Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘kjærlighet’ Category

Jag hugger i sten
Men jag tror att jag sakta börjar se en kontur
Några armar och ben
Jag jobbar mig inåt så jag ser en figur

Reklamer

Read Full Post »

Read Full Post »

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

«I vår tid har enhver ny dikting den oppgave å flytte grensepæler. »
~ Henrik Ibsen ~

Henrik Ibsen er etter min mening vår største dikter og dramatiker. Han har påvirket meg hele mitt lesende liv og fortsetter å påvirke meg. Han flyttet ikke bare grensesteiner, dyttet og utfordret i sin samtid, men fortsetter aktivt å gjøre det for dagene lesere med sine sannheter.

Ibsen er kanskje litt mindre kjent for diktene sine, men det betyr ikke at de på noen måte er svakere. Dette er gode og sterke tekster som taler direkte til leseren på flere nivåer. Mitt favorittdikt i så måte er Bergmanden og det er dette jeg har lyst til å dele med dere.

For meg har det vært en stor motivasjon rundt egen skriving og det er kanskje det diktet Ibsen har skrevet som jeg kommer oftest tilbake til. Det ble publisert da Ibsen var ganske ung. Jeg tenker det også fint kan stå som et eller eller en problematisering av det å ha et kall og det å slåss for noe på flere nivåer i livet. Bergmannen er en metafor for det mennesket som har en oppgave og som må kjempe seg gjennom fjellet for å finne ut hvor hun skal gå. Det kan illustrere at som barn var det enklere å beholde selvtilliten og troen gjennom leken. Fjellmetaforen kan illustrere flere ting, både livet, omgivelsene og selvsagt våre tanker og følelser, som meget vel kan være våre verste fiender. Kallsproblematikken blir dermed problematisert og det er lett å bukke under som ved det tunge arbeidet inne i fjellet. Vi ser dette eksplisitt i omtalen av tvilen bergmanden legger for dagen, hvor han spør seg selv om han ikke har fått dette til. Den realistiske tonen og ikke minst gjenkjennelige gjør at teksten får en tidløs og allmenn stemme der mange er i stand til å gjenkjenne seg.

Jeg tolker det som bergmannen bestemmer seg for å fortsette arbeidet sitt. Han vet at han må gjøre dette. At det er her nede i mørket han hører til. Ja, det er sant. Det kan være en tung og ensom vei å følge hjertet sitt. Men samtidig er det i alle fall sånn at jeg har erfart at tilslutt er jeg bare nødt til å satse på det. For det er kun jeg som kan vite hvor jeg er ment til å gå og selv om alt er usikkert, er det en sjanse som er nødt til å satses på. Det er hardt, utmattende og skremmende. Men det kan være ekte skatter der nede som bør søkes frem.

Ligger der noe i teksten om at man må lete på skjulte steder, langt nede i mørket og dypet? Det er et dikt som oppmoder til å gå utenfor komfortsonen. En vet ikke ikke, ikke en gang OM resultatet kommer, men likevel er det en driv ( lik bergmannen) som får noen mennesker til å arbeide møysommelig videre, med i alle fall et håp om å finne noe inni seg selv, eller fra omgivelsene som kan bli til noe verdifullt.

Jeg tar stadig frem dette diktet. Det er min inspirasjon for master – og kreativ skriving. Når skriveren i hodet blir ustø og ikke tror dette vil gå i det hele tatt, prøver jeg å sitere diktet. Derfor synes jeg det var så flott å dele det på selve fødselsdagen.

Bergmanden
Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.

Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, –
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.

Og i dybet er der fred, –
fred og ørk fra evighed; –
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.

Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. –

End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.

Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.

Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! –

Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.

Read Full Post »

 

Hos mamma og pappa står det en liten gjenstand. Den er hverken forseggjort eller noe folk legger merke til når de går forbi den. For meg representerer den å gå utenfor egen komfortsone. Den får meg til å tenke på hvor viktig det er å fortsette selv når innsida ber en bremse. Den hvisker til meg om en av de gangene jeg var sterk nok i beina til å bestige et fjell.

 

Jeg var atten og da som nå skrev jeg. Jeg hadde forlengst akseptert at dette var et rom i meg som utvidet seg for gang jeg satte meg ned med ark eller notatbok. Jeg hørte også mye på radio. På radioen var det forskjellige litteraturprogram. Noen av dem kunne en til og med ringe inn til. Modige og tøffe folk delte tekstene sine og fikk tilbakemeldinger. Å dele var langt unna en selvkritisk ungdom sine tanker. Ikke før jeg ble spurt om skrivingen min og jeg fortalte at jeg holdt på men absolutt ikke var god nok enda. Personen jeg snakket med understreket viktigheten av å gi fra seg tekst, fordi man aldri vil vokse i et vakuum. Jeg gikk hjem og fortsatte med et dikt jeg hadde jobbet med en stund.

 

Jeg har før pekt på at jeg aldri har vært noen dyktig diktskriver. Av og til har jeg fått til noen som kan kalles brukbare. Men det er prosa som er og var min sterkeste side. Jeg er likevel veldig glad i dikt og den kvelden bestemte jeg meg for å ringe inn til et dikprogram på P2. Som sagt, så gjort. Jeg hadde hjertet i halsen og prøvde å forklare meg selv at dette helt sikkert var en ufarlig arena. Hva var oddsen for at kjentfolk hørte på radioen akkurat da? Jeg fikk snakke med et slags sentralbord og jeg husker ikke om jeg prøveleste diktet eller hva vi snakket om. Følelsen i mellomgulvet murret advarende om å holde seg rolig, samt å snakke tydelig. Om jeg var heldig ville de gjennomskue og stoppe meg. Man lar vel ikke håpløse ting bli lest opp på radioen, håpet jeg. Kroppen skalv og jeg trodde jeg skulle legge på da jeg faktisk gikk gjennom. Verten og jeg snakket litt rundt teksten, før jeg fikk lese selve diktet.

 

Etterpå ble jeg først redd, men så kjente jeg en annen følelse. Det boblet inni meg. Det var ikke lenger mulig å gå tilbake og det jeg innerst inne fikk ut av det var « Dette er riktig. Det er ingen lett vei, men det finnes ingen utenom heller. Det er meningen du skal skrive. Det er her du skal være. Du har kanskje ikke skrevet noe av varig verdi enda, men det er opp til deg å skrive deg dit.»

 

I posten kom denne esken og et lite trykket brev. Et minne om da jeg gikk over grensene mine, gjorde noe uventet og tok et steg på min egen vei. Jeg tok feil den kvelden. Det var folk som hadde hørt meg og de responderte. Norsklæreren min var en av dem og jeg tok til meg ordene og gjemte på dem. Jeg tviler på at diktet ville være godt eller holdt i dag. Det var en begynnelse og jeg slapp tak i teksten og den fikk lov til å leve sitt eget eget liv der den svevde på radiobølgene og ut til de som lyttet. Det var en skigard og jeg klatret over den. Senere har jeg skrevet både sterkere og svakere tekster og det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

 

Når jeg grubler og tviler, som den tenkeren jeg er, blir jeg usikker på om dette holder. Kaster jeg bort tiden? Det er mange skrivere der ute med samme ønsket og flere av dem er flinkere enn meg. Tenk om jeg aldri når det? Da minner jeg meg selv på dette lille skrinet. Hvorfor jeg fikk den og med det kommer følelsene om riktig hylle tilbake. Da vet jeg at jeg skriver først og fremst for min egen del og at det er nok til å vite at jeg er fullstendig hel når jeg arbeider med tekst. Jeg holder fast ved følelsene jeg fikk den gangen og lar det være orden i kaoset. Tiden, min vilje og vekst får være det som bestemmer om jeg lykkes. Jeg fortsetter i alle fall å klatre over små og store grinder hver dag. Av og til er det indre bevis for det, men som denne historien viser finnes det jammen noen fysiske også.

Image

Read Full Post »

Vi skriver syvende november og jeg greide ikke å legge meg i går. Selv om jeg har masse å skrive i dag og skulle tidlig opp. Valg i USA gjør noe med meg og i går stod mange ting på spill. Nå var det noe i meg som var ganske sikker på utfallet. Særlig det at gjenvalg stort sett hender for en president og ettersom natten gikk mot dag ble jeg tryggere og hoppet tilslutt til sengs. Likevel våknet jeg ganske tidlig i dag og leser trett og fortumlet at det gikk bra. Gratulerer Obama. Du har vært bra for USA og det skal du fortsette å være i fire år til. Jeg gleder meg til å se hva du får til og jeg håper og tror at ting blir sunnere og at ryddearbeidet ditt etter Bush går lett og problemfritt. Du har begynt og fire år til vil nok hjelpe godt på. Mitt hjerte for landet ditt banker håpefullt i dag for å kaste meg på en klisje. Jeg snakket også med familiemedlemmer i går og det er var fint å se at flere der borte støttet og håpet på deg.

Når USA har valg kan de ulike statene stemme over ulike emner og dette har så klart også hendt i år. Hele tre stater har nå sagt ja til homofilt ekteskap. Noe jeg synes det er fantastisk. At mennesker skal være dommere over retten til kjærlighet er noe jeg aldri har forstått eller akseptert. Dette er nybrott i USA og vi får håpe at alle stater følger. Hurra for kjærligheten og det å være den man er, den man er skapt til å være. Ikke minst får en åpen homofil plass i senatet. Det er første gangen og viktig og stort. Lykke til, Tammy Baldwin! Jeg gleder meg til å følge deg. Det sitter nå 19 kvinner i senatet og jeg håper dette er enda et riktig sted mot retten til å gifte seg med den man vil over hele USA. Jeg håper også dette vil øke fokus på retten til å bestemme over egen kropp, ikke at en lov skal regulere det.

USA har altså igjen skrevet historie i natt og jeg er lykkelig på landets vegne. Takk Obama, for ditt mot, din vilje og fordi du gir fire nye år til å gjøre USA et bedre sted. Verden har fått en trygg leder tilbake.

 

Read Full Post »