Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Morellfilosofi’ Category

Jeg liker loppemarked og å handle brukt. Det er solidarisk å kunne nytte deg av ting folk ikke lenger ønsker å beholde. Jeg blir glad av å finne skatter som har en historie, personlighet og sjel. Det er noe med den følelsen av at gjenstandene har levd et liv før deg og nå skal det videreføres i den tiden du skal forvalte dem også.

Ganske mange av bøkene mine har kommet til meg på den måten og i blant kan det nesten oppleves som om det er blåst liv i dem. I motsetning til helt ferske romaner som så klart er herlige, liker jeg å forestille meg at disse som har tilhørt noen har fått et drag av den energien og følelsen de forrige eiere har tilført dem. Et pust fra den erfaringen fra den første gangen de ble åpnet, muligens fikk et navntrekk, fra et eseløre, ble lest og reflektert over ( noen flere ganger) og en lett berøring fra en hånd som har hvilt på dem. Noen av dem har kanskje blitt funnet for tunge, ulesbare, ikke gode og lignende. Det betyr ikke nødvendigvis at de er dårlige siden en leseopplevelse alltid er subjektiv og det kan lett gi en annen erfaring hos ny eier. Mens de i blant har blitt elsket og lest sånn at det virkelig sees, men må vike av ulike grunner som flytting, plass og lignende. Uansett grunn er det supert at de får et nytt liv.

Jeg blir alltid litt overveldet når jeg kommer til et bokbord og skal lete etter skatter. Svært ofte får noen slå følge hjem. Andre ganger merker jeg at den kritiske leseren tar plass og erkjenner at her er det ikke noe for meg. Og i blant må realisten få rom, du har ikke plass. Da er jeg flink til å argumentere tilbake « men hva om jeg bare flytter noe unna eller har to lag i bokhylla.» Er boken fristende nok er det hjertet som vinner i sånne diskusjoner. Det er også en liten en som sitter på skulderen og sier sånn passe halvhøyt : « har ikke du plass har jo alltids foreldra dine bibliotek» Det er altså flere krefter som arbeider mot hverandre de gangene det kommer til bøker. Det hender også at jeg fornemmer at denne boka ikke er for meg men skal være med. Da kan det komme en gjest som bare finner boken ( eller er det boka som rope på gjesten) og de finner hverandre og forlater hybelen min. På denne måten har bok og leser funnet hverandre og samtidig blir det litt ekstra hylleplass her. Det er en fin tanke synes jeg!

Jeg kjøper ikke bare bøker brukt. På den ene jobben min i sommer fant jeg virkelig drømmeveska. Den er i lær, stor og noen vil kalle den tungrodd. Jeg synes rett og slett den er perfekt og det er pennerom på forsida. Den fungerer supert som skoleveske og ikke minst skriveveske. Pennerommet på forsida var det som fikk meg til å skjønne at den var laget for meg. Et pennerom?! Nå får den stort sett være en følgesvenn der jeg drar.

Jeg hadde nok tekanner. Å bli den sprø dama på Norge rundt med bøkene og tekannene var absolutt ikke i mine tanker. Men da jeg kom inn i bruktbutikken her i byen og så denne store kanna var jeg solgt. Den er en denby ( never drip) tekane og den fungerer faktisk. Når en skjenker te med denne så blir den siste dråpen bare hengende i tuten. Veldig morsomt og egentlig praktisk. Men nå holder det for en stund. Jeg tror jeg skal gi vekk noen kanner nå!

Altså, er å kjøpe brukt veien til å utvide sitt repertoar av skatter. Jeg vil ønske eventuelle lesere lykke til med det som er igjen av loppemarkedsesongen. Kanskje vi sees? Og uansett kan en jo handle i brukthandlere også!

Read Full Post »

Har tusla i snøen. Lekende unger, røde kinn og skumringstime med skikkelig blåhimmel. Det var rett og slett skjønt. Da jeg kom inn ble det søndagsknask med vintersaga ( fantastisk te som jeg har litt igjen av) og gravenstein, samt skrivemodus.

Image

Read Full Post »

Min bestefar som for øvrig var en dyktig historieforteller og formidler hadde alltid sin grønne utgave av Snorre liggende ved godstolen. Jeg husker hvor morsomt det var å sitte i timesvis å lytte til sagn, historier og eventyr. Ikke minst hadde han svært gode refleksjonsrekker og mange av dem medførte trygghet når man hadde mange spørsmål. Han var belest og ønsket å fortsette studier, men siden oldefar døde tidlig var han nødt til å avbryte dem. Mormoren min hadde en trillebår. Den gikk hun til biblioteket med og ifølge mamma leste hun alt hun kom over. I tillegg skal hun og søsknene ha skrevet noe og det skal finnes litt materiale igjen fra deres utfoldelser. Altså er det trygt å konkludere med at jeg kommer fra en familie hvor kjærligheten til bøker og skriving ligger i oss.

Det har blitt ekstra aktuelt å gruble over da jeg de siste ukene har fått kontakt med flere slektninger. Jeg har vært klar over at noen av dem har bodd på Hamar. Men vi har ikke hatt noen personlig kontakt. Ikke før nå og det var faktisk min nettdagbok som satte oss i forbindelse med hverandre. En av som dem som er forøvrig er bibliotekar fant den på nettet og gjenkjente historiene nesten før han ante hvem skriveren bak var. Tenk at internett kan medføre flotte ting som dette. Det er morsomt å utveksle kunnskap, minner og historie. Den litterære gleden lever videre i familien. To av bestemors søsken fikk barn som valgte å bli bibliotekarer. Jeg studerer litteraturvitenskap. Ellers er mange av medlemmene leseglade generelt! Jeg ser frem til å bli bedre kjent med slektninger og finne ut hva mer vi kan ha til felles. Ikke minst har jeg fått bekreftet at uglegenene også er et fellestrekk hos dem som kan føre sine røtter tilbake til en liten husmannsplass i Telemark!

Read Full Post »

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Read Full Post »

Etter å ha lest hermeneutikk fra åtte til to i dag var jeg veldig demotivert. Jeg hadde lyst til å skrive noe annet enn pensumrelaterte notater og tok derfor bussen til byen. Valget denne lørdagen falt på Fairytale Cupcakes. Jeg fikk deilig lunsj, fantastisk cupkake med gulrot og sitronlemonade . De ansatte er hyggelige. Fordi det er et lite sted, derfor er det fullstendig mulig å fokusere godt på skrivingen. Å skrive på kafe er veldig inspirerende for samleren i meg. Små biter av setninger, relasjoner folk i mellom og små ting som skjer utenfor virker som triggere.Ikke minst et kjærkomment avbrekk fra studiene.

Det er merkelig hvor lykkelig skriving gjør meg. Jeg føler meg som et mer harmonisk og helere menneske. Jeg tror eksamenslesningen i morgen blir enda mer motivert, siden jeg gir meg selv lov til å pleie det skrivende * jeget*.

Det blir en tidlig kveld. Nå skal jeg drikke en kanne plommete før jeg legger meg. I morgen skal jeg titte over råmateriale. Det er absolutt ikke sikkert jeg kan bruke noe fra dagens økt, som jeg omhyggelig har notert ned i den fine moleskineboka mi. Men at jeg har produsert, medfører dannelse og vekst innenfor skrivekurven. Jeg har tenkt å skrive romaner. Det er jeg også villig til å arbeide hardt for.

Read Full Post »

Flere av mine venner er nøye på dette. Det er noen bud og de skal overholdes : Julegodter skal spares til desember. Først da er det lov å begynne på kaker, marsipan og julebrus.

Jeg har fått noen skeptiske blikk de gangene jeg har fortalt at jeg slettes ikke har noe i mot å ete marsipan før 1 desember. Jeg synes fersk marsipan er godt og det er fint å kose seg med marsipan, klementin og julebrus når trøndervinteren senker seg. Jeg har heller ikke vært vant til hjemmefra at marsipan har blitt begrenset til jul eller påske!

Det er noe jeg synes er hyggelig. Det ødelegger slettes ikke julen for meg. Isteden gir det litt ekstra kos og forventning. Å fordele stemningen utover et litt større tidsaspekt fungerer. Det minsker ikke julestemning, men øker min forventning overfor den skjønne juletida som skal komme.

Jeg unner meg disse gledene med god samvittighet!

Read Full Post »

Etter jul skal jeg skrive masteravhandlingen min. Jeg trodde veldig lenge jeg skulle skrive om fantastisk barnelitteratur. Det er noe som betyr en del for meg for meg og som jeg kan relativt mye om. Og jeg mener oppriktig at det fortjener en plass i det akademiske landskapet. Å skrive en master om det er viktig og føltes riktig.

Det har vært det jeg har tenkt og på mange måter har slått meg til ro med, det jeg ikke ville fokusere på var det som lå innerst i bakhodet. Å skrive en masteroppgave om barnelitteratur er sikkerhetsnettet. Det som gjør at jeg slipper å kaste meg utenfor. Jeg har det trygt, samtidig som jeg jo vet det blir utfordrende. For barnebøker er fantastiske, deilige, komplekse og lagvise. Og jeg elsker dem fortsatt oppriktig og er den første til å forsvare deres glede, viktighet og verdi!

Min mor gav meg en gang en roman. Hun fortalte meg at hennes mor (min mormor) hadde rådet henne til å lese denne forfatteren. Begge mine formødre hadde blitt berørt av denne henne og mamma syntes det var på tide at jeg også leste den. Boka havnet på min lange leseliste.

Jeg tok masterfordypning i fantastiske trekk i nordisk litteratur fra romantikken til i dag. På pensumlisten stod Hollases krønike av Ragnhild Jølsen. Og det var jo en roman jeg kjente. Jeg leste den og ble fanget av hvor klare bildene var, de ulike skjebnene og hvordan boken tok opp i seg eventyrelementer. Og ikke minst kvinneskildringene hos Jølsen.

Å skrive om henne var likevel ikke aktuelt! Hun har aldri vært særlig behandlet innenfor litteraturvitenskapen og jeg fortalte meg selv at hun hadde vært vesentlig ville hun ha blitt grepet mer tak i. ( Selv om det er gjort noe på henne altså!)

Jeg skjøv henne langt inn i en skuff og begynte å fokusere på hvordan barn bygger opp en fantasiverden som mestring av krise og vanskelige forhold tematisert innenfor fantastisk barnelitteratur. I sommer bestemte jeg meg for å finne to romaner som jeg kunne analysere komparativt og landet ganske løst på Mio min mio av Astrid Lindgren og  Agnes Cecilia av Maria Gripe.

Men Jølsen hadde absolutt ikke planer om å ligge rolig i en skuff. Som den fantastiske og sammensatte kvinnen hun var krabbet hun rett og slett ut igjen. Hun skrev sånn at hennes samtidige trodde hun var en mann. På tur i Roma skal hun en natt ha klatret  opp i trevifontenen og satte seg på hodet til selveste neptunstatuen. Og hun holdt på å skisse sin selvbiografi da hun døde av sovepiller. Siden hun aldri ble obdusert vet en ikke om det var for egen hånd eller ikke.

Hennes samtidige Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder er de vi tradisjonelt har sett på som viktige og nyskapende i samme periode. Hun har stått i deres skygge når det kommer til vårt fag.

Men det betyr ikke at det behøver å fortsette sånn. Jeg har lyst til å finne ut om ikke hun også bør få sin plass språklig og litterært side om side med disse mennene.

Og om det ikke går da? Om jeg ikke er flink nok? Hva om jeg har valgt dumt? En får jo bare skrive master en gang.

Jeg går  inn i umerket landskap. Og vet du hva? Jeg er spent og jeg gleder meg. Selvsagt er jeg redd, men det er en frydblandet skrekk. Jeg tar sikkerhetsnettet mitt, krøller det sammen og gir det plassen som Jølsen ikke ønsket å benytte seg av.

Jeg aner ikke hvilke bøker eller tema jeg ender på enda. Men det faller på plass mens jeg leser, tenker og ikke minst drøfter meg gjennom hennes forfatterskap.

Og jeg skal ferdes gjennom denne masteren sammen med henne! Jeg håper vi blir fine venner og at jeg knekker masterkoden tilslutt.

Read Full Post »

Noen ganger får man en utfordring. Det er noe som bringer en ut av den behaglige passive sfære og utfordrer en til å ta enda et steg inn i det som fremstår fremmed og skummelt. Jeg har skrevet dette innlegget tusen ganger i tankene. Men å poste det er like skummelt som det er å bearbeide speilingen som jeg opplevde gjennom sitater under. For den som ikke orker selvgransking føl deg fri til å hoppe ”bukk” over innlegget.

Jeg begynte denne reisen i fjor vår og lignende innlegg finnes under morellfilosofi. Jeg regner dette som et steg videre og jeg må nødvendigvis gjenta meg selv her fra tidligere poster. Men det er nødt til å skrives for jeg ble påminnet om reisen jeg tar. Samtidig har jeg ikke tatt like store steg som jeg ønsker meg fra det lignende innlegget for et år siden. Derfor er veldig mye av problemstillingen fortsatt aktuell. Selv om jeg arbeider med meg selv hver dag!

Noen sa noe til meg for noen uker siden. Og etterpå har jeg grubla på det hver eneste dag. Ikke bare fordi det talte til meg men fordi det også understreker kjernen i mine egne ” tankemurer. ”

Jeg gjengir sitatet i sin helhet:

”Språk er organisk, en bok som betyr noe er nesten levende i seg selv, ikke strømlinjeformet og vellykket slik Flink strever etter å være, men møkkete, rå, brutal, varm, kaotisk, ekstatisk, eksaltert, lattermild, rasende, redd, kjærlig, nær, vennlig, falsk, tilgjort – kort sagt alt det et menneske er og som gjør et menneske levende. En bok kan være flink og forglemmelig, atal og umulig å få ut av hodet, drepende kjedelig men like forbannet godt skrevet, kan si noe om det som er allment eller det som er unikt, oppblåst og berømt eller liten, dyrebar og oversett. For å kunne skrive noe som er ekte må forfatteren sende Flink på hodet or rævva ut av hodet og huset, og tørre å kaste seg ut på glatta. Det er kjempeskummelt men det er ingen vei utenom.

Den eneste som kan gi deg lov til å skrive egne bøker er deg selv, og jeg synes du skal gi deg selv lov til det når det er noe du brenner så sterkt for. ”

Jeg har vært “ flink” lenge. Flink til å ta vare på andre og samtidig flink til å holde meg selv nede. Det ene utelukker ikke det andre. Det er trygt å fortelle seg selv at man ikke har det som skal til. For når man ikke har det så slipper man å virkelig prøve så hardt. Ikke til å være flink, for jeg har virkelig jobbet meg i hjel til tider med å være en flink pike. Dyktig på å ta vare på folk rundt meg, selv når det har gått på bekostning av meg og dyktig på å presse meg ekstra faglig selv når alle kreftene er borte. Selvfølgelig gikk det aldri bra. Jeg var stressa, lei meg og huska ingenting av det jeg skulle på eksamen. Og hadde ingen tillit til at de tingene jeg hadde lært meg var gode argumenter eller gjennomjobba poeng. Og selvsagt endte det i at jeg ble syk og istedenfor å lytte til kroppen pressa meg enda hardere neste gang. Og hvert nederlag bekreftet hvor ekstremt lita jeg var og at jeg aldri ville mestre det. Og jeg la også min egen labre selvfølelse i andre. ( Når de finner ut hvor håpløs jeg er / Når de forstår alt jeg ikke får til…  )

Og jeg var god på å holde meg selv nede. Du får ikke til skrivingen. Du kommer aldri til å produsere noe godt eller leseverdig. Uansett hvor mye du skriver og hvor viktig det er for deg. Du kaster bort tiden din på drømmer og på en aktivitet som ikke vil føre deg noe sted. Du vil noe du ikke kan få til… Det er best om du slenger vekk ambisjonene. Skrive du. Har du lest tekstene dine med kritisk blikk, eller? Har du sett deg selv innenfor utdanningen din? Altså, alt du ikke kan eller får til.

Av og til i små drypp skjedde det likevel ting som gjorde at jeg følte anerkjennelse. De gangene noen ønsket å bruke tekstene mine, trykke dem. Men den lille stemmen dukket opp i bakgrunnen og gjorde opplevelsen blandet. “ De trykker deg bare fordi de synes synd på deg. De kommer snart til å gjennomskue hvor håpløs du egentlig er” Men ting som for eksempel den gode tilbakemeldingen fra Kraftverk gjorde stadig at den vesende stemmen inni meg ble litt mer svekket for hver gang jeg opplevde at noen jobbet med tekstene mine. Og hver gang jeg fikk en konstruktiv tilbakemelding på min personlighet ble den negative følelsen også svekket. For jeg merket at det var sagt med ømhet og oppriktighet av mennesker som var glad i både de gode og svake sidene mine. Og når folk så søla så bråsnudde de ikke. Jeg ble stadig tryggere og sikrere. Og av og til når jeg har følt at jeg har gode poeng og refleksjoner innenfor faget mitt og tort å stole på dem ser jeg jo at jeg mestrer og kan.

Det handler om å vise at man er uflink. At man kaster seg ut i gjørma uten å holde seg for. At man skiller egenverdi fra prestasjoner. Og at man har tillit til at de som er rundt en gjør det samme.

Og det er dette jeg har forstått ( på gode dager) siden i posten i fjor vinter:

Min egenverdi er i meg selv. Ikke i det jeg presterer. Det er rom for å falle, snuble. Ja til og med bli skitten  og det er lov å vise hele spekteret. Å ta bolig i meg selv er å ikke slippe taket men krype helt inn i meg selv. Men det er også å la andre krype helt inn i meg . Det er å ikke skamme seg over de svake sidene og det er å ikke undertrykke de sterke. Det er lov å akseptere at selv om noen signaliserer de ikke ønsker deg eller ikke vil ha kontakt med deg. Så betyr ikke det at noe er galt. Men at det handler om kjemi og at denne varierer.

For jeg er flink, ikke flinkest, men det er ikke noe mål i seg selv. Samtidig er jeg absolutt ikke flink. Og det er også siden av meg. Og det skumle er at når jeg anerkjenner disse tingene i meg selv må jeg prøve hardere og det skremmer meg. Jeg er venn, skriver, litteraturstudent, rytter, familie og menneske. Samt mye mer enn dette. Jeg er meg. Alt jeg er,  delene og lagene som balanserer seg mellom flink / ikke flink og begge sidene smelter sammen som like viktig. Og en dag kommer jeg til å bli livsledsager. Det er også en fantastisk tanke som har blitt mer realistisk.

Jeg må gi meg selv lov til å være. Lov til å finne tilbake til et sted jeg var men som jeg har rotet meg litt bort fra på veien. Jeg vil ikke si at det var tapt. Jeg bare glemte det en stund. Fordi jeg var redd for at ved å omfavne det ville jeg skyve mennesker bort og samtidig skyve meg selv bort.

Men det handler som jeg ble fortalt om å gi meg selv lov. Og for å parafrasere : den eneste som kan gi meg selv lov er meg. Og jeg bestemmer meg steg for steg å gjøre det. Og ved å gjøre det tar jeg forbaska kontroll over nye deler av livet mitt.

Og anerkjenner at jeg gir meg selv lov til å leve. Det gjør vondt, det varmer, det er glede, smil og tårer. Det er seine kvelder, snøstormer, fall på is og mild skygge. Men det er en del av pakka og i sin helhet er det min pakke. Jeg elsker den. Og jeg må ønske den. Jeg må ville hele meg. Jeg må ønske andre.

Og jeg skal gi meg selv lov til å ta del i det hele, være hele mennesket. Uflink, skitten og busete blandet med flink, tilstedeværende og rein.

Jeg er alt sammen. Jeg aksepterer hele pakka og omfavner den. Og det gjør mine også de som er rundt meg. Og jeg vet at jeg er ressurssterk, humoristisk, reflektert, tankefull, grublende, løsningsorientert, en god samtalepartner og venn. Samtidig rotete, usikker, lett å bringe ut av fatning, masete, surrekopp, distré, småredd og litt for pågående var på folk rundt meg.

Så hva skal jeg gjøre i 2011? :

Jeg skal bli enda bedre kjent med et fantastisk, uflinkt vesen og jeg skal jobbe for å utvikle hennes fulle potensial videre ved å gi henne selv lov og fortelle henne at også den uflinke siden hennes er bra! At hun er bra! Og det vet hun mer og mer for hver dag fordi hun det siste året har fortalt seg selv det! Og skal fortsette til hun VET det er sant.

Read Full Post »

Augustnatta

Når vi møtes
skriver
vi historier

blekket, usynlig
men
ikke ordene

du hvisker
at kornmo er lyn

så langt
borte at vi ikke hører smellene

Du løfter meg
gir mot til å vandre langs fjellene

– til vi begge blir lynglimt i horisonten.

Read Full Post »

Blikket ditt er fast
løfter og senker oss
som åreblader

jeg er rasende
fordi du sier
at å synke også
er en bevegelse

i armene dine
tvinges jeg nærmere
det vannspeilet
jeg har dekket til

Og når du glitrer på fjellvannet
samles det opp tusen biter av meg

de stiger fra dypet og fordamper til sin helt egen form

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »