Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Historieskriving’ Category

Som jeg lovet her skal jeg også i år skrive noen ord på bokdagen som jo er i dag. Verdens bokdag (egentlig Verdens bok- og opphavsrettsdag.) ble vedtatt i 1995. I Norge har vi markert denne dagen siden 1997. Målsetningen med dagen i dag er å sette fokus på bokens rolle i samfunnet, som uttrykksform, språklig, kulturelt, dannende, utdannende og som kommunikasjonsform. Det er også forfatterens opphavsrett til egne verk som står i sentrum.

Bokdagens opphav er en spansk tradisjon fra Catalonia. 23 april feirer man Sankt Georg, den kristne helgenen og dragedreperen. I høymiddelalderen hadde folket fra Catalonia en poesikonkurranse der de dyktigste poetene fremførte dikt. Senere har det vært vanlig å gi vekk bøker denne dagen og det har jeg gjort de to siste årene på bokdagen. Kanskje vil du leite frem en skatt fra dine egne hyller som kan glede noen ekstra?

Jeg håper du som titter innom gjør noe litterært i dag. Selv skal jeg ta med meg pensumboka Jakten på fortellinger: Barne- og ungdomslitteratur på tvers av medier og finne  et sted hvor de kan servere meg god kake og te.

Dersom du titter innom. Hvordan har du tenkt å markere bokdagen? Og hva leser du i dag?  I alle fall: gratulerer med dagen.svøm

Advertisements

Read Full Post »

Read Full Post »

Har jeg oppdatert presentasjonen min. Det er ikke noe jeg alltid er like flink til, så derfor får det sin egen post.

Read Full Post »

Jeg produserer tekst og ettersom jeg er streng mot meg selv klarer jeg å ikke reflektere for mye over det jeg skriver. Det er fortsatt ikke et førsteutkast av noe som ligner på et ferdig kapittel og jeg vet ikke om jeg synes at retningen manuset svinger i er god i det hele tatt. Likevel har jeg bare bestemt meg at jeg skal gjennomføre dette. Jeg skylder meg selv å skrive og jeg elsker denne følelsen av riktighet jeg får de gangene jeg gjør det. Det er bare en erkjennelse av at jeg blir helere av skrivingen, og selv om jeg slåss med en hodeskriver som gjerne vil kommunisere til meg at dette ikke er mulig, så kan jeg parere henne med at det sa hun faktisk da jeg skrev masteroppgaven også.
Målet er fortsatt å skrive litt hver dag. Fokuset er ikke hva jeg skriver men at jeg skriver og slik skal det fortsette fremover. Ellers har jeg vært glad i å høre på musikk mens jeg skriver og slik er det denne gangen også. Derfor er det ofte slik at jeg stopper opp og plukker ut noen grublelinjer. Lars Winnerbäck passer godt om høsten, så han blir mye spilt. Jeg vet at jeg har mast mye om han før, men når man har sånne gode linjer som vennlig men bestemt dytter i tankene, så fortjener han bloggplass. I Aldrig Riktigt Slut synger/ skriver han følgende:

« Jag tror det bor en liten hjälte i varenda liten flopp
Och jag vill hellre bli en sån, så har jag lärt mig det igen
för det finns nåt bra och stort i alla om och alla men»

og:

«Du har din egen väg att gå, skit’samma vilket håll
Det kanske blir en liten omväg men vad spelar det för roll:»

Han er verdt å lytte til, så dersom du ikke har hørt på denne sangen før synes jeg du skal. Det ligger en versjon på youtube men opptaket er ikke helt godt:

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Jeg har så lenge jeg kan huske funnet ord jeg har grunnet på betydning av og hvor de kommer fra. Jeg har også alltid hengt meg opp i spesielle og gamle ord. Dermed tenker jeg at en blogg er en god mulighet til å pleie nerden i meg og dele ordene med dere. Historien om dette ordet begynte med et bilde fra begynnelsen av 1960tallet. Fotografiet var av barndomsbygda mi og blant annet mitt barndomshjem fra 1860. Bak låven kan det skimtes et tre jeg var ganske sikker på at var Martheapalen.

Mamma har fortalt historien som om Martheapalen før. Det ble plantet av henne vi alltid har omtalt som « gamle Marthe» Treet vokste bak låven og har dermed stått ved huset hennes. Marthe bodde der og da mannen Ole døde, jobbet hun svært hardt for å kunne være i stand til å gi alle barna en utdannelse. Dette greide hun. Den ene sønnen hennes ble doktor og bygde som nevnt huset hvor slekten bor i dag.

Da det nye huset ble reist, tok de ned det gamle og brukte deler av det i trappa og i tømringen i annen etasje. Den gamle apalen til Marthe er også vekk. Jeg er ikke sikker på når de hugget den, men ca hundre år etter at nyhuset kom på plass, vet vi altså at den var der enda. Det finnes fortsatt en gammel eplehage med litt yngre trær ( sånn ca 1870) på eiendommen. Der har vi gravenstein og åkre, noen av mine favorittsorter Arven etter Marthe lever dermed videre på flere måter.

Men vi skal altså snakke ord, slektshistorie sparer vi til en annen gang.

Apal er er nydelig ord og jeg fikk lyst til å lære meg litt mer om det. Var det kun betegnelsen på en slags type epletre? Apal er et ord som er på vei ut. Det kan både bety en bestemt type epletre med flere viltvoksende slekter, eller dyrkete trær. Men ordet kan også være en generell betegnelse på epletre. På norrønt brukte man ordet apaldr som rett og slett betyr epletre og har sammenheng med ordet apal. Dermed har vi faktisk et eget, spesielt ord med gamle røtter, som kan brukes til å betegne epletre eller rett og slett eple. Jeg synes det er veldig flott. Det er også viktig å peke på at ordet apal kan nyttes på begge målformer.

Read Full Post »

 

Hos mamma og pappa står det en liten gjenstand. Den er hverken forseggjort eller noe folk legger merke til når de går forbi den. For meg representerer den å gå utenfor egen komfortsone. Den får meg til å tenke på hvor viktig det er å fortsette selv når innsida ber en bremse. Den hvisker til meg om en av de gangene jeg var sterk nok i beina til å bestige et fjell.

 

Jeg var atten og da som nå skrev jeg. Jeg hadde forlengst akseptert at dette var et rom i meg som utvidet seg for gang jeg satte meg ned med ark eller notatbok. Jeg hørte også mye på radio. På radioen var det forskjellige litteraturprogram. Noen av dem kunne en til og med ringe inn til. Modige og tøffe folk delte tekstene sine og fikk tilbakemeldinger. Å dele var langt unna en selvkritisk ungdom sine tanker. Ikke før jeg ble spurt om skrivingen min og jeg fortalte at jeg holdt på men absolutt ikke var god nok enda. Personen jeg snakket med understreket viktigheten av å gi fra seg tekst, fordi man aldri vil vokse i et vakuum. Jeg gikk hjem og fortsatte med et dikt jeg hadde jobbet med en stund.

 

Jeg har før pekt på at jeg aldri har vært noen dyktig diktskriver. Av og til har jeg fått til noen som kan kalles brukbare. Men det er prosa som er og var min sterkeste side. Jeg er likevel veldig glad i dikt og den kvelden bestemte jeg meg for å ringe inn til et dikprogram på P2. Som sagt, så gjort. Jeg hadde hjertet i halsen og prøvde å forklare meg selv at dette helt sikkert var en ufarlig arena. Hva var oddsen for at kjentfolk hørte på radioen akkurat da? Jeg fikk snakke med et slags sentralbord og jeg husker ikke om jeg prøveleste diktet eller hva vi snakket om. Følelsen i mellomgulvet murret advarende om å holde seg rolig, samt å snakke tydelig. Om jeg var heldig ville de gjennomskue og stoppe meg. Man lar vel ikke håpløse ting bli lest opp på radioen, håpet jeg. Kroppen skalv og jeg trodde jeg skulle legge på da jeg faktisk gikk gjennom. Verten og jeg snakket litt rundt teksten, før jeg fikk lese selve diktet.

 

Etterpå ble jeg først redd, men så kjente jeg en annen følelse. Det boblet inni meg. Det var ikke lenger mulig å gå tilbake og det jeg innerst inne fikk ut av det var « Dette er riktig. Det er ingen lett vei, men det finnes ingen utenom heller. Det er meningen du skal skrive. Det er her du skal være. Du har kanskje ikke skrevet noe av varig verdi enda, men det er opp til deg å skrive deg dit.»

 

I posten kom denne esken og et lite trykket brev. Et minne om da jeg gikk over grensene mine, gjorde noe uventet og tok et steg på min egen vei. Jeg tok feil den kvelden. Det var folk som hadde hørt meg og de responderte. Norsklæreren min var en av dem og jeg tok til meg ordene og gjemte på dem. Jeg tviler på at diktet ville være godt eller holdt i dag. Det var en begynnelse og jeg slapp tak i teksten og den fikk lov til å leve sitt eget eget liv der den svevde på radiobølgene og ut til de som lyttet. Det var en skigard og jeg klatret over den. Senere har jeg skrevet både sterkere og svakere tekster og det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

 

Når jeg grubler og tviler, som den tenkeren jeg er, blir jeg usikker på om dette holder. Kaster jeg bort tiden? Det er mange skrivere der ute med samme ønsket og flere av dem er flinkere enn meg. Tenk om jeg aldri når det? Da minner jeg meg selv på dette lille skrinet. Hvorfor jeg fikk den og med det kommer følelsene om riktig hylle tilbake. Da vet jeg at jeg skriver først og fremst for min egen del og at det er nok til å vite at jeg er fullstendig hel når jeg arbeider med tekst. Jeg holder fast ved følelsene jeg fikk den gangen og lar det være orden i kaoset. Tiden, min vilje og vekst får være det som bestemmer om jeg lykkes. Jeg fortsetter i alle fall å klatre over små og store grinder hver dag. Av og til er det indre bevis for det, men som denne historien viser finnes det jammen noen fysiske også.

Image

Read Full Post »

Older Posts »