Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Mastertanker’ Category

Den ligger foran meg og puster, eller er det jeg som puster? I alle fall er det som ordene hever og senker seg og jeg myser nærsynt på dem. Dokumentene har ikke vokst så mye i dag og enda mindre siden fredag. Men de er der som en konstant påminnelse om oppgaven min. De skal danne basis om lærdommen jeg har tilegnet meg gjennom disse årene på universitetet. Om man i det hele tatt kan måle dannelse. Jeg tror det er derfor jeg er skremt av og til. Fordi jeg gjerne vil være i stand til å vise at jeg har forstått. Fordi dette er av enorm betydning for meg. Redd fordi jeg ikke vet hvor jeg er etter at oppgaven er levert. Da er jeg først i andres hender og dernest skal jeg bane meg vei i den skumle jungelen som heter arbeidslivet.

Jeg husker lykkefølelsen da jeg fikk pensumlisten i hendene første gang. Om noen uker skal jeg få lese disse bøkene å lære kodene deres. Jeg følte plutselig at jeg var på riktig hylle. At jeg var i ferd med å finne ut noe veldig viktig om meg selv. Jeg skulle flytte til Trondheim, en by jeg hadde besøkt for første gang høsten før og trivdes veldig godt i. Jeg husker enda den underlige følelsen av å komme hjem og dette var utslagsgivende for at jeg la vekk tanken på Oslo eller Bergen som studiebyer. Selv om Oslo var nærmere mitt kjære hjem, som fortsatt har stor betydning for meg og er godt å komme til. For meg er røtter og familien både viktig og skjønt å ha rundt seg. Jeg har aldri forstått tanken om å være mest mulig borte fra dem. Hvorfor skal jeg det? Jeg bruker med stor glede den lille tiden jeg har mellom studier sammen med dem. Men jeg forstod om å slå røtter flere steder og ikke minst at jeg også kan bygge et hjem utenfor kjernehjemmet.

Nå går altså denne tiden mot slutten. Absolutt ikke helt ferdig. Men nært nok til at jeg kjenner at dokumentene bør vokse jevnere og fortere enn de gjør. Jeg er friskmeldt og alt burde ligge til rette. Det er jeg som har ressursene og det er jeg nødt til å huske på. Jeg har faktisk fått basisen til å klare dette, like mye som mine medstudenter. Vi har lært det samme og vi skal nå vise hva vi kan. Det er fortsatt tid til å gjøre feil og det er tid til å korrigere. Veileder er dyktig tilstede og hun kan rådspørres. Det er bedre å bli oppmerksom på de svake punktene nå, før en sensor skal arbeide seg gjennom teksten.

Denne mandagen setter standarden for hele uka og jeg sitter på lesesalen denne ettermiddagen med en stor kopp te og føler egentlig ikke at det er så fælt at dokumentet ikke har vokst i helgja. Jeg har stått på lading : tuslet tur, lest, skrevet og rett og slett bygget meg opp. Jeg har pustet og at avbrekket som nevnt får dokumentet til å puste lover også flott. Da vet jeg at det kommer til å gå bra, det kommer til å vokse og jeg vet at jeg vokser sammen med det.

Read Full Post »

Dette er et av de innleggene som sitter langt inne. Ikke fordi det ikke er sånn eller fordi jeg prøver å skjule at å skrive en avhandling er vekslende. Men det er krevende å finne de riktige ordene for å illustrere. Det handler om følelsene rundt det å skulle skrive en master. Det handler om orden og kaos på innsida.

Jeg elsker virkelig litteratur. Dermed bør jeg være i drømmesituasjonen ikke sant? Skrive avhandling om en forfatter, tema og roman som er selvvalgt. Få omsatt disse årene med lærdom til noe praktisk. Noen dager er virkelig sånn. Da flyter skriveren og en føler at en får til ting. Jeg er lykkelig og ydmyk over oppgaven min, at jeg får løfte frem Jølsen og hvor mye jeg faktisk lærer hver dag. Jeg føler meg rett og slett heldig.

Men så kommer hodet inn og begynner å vurdere det en har gjort. Du har skrevet i to uker og teksten din skal inn i morgen. Plutselig faller språket sammen, argumentene dine virker flatere enn du trodde var mulig og ingenting har sammenheng. Hvorfor har du ikke lagt merke til dette under de fem forrige korrekturlesningene? Pusten blir tyngre og hånden ligger på slettekappen mens du tenker irrasjonelle tanker om å kanskje klare to ukers arbeid på en natt om du skriver hele natta og mesteparten av neste dag. Et sted kommer det logiske inn. Dermed fjernes hånden, du leser korrektur en gang til og sender fra deg mens tankene jobber overtid! Dette kan umulig være godt nok. Nå kommer de til å fortelle deg det du hele tida har vært klar over. Du har ingenting her å gjøre, du holder ikke mål. De bare oppdaga det litt for seint! Kan du vennligst bare trekke deg rolig tilbake?

Selvsagt vet jeg at det er selvtilliten som kryper frem og sier disse tingene. Jeg er heller ikke aleine om det. På oppgaveseminaret fortalte lederen meg at alle er redd for å bli gjennomskua, selv folk lenger oppe i systemet. Det hjalp. Jeg er innerst inne klar over at jeg kan og har gode ideer.

I dag er en av mellomdagene. Hvor jeg kan trekke på skuldrene av frykten og smile litt oppmuntrende til henne som er i flyt. Jeg tenker at det får gå som det går så lenge jeg gjør mitt beste. Som perfeksjonist er det uansett sånn at jeg vil komme til å jobbe hardt med den tida jeg har til rådighet. Dermed får jeg bare akseptere at jeg kommer til å kjøre berg-og-dal-bane gjennom glede, dagdrømmer, angst, selvkritikk, utmattelse og energikick. Jeg vet det er dommeren i hodet som snakker og det er min oppgave å tøyle henne. Men i kanskje det mest intense jeg har gjort til nå er det to motstridende krefter som kjemper : orden og kaos. Dermed får jeg tåle at det i blant er en litt urolig reise!

Read Full Post »

Dikt er min absolutt svakeste side. Det er ingen hemmelighet. Men perfeksjonisten i hodet vil ikke akseptere sånne etablerte sannheter. Om du bare skriver på en annen måte eller jobber nok med det må det nok løsne tilslutt. Og jo da, jeg har fått til noen dikt som har fungert. Det er bare det at prosa er det som jeg er sterkest på. Når alt kommer til alt er dette også i orden. Det er en roman jeg ønsker å skrive!

Her om dagen fikk jeg en oppfordring av en venninne. Hun ville at jeg skulle skrive et dikt uten å egentlig tenke eller revidere. For meg som er en kronisk omskriver var det en kjempeutfordring å legge seg i andres hender på denne måten. Men samtidig er oppgaver også viktig så vi kastet oss ut i det. Vi gav hverandre den første linja og noen minutter. Og dermed var vi igang.

Resultatet mitt ble ikke det minste bra. Men det var noe spontant som påminnet meg om friskrift og fikk meg til å gruble masse etterpå. For selv om jeg er perfeksjonist til fingerspisene og det ofte har ført til at jeg holder kortene tett og er redd for at jeg ikke holder mål, er likevel friskrifta noe som er i meg. På skrivekurs med Gro Dahle ble jeg spurt om friskrift lå « intuitivt og naturlig» for meg. Jeg måtte innrømme at det er alltid metoder jeg har lett brukt, selv om jeg sliter med denne følelsen av utilstrekkelighet.

Hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke. Jeg bare velger å lese det som en bekreftelse på fremgang i det å ikke alltid ha kontrollen. Gjennom friskrifta har jeg slupper opp for meg selv. Men ved hjelp av oppgavene begynner jeg nå å åpne mer opp for andre.

Målet er en enda mer lekende og frigjort skriver som selv om hun fortsatt skriver flerutkast klarer å være spontan nok til å følge impulsene. Det forteller meg også at det er en tosidighet i det jeg gjør og kanskje når begge klarer å jobbe harmonisk vil veksten komme. Dette er spennende å utforske ytterligere. Lørdager er nå reine skrivedager hvor alt som heter master blir lagt på hylla. Vel, i alle fall på ei veldig vaklevoren hylle som stadig blir sjekket for å se om den fortsatt holder. Jeg vet i alle fall at det er riktig for meg å bruke tiden i det kreative rommet!

Read Full Post »

Av og til må man holde tunga så rett i munnen at en glemmer å nyte reisen. For det er en vandring en er på. Veilederen min bruker utrykket å være ekspert og når selvkritikeren tar pause blir en klar over at det jo er det en blir. Man blir så opplest på det man gjør at tilslutt kjennes det virkelig som alt en skriver er opplagt og på verdens laveste nivå. Selv om det selvsagt ikke nødvendigvis er sannheten.

Det er høst og jeg klarer å nyte reisen. Av og til stresser jeg, glemmer å senke skuldrene og er flau over materialet. Mens andre dager er gode dager hvor alt faller på plass og hele skriveren er i flyt. Ikke minst er det viktig å minne seg selv på at et å skrive en avhandling er en unik mulighet til å ha et år hvor du får lov til å arbeide med ditt egen interessefelt og utvide din horisont faglig. Det er fleksibelt noe som innebærer at hvor du jobber og når følger din ( og veileders rytme) ikke alle andres.

For meg har det betydd at jeg har kunnet unne meg skriveuker hjemme mellom veiledningstimene. ( Jeg leverer tekst ca hver fjortende dag) får det beste av byliv ,hei,skau og familien min. Jeg har mye bedre energinivå og kjenner at jeg rett og slett har det bra for øyeblikket. Det merkes på flere deler av livet mitt.

Det kreative, spør du kanskje? Jo da. Jeg skriver fortsatt på utkastene mine. Det går ikke foran oppgaven min. Men det har rom, tid og prioritet. Jeg blir fortsatt et helere menneske av å omfavne denne skapende delen av meg.

Hver dag drar jeg altså til Gan gård hvor jeg utforsker gjengangere, myter, skjebnemotiv og kjønnsperspektiv. Jeg prøver å nyansere og forstå og selvsagt dukker det opp krevende spørsmål. Målet er å finne svar der det ikke nødvendigvis er klare svar. Men jeg skal klare dette også, jeg. Jeg har planer om å legge all min kreativitet, kunnskap og kraft i å belyse dette så godt jeg bare kan. Det er Jølsen verdt!

Read Full Post »

Image

Read Full Post »

 

Det er lenge siden jeg har skrevet i denne nettdagboka. Det er egentlig bra fordi det betyr at jeg har vært i flyt på andre prosjekter. Skrivemodus er jo det jeg driver med for tida både faglig og kreativt. Ikke minst har sommeren med to jobber og sosiale hendelser stilt seg i veien for videre oppdateringer. Siden det har gått litt tid kan jeg absolutt ikke forvente at leserne mine følger med fortsatt. Men for dere som i blant titter innom. Det blir mer skriving i denne dagboka. Ikke hver dag og jeg kan ikke garantere for hvor mye. Men siden jeg fortsatt jobber med Jølsen synes jeg det kan være litt fint å skrive om veien til ferdig avhandling her inne.

 

I sommer har jeg fått gleden av å dele tiden min mellom oppgaver som omviser, antikvariat og besøkt alt fra slektsgårder til steinsirkler i skogene. Jeg har tusla lange turer, reist. diskutert,badet, skrevet, ledd, lest og vært tante, søster, datter og venn. Alle disse tingene har fungert som ladende batterier og gitt meg sårt tiltrengte nye perspektiver. Resultatet er en skriver som virkelig er klar for høstens utfordringer.

 

En lang stund har jeg følt at jeg har begynt å ta mer plass i mitt eget liv. Det har gått fra å være tungt til å bli litt lettere hver dag. Jeg liker fortsatt utviklingen og har nå fått rom til å reflektere enda mer over den og kjenne på konsekvensene. Det betyr klarere nei, rettere rygg når det kommer til å uttrykke meningene og enda mer mot til å brette ut det som alltid har vært der, men som jeg til tider har tenkt har vært for lite og dumt til å egentlig telle. Jeg teller virkelig og mine tanker og refleksjoner er like gode og like verdt som andres. Det hender selvsagt at jeg glipper av og til. Men jeg merker at jeg blir mer og mer i stand til å stå for det jeg har av bagasje og ha tillit til at det holder.

 

I morgen begynner et nytt semester og jeg har tro på denne høsten. Det blir nok tørkedager innimellom. Men også disse er en del av veien frem mot den avhandlingen jeg skal skrive. Jeg gjør det beste jeg kan og skal bruke det jeg har tilegnet meg i praksis. Dermed er det veien som skal bli til mens jeg skriver den og det jeg lærer av gode mennesker, skrivedager, lesetrening og grubling som leder meg på denne læringskurven skal bringe meg frem til målet. Det er kanskje i stegene selve læringen ligger og jeg koser meg på veien!

Read Full Post »

Something has changed within me, Something is not the same . I’m through with playing by the rules of someone else’s game. Too late for second guessing, too late to go back to sleep. It’s time to trust my instincts, close my eyes: and leap!
It’s time to try defying gravity. I think I’ll try defying gravity And you can’t pull me down!

*

Read Full Post »

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Read Full Post »

På denne tida pleier vanligvis det første tegnet på eksamensangst å gjøre seg gjeldende. Jeg pleier å stresse meg ekstra opp for alle ting jeg ikke får til og tenke på hvor flinke medstudentene mine er. Og jeg kjenner på at jeg allerhelst bør komme meg heim til Telemark, hvor jeg kan lese, men ikke er nødt til å prestere på en eksamen for det.

I år er ting annerledes. Jeg har enda ikke hatt noe voldsom redsel for eksamen. Jeg går på forelesning og legger merke til folk rundt meg på en ny måte. Det er ikke bare meg som er redd, liten og sliter. Og ofte sliter andre med de samme tekstene og tingene.

Jeg har ennå ikke hatt eksamensangst i år. Jeg koser meg med det å lære mer om det fagfeltet jeg synes er det mest givende jeg kan tenke meg. Blir ikke stresset fordi jeg kunne studert,  når folk prater for lenge i skoletiden. ( faktisk gleder jeg meg over det hver gang det hender) og jeg har etter samtale med henne som mest sannsynlig blir min veileder merket at jeg har fått en fornyet selvtillit på prosjektene mine.

Har dette bare kommet brått? Nei, jeg har måttet jobbe for det. Men det er deilig å kjenne på at det som jeg har skrevet om her tidligere om selvtillitproblemer er noe som bedrer seg. Jeg gjør fremgang og for hver dag blir jeg tryggere og mer avslappet i det. Og det åpner opp for det å faktisk følge drømmen og fornye troen på alle mine ressurser. For de er der i rikt monn.

Betyr dette at jeg ikke tror jeg kommer til å få angst når eksamen kommer? Nei, absolutt ikke. Men jeg tror jeg de to siste årene har utviklet verktøy til å bedre takle det om det hender. For jeg studerer litteratur og er på riktig vei. Og jeg kjenner det virkelig i hele meg.

Read Full Post »

Etter jul skal jeg skrive masteravhandlingen min. Jeg trodde veldig lenge jeg skulle skrive om fantastisk barnelitteratur. Det er noe som betyr en del for meg for meg og som jeg kan relativt mye om. Og jeg mener oppriktig at det fortjener en plass i det akademiske landskapet. Å skrive en master om det er viktig og føltes riktig.

Det har vært det jeg har tenkt og på mange måter har slått meg til ro med, det jeg ikke ville fokusere på var det som lå innerst i bakhodet. Å skrive en masteroppgave om barnelitteratur er sikkerhetsnettet. Det som gjør at jeg slipper å kaste meg utenfor. Jeg har det trygt, samtidig som jeg jo vet det blir utfordrende. For barnebøker er fantastiske, deilige, komplekse og lagvise. Og jeg elsker dem fortsatt oppriktig og er den første til å forsvare deres glede, viktighet og verdi!

Min mor gav meg en gang en roman. Hun fortalte meg at hennes mor (min mormor) hadde rådet henne til å lese denne forfatteren. Begge mine formødre hadde blitt berørt av denne henne og mamma syntes det var på tide at jeg også leste den. Boka havnet på min lange leseliste.

Jeg tok masterfordypning i fantastiske trekk i nordisk litteratur fra romantikken til i dag. På pensumlisten stod Hollases krønike av Ragnhild Jølsen. Og det var jo en roman jeg kjente. Jeg leste den og ble fanget av hvor klare bildene var, de ulike skjebnene og hvordan boken tok opp i seg eventyrelementer. Og ikke minst kvinneskildringene hos Jølsen.

Å skrive om henne var likevel ikke aktuelt! Hun har aldri vært særlig behandlet innenfor litteraturvitenskapen og jeg fortalte meg selv at hun hadde vært vesentlig ville hun ha blitt grepet mer tak i. ( Selv om det er gjort noe på henne altså!)

Jeg skjøv henne langt inn i en skuff og begynte å fokusere på hvordan barn bygger opp en fantasiverden som mestring av krise og vanskelige forhold tematisert innenfor fantastisk barnelitteratur. I sommer bestemte jeg meg for å finne to romaner som jeg kunne analysere komparativt og landet ganske løst på Mio min mio av Astrid Lindgren og  Agnes Cecilia av Maria Gripe.

Men Jølsen hadde absolutt ikke planer om å ligge rolig i en skuff. Som den fantastiske og sammensatte kvinnen hun var krabbet hun rett og slett ut igjen. Hun skrev sånn at hennes samtidige trodde hun var en mann. På tur i Roma skal hun en natt ha klatret  opp i trevifontenen og satte seg på hodet til selveste neptunstatuen. Og hun holdt på å skisse sin selvbiografi da hun døde av sovepiller. Siden hun aldri ble obdusert vet en ikke om det var for egen hånd eller ikke.

Hennes samtidige Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder er de vi tradisjonelt har sett på som viktige og nyskapende i samme periode. Hun har stått i deres skygge når det kommer til vårt fag.

Men det betyr ikke at det behøver å fortsette sånn. Jeg har lyst til å finne ut om ikke hun også bør få sin plass språklig og litterært side om side med disse mennene.

Og om det ikke går da? Om jeg ikke er flink nok? Hva om jeg har valgt dumt? En får jo bare skrive master en gang.

Jeg går  inn i umerket landskap. Og vet du hva? Jeg er spent og jeg gleder meg. Selvsagt er jeg redd, men det er en frydblandet skrekk. Jeg tar sikkerhetsnettet mitt, krøller det sammen og gir det plassen som Jølsen ikke ønsket å benytte seg av.

Jeg aner ikke hvilke bøker eller tema jeg ender på enda. Men det faller på plass mens jeg leser, tenker og ikke minst drøfter meg gjennom hennes forfatterskap.

Og jeg skal ferdes gjennom denne masteren sammen med henne! Jeg håper vi blir fine venner og at jeg knekker masterkoden tilslutt.

Read Full Post »

« Newer Posts