Om hvorfor jeg mener skolebiblioteket fortsatt er viktig

En av de første lunsjene på en av skolene mine ble jeg møtt med en dyster spådom om at skolebibliotekets dager var talte. Det dreide seg om de vanlige argumentene rundt den utdaterte papirboka og at lærerne egentlig ikke benyttet seg av biblioteket i like stor grad lenger. Jeg tror alle vi som arbeider og har utdannelse innenfor litteratur har hørt det og kommer til å høre det i fremtiden. Den ungdomsskolen jeg gikk på skal bygges om og sist jeg fikk en oppdatering var det ikke planlagt noe skolebibliotek i nybygget. Andre varianter er at lærerne selv kan veilede og ha jobben som skolebibliotekar og som et resultat er det mange steder hvor stillingene skrumper inn eller rett og slett fylles opp med andre oppgaver. Hvor heldig dette er skal jeg ikke ta stilling til, men jeg skal blogge litt om mine erfaringer som fersk skolebibliotekar.

Bibliotekene jeg administrerer er plassert i første etasje og i motsetning til de fleste ansatte har jeg kontoret mitt der elevene faktisk befinner seg. Fordelen er at jeg får muligheten til et unikt overblikk over samspillet menneskene i mellom. I tillegg tilhører jeg den gruppen bibliotekarer som trives som formidler og sjansen er derfor stor for at du finner meg på gulvet dersom jeg har tid og det er folk i biblioteket. Det er jo i den direkte kommunikasjonen vi oppnår kontakt og det er slik jeg oppfatter det helt nødvendig dersom vi skal føre riktig leser til riktig litteratur. All erfaring tilsier at det vil være en bok for enhver leser og ingen utfordring er for liten eller stor. Men for at bibliotekaren skal kunne veilede er hun som nevnt nødt til å få ta seg tid til å kommunisere aktivt med de potensielle leserne.

Det er også viktig å kunne lytte og snakke med ungdommene der de er og være interessert. Interessant nok har jeg fått tilbakemeldinger på at de respekterer meg fordi jeg har tid og tar dem på alvor. Dette er kanskje den viktigst tilbakemeldingen jeg kunne fått ettersom de er den beste indikatoren på om jeg lykkes i jobben min. Det er jo for dem jeg er der og for dem jeg former disse månedene og dette året. Jeg kan hvile på tidligere bibliotekarers erfaring og det er noe jeg gjør med største respekt. Imidlertid er det likevel ikke slik at jeg er mine forgjengere og min væremåte og intuisjon er noe jeg aktivt tar med inn i rollen. Som da jeg stod og observerte to unge herrer som satt i sofaen og snakket om at de ikke likte bøker. Jeg satte meg ned blant dem, de la ikke merke til meg før de skvatt og lurte på hvor jeg kom fra. Vi løste opp samtalen med litt småtull og en high five og enden på visa var at begge guttene gikk ut med bøker de hadde tenkt å lese. Slike tilfeller gjør at jeg er hundreprosent sikker på at bibliotekaren er nødvendig i skolene. Våre ungdommer er fantastiske mennesker og jeg er takknemlig for å få lov til å være døråpneren deres dette ene året.

Tradisjonelt har biblioteket vært et rom vi skal være stille i. Et sted man skal respektere og selvfølgelig er det slik. Men på samme måte som bøkene lever hver gang de leses i, skal både latter og prat skal ha en naturlig plass. Dersom ungdommene trer inn med respekt og samtidig ikke må legge den de er ved døren tror jeg det skapes et eierskap til biblioteket. Alle er velkommen nøyaktig slik de er, så kan vi be om noen hensyn- og høflighetsregler ved behov. Imidlertid greier de fleste det og jeg merker meg fornøyd at når vårt bibliotek strippes for hysj og nei, skapes et naturlig ønske om å ikke utfordre dersom jeg ber om ro.

Mine oppgaver begrenses selvsagt ikke til bare til formidling og katalogisering, selv om dette er viktig. I tillegg er man et bindeledd mellom lærere og litteratur. Bibliotekarens kompetanse kan dersom riktig brukt være et rådgivende element til hvordan man ytterligere kan øke leseglede- og ferdigheter i skolene. Derfor mener jeg det tjener skolene at man har biblioteket og bibliotekaren i funksjon. I en skolehverdag hvor alt blir mer og mer basert på pc, kan den enkle formen av en bok åpne kompliserte og viktige verdener som stimulerer områder også essensielle i dannelsen av unge mennesker.

Reklame

Read Full Post »

Søndagstanker og luksusproblemer

Som mange sikkert har forstått har jeg mange bøker. Både gjennom studietida og på egenhånd har det blitt samlet gjennom et helt liv. Jeg må derfor løse et luksusproblem og bestemme hvilke som får være med med på flyttelasset. Resten blir stående hos mine foreldre som heldigvis har stor plass og jeg er glad og takknemlig for å ikke måtte pakke dem ned på et lager. Likevel undres jeg jo over når jeg får plass til å ha all min litteratur rundt meg. Ellers er det en av disse sløve og tedrikkende søndagene og jeg funderer på å tusle en tur i sola. Man er nødt til å nyte godværet når man har det.

I går ved midnatt da jeg gikk til en venn var duftene ekstremt sterke og alt var dempet grønt rundt meg. Folk var ute i hagene sine og flere hadde tent små lykter. Da tenker jeg at det egentlig er vemodig å skulle flytte fra dette vakre stedet i skauen og jeg kjenner sorg over at det ikke finnes jobber lokalt. For jeg skulle veldig gjerne ha blitt her kjenner jeg. Duftene som forsterkes om natta, stemmene som blir lave, myke og filosofiske, i halvmørket er det umulig å vite hvem som snakker i hagen, for hverken du eller dem ønsker å gi seg til kjenne. Blikket mitt som gled fra eika, til gravhaugen og heiene. Det finnes ikke vakrere verden og de første skjærsminene hadde slått ut og det er virkelig et sommertegn. Igjen kjenner jeg at uglegenene i meg våkner og jeg husker andre sommernetter hvor man våket, tuslet tur eller var stille, alene eller sammen med noen. Og tekoppene som ble fylt opp og delt ut og nettene i kunstnermodus og skriveglede. Sommermykheten som følger dette stedet og gleden over å få lov til å være nøyaktig her og drømmen om å fryse øyeblikket.

Virkeligheten er en annen. Jeg skal herfra og selv om jeg er glad for å ha en jobb kjenner jeg at det ville være fint å kunne bosette meg her også. Tilhørigheten er det som er på innsiden og det er en grunn til at jeg har hatt slekt her i flere hundre år. Det ligger noe dypt i oss som elsker skogene, vannet, fjellene og luften. Av og til prøver jeg å gi slipp ved å gjøre slike luksusvalg som å velge ut bøkene som skal få være med, men helst vil jeg utsette all pakking og alle valg. Late som om tiden for å bryte opp aldri kommer, for man skulle aldri måtte flytte mens det fortsatt er sommer.

Read Full Post »

Dører som lukkes og vinduer som åpnes

Det er lørdag og jeg grubler litt over dører som lukkes og vinduer som åpnes. For noen måneder siden var jeg trett av å sende søknad på søknad og lei meg for at jeg ikke skulle tilbake til hovedgaarden denne sommeren. Nå står jeg på flyttefot og skal få jobbe på bibliotek. Det er veldig rart og hyggelig hvordan alt etter en lang tid som søker bare faller på plass. Selvfølgelig er det masse å lære og utfordrende, men samtidig føles det veldig riktig, dannende og interessant.

I dag kommer ei venninne over for elgtaco og hun skal ha med seg tegnesaker, så da får vi mulighet til å være litt kunstnere sammen. Jeg har tenkt å skrive, altså, ikke tegne. Ellers blir det nok noen kopper te også. Trivelig blir det uansett.
Nå får jeg komme meg i sving her. Ønsker alle en finfin lørdag.

Read Full Post »

Om lærdom i sprekker og sår

I sommer hadde jeg en omvisning med en gjest som utmerket seg. Det er mange slike i løpet av en sesong, men denne ble med meg fordi han berørte meg på en ekstra sterk måte. Jeg vet ikke navnet hans, men han dro rundt med hunden sin, stoppet, spiste, sov og reiste videre når det kjentes riktig. Det var noe med denne mannen og reisemåten som gav meg en underlig følelse av forståelse og slektskap. Ettersom vi selvfølgelig har omvisninger uavhengig av antall gjester ble det han og jeg som tuslet runden.

Det finnes mange gode omvisninger, men de beste i mine øyne er de som blir en dialog der begge parter gir og samtidig utfordrer den andre. Min leksjon begynte da jeg forklarte at vi ikke bare har tilbakeført godset slik det var for tohundre år siden, men bevart spor etter epoker og menneskene som har bodd her. Da kan vi vise at dette har vært et levende hjem som er preget av ulike folk. For å illustrere dette trakk jeg spesielt frem en hendelse. I 1961 brant det i huset, og da måtte de slenge ut gjenstander raskt for at de ikke skulle gå tapt. Under opprydningen fant man igjen en krydderoppsats og denne var knust. Den daværende husfruen samlet opp skårene fra hagen, og restaurerte oppsatsen varsomt. Gjesten min fortalte at i Japan er det vanlig at dersom noe ble ødelagt så blir det ikke kastet om det ikke er helt nødvendig. Isteden bøter de på skaden så godt de kan, eller lar merkene være der om det er hensiktsmessig. De tror at det som er ødelagt har en historie, og at denne gjør gjenstanden vakrere enn den var opprinnelig. Det kalles Wabi-sabi.

Det som fikk meg til å mimre om dette i dag var at jeg var med på å pynte juletreet. Normalt gjør vi det lille julaften, men av ulike årsaker var vi nødt til å fremskynde det. På treet henger det hvert år ei julekule. Det er ei gammel kule, og det har gått et lite skår av den en eller annen gang. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men den er likevel vakker sammen med resten av pynten. Det er ingen automatikk at noe brukbart skal skrotes fordi det har gått et skår i det, at et vindu fra 1860 nødvendigvis må ut selv om det trekker litt fra det, eller at vi kaster julekula vår selv om den ikke er hel.

Kanskje er det slik at vi kan være litt redde for det som synes å være ødelagt, at vi ikke alltid vil vedkjenne oss det? Likevel kan vi trekke lærdom av sprekkene og sårene når vi greier å se verdien og skjønnheten bak dem. Det skapes historier hele tiden. De utvikles og utvides, og i blant når to historier krysser hverandre, kan det føre til ny innsikt og forståelse.

Read Full Post »

Refleksjoner etter min «Dark Night of the soul»

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

Fotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

Music expresses that which cannot be put into words and that which cannot remain silent (Victor Hugo)

Read Full Post »

Hum, hum från Humlegården ( Ragnar Borgedahl )

Dette er en av mine favoritter og den trenger ikke mange ord fra meg. Sangen snakker helt klart for seg selv. Det er nerve i teksten, sangeren og melodien.

Read Full Post »

Dette er den arven jeg bærer. Hun lever videre i meg

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »

Livet rusker i oss

Jeg er uenig i deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare deres rett til å hevde dem.
Francois de Voltaire

Av og til følger jeg debatter og dette er noe jeg stadig merker meg. Det virker på som om noen er uenig eller kritisk til et utsagn, må de være uenig med alt den personen sier og står for. Jeg synes dette er veldig merkelig. Ingen har rett eller feil i alt. Det vil alltid være nyanser og jeg finner stadig at jeg kan være uenig med noen i visse temaer. Betyr det at jeg nødvendigvis misliker alt denne personen sier eller står for? Nei, absolutt ikke. Det må være rom for å ytre seg kritisk i konteksten eller mene noe annet, uten å fremstå som en som slakter hele dette mennesket.

Mine meninger er ikke stillestående. De er organiske og endrer seg ettersom ulike faktorer påvirker dem. Livet utdanner meg hele tiden ved at små biter faller på plass og jeg dermed blir sterkere og mer reflektert rundt hvorfor jeg mener noe. Da faller også argumentene på plass. I blant hører jeg kritikk av mennesker som forandrer mening. Jeg synes det er flott at folk kan tenke seg om og stadig utfordre det de og andre står for. Det viser jo bare refleksjon og at de er i bevegelse isteden for å stivne fast. Å leve er også å gi avkall fordi man forandrer seg hele tiden.

Jeg har lenge hatt kronisk dårlig samvittighetsnag for ting jeg ikke har fått til eller har vært nødt til å gå tilbake på. Men i dag fikk jeg en mektig påminnelse om at det er sånn det er for alle sammen. Vi kjenner ikke morgendagen og vi vet ikke hva den vil lære oss om oss selv og situasjonen vår.Det er livet som rusker oss og vi kan velge om vi vil stoppe opp,snu eller følge med.

Å gjøre uenighet til noe personlig er absolutt ikke heldig. Man er nødt til å kunne debattere og uttrykke at en ikke nødvendigvis følger alle blindt uten at det blir personlig. Samtidig skal det også være rom for å være enig i en ting, men uenig i noe annet. Jeg tror det mest skremmende og døde er å bli en gjeng med nikkedukker som er enige i absolutt alt. Vi er individer, la oss akseptere, lære av og sette pris på hverandre for det. Ikke minst respektere retten til å ha en annen mening ( forandre den eller bli stående i den) og kjempe for dette til det blir en selvfølge.

Read Full Post »

USA har skrevet historie igjen

Vi skriver syvende november og jeg greide ikke å legge meg i går. Selv om jeg har masse å skrive i dag og skulle tidlig opp. Valg i USA gjør noe med meg og i går stod mange ting på spill. Nå var det noe i meg som var ganske sikker på utfallet. Særlig det at gjenvalg stort sett hender for en president og ettersom natten gikk mot dag ble jeg tryggere og hoppet tilslutt til sengs. Likevel våknet jeg ganske tidlig i dag og leser trett og fortumlet at det gikk bra. Gratulerer Obama. Du har vært bra for USA og det skal du fortsette å være i fire år til. Jeg gleder meg til å se hva du får til og jeg håper og tror at ting blir sunnere og at ryddearbeidet ditt etter Bush går lett og problemfritt. Du har begynt og fire år til vil nok hjelpe godt på. Mitt hjerte for landet ditt banker håpefullt i dag for å kaste meg på en klisje. Jeg snakket også med familiemedlemmer i går og det er var fint å se at flere der borte støttet og håpet på deg.

Når USA har valg kan de ulike statene stemme over ulike emner og dette har så klart også hendt i år. Hele tre stater har nå sagt ja til homofilt ekteskap. Noe jeg synes det er fantastisk. At mennesker skal være dommere over retten til kjærlighet er noe jeg aldri har forstått eller akseptert. Dette er nybrott i USA og vi får håpe at alle stater følger. Hurra for kjærligheten og det å være den man er, den man er skapt til å være. Ikke minst får en åpen homofil plass i senatet. Det er første gangen og viktig og stort. Lykke til, Tammy Baldwin! Jeg gleder meg til å følge deg. Det sitter nå 19 kvinner i senatet og jeg håper dette er enda et riktig sted mot retten til å gifte seg med den man vil over hele USA. Jeg håper også dette vil øke fokus på retten til å bestemme over egen kropp, ikke at en lov skal regulere det.

USA har altså igjen skrevet historie i natt og jeg er lykkelig på landets vegne. Takk Obama, for ditt mot, din vilje og fordi du gir fire nye år til å gjøre USA et bedre sted. Verden har fått en trygg leder tilbake.

 

Read Full Post »