Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘kvinneskrift’ Category

Jeg tror ingen som kjenner meg blir overrasket over at jeg siterer Ragnhild Jølsen i dag. Gratulerer med dagen, alle sammen:

Og dømmekraften må vel være en smule lammet, hvis vi ikke kan si oss, at med disse våre gode herrer, kommer vi best utav det just som likestilte og fribårne mennesker, og den høster saktens større laurbærkrans, den som seirer over en fri, enn den som seirer over hundre treller.

Den som står stille, arbeider imot. Til kamp mot dødvekten i vår egen leir, mot dødvekten i sinnene. Gjennom kamp til seier. Den som vinner seg selv, vinner verden. Når vi kvinner vinner oss selv, vinner vi verden. Og husk:» Da først vil fredens hvite banner for evig vaie over landene.

(Utdrag fra Dødvekten i leiren – Ragnhild Jølsen.)

jølsen

(Bildet er lånt fra Wikipedias artikkel om Ragnhild Jølsen.)

Read Full Post »

When, however, one reads of a witch being ducked, of a woman possessed by devils, of a wise woman selling herbs, or even of a very remarkable man who had a mother, then I think we are on the track of a lost novelist, a suppressed poet, of some mute and inglorious Jane Austen, some Emily Bronte who dashed her brains out on the moor or mopped and mowed about the highways crazed with the torture that her gift had put her to. Indeed, I would venture to guess that Anon, who wrote so many poems without signing them, was often a woman.

(Virginia Woolf, A Room of One’s Own)

Read Full Post »

Det er denne mandfolkaktive oppfatning af, vad kvindens bluefærdighet bør være, som vi kvinder maa protestere mod. Vi ved nok, at det ligeoverfor enkelte, baade mænd og kvinder, ikke nytter, vi ved, at alle af den gamle skole synes, at for kvinder, det vil sige kvinder af den dannete klasse NB, , er uvidenhet og bluesfærdighet ensbetydende, den gru og rædsel, og elendighet og afskyelighed som saa mange fattige kvinder maa leve i, leve hele sitt liv igjennem, den maa vi ikke engang vide om : gjør vi det saa er vi ikke uskyldige, anstændige kvinder. ( Ragna Nielsen, 1887(?)

Read Full Post »

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

I forbindelse med utgivelsen av Rikka Gan skriver Ragnhild Jølsen til lederen for bokhandelansattes forening i 1905 « Min bok Rikka Gan forstås så dårlig, men jeg tror dens tid vil nok alikevel en gang komme. Om ikke før, så når jeg er død. Jeg har lagt min sjel i denne boken, og for mig vil den sikkert alltid stå som den sanneste og beste»

Read Full Post »

Vi skriver syvende november og jeg greide ikke å legge meg i går. Selv om jeg har masse å skrive i dag og skulle tidlig opp. Valg i USA gjør noe med meg og i går stod mange ting på spill. Nå var det noe i meg som var ganske sikker på utfallet. Særlig det at gjenvalg stort sett hender for en president og ettersom natten gikk mot dag ble jeg tryggere og hoppet tilslutt til sengs. Likevel våknet jeg ganske tidlig i dag og leser trett og fortumlet at det gikk bra. Gratulerer Obama. Du har vært bra for USA og det skal du fortsette å være i fire år til. Jeg gleder meg til å se hva du får til og jeg håper og tror at ting blir sunnere og at ryddearbeidet ditt etter Bush går lett og problemfritt. Du har begynt og fire år til vil nok hjelpe godt på. Mitt hjerte for landet ditt banker håpefullt i dag for å kaste meg på en klisje. Jeg snakket også med familiemedlemmer i går og det er var fint å se at flere der borte støttet og håpet på deg.

Når USA har valg kan de ulike statene stemme over ulike emner og dette har så klart også hendt i år. Hele tre stater har nå sagt ja til homofilt ekteskap. Noe jeg synes det er fantastisk. At mennesker skal være dommere over retten til kjærlighet er noe jeg aldri har forstått eller akseptert. Dette er nybrott i USA og vi får håpe at alle stater følger. Hurra for kjærligheten og det å være den man er, den man er skapt til å være. Ikke minst får en åpen homofil plass i senatet. Det er første gangen og viktig og stort. Lykke til, Tammy Baldwin! Jeg gleder meg til å følge deg. Det sitter nå 19 kvinner i senatet og jeg håper dette er enda et riktig sted mot retten til å gifte seg med den man vil over hele USA. Jeg håper også dette vil øke fokus på retten til å bestemme over egen kropp, ikke at en lov skal regulere det.

USA har altså igjen skrevet historie i natt og jeg er lykkelig på landets vegne. Takk Obama, for ditt mot, din vilje og fordi du gir fire nye år til å gjøre USA et bedre sted. Verden har fått en trygg leder tilbake.

 

Read Full Post »

Av og til må man holde tunga så rett i munnen at en glemmer å nyte reisen. For det er en vandring en er på. Veilederen min bruker utrykket å være ekspert og når selvkritikeren tar pause blir en klar over at det jo er det en blir. Man blir så opplest på det man gjør at tilslutt kjennes det virkelig som alt en skriver er opplagt og på verdens laveste nivå. Selv om det selvsagt ikke nødvendigvis er sannheten.

Det er høst og jeg klarer å nyte reisen. Av og til stresser jeg, glemmer å senke skuldrene og er flau over materialet. Mens andre dager er gode dager hvor alt faller på plass og hele skriveren er i flyt. Ikke minst er det viktig å minne seg selv på at et å skrive en avhandling er en unik mulighet til å ha et år hvor du får lov til å arbeide med ditt egen interessefelt og utvide din horisont faglig. Det er fleksibelt noe som innebærer at hvor du jobber og når følger din ( og veileders rytme) ikke alle andres.

For meg har det betydd at jeg har kunnet unne meg skriveuker hjemme mellom veiledningstimene. ( Jeg leverer tekst ca hver fjortende dag) får det beste av byliv ,hei,skau og familien min. Jeg har mye bedre energinivå og kjenner at jeg rett og slett har det bra for øyeblikket. Det merkes på flere deler av livet mitt.

Det kreative, spør du kanskje? Jo da. Jeg skriver fortsatt på utkastene mine. Det går ikke foran oppgaven min. Men det har rom, tid og prioritet. Jeg blir fortsatt et helere menneske av å omfavne denne skapende delen av meg.

Hver dag drar jeg altså til Gan gård hvor jeg utforsker gjengangere, myter, skjebnemotiv og kjønnsperspektiv. Jeg prøver å nyansere og forstå og selvsagt dukker det opp krevende spørsmål. Målet er å finne svar der det ikke nødvendigvis er klare svar. Men jeg skal klare dette også, jeg. Jeg har planer om å legge all min kreativitet, kunnskap og kraft i å belyse dette så godt jeg bare kan. Det er Jølsen verdt!

Read Full Post »

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Read Full Post »

Av og til kommer en over en uttalelse som absolutt ikke er hyggelig. Denne gangen er det Tomas Espedal det gjelder.

For den som ikke kjenner til dette så bunner dette ut i en sitering av Espedal. «
Hvis mine lesere bare var femti år gamle damer, hadde jeg sluttet å skrive på dagen «

Jeg synes dette viser en arrogant og ikke minst kvinnefiendtlig holdning. Og jeg mister virkelig, virkelig lysten til å gripe tak i mennesker, i dette tilfellet forfatterskap, som dette.

Nå er jeg ikke forfatter. Absolutt ikke i nærheten. Men jeg vet at forfattere skriver for å bli lest. Og da synes jeg det er underlig å utelukke en stor lesergruppe på denne måten. Jeg tror siste del av utsagnet hans er overdrevet. Jeg tviler sterkt på at Espedal kommer til å slutte med skrivingen. Men det er første del av utsagnet jeg opplever som viktig å gripe fatt i.

Reaksjonene i ettertid er svært varierte. Noen gir sin støtte uten forbehold, mens andre igjen kritiske. For min del er det essensielle her at holdninger som dette gripes tak i.

Meninger som hans, sender ut et signal om at kvinner er en mindre interessant lesergruppe. Det er lett å tenke videre. Hvorfor mener Espedal det er sånn? Det vet jeg ikke. Men om det skulle bunne ut i et ønske om å styre hvem og hvordan han blir lest, har han bommet kraftig!

Jeg mener at dette både gir et inntrykk av å skille mellom kvinner og menn som lesere. Og man kan spørre seg om sånne skiller er heldige. Det er gjort forskning på kvinneskrift og det er litterære tradisjoner som kvinner har skrevet seg inn i. Men er det uproblematisk å vurdere en stor gruppe lesere til å være en homogen masse? Og det virker som han mener at det skulle være noe galt i å være middelalderne leser. Jeg tviler sterkt på at evnen til å være en god leser reduserer ved å være middelalderne og kvinne. Mitt argument er at en god leser ikke har noe med alder eller kjønn, med med erfaring, innsikt og evne til å forstå stoffet. Akkurat som jeg vet at en middelalderne forfatter heller ikke automatisk blir dårligere! Å påstå noe sånt ville være feilaktig, horribelt og rett og slett foraktfullt.

Uttalelser som dette er unyansert og med på å opprettholde forskjeller som ikke er ønskelig

Har ikke Espedal lov til å mene? Jo, absolutt. Men det betyr ikke at en ukritisk svelger alt. En påstand bør tåle å bli vurdert. Jeg er selvsagt inneforstått med at målet her nok til dels er å provosere. Og gratulerer : det har han greid!

Men det dreier meg bare til utgangspunktet for denne nettdagbokposten :

Vi må ikke tolerere misogyni i noen form!

Read Full Post »