Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Hjertet’ Category

 

Hos mamma og pappa står det en liten gjenstand. Den er hverken forseggjort eller noe folk legger merke til når de går forbi den. For meg representerer den å gå utenfor egen komfortsone. Den får meg til å tenke på hvor viktig det er å fortsette selv når innsida ber en bremse. Den hvisker til meg om en av de gangene jeg var sterk nok i beina til å bestige et fjell.

 

Jeg var atten og da som nå skrev jeg. Jeg hadde forlengst akseptert at dette var et rom i meg som utvidet seg for gang jeg satte meg ned med ark eller notatbok. Jeg hørte også mye på radio. På radioen var det forskjellige litteraturprogram. Noen av dem kunne en til og med ringe inn til. Modige og tøffe folk delte tekstene sine og fikk tilbakemeldinger. Å dele var langt unna en selvkritisk ungdom sine tanker. Ikke før jeg ble spurt om skrivingen min og jeg fortalte at jeg holdt på men absolutt ikke var god nok enda. Personen jeg snakket med understreket viktigheten av å gi fra seg tekst, fordi man aldri vil vokse i et vakuum. Jeg gikk hjem og fortsatte med et dikt jeg hadde jobbet med en stund.

 

Jeg har før pekt på at jeg aldri har vært noen dyktig diktskriver. Av og til har jeg fått til noen som kan kalles brukbare. Men det er prosa som er og var min sterkeste side. Jeg er likevel veldig glad i dikt og den kvelden bestemte jeg meg for å ringe inn til et dikprogram på P2. Som sagt, så gjort. Jeg hadde hjertet i halsen og prøvde å forklare meg selv at dette helt sikkert var en ufarlig arena. Hva var oddsen for at kjentfolk hørte på radioen akkurat da? Jeg fikk snakke med et slags sentralbord og jeg husker ikke om jeg prøveleste diktet eller hva vi snakket om. Følelsen i mellomgulvet murret advarende om å holde seg rolig, samt å snakke tydelig. Om jeg var heldig ville de gjennomskue og stoppe meg. Man lar vel ikke håpløse ting bli lest opp på radioen, håpet jeg. Kroppen skalv og jeg trodde jeg skulle legge på da jeg faktisk gikk gjennom. Verten og jeg snakket litt rundt teksten, før jeg fikk lese selve diktet.

 

Etterpå ble jeg først redd, men så kjente jeg en annen følelse. Det boblet inni meg. Det var ikke lenger mulig å gå tilbake og det jeg innerst inne fikk ut av det var « Dette er riktig. Det er ingen lett vei, men det finnes ingen utenom heller. Det er meningen du skal skrive. Det er her du skal være. Du har kanskje ikke skrevet noe av varig verdi enda, men det er opp til deg å skrive deg dit.»

 

I posten kom denne esken og et lite trykket brev. Et minne om da jeg gikk over grensene mine, gjorde noe uventet og tok et steg på min egen vei. Jeg tok feil den kvelden. Det var folk som hadde hørt meg og de responderte. Norsklæreren min var en av dem og jeg tok til meg ordene og gjemte på dem. Jeg tviler på at diktet ville være godt eller holdt i dag. Det var en begynnelse og jeg slapp tak i teksten og den fikk lov til å leve sitt eget eget liv der den svevde på radiobølgene og ut til de som lyttet. Det var en skigard og jeg klatret over den. Senere har jeg skrevet både sterkere og svakere tekster og det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

 

Når jeg grubler og tviler, som den tenkeren jeg er, blir jeg usikker på om dette holder. Kaster jeg bort tiden? Det er mange skrivere der ute med samme ønsket og flere av dem er flinkere enn meg. Tenk om jeg aldri når det? Da minner jeg meg selv på dette lille skrinet. Hvorfor jeg fikk den og med det kommer følelsene om riktig hylle tilbake. Da vet jeg at jeg skriver først og fremst for min egen del og at det er nok til å vite at jeg er fullstendig hel når jeg arbeider med tekst. Jeg holder fast ved følelsene jeg fikk den gangen og lar det være orden i kaoset. Tiden, min vilje og vekst får være det som bestemmer om jeg lykkes. Jeg fortsetter i alle fall å klatre over små og store grinder hver dag. Av og til er det indre bevis for det, men som denne historien viser finnes det jammen noen fysiske også.

Image

Read Full Post »

Det er desember og jeg skulle skrevet på avhandling. Jeg sier at jeg burde fordi jeg den siste uka har vært syk og er det fortsatt. Kroppen min har gjennomgått utallige undersøkelser og taklet masse de siste dagene. Det har betydd lite søvn, magesmerter og netter under mange tepper hvor jeg har svettet, vært kald og ristet av feber Jeg har likevel fått til en veiledningstime og fått en ny leveringsfrist på tekst. Når man er syk går det en del energi med på å bli frisk, men siden mine symptomer både stemmer og ikke stemmer med diagnosen blir det også en del rom for uro. Men jeg fikk kjenne på hvor omtenksomme menneskene rundt meg er og hvor støttende de er når man selv ikke greier å være helt realistisk. Da kan være gode ord, en seng,en kopp kakao, god samtale og ikke minst omelett på en hyggelig hybel være skatter som lagres. Jeg har altså mange ting å takke for, gode ting og folk i livet mitt.

Hva skal jeg gjøre nå da? Jeg kunne blitt på hybelen min og fortsatt å skrive noen uker til. Det er tid til det. Men jeg har valgt å pakke ned tingene mine og dra hjem. Jeg får dermed sove i min egen seng og komme meg sammen med familien min. Vi har en indikasjon på hva som feiler meg og om det er det er tiden, penicillinkur, varme og drikke stikkord for de kommende dagene. I natt har jeg sovet rolig og smertefritt og det er en god følelse jeg håper skal bli varig.

Men hva med avhandlingen da? Jo, jeg skal så klart arbeide med den også. Bøkene får bli med hjem til gården og jeg skal lage et arbeidsrom i et rolig og varmt hjørne. Det er kanskje ikke optimalt siden en del av tiden garantert vil gå med til å bli helt bra. Men det er det beste jeg får til nå og små steg er også en bevegelse. Førjulstiden blir tilbrakt sammen med mennesker og dyr og i et bibliotek hvor hver bok er en gammel venn. Tiden får vise om jeg kommer tilbake før jul eller ikke.
Ikke minst skal jeg ta frem romanen igjen og bruke noen timer hver dag på å skrive. Den har fått modningstid mens jeg har fokusert på Jølsen. For hun er en dame som vet å sette krav. Det er absolutt ikke aktuelt å komme i andre rekke. At jeg er syk har derimot motvillig blitt akseptert av damen. Spenningen over hva som skjer med teksten i febervillelse, har blandet seg med bekymring for min fremstillingsevne i denne tilstanden. Dermed ble vi litt murrende enige med hverandre om at denne uka har teksten fått puste og modne.

Jeg søker inspirasjon utenfor lesesalen og hvem vet? Kanskje skriver jeg min beste tekst til nå? Eller min verste? Men da har jeg i alle fall lært noe. En av de tingene avhandlingen lærer meg er hva jeg gjør riktig skrivemessig og hvilken ting jeg gjør galt og kan skrive enda bedre. For heldigvis er en tekst noe organisk og levende og kan derfor vokse, utvide og utvikle seg til å bli sterkt selv om den i blant begynner som ei sårbar spire.

Read Full Post »

I forbindelse med utgivelsen av Rikka Gan skriver Ragnhild Jølsen til lederen for bokhandelansattes forening i 1905 « Min bok Rikka Gan forstås så dårlig, men jeg tror dens tid vil nok alikevel en gang komme. Om ikke før, så når jeg er død. Jeg har lagt min sjel i denne boken, og for mig vil den sikkert alltid stå som den sanneste og beste»

Read Full Post »

Vi skriver syvende november og jeg greide ikke å legge meg i går. Selv om jeg har masse å skrive i dag og skulle tidlig opp. Valg i USA gjør noe med meg og i går stod mange ting på spill. Nå var det noe i meg som var ganske sikker på utfallet. Særlig det at gjenvalg stort sett hender for en president og ettersom natten gikk mot dag ble jeg tryggere og hoppet tilslutt til sengs. Likevel våknet jeg ganske tidlig i dag og leser trett og fortumlet at det gikk bra. Gratulerer Obama. Du har vært bra for USA og det skal du fortsette å være i fire år til. Jeg gleder meg til å se hva du får til og jeg håper og tror at ting blir sunnere og at ryddearbeidet ditt etter Bush går lett og problemfritt. Du har begynt og fire år til vil nok hjelpe godt på. Mitt hjerte for landet ditt banker håpefullt i dag for å kaste meg på en klisje. Jeg snakket også med familiemedlemmer i går og det er var fint å se at flere der borte støttet og håpet på deg.

Når USA har valg kan de ulike statene stemme over ulike emner og dette har så klart også hendt i år. Hele tre stater har nå sagt ja til homofilt ekteskap. Noe jeg synes det er fantastisk. At mennesker skal være dommere over retten til kjærlighet er noe jeg aldri har forstått eller akseptert. Dette er nybrott i USA og vi får håpe at alle stater følger. Hurra for kjærligheten og det å være den man er, den man er skapt til å være. Ikke minst får en åpen homofil plass i senatet. Det er første gangen og viktig og stort. Lykke til, Tammy Baldwin! Jeg gleder meg til å følge deg. Det sitter nå 19 kvinner i senatet og jeg håper dette er enda et riktig sted mot retten til å gifte seg med den man vil over hele USA. Jeg håper også dette vil øke fokus på retten til å bestemme over egen kropp, ikke at en lov skal regulere det.

USA har altså igjen skrevet historie i natt og jeg er lykkelig på landets vegne. Takk Obama, for ditt mot, din vilje og fordi du gir fire nye år til å gjøre USA et bedre sted. Verden har fått en trygg leder tilbake.

 

Read Full Post »

Ellinor og Per Esben * tagget* meg i et en poetkjede for en tid tilbake og jeg har rett og slett ikke svart.

Utfordringen var å nevne tre favorittpoeter og så vise til et verk av dem som jeg setter høyt. Etterpå skal jeg oppfordre fem andre til å fortsette

Jeg er treg og distré og derfor har jeg stoppet kjeden.

Men i alle fall: her er lista mi.

1.

Halldis Moren Vesaas ; Samlede dikt

Hva kan jeg si om henne?

Jeg har alltid kjent til henne. Diktene hennes har fulgt meg fra barnsbein av og gjør det fortsatt. Å lese henne en fantastisk vårkveld på trammen heime er minner som står sterkt for meg.

Hun skriver om livet og med innsikt. Hun får tekstene til å fremstå vakre og i blant har hun poeng som virkelig gir meg gåsehud. Jeg nikker enig og tenker at * jammen sånn er det jo, du har helt rett*

Og hun kan leses aktivt gjennom ulike faser i livet! Hun har gjennom sine dikt ikke bare observert men også forstått.

Og dette kommer utrolig vakkert frem!

2.

André Bjerke – samlete dikt.

Bjerke er en ordkunstner og når favorittskalder skal frem må han virkelig få sin plass. Han får til alt fra nonsens – og morodikt til dikt med mening og ettertanke. Og han har en lengsel i mange av tekstene sine som jeg opplever som et sterkt vemod.

Denne vekslingen i tekstene og samtidig den fantastiske kontrollen han har over ordene har jeg alltid ønsket meg. Det gjør at jeg stadig vender tilbake til å lese ham.

Jeg synes det var vanskelig å trekke frem en spesiell samling siden jeg synes alt bør leses og velger derfor samlete dikt her også.

3.

Henrik Ibsen dikt – dikt i utvalg

De fleste veit at han skrev drama, men dette skal ikke handle om hans drama. ( selv om jeg er svært glad i dem)

Han skrev også svært gode dikt og på et ganske kritisk punkt i livet mitt leste jeg disse. Jeg var veldig usikker på å fortsette å skrive kreativt og det diktet som heter * bergmannen* fikk meg til å fortsette med skrivingen.

Og diktene har altså dette særegne og talende i seg. Derfor er også hans poesi verdt å undersøke.

**

Jeg er litt glad i være inkluderende. Derfor: om du leser her inne og vil svare så skriv gjerne denne poetkjeden videre.

Read Full Post »

Det hender jeg fortsatt kan fornemme deg. For alle ting er nesten uforandret.

Morelltrærne vi planter. Hvordan jeg blir skitten på knærne. Seinsommeren fyller munnen våre med bær. Å løpe hånd i hånd over heia til vi blir fnisende gjennomvåte av regn og jord. Stå til livs i vann. Du fikler varsomt ut rester av blad fra håret mitt. Og du lukter på oss, fordi du synes at solvarmet hud er bedre enn kryddergryta jeg lager til middag. Leirbålet i skumringen. Du hvisker i mørkets øre at oldefar din en gang plantet denne skogen.

Men tidshjulet vendes. Trær blir hugget, for å bli plantet på nytt. Det er ikke lenger sikkert at det er en sommer. Ikke nødvendigvis riktig at vi springer sammen. Det er ikke sikkert det er tid for leirbål, lukting eller blikket mitt plantet i dine hender.

Det er daggryets sølv.

Det hender jeg fornemmer deg i nærheten av sorte svaners stillhet

Read Full Post »

Kjøretimer: Selv om de er til frustrasjon både for kjørelærerne og meg så er det artig. Litt skummelt. Men likevel artig.

Turer i skauen. Fine turer både aleine og med gode venner samt familie.

Kjerkeruinene: Gå til « høgda», sitte der med bok eller skrivesaker. Nyte den spesielle følelsen oh atmosfæren.

Nattbading: Sleppe seg ned i kjølig skauvann, hvile på rygg mens man ser sommerstjernene over hodet sitt.

Perleugla: Høre henne i Fenslia.

Hagen: Moreller, skumring med bok helt til det blir så mørkt at man ikke kan lese. Tenne lykter, filosofere alene og med andre.

Barbeint: Kjenne sommervarm asfalt mot føttene, kjenne myk jord og gress. La føttene hvile i moseeng.

Lukter: Kjenne hvordan andre og egen hud tar alle sommerluktene opp i seg. Sommervarm hud er herlig.

Torden: Vi bor i tordenfylket og tordenvær er flott. Selvsagt voldsomt men jeg elsker det.

Sommerregn: Regnet om sommeren som både kan være mildt og varmt, men samtidig massivt. Jeg elsker regnnyanser.

Barn: Være tante til en liten virvelvind av en skatt. Livet mitt, hjertet mitt.

Søsknene mine, mamma og pappa: Her er ord overflødige, like mye hjertet mitt som til den vesle over.

Vennene mine: Skriveoppgaver i biblioteket, rollespell, turer i skauen, grilling, turer, tur med hund, filosofering. Mine fine mennesker.

Hester: Sitte i hestehavn. Oppservere det ordløse språket og kommunikasjonen i flokken.

Skrive: Inspirerende å skrive heime.

Farsjø med besøk på Jomfruland.

Bade om dagen ute på heia.

Soloppgang / solnedganger om sommeren.

Fuglene: Hvordan de synger høyt og selv etter at det har blitt mørkt.

Trær: Lindetrærne ved Søve, den gamle eika, lerketreet, kastanjene.

Å ligge: Både i gress, på stein eller på rygg i vann. Det er frihet å ligge

Lytte: Til sin egen stillhet, å få lov til å være vandreren som slettes ikke er ensom, men som velger å  nyte sitt eget selskap. Den som er glad i tid med seg selv.

Togturer: Besøke venner rundtforbi. Koselig. Jeg liker tog. ( og buss)

Kjøre biltur : God musikk, god samtale, synging.

Kornåkrer: Åker med korn er vakkert og nedarvet i meg.

Jordbær med fløte, is og markjordbær i skauen som bare pga gode minner skal tres på strå. Blåbær, tyttebær, bringebær og bjørnebær.

Blomstermangfold og epleblomster.

Gruvehaugen, Kongshaugen og Søve.

Tåke.

Og alle dyra ( fra ku til katt) 🙂

Read Full Post »

Du kan bare sammenlignes med telefonen. Du er stråler av varme som sprer seg til alle sentralene mine og gir meg en følelse av fullstendighet, som når de fikk rikstelefon i Norge og kunne ringe for lik pris til alle sine kjære uansett hvor de bodde.

Dine linjer strekker seg rundt meg og vever seg sammen med hjerte og lunger. Du setter stolpespor inn i mine tanker. Jeg elsker å trykke på de rette knappene og få kontakt med ditt indre, det er slik bare jeg lærer å kjenne ditt tankesett.

Det hender vi i løfter det visuelle røret ved å si noe samtidig, for så å bryte ut i latter fordi vi er samkjørte. Det er dager da dialogene glir lett og stillheten på linja er en god stillhet. Du ligger der som husets stolthet og venter på at mine hender igjen skal kjærtegne deg. Jeg elsker de dagene, fordi det er gode dager.

Jeg husker også de iltre og temperamentsfulle dagene, da linjene lå nede og vi ikke fikk ringt noen steder. Andre ganger hørte vi lyder, fordi det var krøll på linjen.

Da var det godt å kunne fikse linjene og igjen kjenne den varme pusten din mot øret mitt. Da vet jeg at følelser kan fikses som elektriske apparater og det har alltid skjedd.

Du er en telefon og jeg trenger ingen annen, det har jeg aldri gjort.

Det er der den vesentlige forskjellen kommer. Maskiner kan ikke vare evig, men menneskesjeler gjør og vi er sammen for alltid. Det er en grense for hvor langt en sammenligning kan gå og jeg strekker det ikke lenger enn til denne grensen.

Men du må fortsette å sende signaler, så skal jeg gjøre det samme, tross at vi begge har fine smilerynker nå.

Og da kommer jeg tilbake til likheten: kommunikasjon. Det er hva det hele dreier seg om.

Read Full Post »

Det var høst tror jeg. Noen år siden derfor ikke helt sikker. Jeg savna ny musikk innenfor min sjanger og gikk en tur på platekompaniet. Jeg går litt umotivert gjennom butikken. Da ser jeg en cd med  Lomsk ( Amerikabrevet) Jeg tar den bort til avspilleren og ber om å få høre på den. Første sangen jeg velger meg er  Salve mi sprukne hud. Jeg ble helt solgt med en gang. Fenget og fanget fikk både bukkerittet ( basert på Peer Gynt) og amerikabrevet være med heim. Og i dag har jeg vel alle utgivelsene.

Den jeg vil dele med leserne mine ( for jeg er innbilsk nok til å tro at jeg har lesere) er fra cden Lavrans dotter. De fleste skjønner nok inspirasjonen  her. Den er like vakker som de andre og fanger meg like sterkt.

Det spesielle med “ lov” er at en annen sangerinne jeg er glad i er med på den. Flinke Helene Bøksle.

Jeg blir glad når folk synger på dialekt, jeg blir glad når det spenner over litterære temaer og jeg blir enda mer lykkelig når dette gjøres på en utmerket måte.

Og man blir ikke mindre glad når plata er innspilt i Telemark. Dette er deilig musikk.

Her er en smakebit:

watch?v=GM-RTUB8X04

Read Full Post »

I hine hårde dage da øldrikk og svir,
hallingdølens knivblad satt løst i hans slir,
da kvinnene til gilde bar likskjorten med
hvori de kunne legge sin husbonde ned.

Stod der et blodig bryllup i Hemsedal ensteds,
hvor lek og dans var tystnet og karene slo krets.
Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring
stod to med dragne knive og et belte spent ikring.

Og som utskårne støtter i hvilende ro
står ennu fire karer i kretsen om de to
De løfter tyrilysen mot det sorte bjelketak,
hvor røkens hvirvler samles til et rugende lag.

forgjeves tvenne kvinner med hyl trenger frem,
å bryte det faste gjerde der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbake av de muskelsterke menn,-
og spillemannen rolig går til kjellertrappen hen.

Nu skal han ned å tappe; ti den seirende mann,
kan saktens vel beh|ve å kysse bollens rand.
I beltespenning nappes de kun med blodets tap;
så må vel åren fylles fra tønnetutens tap.

Men da han stod i kjeller’n han så i et blålig skinn
‘en sitte er på tønnen og stemme felen sin.
Og karen holdt en omvendt, tett opp til brystet klemt,
og gav seg til å stryke så snart han hadde stemt.

Det var et spill som dugde det klang som vred manns ord,
som hugg av stålstemt bile og som veneslag i bord.
Det jublet og det hulket i det skumle kjellerhall
da slåttens toner endte med et rungende mannefall.

Taus spillemannen lyttet til de mektige løp;
det var som spillets vivler nedad ryggen på ham krøp.
Så spurte han denannen: «Hvor lærte du den slått:»
Han svarte:»Det er det samme, men minn deg den blott!»

Nu mannen ned seg lutet og etter tappen tok –
da så han hestehoven som takt mot tønna slo.
Han glemte rent å tappe, han sprang i stuen opp –
der løftet de fra gulvet den falne mannekropp.

Fanitullen kalles ennå den ville slått,
og dølene den spiller, og spiller den godt.
Men lyder de grumme toner under øldrikk og svir,
da løsner atter kniven i hallingdølens slir.

( Jørgen Moe)

watch?v=sHsledb9tXU

» Denne synes jeg er helt fantastisk.  Jeg er generelt glad i slåtter. 😉

Read Full Post »

« Newer Posts