«I vår tid har enhver ny dikting den oppgave å flytte grensepæler. »
~ Henrik Ibsen ~
Henrik Ibsen er etter min mening vår største dikter og dramatiker. Han har påvirket meg hele mitt lesende liv og fortsetter å påvirke meg. Han flyttet ikke bare grensesteiner, dyttet og utfordret i sin samtid, men fortsetter aktivt å gjøre det for dagene lesere med sine sannheter.
Ibsen er kanskje litt mindre kjent for diktene sine, men det betyr ikke at de på noen måte er svakere. Dette er gode og sterke tekster som taler direkte til leseren på flere nivåer. Mitt favorittdikt i så måte er Bergmanden og det er dette jeg har lyst til å dele med dere.
For meg har det vært en stor motivasjon rundt egen skriving og det er kanskje det diktet Ibsen har skrevet som jeg kommer oftest tilbake til. Det ble publisert da Ibsen var ganske ung. Jeg tenker det også fint kan stå som et eller eller en problematisering av det å ha et kall og det å slåss for noe på flere nivåer i livet. Bergmannen er en metafor for det mennesket som har en oppgave og som må kjempe seg gjennom fjellet for å finne ut hvor hun skal gå. Det kan illustrere at som barn var det enklere å beholde selvtilliten og troen gjennom leken. Fjellmetaforen kan illustrere flere ting, både livet, omgivelsene og selvsagt våre tanker og følelser, som meget vel kan være våre verste fiender. Kallsproblematikken blir dermed problematisert og det er lett å bukke under som ved det tunge arbeidet inne i fjellet. Vi ser dette eksplisitt i omtalen av tvilen bergmanden legger for dagen, hvor han spør seg selv om han ikke har fått dette til. Den realistiske tonen og ikke minst gjenkjennelige gjør at teksten får en tidløs og allmenn stemme der mange er i stand til å gjenkjenne seg.
Jeg tolker det som bergmannen bestemmer seg for å fortsette arbeidet sitt. Han vet at han må gjøre dette. At det er her nede i mørket han hører til. Ja, det er sant. Det kan være en tung og ensom vei å følge hjertet sitt. Men samtidig er det i alle fall sånn at jeg har erfart at tilslutt er jeg bare nødt til å satse på det. For det er kun jeg som kan vite hvor jeg er ment til å gå og selv om alt er usikkert, er det en sjanse som er nødt til å satses på. Det er hardt, utmattende og skremmende. Men det kan være ekte skatter der nede som bør søkes frem.
Ligger der noe i teksten om at man må lete på skjulte steder, langt nede i mørket og dypet? Det er et dikt som oppmoder til å gå utenfor komfortsonen. En vet ikke ikke, ikke en gang OM resultatet kommer, men likevel er det en driv ( lik bergmannen) som får noen mennesker til å arbeide møysommelig videre, med i alle fall et håp om å finne noe inni seg selv, eller fra omgivelsene som kan bli til noe verdifullt.
Jeg tar stadig frem dette diktet. Det er min inspirasjon for master – og kreativ skriving. Når skriveren i hodet blir ustø og ikke tror dette vil gå i det hele tatt, prøver jeg å sitere diktet. Derfor synes jeg det var så flott å dele det på selve fødselsdagen.
Bergmanden
Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.
Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, –
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.
Og i dybet er der fred, –
fred og ørk fra evighed; –
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!
Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.
Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.
Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. –
End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.
Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.
Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! –
Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.
Read Full Post »