Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Hjertetmitt’ Category

 

Det har blitt en tradisjon på denne bloggen å skrive noen ord på Henrik Ibsens fødelsdag og det skal jeg selvfølgelig følge opp i år også. Hans skuespill kommer alltid til å ha spesiell plass hos meg. Jeg glemmer aldri at jeg en sommer satt på jobb oppe på hovedgaarden når det var stille og alt arbeid var gjort. Da leste jeg  Ibsen, hørte på summende insekter og ventet på gjester. Jeg hadde lest enkeltstående verket før, men dette var første gangen jeg leste systematisk og med større refleksjon enn før. Mange har spurt meg hvilket skuespill jeg liker best og jeg må fortsatt si Vildanden. Masse er godt og tankevekkende og sterkt, men dette stykket har en særlig plass hos meg og har hatt det lenge.

Diktene hans er kanskje mindre kjent og jeg har derfor gjort det til et prosjekt å blogge ut dikt de sistene årene på bursdagen. Denne teksten kommer fra diktsamlingen Dikte fra 1871.

Stjerner i lyståge

Just under min kometfærd mod en egn,
hvorhen jeg stævned for at finde hjemmet,
i verdensrummet viste sig en fremmed
uventet gæst ved Andromedas tegn.

Der bæres bud ned til vor gamle jord,
at ude i det højtidsstille fjerne
der havde kaos skabt sig til en stjerne,
da det slog ind på samlingslovens spor.

Jeg fandt et andet kaos rundt omkring,
med spredte viljer og med skilte veje
og uden drift til fælles banesving
og uden higen mod et midtpunkts leje.

Men da jeg atter stod i fjernets stilhed,
da tog jeg varsel af hvad der var sket, —
tog varsel af hvad selv jeg havde set:
lystågers samling til en stjernes billed.

Lyståger tror jeg på, skønt uden orden,
kaotisk løst den vælter sig i nord;
jeg tror den er på samlingslovens spor, —
en lysrig stjerne i sin første vorden.

Advertisements

Read Full Post »

I sommer hadde jeg en omvisning med en gjest som utmerket seg. Det er mange slike i løpet av en sesong, men denne ble med meg fordi han berørte meg på en ekstra sterk måte. Jeg vet ikke navnet hans, men han dro rundt med hunden sin, stoppet, spiste, sov og reiste videre når det kjentes riktig. Det var noe med denne mannen og reisemåten som gav meg en underlig følelse av forståelse og slektskap. Ettersom vi selvfølgelig har omvisninger uavhengig av antall gjester ble det han og jeg som tuslet runden.

Det finnes mange gode omvisninger, men de beste i mine øyne er de som blir en dialog der begge parter gir og samtidig utfordrer den andre. Min leksjon begynte da jeg forklarte at vi ikke bare har tilbakeført godset slik det var for tohundre år siden, men bevart spor etter epoker og menneskene som har bodd her. Da kan vi vise at dette har vært et levende hjem som er preget av ulike folk. For å illustrere dette trakk jeg spesielt frem en hendelse. I 1961 brant det i huset, og da måtte de slenge ut gjenstander raskt for at de ikke skulle gå tapt. Under opprydningen fant man igjen en krydderoppsats og denne var knust. Den daværende husfruen samlet opp skårene fra hagen, og restaurerte oppsatsen varsomt. Gjesten min fortalte at i Japan er det vanlig at dersom noe ble ødelagt så blir det ikke kastet om det ikke er helt nødvendig. Isteden bøter de på skaden så godt de kan, eller lar merkene være der om det er hensiktsmessig. De tror at det som er ødelagt har en historie, og at denne gjør gjenstanden vakrere enn den var opprinnelig. Det kalles Wabi-sabi.

Det som fikk meg til å mimre om dette i dag var at jeg var med på å pynte juletreet. Normalt gjør vi det lille julaften, men av ulike årsaker var vi nødt til å fremskynde det. På treet henger det hvert år ei julekule. Det er ei gammel kule, og det har gått et lite skår av den en eller annen gang. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men den er likevel vakker sammen med resten av pynten. Det er ingen automatikk at noe brukbart skal skrotes fordi det har gått et skår i det, at et vindu fra 1860 nødvendigvis må ut selv om det trekker litt fra det, eller at vi kaster julekula vår selv om den ikke er hel.

Kanskje er det slik at vi kan være litt redde for det som synes å være ødelagt, at vi ikke alltid vil vedkjenne oss det? Likevel kan vi trekke lærdom av sprekkene og sårene når vi greier å se verdien og skjønnheten bak dem. Det skapes historier hele tiden. De utvikles og utvides, og i blant når to historier krysser hverandre, kan det føre til ny innsikt og forståelse.

Read Full Post »

Jeg leste artikkelen «Vi vil ikke lenger ha bøker i stua» på sidene til NRK for noen dager siden. Artikkelen tar for seg hvordan det har blitt en motesak å ikke lenger å ha bøker i huset. Deretter fortsetter den med å argumentere for hvordan dette skyldes at bokhylla mistet landskap da en mer minimalistisk stil begynte å gjøre seg gjeldende. Som bokelsker rørte dette selvfølgelig ved en streng i meg, og jeg har tenkt endel på denne artikkelen de påfølgende dagene etter at jeg leste den.

Jeg har alltid ment at et hus skal ha bøker og gjerne i så mange rom som mulig. Gjennom oppveksten har jeg hatt tilgang til velfylte bokhyller hjemme og selvfølgelig besøkte vi jevnlig det lokale biblioteket. Jeg husker at jeg virkelig elsket å gå med mamma i bokhandleren, og dersom jeg var heldig fikk jeg lov til å ta med meg ei bok hjem også. Å sitte sammen med mamma i den vesle stua med hver vår bok, på kjøkkenet til kveldsmaten, eller ute i hagen er gode og kjære minner. Jeg hadde ingen begrensninger på meg: dersom det fantes i hylla, var det bare å lese det. Derfor leste jeg tidlig både mye og variert. Bøkene var en naturlig del av hjemmet vårt, ikke som en motesak, eller en form for dekorasjon, nei som levende og tilgjengelige bruksgjenstander som fylte hodet, fantasien og refleksjonene. Selv da foreldrene mine bygde biblioteket fortsatte bøkene å være spredt i hele huset. Ettersom vi til og med leste på do, lå det også ofte bøker der.

Da jeg skulle velge utdanningsvei endte jeg opp med å gjøre litteraturen til profesjon. Mange spurte om jeg ikke var redd for å ødelegge lesegleden, bli trett av bøker, osv. Det som derimot skjedde var at jeg plutselig fikk satt tankene mine rundt litteratur inn i mønster og rammer. Gradvis ble jeg oppmerksom på hvordan et korpus av tekster, understrømmer og tankegods fungerer og henger sammen. Det var så komplekst at jeg ble redd for faget mitt, og redd for å miste meg selv, men gjennom mastergraden fant jeg tilbake kjernen. Ved å forstå litteraturen, ved å granske dens innerste vesen: oppdaget jeg ut mye mer om hva som bodde i meg selv. Det er dette jeg skal gjøre, det er her jeg skal være! Man blir aldri utlært, og jeg er bare helt ved begynnelsen av min reise, men det det som gjør bøkenes verden sammensatt og viktig. Jeg lærte å se bort fra alt jeg ikke kan og alt jeg tror jeg kan for dårlig, og isteden fokusere på det jeg kan, vet og det jeg skal lære.

Dersom vi tar litteraturen ut av husene og hjemmene frarøver vi noe viktig. Å lese er grunnleggende og fører med seg mye på mange områder i livet. Hvis man ikke ser bøker i oppveksten, hvordan skal man da få vekket denne nysgjerrigheten det er å leite seg frem i ei hylle? Kan et lesebrett gi den samme gleden som å holde i ei konkret bok? Hvordan kan man oppfatte bokluktene gjennom en skjerm? Å lese er mestring, glede og utvikling. Å gå inn i et hjem hvor det er bøker kan fungere som en invitasjon til kontakt og samtale. Nei, jeg slår et slag for papirboka, og jeg håper virkelig at denne artikkelen ikke har rett i sine konklusjoner.

Read Full Post »

http://www.aftenposten.no/webtv/article7703027.ece

Read Full Post »

 

 

 

 

I dag er det 70 år siden Nordahl Grieg døde. Flyet hans ble skutt ned over Berlin. Han skrev blant annet en av de flotteste tekstene jeg kjenner. Til ungdommen har et klart og viktig budskap. Jeg har ikke tenkt å skrive mer rundt det, fordi det taler veldig sterkt på egenhånd.

 

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm –

vi deg til strid!

 

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

 

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

 

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

 

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

 

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

 

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

 

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

 

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

 

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

 

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

 

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

 

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menneskenes jord.

 

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

 

 

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Jeg har så lenge jeg kan huske funnet ord jeg har grunnet på betydning av og hvor de kommer fra. Jeg har også alltid hengt meg opp i spesielle og gamle ord. Dermed tenker jeg at en blogg er en god mulighet til å pleie nerden i meg og dele ordene med dere. Historien om dette ordet begynte med et bilde fra begynnelsen av 1960tallet. Fotografiet var av barndomsbygda mi og blant annet mitt barndomshjem fra 1860. Bak låven kan det skimtes et tre jeg var ganske sikker på at var Martheapalen.

Mamma har fortalt historien som om Martheapalen før. Det ble plantet av henne vi alltid har omtalt som « gamle Marthe» Treet vokste bak låven og har dermed stått ved huset hennes. Marthe bodde der og da mannen Ole døde, jobbet hun svært hardt for å kunne være i stand til å gi alle barna en utdannelse. Dette greide hun. Den ene sønnen hennes ble doktor og bygde som nevnt huset hvor slekten bor i dag.

Da det nye huset ble reist, tok de ned det gamle og brukte deler av det i trappa og i tømringen i annen etasje. Den gamle apalen til Marthe er også vekk. Jeg er ikke sikker på når de hugget den, men ca hundre år etter at nyhuset kom på plass, vet vi altså at den var der enda. Det finnes fortsatt en gammel eplehage med litt yngre trær ( sånn ca 1870) på eiendommen. Der har vi gravenstein og åkre, noen av mine favorittsorter Arven etter Marthe lever dermed videre på flere måter.

Men vi skal altså snakke ord, slektshistorie sparer vi til en annen gang.

Apal er er nydelig ord og jeg fikk lyst til å lære meg litt mer om det. Var det kun betegnelsen på en slags type epletre? Apal er et ord som er på vei ut. Det kan både bety en bestemt type epletre med flere viltvoksende slekter, eller dyrkete trær. Men ordet kan også være en generell betegnelse på epletre. På norrønt brukte man ordet apaldr som rett og slett betyr epletre og har sammenheng med ordet apal. Dermed har vi faktisk et eget, spesielt ord med gamle røtter, som kan brukes til å betegne epletre eller rett og slett eple. Jeg synes det er veldig flott. Det er også viktig å peke på at ordet apal kan nyttes på begge målformer.

Read Full Post »

Older Posts »