Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘inspirasjon’ Category

 

Det har blitt en tradisjon på denne bloggen å skrive noen ord på Henrik Ibsens fødelsdag og det skal jeg selvfølgelig følge opp i år også. Hans skuespill kommer alltid til å ha spesiell plass hos meg. Jeg glemmer aldri at jeg en sommer satt på jobb oppe på hovedgaarden når det var stille og alt arbeid var gjort. Da leste jeg  Ibsen, hørte på summende insekter og ventet på gjester. Jeg hadde lest enkeltstående verket før, men dette var første gangen jeg leste systematisk og med større refleksjon enn før. Mange har spurt meg hvilket skuespill jeg liker best og jeg må fortsatt si Vildanden. Masse er godt og tankevekkende og sterkt, men dette stykket har en særlig plass hos meg og har hatt det lenge.

Diktene hans er kanskje mindre kjent og jeg har derfor gjort det til et prosjekt å blogge ut dikt de sistene årene på bursdagen. Denne teksten kommer fra diktsamlingen Dikte fra 1871.

Stjerner i lyståge

Just under min kometfærd mod en egn,
hvorhen jeg stævned for at finde hjemmet,
i verdensrummet viste sig en fremmed
uventet gæst ved Andromedas tegn.

Der bæres bud ned til vor gamle jord,
at ude i det højtidsstille fjerne
der havde kaos skabt sig til en stjerne,
da det slog ind på samlingslovens spor.

Jeg fandt et andet kaos rundt omkring,
med spredte viljer og med skilte veje
og uden drift til fælles banesving
og uden higen mod et midtpunkts leje.

Men da jeg atter stod i fjernets stilhed,
da tog jeg varsel af hvad der var sket, —
tog varsel af hvad selv jeg havde set:
lystågers samling til en stjernes billed.

Lyståger tror jeg på, skønt uden orden,
kaotisk løst den vælter sig i nord;
jeg tror den er på samlingslovens spor, —
en lysrig stjerne i sin første vorden.

Read Full Post »

Just write every day of your life. Read intensely. Then see what happens.
Ray Douglas Bradbury

Av og til er det lett å tenke: «Hva i alle dager er det jeg driver med?» Da er det flott når slike sitater bare dukker opp på Twitter, og slår deg i magen. For meg er det en øvelse å ikke bekymre seg. Jeg har lett for å gruble. Da kommer denne mannen og sier at jeg skal fortsette slik jeg alltid har gjort. Det er en trøst fordi det lesing og skriving er kjernepunkter som jeg gjenkjenner, som jeg alltid har hatt i meg, og gir en enorm følelse av balanse de gangene jeg gir etter for trykket. Det jeg fikk ut av denne leksjonen er også at ettersom dette er tingene jeg bare gjør, så er det egentlig bare tullete å tenke lenger frem, eller fordype seg i at det ikke er noen vits for jeg får aldri utgitt noen roman likevel. Kjernen er at jeg skriver og leser fordi jeg bare er nødt, og det som skjer eller ikke skjer i fremtida, blir som det blir.

Read Full Post »

Takket være Maria har jeg fått en ny skrivebok til jul. Jeg skriver naturligvis en god del på datamaskin, men den beste måten å skrive på er fortsatt papir. Denne vakre boka inneholder sitater fra Austens forfatterskap, og har linjeinndeling slik at det er enkelt å skrive i den. Da jeg bladde i den i går fant jeg ut at noen av linjene går på kryss. Jeg forstod ikke helt hvorfor til jeg googlet det, og fant ut at «kryssskriving» var vanlig for å utnytte plassen godt nok, ettersom brevpapir var dyrt. Her kan du lese mer om denne praksisen.

Jeg vet at flere av Jane Austens brev er bevart, men jeg har ikke lest noen av dem, og kan derfor ikke verifisere hvor utbredt bruken av dette var for henne. Likevel er det noen omtaler av denne skriveboka som har lest brevene hennes, og som påpeker at hun gjorde det jevnlig.

Dette blir altså den neste skriveboka jeg begynner på og min følgesvenn inn i 2015.

jane

Read Full Post »

I sommer hadde jeg en omvisning med en gjest som utmerket seg. Det er mange slike i løpet av en sesong, men denne ble med meg fordi han berørte meg på en ekstra sterk måte. Jeg vet ikke navnet hans, men han dro rundt med hunden sin, stoppet, spiste, sov og reiste videre når det kjentes riktig. Det var noe med denne mannen og reisemåten som gav meg en underlig følelse av forståelse og slektskap. Ettersom vi selvfølgelig har omvisninger uavhengig av antall gjester ble det han og jeg som tuslet runden.

Det finnes mange gode omvisninger, men de beste i mine øyne er de som blir en dialog der begge parter gir og samtidig utfordrer den andre. Min leksjon begynte da jeg forklarte at vi ikke bare har tilbakeført godset slik det var for tohundre år siden, men bevart spor etter epoker og menneskene som har bodd her. Da kan vi vise at dette har vært et levende hjem som er preget av ulike folk. For å illustrere dette trakk jeg spesielt frem en hendelse. I 1961 brant det i huset, og da måtte de slenge ut gjenstander raskt for at de ikke skulle gå tapt. Under opprydningen fant man igjen en krydderoppsats og denne var knust. Den daværende husfruen samlet opp skårene fra hagen, og restaurerte oppsatsen varsomt. Gjesten min fortalte at i Japan er det vanlig at dersom noe ble ødelagt så blir det ikke kastet om det ikke er helt nødvendig. Isteden bøter de på skaden så godt de kan, eller lar merkene være der om det er hensiktsmessig. De tror at det som er ødelagt har en historie, og at denne gjør gjenstanden vakrere enn den var opprinnelig. Det kalles Wabi-sabi.

Det som fikk meg til å mimre om dette i dag var at jeg var med på å pynte juletreet. Normalt gjør vi det lille julaften, men av ulike årsaker var vi nødt til å fremskynde det. På treet henger det hvert år ei julekule. Det er ei gammel kule, og det har gått et lite skår av den en eller annen gang. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men den er likevel vakker sammen med resten av pynten. Det er ingen automatikk at noe brukbart skal skrotes fordi det har gått et skår i det, at et vindu fra 1860 nødvendigvis må ut selv om det trekker litt fra det, eller at vi kaster julekula vår selv om den ikke er hel.

Kanskje er det slik at vi kan være litt redde for det som synes å være ødelagt, at vi ikke alltid vil vedkjenne oss det? Likevel kan vi trekke lærdom av sprekkene og sårene når vi greier å se verdien og skjønnheten bak dem. Det skapes historier hele tiden. De utvikles og utvides, og i blant når to historier krysser hverandre, kan det føre til ny innsikt og forståelse.

Read Full Post »

Vinden rusker i de gamle vindusrutene. Jeg ser stjernene over heia, mens roen senker seg i huset. I dag har Jane, Malin og jeg sett den avslutningen av Hobbiten. Fra før av skrev jeg om da vi var på verdenspremiere i fjor og oppskriften på lembas. Jeg skal ikke røpe mange detaljer fra selve filmen i år, men jeg står fortsatt for at jeg synes de presser boka en smule for mye ved å lage tre filmer. De kunne klart seg med en eller to. Jeg tror det ville gjort helheten bedre også. Boka er jo ikke særlig tykk i seg selv. Likevel er det stas ettersom Tolkiens forfatterskap betyr mye for meg, og har gjort det lenge.

Ellers var det noen sterke og gode øyeblikk som også fikk frem tårer og noen jeg selvfølgelig ikke synes var like gode. Jeg er spent på diskutere den med andre i alle fall. Etter filmen gikk vi ut og spiste helt nydelig indisk mat. Vi ble veldig mette, men jeg fikk så klart plass til te også.

Nå har jeg laget en kopp Earl Grey og skal spise litt klementiner til dessert. De har stein i seg, og er derfor mest sannsynlig blitt bestøvet fra et sitrontre, som de må ha stått i nærheten av. Ellers tenkte jeg å få til litt skrivemodus ettersom jeg er inspirert og har fått skrevet minimalt denne helga. Mentalt har jeg tatt juleferie, og det er egentlig ganske fint å være i julemodus, bistå med de ulike juleforberedelsene og ellers tusle tur, lese og lytte til musikk. Det har vært en veldig fin dag, og jeg håper den er opptakten som setter standard for denne julen.

Read Full Post »

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

(Kolbein Falkeid)

Read Full Post »

Jeg leste artikkelen «Vi vil ikke lenger ha bøker i stua» på sidene til NRK for noen dager siden. Artikkelen tar for seg hvordan det har blitt en motesak å ikke lenger å ha bøker i huset. Deretter fortsetter den med å argumentere for hvordan dette skyldes at bokhylla mistet landskap da en mer minimalistisk stil begynte å gjøre seg gjeldende. Som bokelsker rørte dette selvfølgelig ved en streng i meg, og jeg har tenkt endel på denne artikkelen de påfølgende dagene etter at jeg leste den.

Jeg har alltid ment at et hus skal ha bøker og gjerne i så mange rom som mulig. Gjennom oppveksten har jeg hatt tilgang til velfylte bokhyller hjemme og selvfølgelig besøkte vi jevnlig det lokale biblioteket. Jeg husker at jeg virkelig elsket å gå med mamma i bokhandleren, og dersom jeg var heldig fikk jeg lov til å ta med meg ei bok hjem også. Å sitte sammen med mamma i den vesle stua med hver vår bok, på kjøkkenet til kveldsmaten, eller ute i hagen er gode og kjære minner. Jeg hadde ingen begrensninger på meg: dersom det fantes i hylla, var det bare å lese det. Derfor leste jeg tidlig både mye og variert. Bøkene var en naturlig del av hjemmet vårt, ikke som en motesak, eller en form for dekorasjon, nei som levende og tilgjengelige bruksgjenstander som fylte hodet, fantasien og refleksjonene. Selv da foreldrene mine bygde biblioteket fortsatte bøkene å være spredt i hele huset. Ettersom vi til og med leste på do, lå det også ofte bøker der.

Da jeg skulle velge utdanningsvei endte jeg opp med å gjøre litteraturen til profesjon. Mange spurte om jeg ikke var redd for å ødelegge lesegleden, bli trett av bøker, osv. Det som derimot skjedde var at jeg plutselig fikk satt tankene mine rundt litteratur inn i mønster og rammer. Gradvis ble jeg oppmerksom på hvordan et korpus av tekster, understrømmer og tankegods fungerer og henger sammen. Det var så komplekst at jeg ble redd for faget mitt, og redd for å miste meg selv, men gjennom mastergraden fant jeg tilbake kjernen. Ved å forstå litteraturen, ved å granske dens innerste vesen: oppdaget jeg ut mye mer om hva som bodde i meg selv. Det er dette jeg skal gjøre, det er her jeg skal være! Man blir aldri utlært, og jeg er bare helt ved begynnelsen av min reise, men det det som gjør bøkenes verden sammensatt og viktig. Jeg lærte å se bort fra alt jeg ikke kan og alt jeg tror jeg kan for dårlig, og isteden fokusere på det jeg kan, vet og det jeg skal lære.

Dersom vi tar litteraturen ut av husene og hjemmene frarøver vi noe viktig. Å lese er grunnleggende og fører med seg mye på mange områder i livet. Hvis man ikke ser bøker i oppveksten, hvordan skal man da få vekket denne nysgjerrigheten det er å leite seg frem i ei hylle? Kan et lesebrett gi den samme gleden som å holde i ei konkret bok? Hvordan kan man oppfatte bokluktene gjennom en skjerm? Å lese er mestring, glede og utvikling. Å gå inn i et hjem hvor det er bøker kan fungere som en invitasjon til kontakt og samtale. Nei, jeg slår et slag for papirboka, og jeg håper virkelig at denne artikkelen ikke har rett i sine konklusjoner.

Read Full Post »

Older Posts »