Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Litteraturvitenskap’ Category

 

Takk for alle bidrag til påskelesningen. Det er slettes ikke for seint å komme med flere forslag og jeg er glad for alle innspill. Her har jeg begynt påskeferien og det begynte kjempeflott med påskelunsj på verdens beste jobb, gode samtaler i solskinnet og bestått andre modul på videreutdanningen. Lørdag dro vi ut til sjøen i godt selskap og jeg blir mer og mer glad i denne byen og gruer meg en smule til å flytte på meg igjen. Vi grillet pølser og etterpå dro vi hjem til Seb og så film. Den øvrige kvelden ble tilbrakt avslappet og rolig i leiligheten med mye te og litt skrivemodus. Sånn man kan gjøre når det er påske og det ikke er noe man nødvendigvis skal rekke dagen etter.

Vi skal selvfølgelig dele en smakebit denne søndagen også. Det er Mari som inviterer oss bokbloggere til å dele et utdrag fra en bok vi leser og vi skal ikke spre spoilere.

I dag deler jeg rett og slett et sitat fra pensum i denne nye modulen. Da jeg studerte litteraturvitenskap leste vi svært mye litteraturteori og masse var tungt og givende og interessant. Dette minner meg litt om denne tiden og videreutdanning får meg stadig til å reflektere over hvor mye jeg savner litteraturvitenskaplig arbeid. Selvfølgelig elsker jeg jobben min, men det er likevel noe med denne tilnærmingen som alltid vil følge meg og forme meg.

Utdraget er fra en artikkel i kompendiet som heter Fagbokas kunst – Om underleggjering i sakprosa for barn.

Også ein god sakprosatekst kan ha evne til å gi oss uventa og originale livsbilete og setje i sving den fabulerande evna vår. Særleg med tanke på slike verknader vil eg bruke eit begrep som det kunstnarlege om det eg er på jakt etter. Det er snakk om ei verknadfull form som oppnår for lesarens sjølvstendige tanke og forestillingkraft.

Jeg ønsker alle en riktig god påske.

kosepensum

Read Full Post »

Jeg har ikke delt dette med dere, men for noen uker siden sendte jeg CV og motivasjonsbrev til Norsk barnebokinstitutt. De har en nettbasert videreutdanning i samtidslitteratur for barn og unge som er rettet mot oss som har yrker eller hovedutdannelse innenfor dette.
Derfor var jeg egentlig fornøyd med å ha søkt og var sikker på at mailen som kom i går var et avslag. Imidlertid var den ikke det. Jeg fikk plass og ble ønsket velkommen fra januar av. Mine umiddelbare tanker var: Hurra, men har jeg tid ved siden av jobben og hva med min egen skriving?

Etter å ha grublet og drøftet det smuldret motargumentene vekk et sted på veien. Jeg har en kjempeinteresse for barne- og ungdomslitteratur, å øke kompetansen min er bra både som litteraturviter, ungdomsbibliotekar og formidler og denne utdannelsen er faktisk lagt opp til å kunne gjennomføres ved siden av jobb.
Så velkommen kjære januar: jeg gleder meg til å fordype meg i den moderne barne- og ungdomslitteraturen og dermed bli flinkere innenfor den veien jeg har begynt på. Uansett blir dette veldig spennende.

barne

Read Full Post »

Dere som har fulgt med en stund vet at jeg har vært gjennom en langvarig og frustrerende tid som jobbsøker. Det kan være lurt å lese dette innlegget, for å skjønne sammenhengen mellom teksten her og tittel. For nå har det jammen løst seg.

Jeg begynte å søke etter å ha sluttet for sesongen ved Ulefos hovedgaard i september, og har siden kjempet meg frem ute i arbeidsjungelen. Det har vært en krevende og interessant reise, som til tider har føltes som man aldri kommer seg ut fra mellomstasjonen Imidlertid har jeg vært klar over at markedet er trangt, og med en mastergrad i litteraturvitenskap må du arbeide en stund for å komme i jobb. Det er slik det er.

I dag fikk jeg tilbud om å begynne som bibliotekar ved Varden og Breidablikk ungdomskoler, og selvfølgelig takket jeg med glede ja. Det blir spennende å ta fatt på, og det betyr at de neste månedene innebærer opplæring på mine nye arbeidsplasser og selvfølgelig finne et sted å bo i Sandefjord. Min egentlige oppstart er i august.  Jeg er glad og fornøyd med tanke på at det endelig har ordnet seg, og ser frem til interessante og nye utfordringer. Særlig hyggelig er det selvfølgelig at stillingen innebærer litteratur og formidling.

I dag rullet ikke steinen ned, den vaklet noen dager etter fredagens jobbintervju, men så ble den ble liggende og nå hviler den stødig.

Read Full Post »

Har jeg oppdatert presentasjonen min. Det er ikke noe jeg alltid er like flink til, så derfor får det sin egen post.

Read Full Post »

Men så er lykken deg i huld, og du finner, hva du søkte, da dukker du deg ned i den boken både sent og tidlig – ja du står for den saks skyld gjerne opp midt på natten for å lese i månelyset, og er det vinterstid, da ligger du på kne foran ovnshullet med den evindelige boken i hånden.
Fernanda Mona – Ragnhild Jølsen)

Read Full Post »

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

grotteneFotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

Image

Read Full Post »

(…) men en gång satt vi fast i ett dike
Du vet när hjulen inte greppar
och alla andra kör förbi
Lars Winnerbäck – Vi Åkte Aldrig Ut Till Havet.

I fjor på denne tida var jeg langvarig syk. Vi var ikke sikre på hva som feilte meg, men i ettertid føles det som fire måneder av livet mitt bare er borte. Jeg vet det ikke er fullstendig sant. Det skjedde jo ting. Det var bare utrolig vanskelig å holde følge med rytmen rundt meg, når ingenting egentlig fungerte. Den dårlige samvittigheten satt som en klump i magen og jeg har jobbet hardt for å døyve den.

Det tok lang tid å komme seg igjen. Særlig siden jeg ble syk i sommer også. Enda en uke vekk fra jobben og den dårlige samvittigheten tårnet seg opp igjen rundt meg. Venner pekte på at hosten min var stygg. Jeg bare lot som jeg ikke skjønte hva de siktet til. Å bare forestille meg at jeg var frisk gikk et til et punkt. Å si til meg selv at alt var bra fungerte en stund. Men jeg var ikke frisk og alt var ikke bra. Jeg mistet stemmen og fortsatte å presse meg selv som omviser. Dagen etter var stemmen helt borte, og da jeg kom til legekontoret kom det langt inne et sted og anstrengt. « Jeg trenger noe sånn at jeg kan gå på jobb om en time.» Legen så på meg og ristet på hodet. « Nei, du skal absolutt ikke gå på jobb. Ikke på en uke. Du skal hjem og sove. Du har lungebetennelse som så mange denne sommeren:»

Tankene tårnet seg opp. Hvorfor ble jeg dårlig igjen?Overfor kollegaer og sjefene mine føltes det forferdelig. Jeg er glad i jobben min og ville gjerne fortsette å gjøre den. Heldigvis tok medisinene sykdommen og stemmen kom tilbake. Jeg gikk tilbake til jobben min igjen. Det var deilig å kunne gjøre de oppgavene jeg hadde foran meg.

Problemet er at en side av livet gjerne smitter over på de andre. Jeg grublet over avhandlingen min. Den ble en byrde og jeg begynte å miste tro på hele prosjektet. Det var ikke godt nok. Jeg holdt ikke mål. Det faglige var ikke der og jeg hadde ikke lært nok til å gjennomføre det jeg skulle. Tankene ble til en mur i magen og jeg var nær ved å droppe hele greia. Da slipper jeg i alle fall nederlaget, tenkte jeg, da behøver jeg ikke å levere noe mediokert som alle kan se at ikke fungerer.

Jag hamnar där ibland när det känns
som att jag gått sönder
Låst i en cirkel
Rädd att göra fel
Rädslan har runnit genom åldrar och städer
genom blodomlopp och märkliga gator
tills jag blev vem som helst
En mörk, brusande fors
tills jag blev vem som helst
( Lars Winnerbäck – Vem Som Helst Blues)

Heldigvis var ting mulig å rette opp. Jeg måtte bare lære meg at ting får lov til å gå seg til. Jeg har også verdens beste veileder, som heldigvis ikke forsvant da veien ble svingete. Vennene mine har vært verdens stødigste. Selv da jeg trakk meg unna var de der og ventet til jeg var klar. De tok seg tid til å lytte, var der gjennom mastersvigninger og kom med gode råd. Jeg har en fantastisk familie som slo ring rundt meg. Dette har lært meg masse om styrke. Og hvor heldig jeg er. Oktober ble restart, da bilen ble dyttet opp igjen på veien, og da hele jeg ble sterkere igjen. Selvfølgelig svinger det, men livet i seg selv svinger, det er sånn det er å være.

Sirkler kan brytes. Jeg er kjempeklar for å bruke de kommende dagene og desember på beste måte. Skrive ferdig oppgaven og nyte det å være på veien. Jeg skal skrive det beste jeg kan og da får det værsågod holde mål. Jeg har bestemt at desember skal bli en god arbeidsmåned og ventemåned.

Och du ska måla din egen färg
och på din himmel ska det skrivas att du kan,
och det ska eka över skog och berg
att sanningen ljuger och att drömmen är sann.
( Lars Winnerbäck – Till det sista havet)

Read Full Post »

When, however, one reads of a witch being ducked, of a woman possessed by devils, of a wise woman selling herbs, or even of a very remarkable man who had a mother, then I think we are on the track of a lost novelist, a suppressed poet, of some mute and inglorious Jane Austen, some Emily Bronte who dashed her brains out on the moor or mopped and mowed about the highways crazed with the torture that her gift had put her to. Indeed, I would venture to guess that Anon, who wrote so many poems without signing them, was often a woman.

(Virginia Woolf, A Room of One’s Own)

Read Full Post »

Av og til leser jeg denne på nytt, for å minne meg på hvor viktig Jølsen er. Hvor mye hun rørte ved meg første gang jeg tok for meg noe av henne. Det dype i historien(e) hennes. Hvordan jeg leser meg dypere inn i tekstlagene. De fortsetter å utfordre , utvikle og utvide tankene mine. Jeg blir svimmel og redd fordi jeg ikke vet om jeg makter å yte henne rettferdighet. Samtidig ydmyk når jeg skjønner litt mer av hennes storhet.

Fra en anmeldelse av Ragnhild Jølsens første roman ( Ve’s mor 1903) :

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Jeg fikk også en sang tilsendt fra en god venn i dag, og den snakket virkelig til meg. Det var styrken og motivasjonen en masterstudent behøvde. Selvsagt vil jeg dele den med dere også.

To a poet ( first aid kit)

And you said, «Don’t give me nothing
You don’t want to lose»
I said, «Darling, I’ll give you everything I got
If I want them to choose»

Then I got on a plane and flew
Far away from you
Though unwillingly I left
And it was so, so hard to do

The streets here at home had rapidly filled up
With the whitest of snow
And they don’t make no excuse for themselves
And there’s no need, I know

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

It always takes me by surprise
How dark it gets this time of the year
And how apparent it all becomes
That you’re not close, not even near

No matter how many times I tell myself
I have to be sincere
I have a hard time standing up
And facing those fears

But Frank put it best when he said
«You can’t plan on the heart»
Those words keep me on my feet
When I think I might just fall apart

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

And so I ask where are you now
Just when I needed you
I won’t ask again
Because I know there’s nothing we can do
Not now, darling, you know it’s true

 Jeg ble sterkt berørt, og gråt da jeg hørte den. Men det var en god og fin gråt. Av og til er det frihet i det også. Det er godt å ha folk rundt meg som kjenner meg godt nok til å vite hva som snakker til meg. Jeg er veldig heldig. Jeg har verdens beste venner og familie. Det er lov å være redd, men jeg går aldri helt aleine. Det gjelder uansett hvordan dette ender. I mellomtiden kan jeg finne trøst i ordene, både det som blir skrevet, sagt og sunget. Dette minnet meg på det.

Read Full Post »

Older Posts »