Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Jølsen’ Category

Jeg tror ingen som kjenner meg blir overrasket over at jeg siterer Ragnhild Jølsen i dag. Gratulerer med dagen, alle sammen:

Og dømmekraften må vel være en smule lammet, hvis vi ikke kan si oss, at med disse våre gode herrer, kommer vi best utav det just som likestilte og fribårne mennesker, og den høster saktens større laurbærkrans, den som seirer over en fri, enn den som seirer over hundre treller.

Den som står stille, arbeider imot. Til kamp mot dødvekten i vår egen leir, mot dødvekten i sinnene. Gjennom kamp til seier. Den som vinner seg selv, vinner verden. Når vi kvinner vinner oss selv, vinner vi verden. Og husk:» Da først vil fredens hvite banner for evig vaie over landene.

(Utdrag fra Dødvekten i leiren – Ragnhild Jølsen.)

jølsen

(Bildet er lånt fra Wikipedias artikkel om Ragnhild Jølsen.)

Reklamer

Read Full Post »

Jeg ble tagget i denne listen på facebook, tenkte å poste den her også, det kunne jo hende at noen kunne tenke seg å delta via bloggene sine. Oppgaven hadde følgende tekst:
Jeg ble oppfordret av *** til å liste opp 10 bøker jeg har lest som har blitt med meg siden. Satt spor så å si. Oppgaven innebærer å ikke tenke for mye på hvilke bøker jeg skal liste opp, men skrive de 10 første jeg kommer på. Da er vi klare for gjennomgang:
1. Rikka Gan av Ragnhild Jølsen: At det er en bok som følger meg vet alle som kjenner meg. Jeg føler at jeg forstår mer av den for hver gang jeg leser den. Av naturlige årsaker skal jeg ikke lese den om igjen helt enda, men jeg er absolutt ikke ferdig med den. Det blir jeg nok aldri.
2. Wuthering Heights av Emily Brontë: Dette har vært blant favorittene mine veldig lenge. Min slitte norske utgave som jeg fikk under spesielle omstendigheter da jeg var tolv, og senere hvordan jeg oppdager nye lag ved hver gjennomlesning. (Japp, jeg har lest den på engelsk siden 2009, dersom du titter innom blogginnlegget jeg liket til)
3. Harry Potter- bøkene av JK Rowling: De flotte holdningene de representerer, historien og ikke minst magien gjør at Harrys verden alltid vil følge meg. Det er alltid håp i denne verdenen, og selv om det er mørkt og håpet forandrer karakter og grad, forsvinner det aldri fullstendig.
4. Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe: Jeg kommer ikke over Maria Gripe. Jeg blir aldri ferdig med bøkene. De minner meg som sommernetter, varme og salmiakkpastiller. Mitt første møte med Selandergården var derimot en støvete liten grønn bok på et skolebibliotek. Jeg fant frem til den selv, og jeg leste på ei sandstrøkasse i frimuttene, bare avbrutt av lærere som mente andreklassinger hadde større utbytte av fotball enn litteratur. Jeg var og er uenig, leser den på nytt hver sommer, og oppdager noe nytt og magisk. Maria Gripe gav meg lyst til å skrive selv.
5. Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren: Det var mine skoger, det var min verden. Hun var modigere enn meg, og det gav meg en smule mer styrke.
6. Ravnejenta av Torill Thorstad Hauger: lærte meg om relasjoner, eventyr og den skapte sterke bilder da jeg leste den.
7. Løven heksa og klesskapet av CS. Lewis: Narnia har alltid tiltrukket meg. Fortellingene om reisen gjennom klesskapet og utfordringene var et stort eventyr for meg.
8. Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese: Det er en fantastisk bok, den gjør noe med meg, og det er en av de bøkene man får og gir videre. Fordi du gjerne vil at alle skal lese den.
9. Silkesvarten av Anna Sewell: En del av de bøkene jeg skriver om leste jeg for første gang da jeg var ganske ung. Fortelleren er en hest, og den forteller mye om kår, både for dyr og folk.
10. Kabalmysteriet av Jostein Gaarder: Ah, jeg bare elsket historien, og jeg ønsket meg ei bollebok.
Nå skal jeg utfordre ti andre til å gjøre det samme. Jeg synes det er interessant å høre hvilke bøker folk nevner når de ikke har betenkningstid. Hvilke bøker har berørt deg?
På facebook er jo pakken at man skal tagge. Det er dersom man ønsker det ingenting i veien for å skrive noen man vil skal delta, men jeg vil heller si at den som ønsker det er velkommen til å fylle ut. Jeg vil dersom noen skulle føle seg kallet gjerne ha et hint og link i kommentarfeltet, slik at jeg kan følge deg, og muligens oppdage ny litteratur.

Read Full Post »

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

grotteneFotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Den ligger foran meg og puster, eller er det jeg som puster? I alle fall er det som ordene hever og senker seg og jeg myser nærsynt på dem. Dokumentene har ikke vokst så mye i dag og enda mindre siden fredag. Men de er der som en konstant påminnelse om oppgaven min. De skal danne basis om lærdommen jeg har tilegnet meg gjennom disse årene på universitetet. Om man i det hele tatt kan måle dannelse. Jeg tror det er derfor jeg er skremt av og til. Fordi jeg gjerne vil være i stand til å vise at jeg har forstått. Fordi dette er av enorm betydning for meg. Redd fordi jeg ikke vet hvor jeg er etter at oppgaven er levert. Da er jeg først i andres hender og dernest skal jeg bane meg vei i den skumle jungelen som heter arbeidslivet.

Jeg husker lykkefølelsen da jeg fikk pensumlisten i hendene første gang. Om noen uker skal jeg få lese disse bøkene å lære kodene deres. Jeg følte plutselig at jeg var på riktig hylle. At jeg var i ferd med å finne ut noe veldig viktig om meg selv. Jeg skulle flytte til Trondheim, en by jeg hadde besøkt for første gang høsten før og trivdes veldig godt i. Jeg husker enda den underlige følelsen av å komme hjem og dette var utslagsgivende for at jeg la vekk tanken på Oslo eller Bergen som studiebyer. Selv om Oslo var nærmere mitt kjære hjem, som fortsatt har stor betydning for meg og er godt å komme til. For meg er røtter og familien både viktig og skjønt å ha rundt seg. Jeg har aldri forstått tanken om å være mest mulig borte fra dem. Hvorfor skal jeg det? Jeg bruker med stor glede den lille tiden jeg har mellom studier sammen med dem. Men jeg forstod om å slå røtter flere steder og ikke minst at jeg også kan bygge et hjem utenfor kjernehjemmet.

Nå går altså denne tiden mot slutten. Absolutt ikke helt ferdig. Men nært nok til at jeg kjenner at dokumentene bør vokse jevnere og fortere enn de gjør. Jeg er friskmeldt og alt burde ligge til rette. Det er jeg som har ressursene og det er jeg nødt til å huske på. Jeg har faktisk fått basisen til å klare dette, like mye som mine medstudenter. Vi har lært det samme og vi skal nå vise hva vi kan. Det er fortsatt tid til å gjøre feil og det er tid til å korrigere. Veileder er dyktig tilstede og hun kan rådspørres. Det er bedre å bli oppmerksom på de svake punktene nå, før en sensor skal arbeide seg gjennom teksten.

Denne mandagen setter standarden for hele uka og jeg sitter på lesesalen denne ettermiddagen med en stor kopp te og føler egentlig ikke at det er så fælt at dokumentet ikke har vokst i helgja. Jeg har stått på lading : tuslet tur, lest, skrevet og rett og slett bygget meg opp. Jeg har pustet og at avbrekket som nevnt får dokumentet til å puste lover også flott. Da vet jeg at det kommer til å gå bra, det kommer til å vokse og jeg vet at jeg vokser sammen med det.

Read Full Post »

Jeg dro hjemmefra klokken halv seks i dag for å rekke flyet. Jeg liker å fly og jeg sov på flyet denne gangen også. Det som vekket meg var flyverten som forsøkte å dytte setet mitt tilbake på plass siden vi skulle lande.
 
Jeg er ikke friskmeldt, men har bestemt meg at jeg er nødt til å komme i gang likevel. Jeg blir stadig flinkere til å virke og jeg begynner å kjenne energien komme tilbake igjen. Det er fint for det er veldig mye som skal leses og skrives fremover og det kjennes som jeg har svært kort tid igjen. Men det skal gå bra. Det må det jo bare gjøre. Det skal gjøres uten å stresse meg i hjel,men likevel godt og grundig, oppskriften er dermed både enkel og avansert på samme tid.
 
Julen har vært kjempefin sammen med venner og familie. Selv om det også har vært en øvelse i tålmodighet. Det vil si at jeg har akseptert de tingene jeg ikke har kunnet og også vært en flink neiperson de gangene jeg har vært sliten. Det har vært en læring i at det ikke nødvendigvis er et nederlag å slå ned på tempoet og lytte til kroppen. Det er en absolutt nødvendighet for å bli frisk. Heldigvis har menneskene rundt meg vært enormt støttende og forståelsefulle.
 
Nå går jeg og smårydder hybelen. Det er en del jeg aldri fikk gjort før jeg reiste hjem og det er greit å ha orden før jeg setter i gang med morgendagen og skriveøkt. Nytt semester og min muligens siste vår i denne byen som har fått en stor plass i meg. Men det er sånn at ingenting varer evig og nye kapittel skal skrives. Men enn så lenge skal Jølsen få min tid, krefter og energi. Jeg er positiv og håper jeg blir raskt frisk igjen.

Read Full Post »

Det er desember og jeg skulle skrevet på avhandling. Jeg sier at jeg burde fordi jeg den siste uka har vært syk og er det fortsatt. Kroppen min har gjennomgått utallige undersøkelser og taklet masse de siste dagene. Det har betydd lite søvn, magesmerter og netter under mange tepper hvor jeg har svettet, vært kald og ristet av feber Jeg har likevel fått til en veiledningstime og fått en ny leveringsfrist på tekst. Når man er syk går det en del energi med på å bli frisk, men siden mine symptomer både stemmer og ikke stemmer med diagnosen blir det også en del rom for uro. Men jeg fikk kjenne på hvor omtenksomme menneskene rundt meg er og hvor støttende de er når man selv ikke greier å være helt realistisk. Da kan være gode ord, en seng,en kopp kakao, god samtale og ikke minst omelett på en hyggelig hybel være skatter som lagres. Jeg har altså mange ting å takke for, gode ting og folk i livet mitt.

Hva skal jeg gjøre nå da? Jeg kunne blitt på hybelen min og fortsatt å skrive noen uker til. Det er tid til det. Men jeg har valgt å pakke ned tingene mine og dra hjem. Jeg får dermed sove i min egen seng og komme meg sammen med familien min. Vi har en indikasjon på hva som feiler meg og om det er det er tiden, penicillinkur, varme og drikke stikkord for de kommende dagene. I natt har jeg sovet rolig og smertefritt og det er en god følelse jeg håper skal bli varig.

Men hva med avhandlingen da? Jo, jeg skal så klart arbeide med den også. Bøkene får bli med hjem til gården og jeg skal lage et arbeidsrom i et rolig og varmt hjørne. Det er kanskje ikke optimalt siden en del av tiden garantert vil gå med til å bli helt bra. Men det er det beste jeg får til nå og små steg er også en bevegelse. Førjulstiden blir tilbrakt sammen med mennesker og dyr og i et bibliotek hvor hver bok er en gammel venn. Tiden får vise om jeg kommer tilbake før jul eller ikke.
Ikke minst skal jeg ta frem romanen igjen og bruke noen timer hver dag på å skrive. Den har fått modningstid mens jeg har fokusert på Jølsen. For hun er en dame som vet å sette krav. Det er absolutt ikke aktuelt å komme i andre rekke. At jeg er syk har derimot motvillig blitt akseptert av damen. Spenningen over hva som skjer med teksten i febervillelse, har blandet seg med bekymring for min fremstillingsevne i denne tilstanden. Dermed ble vi litt murrende enige med hverandre om at denne uka har teksten fått puste og modne.

Jeg søker inspirasjon utenfor lesesalen og hvem vet? Kanskje skriver jeg min beste tekst til nå? Eller min verste? Men da har jeg i alle fall lært noe. En av de tingene avhandlingen lærer meg er hva jeg gjør riktig skrivemessig og hvilken ting jeg gjør galt og kan skrive enda bedre. For heldigvis er en tekst noe organisk og levende og kan derfor vokse, utvide og utvikle seg til å bli sterkt selv om den i blant begynner som ei sårbar spire.

Read Full Post »

Older Posts »