Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Kortprosa’ Category

Maretråder

Kom la oss vandre, i ulveskogene, du og jeg. Trærne drar med seg biter av skjorta mi, eller skjørtet ditt, til vi har kommet dypt nok inn. Vardesteinene markerer grenseoverganger, vi leverer fra oss passene. Eller kanskje faller de ut av lommene våre? Vi bryr oss ikke, vi ramler også, blant vier og busker.

Vi skreller oss selv utenfra, pusten speiles av oppriktige blikk. Innimellom tilbyr du svette hender, og jeg klemmer som vi alltid skal være på dette stedet. Viljeløse og samtidig livsterke river vi vekk mose fra steinene, driter i at det tar tyve år, før ny mose kommer tilbake.

Ignorerer at skogen åpner seg og blir et travelt bytorg. Hemmeligheter og komplekser er ikke mer. Vi bærer hverandres ryggrad, speiles i byfontenen, vugger rytmisk til kirkeklokkene, og gliser rått til borgmesteren og bystyrets bestyrtelse. Deres heksebål er ikke vårt. Argumentene faller som mynter i ønskebrønnen, nytteløse og matte ligger de der under føttene våre.

Av og til, blir du flakkende i blikket, og jeg vet du lurer på andre stier, andre skoger du kunne gått. Om du kunne stått på bytorget, i den rutete kjolen, ved siden av en mann som hører til i konturløse kontorlandskaper om dagene,og et møblert hjem om natten. De har oppfordret deg til å velge klokere, en som har gitarkasse og skriveblokk til hatt, er ikke like trygt. De hevder at jeg er stygg som ugla, usynlig om dagen og avskrekkende om natten. – Ugla finnes da ikke stygg, forsvarer du meg, likevel blir du innimellom tåkete i blikket. Men du trekkes mot oss, her er det farlig nok, samtidig som vi kan erklære partiet remis, når det skal være.

Jeg aksepterer altså at du noen ganger, løfter deg som en drage, langt der oppe, fordi konturene av kroppen alltid vil lande igjen. Jeg lover å telle føflekkstjernene på ryggen din, til vi sovner. Kanskje vikler du deg da aldri ut av Maretrådene, som knytter oss til hverandre.

Read Full Post »

Jeg ligger på sofaen og skriver. Askebegrene er fulle av brukte teposer ,og sneipene har havnet på gulvet. Av og til i korte skimt er noen utenfor glasset. Jeg kan kjenne den søte lukten sige gjennom og fylle hele rommet. Gardinene faller ned med et smell og skremmer musene. Jeg ler rått av de små beina. I alle fall tror jeg det er mus. For å være helt sikker måtte jeg brutt opp mellomtaket og laget et hull mot himmelen. Kanskje ville regndråpene dryppet ned og druknet dem? Hvordan skulle jeg overleve skrikene og den utmattede kavingen, til de tilslutt treffer taket mitt dumpt og overgivent. Nei, da er det bedre at de redde og tanketomme får lov til å være der oppe. At det innimellom, når det er noe de ikke kan indentifisere, skapes ubalanse i den jevne tassingen deres.

Jeg er tross alt hverken gud eller monster. Jeg aner ikke hvor lang tid det tar før noen drukner. Jeg vet heller ikke om de plutselig forstår at de kanskje kan reddes om de skaper en sammenfiltret flåte av tunge og gjennomvåte kropper. Kanskje vil mattheten skape refleksjon og gjennom tankene blir de selvstendige skapninger? Vil de da uttrykke sinne overfor det der under og skape nok press til at de kan få ned de siste plankene ? Når demningen brister ramler tusen mus nedover kroppen min og blir et fuktig og tett teppe? Kanskje er de ikke mus i det hele tatt. Jeg vet jo like lite om dem, som de gjør om meg.

Jeg ligger på sofaen og samler ordene. Det er ikke enkelt å slå strikk rundt dem for å sette dem i det mentale kartoteket. Her har uorden herjet altfor lenge. Jeg burde sikkert ha gått ut en tur, men det er altfor mye sol. Jeg blir her og dytter flere glødende sneiper ned på gulvet isteden.

Read Full Post »

 

«Å fotografere et menneske, vil suge ut sjelen. «

-»Nei, bestefar,» svarte jeg . “ Jeg skulle gjerne ha et bilde av deg. Det er ikke farlig i det hele tatt.

Han gløttet forsiktig frem under den store hatten. “ Lover du? «

-»Æresord. «

Høsten kom. Jeg kan huske kastanjetreet veltet i stormen. De sa at Nidhogg gnagde over røttene. Da noen så at den gamle ormen skremte meg, ble det forklart at vann fra Urdarbrønnen alltid vil forhindre forråtnelse.

Etter at presten hadde lest, kom de ruslende ut av skogen. Lavmælt sang de toner på et språk jeg ikke forstod, men likevel kjentes hjemlig.

»Vuggeviser «hvisket far .“ De vugger ham til ro under den store moderen og faderens bryst. For de reisende er han ikke fanget her på en gammel gravplass. Han tilhører kun evigheten og seg selv.¦ Nå vet han alt. «

»Sjelen hans er fri,», hørte jeg meg selv svare.

Far la armen rundt skulderen min og vi ruslet vekk mens himmelen grånet av regn.

*

Jeg dro tilbake til gamlehjemmet der jeg hadde fotografert bestefar. Jeg gikk ikke inn. Han var jo ikke der mer. Like lite som han bodde i en grav på skogkirkegården. Han var heller ikke i noen film eller et fotoalbum.

Jeg tok frem kameraet og fotograferte huset. I vinduenes gjenspeil var jeg velvitende om jeg ville være synlig på det fremkalte fotografiet.

Read Full Post »

Dikt er min absolutt svakeste side. Det er ingen hemmelighet. Men perfeksjonisten i hodet vil ikke akseptere sånne etablerte sannheter. Om du bare skriver på en annen måte eller jobber nok med det må det nok løsne tilslutt. Og jo da, jeg har fått til noen dikt som har fungert. Det er bare det at prosa er det som jeg er sterkest på. Når alt kommer til alt er dette også i orden. Det er en roman jeg ønsker å skrive!

Her om dagen fikk jeg en oppfordring av en venninne. Hun ville at jeg skulle skrive et dikt uten å egentlig tenke eller revidere. For meg som er en kronisk omskriver var det en kjempeutfordring å legge seg i andres hender på denne måten. Men samtidig er oppgaver også viktig så vi kastet oss ut i det. Vi gav hverandre den første linja og noen minutter. Og dermed var vi igang.

Resultatet mitt ble ikke det minste bra. Men det var noe spontant som påminnet meg om friskrift og fikk meg til å gruble masse etterpå. For selv om jeg er perfeksjonist til fingerspisene og det ofte har ført til at jeg holder kortene tett og er redd for at jeg ikke holder mål, er likevel friskrifta noe som er i meg. På skrivekurs med Gro Dahle ble jeg spurt om friskrift lå « intuitivt og naturlig» for meg. Jeg måtte innrømme at det er alltid metoder jeg har lett brukt, selv om jeg sliter med denne følelsen av utilstrekkelighet.

Hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke. Jeg bare velger å lese det som en bekreftelse på fremgang i det å ikke alltid ha kontrollen. Gjennom friskrifta har jeg slupper opp for meg selv. Men ved hjelp av oppgavene begynner jeg nå å åpne mer opp for andre.

Målet er en enda mer lekende og frigjort skriver som selv om hun fortsatt skriver flerutkast klarer å være spontan nok til å følge impulsene. Det forteller meg også at det er en tosidighet i det jeg gjør og kanskje når begge klarer å jobbe harmonisk vil veksten komme. Dette er spennende å utforske ytterligere. Lørdager er nå reine skrivedager hvor alt som heter master blir lagt på hylla. Vel, i alle fall på ei veldig vaklevoren hylle som stadig blir sjekket for å se om den fortsatt holder. Jeg vet i alle fall at det er riktig for meg å bruke tiden i det kreative rommet!

Read Full Post »

Du er brun, hvisker hun. – Skal jeg blåse deg blå?

Jeg bøyer hodet da hun snakker til lyslegemet. – Kroppen er bundet i dette livet, svarer jeg.

– Men elementene er overalt, smiler hun. – Når du en dag er rede skal jeg ro deg over vannet.

Jeg legger merke til at selv om vi sitter på en kafe er det mørke rundt oss. Mannen som synger kjente melodier, står og betrakter oss. Lener tungt mot gitarkassen.

Noen andre kaster terningen.

Hun ler, kjæler med hånden min og sier – Dere mennesker er så redde…   Husker du tiden før refleksjonene? Dagene jeg holdt kroppen din og  vi begge fant en felles dans?

– Jeg må, sier jeg. – jeg er nødt til å gå.

Men jeg kan ikke. Tiden er ikke lenger tid. Bare hav, tåke, salt og en båt. Nei, ikke bare… Hun er der. Hun vil alltid være der.

Og leppene hennes. De smaker mye. Gjemmer seg nede i et smakløst hjørne av magesekken. Legger seg rolig der som en malende sammenkrøllet katt.

Jeg husker spurvene, hvordan det er å holde pusten av glede når en bever slår i overflata. Jeg husker å stå foran den hvite steinen mens jeg knuger dens tvilling i hånden.

Nå er det hun som knuger på meg.

Read Full Post »

Parasittisme

Fraværet får meg til å tenke på dammene. Nå flyter de over av stive, hvite kropper. Alle mine kropper. Og når huden blir trukket av en kropp, kryper jeg inn i en annen. Jeg har ikke lyst til å ta vekk kroppene, selv om jeg vet de er skall.

Fuglene synger høyt og jorden er stille. Jeg kan høre en underlig stemme. – Glem ikke, sier den, glem ikke at alt levende tilhører oss.

Men jeg lever ikke. For jeg sitter inne i tusen kropper, samtidig som de er rundt meg. Og selv om jeg vet om den eneste muligheten er å bli fri, kryper jeg enda lenger inn, finner meg en blodåre uten å tenke på at den blir fortettet.

Alt jeg vil er å gjemme meg et øyeblikk. Fordi vinden er for sterk for en liten kropp. Men jeg blir for lenge der nede. Glemmer å tenke på at åren tilhører noen.

At den er din.

Read Full Post »

– Kortene, hvisker du. – Jeg har sett deg i kortene, min datter. Jeg mumler at jeg ikke tror lenger. Du ser granskende på meg. – Datter, du fornekter kortene, men de fornekter ikke deg.

Jeg løper fra rom til rom. Stemmen din forplanter seg i hodet. – Kortene snakker om endring, høyere arkana, lavere arkana. Vinden blåser som den vil. Du har mye vind i deg. Første huset, femte huset, tiende og tolvte hus.

Jeg lukker øynene, forsøker å snu meg mot veggen. Men stemmen din er lavmælt og spinnende. – Født i jord, styrket i vind, bekreftet i vann og nå fremstår du i ild. Forestillingen er ikke helt din egen, jeg har stilt stjernene…

– Du kan ikke stille stjernene, jeg bøyer hodet – Du har ikke skapt dem…

– Trollspeilet, svarer du. – Gjennom det forteller kortene alltid sannheten.

Read Full Post »

Terminal Sedering

De gamles støtter står på rekke.

Det lukter kamferdrops og vinylplatene spiller måneskinnssonaten. Du ligger på teppet og sier til oss du råtner i din egen stank.

Jeg kjøler ned pannen din, og du smiler idet jeg forsøker gi deg noen vanndråper. – Det hjelper ikke, sier du, vi kan ikke gjøre annet enn å vente.

Du puster som en blåsebelg. Klærne du bærer, minner ikke om kjolen på ungdomsbildet ditt.

Den siste tilbake av det som en gang var en familie på fem. Likevel bruser ditt blod videre i dem som kommer etter deg. Du er sterk og modig. Signaliserer at du har kjempet.

Du drukner ikke i minnene. Selv om de kanskje var bedre for deg, møter du dagen og hilser den med åpent blikk.

Jeg skifter på sengen din, mens jeg synger en gammel sang du ikke hører. De gamle støttene står på rekke, en av dem er for deg.

*
Jeg sitter i rommet og vet i samme øyeblikk hva som har hendt. De pårørendes hund klynker i gangen.

Read Full Post »

Morgenutgaven

Avisen har glidd ned på gulvet, men han leser likevel intenst i den imaginære som vi andre ikke kan oppfatte. Jeg lurer på om det egentlig er han som har rett og vi som tar feil.
Han gløtter opp på meg når jeg skjenker i kaffe og legger honningbrød frem til han.

– God morgen. Stemmen hans er usedvanlig klar. -Har du sovet godt, Maria?

Jeg nikker og møter et blikk fylt av kjærlighet. Jeg har ikke hjerte til å kalle han pappa, men heller ikke til å knuse illusjonene. Kanskje er det noe i meg som påminner om den datteren han en gang hadde? I alle fall er det bare meg han ikke klarer å lære navnet på.

– Kom og sett deg ned her, jeg må snakke med deg.

Han spiser mens jeg lytter til regnet som faller mot taket.

– Jeg vet du lurer på hva som skjedde med Huldregården, Maria, sier han og bretter sammen  «avisen» . – Det står her i morgenutgaven at den skal rives. Han ser forventingsfullt på meg som om han venter bestyrtelse. – Vi må kjøre ut dit å stoppe det, vennen min. Det er arven din det er snakk om.

Jeg beroliger han, men uroen vil ikke slippe taket. Det er tungt å lede han til hvilestuen etterpå. Blikket hans følger meg med en underlig klarhet.

Jeg går til bestyreren og deler det hele med henne.

– Han kommer fra Huldreåsene, sier hun, og den gamle gården skal rives om tre dager, men hvordan han vet dette er et mysterium.Har han lest avisene? Jeg skjønner ikke hvorfor, men tar meg selv i å nikke. På en måte har han jo det, men ikke den samme morgenutgaven vi andre får.

Jeg kjører til Huldreåsen og ser de gamle husene. En pust av fortiden får meg til å knele ved den ene stabburssteinen. Der drar jeg frem en fillete, men hel avis. Jeg leser den.

I det fjerne starter bulldoserne.

Read Full Post »

Døråpning

– Så du fotograferer?

Jeg nikket og tok en slurk av den varme teen. Han slo seg ned overfor meg. Det sene vinterlyset falt på skrå mellom vinduet og endret rommet. Selvsagt ikke radikalt. Langvarig erfaring hadde lært meg at det er disse små detaljene og fine justeringene som tilslutt utgjorde den store forskjellen.

– Er du flink? Jeg kunne godt tenke meg å se noen av arbeidene dine.

Pus kom inn og krøllet seg sammen i fanget hans. Hendene hans fikk straks frem den taktfulle og fornøyde malingen et sted inne i katten. Mennesker som var glad i dyr kunne man stole på.

Et øyeblikk senere reflekterte jeg over den store puffen som stod på kontoret. Kanskje var det tid for å tømme den?

– Jeg fremkaller dem ikke.

Read Full Post »

Older Posts »