Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Hjemgjeld’ Category

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Det er desember og jeg skulle skrevet på avhandling. Jeg sier at jeg burde fordi jeg den siste uka har vært syk og er det fortsatt. Kroppen min har gjennomgått utallige undersøkelser og taklet masse de siste dagene. Det har betydd lite søvn, magesmerter og netter under mange tepper hvor jeg har svettet, vært kald og ristet av feber Jeg har likevel fått til en veiledningstime og fått en ny leveringsfrist på tekst. Når man er syk går det en del energi med på å bli frisk, men siden mine symptomer både stemmer og ikke stemmer med diagnosen blir det også en del rom for uro. Men jeg fikk kjenne på hvor omtenksomme menneskene rundt meg er og hvor støttende de er når man selv ikke greier å være helt realistisk. Da kan være gode ord, en seng,en kopp kakao, god samtale og ikke minst omelett på en hyggelig hybel være skatter som lagres. Jeg har altså mange ting å takke for, gode ting og folk i livet mitt.

Hva skal jeg gjøre nå da? Jeg kunne blitt på hybelen min og fortsatt å skrive noen uker til. Det er tid til det. Men jeg har valgt å pakke ned tingene mine og dra hjem. Jeg får dermed sove i min egen seng og komme meg sammen med familien min. Vi har en indikasjon på hva som feiler meg og om det er det er tiden, penicillinkur, varme og drikke stikkord for de kommende dagene. I natt har jeg sovet rolig og smertefritt og det er en god følelse jeg håper skal bli varig.

Men hva med avhandlingen da? Jo, jeg skal så klart arbeide med den også. Bøkene får bli med hjem til gården og jeg skal lage et arbeidsrom i et rolig og varmt hjørne. Det er kanskje ikke optimalt siden en del av tiden garantert vil gå med til å bli helt bra. Men det er det beste jeg får til nå og små steg er også en bevegelse. Førjulstiden blir tilbrakt sammen med mennesker og dyr og i et bibliotek hvor hver bok er en gammel venn. Tiden får vise om jeg kommer tilbake før jul eller ikke.
Ikke minst skal jeg ta frem romanen igjen og bruke noen timer hver dag på å skrive. Den har fått modningstid mens jeg har fokusert på Jølsen. For hun er en dame som vet å sette krav. Det er absolutt ikke aktuelt å komme i andre rekke. At jeg er syk har derimot motvillig blitt akseptert av damen. Spenningen over hva som skjer med teksten i febervillelse, har blandet seg med bekymring for min fremstillingsevne i denne tilstanden. Dermed ble vi litt murrende enige med hverandre om at denne uka har teksten fått puste og modne.

Jeg søker inspirasjon utenfor lesesalen og hvem vet? Kanskje skriver jeg min beste tekst til nå? Eller min verste? Men da har jeg i alle fall lært noe. En av de tingene avhandlingen lærer meg er hva jeg gjør riktig skrivemessig og hvilken ting jeg gjør galt og kan skrive enda bedre. For heldigvis er en tekst noe organisk og levende og kan derfor vokse, utvide og utvikle seg til å bli sterkt selv om den i blant begynner som ei sårbar spire.

Read Full Post »

Du er brun, hvisker hun. – Skal jeg blåse deg blå?

Jeg bøyer hodet da hun snakker til lyslegemet. – Kroppen er bundet i dette livet, svarer jeg.

– Men elementene er overalt, smiler hun. – Når du en dag er rede skal jeg ro deg over vannet.

Jeg legger merke til at selv om vi sitter på en kafe er det mørke rundt oss. Mannen som synger kjente melodier, står og betrakter oss. Lener tungt mot gitarkassen.

Noen andre kaster terningen.

Hun ler, kjæler med hånden min og sier – Dere mennesker er så redde…   Husker du tiden før refleksjonene? Dagene jeg holdt kroppen din og  vi begge fant en felles dans?

– Jeg må, sier jeg. – jeg er nødt til å gå.

Men jeg kan ikke. Tiden er ikke lenger tid. Bare hav, tåke, salt og en båt. Nei, ikke bare… Hun er der. Hun vil alltid være der.

Og leppene hennes. De smaker mye. Gjemmer seg nede i et smakløst hjørne av magesekken. Legger seg rolig der som en malende sammenkrøllet katt.

Jeg husker spurvene, hvordan det er å holde pusten av glede når en bever slår i overflata. Jeg husker å stå foran den hvite steinen mens jeg knuger dens tvilling i hånden.

Nå er det hun som knuger på meg.

Read Full Post »

Kjøretimer: Selv om de er til frustrasjon både for kjørelærerne og meg så er det artig. Litt skummelt. Men likevel artig.

Turer i skauen. Fine turer både aleine og med gode venner samt familie.

Kjerkeruinene: Gå til « høgda», sitte der med bok eller skrivesaker. Nyte den spesielle følelsen oh atmosfæren.

Nattbading: Sleppe seg ned i kjølig skauvann, hvile på rygg mens man ser sommerstjernene over hodet sitt.

Perleugla: Høre henne i Fenslia.

Hagen: Moreller, skumring med bok helt til det blir så mørkt at man ikke kan lese. Tenne lykter, filosofere alene og med andre.

Barbeint: Kjenne sommervarm asfalt mot føttene, kjenne myk jord og gress. La føttene hvile i moseeng.

Lukter: Kjenne hvordan andre og egen hud tar alle sommerluktene opp i seg. Sommervarm hud er herlig.

Torden: Vi bor i tordenfylket og tordenvær er flott. Selvsagt voldsomt men jeg elsker det.

Sommerregn: Regnet om sommeren som både kan være mildt og varmt, men samtidig massivt. Jeg elsker regnnyanser.

Barn: Være tante til en liten virvelvind av en skatt. Livet mitt, hjertet mitt.

Søsknene mine, mamma og pappa: Her er ord overflødige, like mye hjertet mitt som til den vesle over.

Vennene mine: Skriveoppgaver i biblioteket, rollespell, turer i skauen, grilling, turer, tur med hund, filosofering. Mine fine mennesker.

Hester: Sitte i hestehavn. Oppservere det ordløse språket og kommunikasjonen i flokken.

Skrive: Inspirerende å skrive heime.

Farsjø med besøk på Jomfruland.

Bade om dagen ute på heia.

Soloppgang / solnedganger om sommeren.

Fuglene: Hvordan de synger høyt og selv etter at det har blitt mørkt.

Trær: Lindetrærne ved Søve, den gamle eika, lerketreet, kastanjene.

Å ligge: Både i gress, på stein eller på rygg i vann. Det er frihet å ligge

Lytte: Til sin egen stillhet, å få lov til å være vandreren som slettes ikke er ensom, men som velger å  nyte sitt eget selskap. Den som er glad i tid med seg selv.

Togturer: Besøke venner rundtforbi. Koselig. Jeg liker tog. ( og buss)

Kjøre biltur : God musikk, god samtale, synging.

Kornåkrer: Åker med korn er vakkert og nedarvet i meg.

Jordbær med fløte, is og markjordbær i skauen som bare pga gode minner skal tres på strå. Blåbær, tyttebær, bringebær og bjørnebær.

Blomstermangfold og epleblomster.

Gruvehaugen, Kongshaugen og Søve.

Tåke.

Og alle dyra ( fra ku til katt) 🙂

Read Full Post »

Jeg jobber med  en langtekst som heter Hjemgjeld. Protagonisten hadde ikke fått noe navn. Å navngi er alltid viktig og tidskrevende synes jeg. Siden jeg er opphengt i navn og betydninger. J eg har brukt denne kvelden til å skrive og hørt musikk mens jeg skriver. Plutselig blir jeg fokusert på noen linjer i en av Tommy Nilsson sine sanger. ” Kom amelia, kom vila dig en stunddu ska finna vägarna genom alla mörka rum” Og jeg ender opp med å høre gjennom sangen fem ganger på rappen. Hver gang blir jeg myk og ser plutselig min karakter helt tydelig.

Jeg var nødt til å se nøyere på betydningen av navnet og google ble min venn.

pronounced a-MEEL-yah. It is of Latin and Old German origin, and its meaning is «industrious, striving; work». Blend of two medieval names: the Latin Emilia (see Emily) and the Latin German Amalia, meaning «work». An 18th-century Princess Amelia brought the name to Britain. Henry Fielding may possibly have first coined it for the heroine of his novel «Amelia» (1751), though forms such as Meelia, Amaly, and Aemelia existed since the 17th century. Dress reformer Amelia Bloomer; aviatrix Amelia Earhart.

Og
Amelia is a female given name. It is a variant of Amalia, derived from the Germanic word amal meaning «work», and means «industrious» and «fertile». The diminutive is usually Amy, Lia,»Millie» ,Mia or Mel.

Etymologists believe that the name Amelia/Amalia is unrelated to the Latin gens name Aemilia, which was translated into English as Emily. Equivalents of Aemilia/Emily in romance languages do sound similar to Amelia (e.g. Italian Emilia) but have a different origin from this Germanic name.

Den tyvende Februar 2010 ble altså Amelia født, takket være en sang som jeg hørte helt tilfeldig. Eller nei, hun ble født i høst, men ikke før i natt fortalte hun meg hva hun het.

For dere som vil høre sangen hennes:

Read Full Post »