Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Litteraturvitenskap’ Category

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Den ligger foran meg og puster, eller er det jeg som puster? I alle fall er det som ordene hever og senker seg og jeg myser nærsynt på dem. Dokumentene har ikke vokst så mye i dag og enda mindre siden fredag. Men de er der som en konstant påminnelse om oppgaven min. De skal danne basis om lærdommen jeg har tilegnet meg gjennom disse årene på universitetet. Om man i det hele tatt kan måle dannelse. Jeg tror det er derfor jeg er skremt av og til. Fordi jeg gjerne vil være i stand til å vise at jeg har forstått. Fordi dette er av enorm betydning for meg. Redd fordi jeg ikke vet hvor jeg er etter at oppgaven er levert. Da er jeg først i andres hender og dernest skal jeg bane meg vei i den skumle jungelen som heter arbeidslivet.

Jeg husker lykkefølelsen da jeg fikk pensumlisten i hendene første gang. Om noen uker skal jeg få lese disse bøkene å lære kodene deres. Jeg følte plutselig at jeg var på riktig hylle. At jeg var i ferd med å finne ut noe veldig viktig om meg selv. Jeg skulle flytte til Trondheim, en by jeg hadde besøkt for første gang høsten før og trivdes veldig godt i. Jeg husker enda den underlige følelsen av å komme hjem og dette var utslagsgivende for at jeg la vekk tanken på Oslo eller Bergen som studiebyer. Selv om Oslo var nærmere mitt kjære hjem, som fortsatt har stor betydning for meg og er godt å komme til. For meg er røtter og familien både viktig og skjønt å ha rundt seg. Jeg har aldri forstått tanken om å være mest mulig borte fra dem. Hvorfor skal jeg det? Jeg bruker med stor glede den lille tiden jeg har mellom studier sammen med dem. Men jeg forstod om å slå røtter flere steder og ikke minst at jeg også kan bygge et hjem utenfor kjernehjemmet.

Nå går altså denne tiden mot slutten. Absolutt ikke helt ferdig. Men nært nok til at jeg kjenner at dokumentene bør vokse jevnere og fortere enn de gjør. Jeg er friskmeldt og alt burde ligge til rette. Det er jeg som har ressursene og det er jeg nødt til å huske på. Jeg har faktisk fått basisen til å klare dette, like mye som mine medstudenter. Vi har lært det samme og vi skal nå vise hva vi kan. Det er fortsatt tid til å gjøre feil og det er tid til å korrigere. Veileder er dyktig tilstede og hun kan rådspørres. Det er bedre å bli oppmerksom på de svake punktene nå, før en sensor skal arbeide seg gjennom teksten.

Denne mandagen setter standarden for hele uka og jeg sitter på lesesalen denne ettermiddagen med en stor kopp te og føler egentlig ikke at det er så fælt at dokumentet ikke har vokst i helgja. Jeg har stått på lading : tuslet tur, lest, skrevet og rett og slett bygget meg opp. Jeg har pustet og at avbrekket som nevnt får dokumentet til å puste lover også flott. Da vet jeg at det kommer til å gå bra, det kommer til å vokse og jeg vet at jeg vokser sammen med det.

Read Full Post »

Jeg dro hjemmefra klokken halv seks i dag for å rekke flyet. Jeg liker å fly og jeg sov på flyet denne gangen også. Det som vekket meg var flyverten som forsøkte å dytte setet mitt tilbake på plass siden vi skulle lande.
 
Jeg er ikke friskmeldt, men har bestemt meg at jeg er nødt til å komme i gang likevel. Jeg blir stadig flinkere til å virke og jeg begynner å kjenne energien komme tilbake igjen. Det er fint for det er veldig mye som skal leses og skrives fremover og det kjennes som jeg har svært kort tid igjen. Men det skal gå bra. Det må det jo bare gjøre. Det skal gjøres uten å stresse meg i hjel,men likevel godt og grundig, oppskriften er dermed både enkel og avansert på samme tid.
 
Julen har vært kjempefin sammen med venner og familie. Selv om det også har vært en øvelse i tålmodighet. Det vil si at jeg har akseptert de tingene jeg ikke har kunnet og også vært en flink neiperson de gangene jeg har vært sliten. Det har vært en læring i at det ikke nødvendigvis er et nederlag å slå ned på tempoet og lytte til kroppen. Det er en absolutt nødvendighet for å bli frisk. Heldigvis har menneskene rundt meg vært enormt støttende og forståelsefulle.
 
Nå går jeg og smårydder hybelen. Det er en del jeg aldri fikk gjort før jeg reiste hjem og det er greit å ha orden før jeg setter i gang med morgendagen og skriveøkt. Nytt semester og min muligens siste vår i denne byen som har fått en stor plass i meg. Men det er sånn at ingenting varer evig og nye kapittel skal skrives. Men enn så lenge skal Jølsen få min tid, krefter og energi. Jeg er positiv og håper jeg blir raskt frisk igjen.

Read Full Post »

Det er desember og jeg skulle skrevet på avhandling. Jeg sier at jeg burde fordi jeg den siste uka har vært syk og er det fortsatt. Kroppen min har gjennomgått utallige undersøkelser og taklet masse de siste dagene. Det har betydd lite søvn, magesmerter og netter under mange tepper hvor jeg har svettet, vært kald og ristet av feber Jeg har likevel fått til en veiledningstime og fått en ny leveringsfrist på tekst. Når man er syk går det en del energi med på å bli frisk, men siden mine symptomer både stemmer og ikke stemmer med diagnosen blir det også en del rom for uro. Men jeg fikk kjenne på hvor omtenksomme menneskene rundt meg er og hvor støttende de er når man selv ikke greier å være helt realistisk. Da kan være gode ord, en seng,en kopp kakao, god samtale og ikke minst omelett på en hyggelig hybel være skatter som lagres. Jeg har altså mange ting å takke for, gode ting og folk i livet mitt.

Hva skal jeg gjøre nå da? Jeg kunne blitt på hybelen min og fortsatt å skrive noen uker til. Det er tid til det. Men jeg har valgt å pakke ned tingene mine og dra hjem. Jeg får dermed sove i min egen seng og komme meg sammen med familien min. Vi har en indikasjon på hva som feiler meg og om det er det er tiden, penicillinkur, varme og drikke stikkord for de kommende dagene. I natt har jeg sovet rolig og smertefritt og det er en god følelse jeg håper skal bli varig.

Men hva med avhandlingen da? Jo, jeg skal så klart arbeide med den også. Bøkene får bli med hjem til gården og jeg skal lage et arbeidsrom i et rolig og varmt hjørne. Det er kanskje ikke optimalt siden en del av tiden garantert vil gå med til å bli helt bra. Men det er det beste jeg får til nå og små steg er også en bevegelse. Førjulstiden blir tilbrakt sammen med mennesker og dyr og i et bibliotek hvor hver bok er en gammel venn. Tiden får vise om jeg kommer tilbake før jul eller ikke.
Ikke minst skal jeg ta frem romanen igjen og bruke noen timer hver dag på å skrive. Den har fått modningstid mens jeg har fokusert på Jølsen. For hun er en dame som vet å sette krav. Det er absolutt ikke aktuelt å komme i andre rekke. At jeg er syk har derimot motvillig blitt akseptert av damen. Spenningen over hva som skjer med teksten i febervillelse, har blandet seg med bekymring for min fremstillingsevne i denne tilstanden. Dermed ble vi litt murrende enige med hverandre om at denne uka har teksten fått puste og modne.

Jeg søker inspirasjon utenfor lesesalen og hvem vet? Kanskje skriver jeg min beste tekst til nå? Eller min verste? Men da har jeg i alle fall lært noe. En av de tingene avhandlingen lærer meg er hva jeg gjør riktig skrivemessig og hvilken ting jeg gjør galt og kan skrive enda bedre. For heldigvis er en tekst noe organisk og levende og kan derfor vokse, utvide og utvikle seg til å bli sterkt selv om den i blant begynner som ei sårbar spire.

Read Full Post »

Dette er et av de innleggene som sitter langt inne. Ikke fordi det ikke er sånn eller fordi jeg prøver å skjule at å skrive en avhandling er vekslende. Men det er krevende å finne de riktige ordene for å illustrere. Det handler om følelsene rundt det å skulle skrive en master. Det handler om orden og kaos på innsida.

Jeg elsker virkelig litteratur. Dermed bør jeg være i drømmesituasjonen ikke sant? Skrive avhandling om en forfatter, tema og roman som er selvvalgt. Få omsatt disse årene med lærdom til noe praktisk. Noen dager er virkelig sånn. Da flyter skriveren og en føler at en får til ting. Jeg er lykkelig og ydmyk over oppgaven min, at jeg får løfte frem Jølsen og hvor mye jeg faktisk lærer hver dag. Jeg føler meg rett og slett heldig.

Men så kommer hodet inn og begynner å vurdere det en har gjort. Du har skrevet i to uker og teksten din skal inn i morgen. Plutselig faller språket sammen, argumentene dine virker flatere enn du trodde var mulig og ingenting har sammenheng. Hvorfor har du ikke lagt merke til dette under de fem forrige korrekturlesningene? Pusten blir tyngre og hånden ligger på slettekappen mens du tenker irrasjonelle tanker om å kanskje klare to ukers arbeid på en natt om du skriver hele natta og mesteparten av neste dag. Et sted kommer det logiske inn. Dermed fjernes hånden, du leser korrektur en gang til og sender fra deg mens tankene jobber overtid! Dette kan umulig være godt nok. Nå kommer de til å fortelle deg det du hele tida har vært klar over. Du har ingenting her å gjøre, du holder ikke mål. De bare oppdaga det litt for seint! Kan du vennligst bare trekke deg rolig tilbake?

Selvsagt vet jeg at det er selvtilliten som kryper frem og sier disse tingene. Jeg er heller ikke aleine om det. På oppgaveseminaret fortalte lederen meg at alle er redd for å bli gjennomskua, selv folk lenger oppe i systemet. Det hjalp. Jeg er innerst inne klar over at jeg kan og har gode ideer.

I dag er en av mellomdagene. Hvor jeg kan trekke på skuldrene av frykten og smile litt oppmuntrende til henne som er i flyt. Jeg tenker at det får gå som det går så lenge jeg gjør mitt beste. Som perfeksjonist er det uansett sånn at jeg vil komme til å jobbe hardt med den tida jeg har til rådighet. Dermed får jeg bare akseptere at jeg kommer til å kjøre berg-og-dal-bane gjennom glede, dagdrømmer, angst, selvkritikk, utmattelse og energikick. Jeg vet det er dommeren i hodet som snakker og det er min oppgave å tøyle henne. Men i kanskje det mest intense jeg har gjort til nå er det to motstridende krefter som kjemper : orden og kaos. Dermed får jeg tåle at det i blant er en litt urolig reise!

Read Full Post »

Dikt er min absolutt svakeste side. Det er ingen hemmelighet. Men perfeksjonisten i hodet vil ikke akseptere sånne etablerte sannheter. Om du bare skriver på en annen måte eller jobber nok med det må det nok løsne tilslutt. Og jo da, jeg har fått til noen dikt som har fungert. Det er bare det at prosa er det som jeg er sterkest på. Når alt kommer til alt er dette også i orden. Det er en roman jeg ønsker å skrive!

Her om dagen fikk jeg en oppfordring av en venninne. Hun ville at jeg skulle skrive et dikt uten å egentlig tenke eller revidere. For meg som er en kronisk omskriver var det en kjempeutfordring å legge seg i andres hender på denne måten. Men samtidig er oppgaver også viktig så vi kastet oss ut i det. Vi gav hverandre den første linja og noen minutter. Og dermed var vi igang.

Resultatet mitt ble ikke det minste bra. Men det var noe spontant som påminnet meg om friskrift og fikk meg til å gruble masse etterpå. For selv om jeg er perfeksjonist til fingerspisene og det ofte har ført til at jeg holder kortene tett og er redd for at jeg ikke holder mål, er likevel friskrifta noe som er i meg. På skrivekurs med Gro Dahle ble jeg spurt om friskrift lå « intuitivt og naturlig» for meg. Jeg måtte innrømme at det er alltid metoder jeg har lett brukt, selv om jeg sliter med denne følelsen av utilstrekkelighet.

Hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke. Jeg bare velger å lese det som en bekreftelse på fremgang i det å ikke alltid ha kontrollen. Gjennom friskrifta har jeg slupper opp for meg selv. Men ved hjelp av oppgavene begynner jeg nå å åpne mer opp for andre.

Målet er en enda mer lekende og frigjort skriver som selv om hun fortsatt skriver flerutkast klarer å være spontan nok til å følge impulsene. Det forteller meg også at det er en tosidighet i det jeg gjør og kanskje når begge klarer å jobbe harmonisk vil veksten komme. Dette er spennende å utforske ytterligere. Lørdager er nå reine skrivedager hvor alt som heter master blir lagt på hylla. Vel, i alle fall på ei veldig vaklevoren hylle som stadig blir sjekket for å se om den fortsatt holder. Jeg vet i alle fall at det er riktig for meg å bruke tiden i det kreative rommet!

Read Full Post »

Av og til må man holde tunga så rett i munnen at en glemmer å nyte reisen. For det er en vandring en er på. Veilederen min bruker utrykket å være ekspert og når selvkritikeren tar pause blir en klar over at det jo er det en blir. Man blir så opplest på det man gjør at tilslutt kjennes det virkelig som alt en skriver er opplagt og på verdens laveste nivå. Selv om det selvsagt ikke nødvendigvis er sannheten.

Det er høst og jeg klarer å nyte reisen. Av og til stresser jeg, glemmer å senke skuldrene og er flau over materialet. Mens andre dager er gode dager hvor alt faller på plass og hele skriveren er i flyt. Ikke minst er det viktig å minne seg selv på at et å skrive en avhandling er en unik mulighet til å ha et år hvor du får lov til å arbeide med ditt egen interessefelt og utvide din horisont faglig. Det er fleksibelt noe som innebærer at hvor du jobber og når følger din ( og veileders rytme) ikke alle andres.

For meg har det betydd at jeg har kunnet unne meg skriveuker hjemme mellom veiledningstimene. ( Jeg leverer tekst ca hver fjortende dag) får det beste av byliv ,hei,skau og familien min. Jeg har mye bedre energinivå og kjenner at jeg rett og slett har det bra for øyeblikket. Det merkes på flere deler av livet mitt.

Det kreative, spør du kanskje? Jo da. Jeg skriver fortsatt på utkastene mine. Det går ikke foran oppgaven min. Men det har rom, tid og prioritet. Jeg blir fortsatt et helere menneske av å omfavne denne skapende delen av meg.

Hver dag drar jeg altså til Gan gård hvor jeg utforsker gjengangere, myter, skjebnemotiv og kjønnsperspektiv. Jeg prøver å nyansere og forstå og selvsagt dukker det opp krevende spørsmål. Målet er å finne svar der det ikke nødvendigvis er klare svar. Men jeg skal klare dette også, jeg. Jeg har planer om å legge all min kreativitet, kunnskap og kraft i å belyse dette så godt jeg bare kan. Det er Jølsen verdt!

Read Full Post »

Image

Read Full Post »

Something has changed within me, Something is not the same . I’m through with playing by the rules of someone else’s game. Too late for second guessing, too late to go back to sleep. It’s time to trust my instincts, close my eyes: and leap!
It’s time to try defying gravity. I think I’ll try defying gravity And you can’t pull me down!

*

Read Full Post »

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »