Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Morellfilosofi’ Category

En av de første lunsjene på en av skolene mine ble jeg møtt med en dyster spådom om at skolebibliotekets dager var talte. Det dreide seg om de vanlige argumentene rundt den utdaterte papirboka og at lærerne egentlig ikke benyttet seg av biblioteket i like stor grad lenger. Jeg tror alle vi som arbeider og har utdannelse innenfor litteratur har hørt det og kommer til å høre det i fremtiden. Den ungdomsskolen jeg gikk på skal bygges om og sist jeg fikk en oppdatering var det ikke planlagt noe skolebibliotek i nybygget. Andre varianter er at lærerne selv kan veilede og ha jobben som skolebibliotekar og som et resultat er det mange steder hvor stillingene skrumper inn eller rett og slett fylles opp med andre oppgaver. Hvor heldig dette er skal jeg ikke ta stilling til, men jeg skal blogge litt om mine erfaringer som fersk skolebibliotekar.

Bibliotekene jeg administrerer er plassert i første etasje og i motsetning til de fleste ansatte har jeg kontoret mitt der elevene faktisk befinner seg. Fordelen er at jeg får muligheten til et unikt overblikk over samspillet menneskene i mellom. I tillegg tilhører jeg den gruppen bibliotekarer som trives som formidler og sjansen er derfor stor for at du finner meg på gulvet dersom jeg har tid og det er folk i biblioteket. Det er jo i den direkte kommunikasjonen vi oppnår kontakt og det er slik jeg oppfatter det helt nødvendig dersom vi skal føre riktig leser til riktig litteratur. All erfaring tilsier at det vil være en bok for enhver leser og ingen utfordring er for liten eller stor. Men for at bibliotekaren skal kunne veilede er hun som nevnt nødt til å få ta seg tid til å kommunisere aktivt med de potensielle leserne.

Det er også viktig å kunne lytte og snakke med ungdommene der de er og være interessert. Interessant nok har jeg fått tilbakemeldinger på at de respekterer meg fordi jeg har tid og tar dem på alvor. Dette er kanskje den viktigst tilbakemeldingen jeg kunne fått ettersom de er den beste indikatoren på om jeg lykkes i jobben min. Det er jo for dem jeg er der og for dem jeg former disse månedene og dette året. Jeg kan hvile på tidligere bibliotekarers erfaring og det er noe jeg gjør med største respekt. Imidlertid er det likevel ikke slik at jeg er mine forgjengere og min væremåte og intuisjon er noe jeg aktivt tar med inn i rollen. Som da jeg stod og observerte to unge herrer som satt i sofaen og snakket om at de ikke likte bøker. Jeg satte meg ned blant dem, de la ikke merke til meg før de skvatt og lurte på hvor jeg kom fra. Vi løste opp samtalen med litt småtull og en high five og enden på visa var at begge guttene gikk ut med bøker de hadde tenkt å lese. Slike tilfeller gjør at jeg er hundreprosent sikker på at bibliotekaren er nødvendig i skolene. Våre ungdommer er fantastiske mennesker og jeg er takknemlig for å få lov til å være døråpneren deres dette ene året.

Tradisjonelt har biblioteket vært et rom vi skal være stille i. Et sted man skal respektere og selvfølgelig er det slik. Men på samme måte som bøkene lever hver gang de leses i, skal både latter og prat skal ha en naturlig plass. Dersom ungdommene trer inn med respekt og samtidig ikke må legge den de er ved døren tror jeg det skapes et eierskap til biblioteket. Alle er velkommen nøyaktig slik de er, så kan vi be om noen hensyn- og høflighetsregler ved behov. Imidlertid greier de fleste det og jeg merker meg fornøyd at når vårt bibliotek strippes for hysj og nei, skapes et naturlig ønske om å ikke utfordre dersom jeg ber om ro.

Mine oppgaver begrenses selvsagt ikke til bare til formidling og katalogisering, selv om dette er viktig. I tillegg er man et bindeledd mellom lærere og litteratur. Bibliotekarens kompetanse kan dersom riktig brukt være et rådgivende element til hvordan man ytterligere kan øke leseglede- og ferdigheter i skolene. Derfor mener jeg det tjener skolene at man har biblioteket og bibliotekaren i funksjon. I en skolehverdag hvor alt blir mer og mer basert på pc, kan den enkle formen av en bok åpne kompliserte og viktige verdener som stimulerer områder også essensielle i dannelsen av unge mennesker.

Reklamer

Read Full Post »

Som mange sikkert har forstått har jeg mange bøker. Både gjennom studietida og på egenhånd har det blitt samlet gjennom et helt liv. Jeg må derfor løse et luksusproblem og bestemme hvilke som får være med med på flyttelasset. Resten blir stående hos mine foreldre som heldigvis har stor plass og jeg er glad og takknemlig for å ikke måtte pakke dem ned på et lager. Likevel undres jeg jo over når jeg får plass til å ha all min litteratur rundt meg. Ellers er det en av disse sløve og tedrikkende søndagene og jeg funderer på å tusle en tur i sola. Man er nødt til å nyte godværet når man har det.

I går ved midnatt da jeg gikk til en venn var duftene ekstremt sterke og alt var dempet grønt rundt meg. Folk var ute i hagene sine og flere hadde tent små lykter. Da tenker jeg at det egentlig er vemodig å skulle flytte fra dette vakre stedet i skauen og jeg kjenner sorg over at det ikke finnes jobber lokalt. For jeg skulle veldig gjerne ha blitt her kjenner jeg. Duftene som forsterkes om natta, stemmene som blir lave, myke og filosofiske, i halvmørket er det umulig å vite hvem som snakker i hagen, for hverken du eller dem ønsker å gi seg til kjenne. Blikket mitt som gled fra eika, til gravhaugen og heiene. Det finnes ikke vakrere verden og de første skjærsminene hadde slått ut og det er virkelig et sommertegn. Igjen kjenner jeg at uglegenene i meg våkner og jeg husker andre sommernetter hvor man våket, tuslet tur eller var stille, alene eller sammen med noen. Og tekoppene som ble fylt opp og delt ut og nettene i kunstnermodus og skriveglede. Sommermykheten som følger dette stedet og gleden over å få lov til å være nøyaktig her og drømmen om å fryse øyeblikket.

Virkeligheten er en annen. Jeg skal herfra og selv om jeg er glad for å ha en jobb kjenner jeg at det ville være fint å kunne bosette meg her også. Tilhørigheten er det som er på innsiden og det er en grunn til at jeg har hatt slekt her i flere hundre år. Det ligger noe dypt i oss som elsker skogene, vannet, fjellene og luften. Av og til prøver jeg å gi slipp ved å gjøre slike luksusvalg som å velge ut bøkene som skal få være med, men helst vil jeg utsette all pakking og alle valg. Late som om tiden for å bryte opp aldri kommer, for man skulle aldri måtte flytte mens det fortsatt er sommer.

Read Full Post »

Det er lørdag og jeg grubler litt over dører som lukkes og vinduer som åpnes. For noen måneder siden var jeg trett av å sende søknad på søknad og lei meg for at jeg ikke skulle tilbake til hovedgaarden denne sommeren. Nå står jeg på flyttefot og skal få jobbe på bibliotek. Det er veldig rart og hyggelig hvordan alt etter en lang tid som søker bare faller på plass. Selvfølgelig er det masse å lære og utfordrende, men samtidig føles det veldig riktig, dannende og interessant.

I dag kommer ei venninne over for elgtaco og hun skal ha med seg tegnesaker, så da får vi mulighet til å være litt kunstnere sammen. Jeg har tenkt å skrive, altså, ikke tegne. Ellers blir det nok noen kopper te også. Trivelig blir det uansett.
Nå får jeg komme meg i sving her. Ønsker alle en finfin lørdag.

Read Full Post »

I sommer hadde jeg en omvisning med en gjest som utmerket seg. Det er mange slike i løpet av en sesong, men denne ble med meg fordi han berørte meg på en ekstra sterk måte. Jeg vet ikke navnet hans, men han dro rundt med hunden sin, stoppet, spiste, sov og reiste videre når det kjentes riktig. Det var noe med denne mannen og reisemåten som gav meg en underlig følelse av forståelse og slektskap. Ettersom vi selvfølgelig har omvisninger uavhengig av antall gjester ble det han og jeg som tuslet runden.

Det finnes mange gode omvisninger, men de beste i mine øyne er de som blir en dialog der begge parter gir og samtidig utfordrer den andre. Min leksjon begynte da jeg forklarte at vi ikke bare har tilbakeført godset slik det var for tohundre år siden, men bevart spor etter epoker og menneskene som har bodd her. Da kan vi vise at dette har vært et levende hjem som er preget av ulike folk. For å illustrere dette trakk jeg spesielt frem en hendelse. I 1961 brant det i huset, og da måtte de slenge ut gjenstander raskt for at de ikke skulle gå tapt. Under opprydningen fant man igjen en krydderoppsats og denne var knust. Den daværende husfruen samlet opp skårene fra hagen, og restaurerte oppsatsen varsomt. Gjesten min fortalte at i Japan er det vanlig at dersom noe ble ødelagt så blir det ikke kastet om det ikke er helt nødvendig. Isteden bøter de på skaden så godt de kan, eller lar merkene være der om det er hensiktsmessig. De tror at det som er ødelagt har en historie, og at denne gjør gjenstanden vakrere enn den var opprinnelig. Det kalles Wabi-sabi.

Det som fikk meg til å mimre om dette i dag var at jeg var med på å pynte juletreet. Normalt gjør vi det lille julaften, men av ulike årsaker var vi nødt til å fremskynde det. På treet henger det hvert år ei julekule. Det er ei gammel kule, og det har gått et lite skår av den en eller annen gang. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men den er likevel vakker sammen med resten av pynten. Det er ingen automatikk at noe brukbart skal skrotes fordi det har gått et skår i det, at et vindu fra 1860 nødvendigvis må ut selv om det trekker litt fra det, eller at vi kaster julekula vår selv om den ikke er hel.

Kanskje er det slik at vi kan være litt redde for det som synes å være ødelagt, at vi ikke alltid vil vedkjenne oss det? Likevel kan vi trekke lærdom av sprekkene og sårene når vi greier å se verdien og skjønnheten bak dem. Det skapes historier hele tiden. De utvikles og utvides, og i blant når to historier krysser hverandre, kan det føre til ny innsikt og forståelse.

Read Full Post »

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

grotteneFotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

Read Full Post »

Dette er en av mine favoritter og den trenger ikke mange ord fra meg. Sangen snakker helt klart for seg selv. Det er nerve i teksten, sangeren og melodien.

Read Full Post »

Older Posts »