleden over en ny sesong, avløser vemodet når sesongen er over og det er mange og lange måneder til dere åpner igjen.

I år er det et annet vemod som fyller meg. Jeg skal ikke organisere kafeen, bære esker eller vaske. Heller ikke tusle rundt, med brystet bristeferdig av glede over gjenstandene, over alle historiene som skal krysse våre, formidling og folkene  vi møter. Likevel er jeg fortsatt formidler. Mentalt er jeg like klar for sesong som  da jeg arbeidet med dette og jeg tror nok at det er noe av det som gjør det tøffest å akseptere. Jeg trodde omviseroppgavene var noe man la fra seg mellom sesongene, men de er uløselig knyttet til deg og du tar med deg verdiene, tankene og erfaringene videre, selv om du har måttet lukke døren til ditt museum for siste gang.

Read Full Post »