Nordlys, drømmeslange og plagiatkontroll

Det er interessant å merke seg at bloggen min muligens har gitt utslag på plagiatkontroll. Her om dagen var det en link i kontrollpanelet som pekte til Its learning:

hfk.itslearning.com/essay/PlagiarismReport.aspx…

Det ble forklart meg at plagiatkontrollen søker gjennom slikt som ligger på nett, og dersom noe er direkte lånt, så kommer et opp slik at man kan verifisere funnet. Nå er tydeligvis slik at dette er veldig normalt, men jeg blir selvfølgelig nysgjerrig. Selv om jeg skjønner at jeg aldri får vite hva som har kommet herfra, og det kan jo være noe så enkelt som at et forfattersitat ikke har blitt kreditert.

Jobbsøknader formuleres og jeg gleder meg til påsken. Ellers hender det ikke så mye spennende. Jeg prøver å skrive så mye jeg kan, og tenker på om jeg egentlig skriver på det riktige utkastet. Bøker blir selvfølgelig lest som vanlig, og nå skal jeg snart begynne på Dreamsnake av Vonda N. McIntyre. Ei venninne kjøpte den i New York, og forelsket seg helt i boka. Jeg har jo lange leselister i utgangspunktet, men jeg lånte den av henne i januar, og nå har endelig tiden kommet til å vie litt oppmerksomhet til «drømmeslangen.» Selv vet jeg ingenting om den, bortsett fra at det er en science fiction -roman fra 1978. Blir spennende å finne ut om den faller i smak hos meg også.

Ellers er mars lunefull og veksler mellom varme og kulde slik den pleier. Jeg drikker masse te om dagen, og fikk den gode nyheten om at nå er endelig påsketeen kommet i hyllene. Heldigvis handler verdens beste Maria for meg, og jeg får den derfor til påske. Påskete er mye bedre og ofte mer spennende enn julete, og her i huset drikkes den fra Black Cat. Det er en Ceylon som er krydret og søt samtidig, og krydderblandingen er «hemmelig.» Illustrasjonsbildet er fra en bokfrokost påsken 2013. (Bildet er klikkbart.)

I går hadde vi nordlys, noe som ikke er hverdagskost her ute i skogen. Det var et flott skue, og jeg føler meg priviligert som fikk det med meg. Det slår meg nå at det ikke er altfor ofte jeg skriver slike hverdagsinnlegg. Kanskje burde jeg bli flinkere til det?

Reklame

Read Full Post »

Tekstbrokker, musikk og puslespill

De som kjenner meg vet hører jeg på mye og variert musikk. Ofte er det slik at har en tendens til å fordype meg mer i tekst enn jeg gjør i melodier. Venner har påpekt dette, men sannheten er jo at jeg kan mye mer om tekst enn musikk, og selv om jeg vet hva jeg synes er flott og liker, kan jeg ikke mene noen teknisk om det. Da blir tekst og grubling over dette min dille og fordypning. Derfor blir jeg også veldig glad de gangene jeg hører en god tekstlinje eller en måte å bruke tekst på som slår i magen, snakker til meg, eller får meg til å tenke. Mentalt samler jeg på gode sangsitater, og ofte drar jeg ordene frem i situasjoner, hvor jeg trenger dem. Hva som gjør en sang god er jo subjektivt, men slik er det jo med all tekst. Jeg tror også det er derfor jeg hørte mye på musikk under masterskrivingen, og gjør det nå mens jeg jobber på romanutkastet. Det er en av måtene jeg finner styrke, tro og oppmuntring til å gå videre. Når musikken gir noe universelt, men likevel konkret nok til å bistå i denne særlige hendelsen.

Av og til når jeg hører på bestemte musikeres produksjoner gjør jeg noen oppdagelser. De får meg selvfølgelig til å gruble ekstra, og nerden i meg jubler virkelig. Det er interessant å legge merke til hvordan nye låter som får en form for gjennombrudd, kan ha tekstbiter fra tidligere sanger som er mindre kjent. Ofte er det også slik at de kommer bedre til sin rett i den nye konteksten. Lurer på om gjenbruket er med vilje, eller om det er bare slik at disse tekstbrokkene, kverner i hodet til låtskriveren, og bare vil være med i den nye teksten. Jeg har jo selv slike tekstbiter som dukker opp, og som jeg ikke vet hvordan jeg skal benytte meg av. I blant kapitulerer jeg og gir dem plass i en tekst, men det virker ikke som de hører riktig hjemme der, og noen ganger får jeg dem til å passe bedre i en helt annen kontekst. Andre ganger jeg jeg ikke til å bruke dem videre i det hele tatt, og de bare flyter som puslespillbrikker i hodeesken, og venter på at jeg en dag muligens får lyst og inspirasjon til å pusle dem sammen.

Read Full Post »

Hva man bør gjøre, og hva man faktisk gjør, kan være to ulike ting

Dette er høsten jeg skriver jobbsøknader, lever et nomadeliv, og plutselig får masse inspirasjon i England. Derfor sitter jeg nå mens jeg burde fordypet meg i idéhistorie og går gjennom romanutkastene mine for å bestemme hvilket jeg i alle fall skal forsøke å ferdigstille. Selvfølgelig høres dette svært uansvarlig ut, ettersom jeg har tatt på meg å være student, men det er likevel noe uendelig riktig i dette å skrive. Jeg kommer alltid tilbake til ordene, og selv om de ikke bestandig ramler utvunget ned på papiret, har de likevel vært kjære følgesvenner gjennom alle de stiene som til nå har utgjort livet.
Å skrive at jeg skal prøve er egentlig å ufarliggjøre drømmen. Å pakke den inn i mindre ambisjoner, men samtidig er det også å være ærlig, siden jeg innerst inne vet at jeg skriver for min del. Historiene som bor i meg er ikke for et fremtidig forlag, en mulig leserkrets, eller en redaktør. Det er for å sette eventyrene, refleksjonene, fargene og skyggene i system. Det er å gå inn i de rommene jeg har skrevet om, som også finnes i drømmene mine, og vite at selv om gulvene ikke holder, og selv om jeg skulle ramle, er det også en historie og inspirasjon i kjelleren. Jeg må våge å åpne dører og vinduer, gjennomsøke alle kroker, og ikke overse det forkullete lille trestykket fordi lukten av brent tre kan minne meg om det jeg helst vil glemme. For det er viktige fortellinger i det man helst vil gjemme bort, det ødelagte og halve. I dag har jeg lest halvferdige utkast, og jeg har mer å lese før kvelden kommer.
Betyr alt dette at jeg er flink til å skrive? Nei, jeg er ikke det, ikke ennå, kanskje aldri. Jeg vet ikke om det egentlig handler om å være flink, men kanskje å våge å bruke ordene likevel? Det kan ligge mye lammelse i å betrakte ordene med æresfrykt og på behørig avstand, og det fører i alle fall ikke til skaperkraft. Jeg er altså ikke flink, men jeg har viljen til å alltid arbeide for å bli bedre, og det er kanskje her potensialet ligger?

Read Full Post »

Refleksjoner etter min «Dark Night of the soul»

I hele sommer har jeg famlet etter ordene. Dersom vi anser at de kommer fra en kilde dypt inni oss, kan det være at jeg drakk den tom. Av og til har jeg fornemmet små fragmenter, spøkelser som har sluppet mellom fingrene mine, og bare blitt til støv. Jeg vet i alle fall at masteroppgaven min har vært en lang reise, og den følelsen av å stå utenfor seg selv og være tom vedvarte gjennom mye av sommeren. Etter hvert fant jeg jeg styrke i familietid, venner, jobben min som jeg virkelig elsker, og rett og slett roen i skogene her jeg vokste opp. Likevel satt den følelsen av å være utslitt til margen lenge i, og jeg lurte på hvor lenge det ville følge meg at fargene, smakene og menneskene ikke nådde helt frem. Ikke fordi jeg ikke var takknemlig, eller fordi det ikke var ekte, men fordi jeg hadde havnet utenfor meg selv og ikke var sikker på hvordan jeg kunne finne veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men gradvis fant jeg veien tilbake til meg selv. Likevel er det ikke den samme personen som begynte på denne kronglete masterveien. Jeg tror alle som skriver en masteroppgave blir forandret. Det er noe med disiplinen, arbeidsformen, bobla og ikke minst de vekslende følelsene rundt arbeidet som gjør noe med meg. Jeg har funnet ut hva mine ressurser er, og at det er mer dypt inne i meg. Jeg må bare være helt ærlig med meg selv, og trygg for å slippe det løs. Jeg er spent på hvor veien går videre, og hva dette vil føre med seg. Helt ærlig vet jeg jo ikke: Jeg har ikke jobb, jeg tar et nettstudium i déhistorie og derfor har jeg brått tilgang på gratis Word igjen. Veien videre er brolagt med jobbsøknader og så vidt jeg vet studier. Er jeg bekymret? Nei, absolutt ikke, for dette er også en vei, og den vil føre meg et sted, en omvei kan også være nyttig og lærerik. Jeg tror jeg kommer til å finne ordene også, for noe av det masterreisen har lært meg er at kilden aldri blir helt tom, det kommer mer fra innsiden når det skal komme. Det skader heller ikke at jeg for øyeblikket har gått fra akademisk dårlig (noen vil si knust) selvtillit til være akademisk avslappet. Kommer det til å vare? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. Jeg har rundet masteren, jeg har gått gjennom min «Dark night of the soul.», og det jeg fant på den andre siden er noe sterkt, dannende og stødig. Jeg har også tenkt å skrive ferdig romanen min. Dere leste det her inne først.

Fotograf: Lotte Fæhn.

Read Full Post »

Ode til livet av Pablo Neruda

Langsomt dør den som forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne
den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt
og til pirkete detaljer fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde, som forvandler gjesp til smil,
Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid, den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm, den som ikke tillater seg selv,
minst en gang i livet, å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser, den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk, den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.
Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.
Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet kan vi finne veien til en glitrende glede…

Read Full Post »

Du har blitt stygg ( revisjon)

Du har blitt stygg, sier du
tar stjernene fra blikket mitt
fester dem på himmelen

jeg famler blindt etter dem
de er uendelig langt borte
du hånler og forteller

at om de virkelig var himmellegemer

ville de hvilt over meg
og var de planeter
ville de blitt bolig for oss begge

men i deg er eksisterer kun fravær av forelskelse

derfor er de stivnet til livløse masser
av eggehvite og sukker
pisket sammen og tvunget ned i halsen
til de blir bølgende brekninger

alt som er igjen er rytmiske smell fra containerne
kan ikke engang overdøves av platespilleren

den trigger låter
ennå ikke skrevet ned
på papirstrimler

duppende i ølglasset
mellom sneipene og de skjeve hjørnene
av et halvt hus

Read Full Post »

To a poet ( first aid kit)

Av og til leser jeg denne på nytt, for å minne meg på hvor viktig Jølsen er. Hvor mye hun rørte ved meg første gang jeg tok for meg noe av henne. Det dype i historien(e) hennes. Hvordan jeg leser meg dypere inn i tekstlagene. De fortsetter å utfordre , utvikle og utvide tankene mine. Jeg blir svimmel og redd fordi jeg ikke vet om jeg makter å yte henne rettferdighet. Samtidig ydmyk når jeg skjønner litt mer av hennes storhet.

Fra en anmeldelse av Ragnhild Jølsens første roman ( Ve’s mor 1903) :

Jeg skulle nærmest være tilbøyelig til å anta at dette kvinnelige forfatterskap er en mystifikasjon. Hvis der ikke skjuler seg en mann bak Ragnhild Jølsens skjørter, blir boken en merkelighet, hva den ellers er temmelig langt fra å være. Ves mor er nemlig ikke bare ekte mannfolkaktig, den er på sine steder like frem dyrisk lodden og står gjennomgående i avgjort strid med hva man pleier å vente seg fra kvinnehold.

Jeg fikk også en sang tilsendt fra en god venn i dag, og den snakket virkelig til meg. Det var styrken og motivasjonen en masterstudent behøvde. Selvsagt vil jeg dele den med dere også.

To a poet ( first aid kit)

And you said, «Don’t give me nothing
You don’t want to lose»
I said, «Darling, I’ll give you everything I got
If I want them to choose»

Then I got on a plane and flew
Far away from you
Though unwillingly I left
And it was so, so hard to do

The streets here at home had rapidly filled up
With the whitest of snow
And they don’t make no excuse for themselves
And there’s no need, I know

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

It always takes me by surprise
How dark it gets this time of the year
And how apparent it all becomes
That you’re not close, not even near

No matter how many times I tell myself
I have to be sincere
I have a hard time standing up
And facing those fears

But Frank put it best when he said
«You can’t plan on the heart»
Those words keep me on my feet
When I think I might just fall apart

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it’s the same
There’s nothing more to it,
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it
Oh, there’s nothing more to it
I just get through it

And so I ask where are you now
Just when I needed you
I won’t ask again
Because I know there’s nothing we can do
Not now, darling, you know it’s true

 Jeg ble sterkt berørt, og gråt da jeg hørte den. Men det var en god og fin gråt. Av og til er det frihet i det også. Det er godt å ha folk rundt meg som kjenner meg godt nok til å vite hva som snakker til meg. Jeg er veldig heldig. Jeg har verdens beste venner og familie. Det er lov å være redd, men jeg går aldri helt aleine. Det gjelder uansett hvordan dette ender. I mellomtiden kan jeg finne trøst i ordene, både det som blir skrevet, sagt og sunget. Dette minnet meg på det.

Read Full Post »

Nøyaktig sånn kan det føles i blant

Jag hamnade där ibland när det känns som jag gått sönder
låst i en cirkel, rädd att göra fel
rädslan har runnit genom åldrar och städer
genom blodomlopp och märkliga gator tills jag blev vem som helst
en mörk och brusande fors tills jag blev vem som helst

Dette er selvfølgelig ikke mine ord, men de snakker til meg. Det er et utdrag fra Lars Winnerbäck – Vem Som Helst Blues. Sangen er blant de nyere arbeidene, og dere kan finne den på cden « Hosianna» Den er absolutt verdt å lytte gjennom. I alle fall til nå. Siden den er fersk for meg, regner jeg med at jeg vil finne flere ting i den, jo mer jeg hører på musikken hans. Det pleier svært ofte å være på den måten for meg. Winnerbäck har en fantastisk evne til å forstå, beskrive og formidle. Jeg finner gode tekster, melodier og disse blir følgesvenner langt utover de gangene jeg hører på dem.

Jeg har vokst opp med Björn Afzelius og Mikael Wiehe, og dermed har svensk musikk og ikke minst språk en stor plass i meg. Winnerbäck føyer seg langt på vei inn i denne tradisjonen, han sier ofte tingene godt og riktig. Jeg trives svært godt med musikken.

Siden dette er en knakende god sang, deler jeg er liveopptak med dere.

Read Full Post »

Noen av mine lesere som tenker på å skrive barnebok? Da har dere muligheten til å prøve dere her

Jeg vet det er flere skrivere blant dere som leser her inne. Har noen av dere tenkt på, eller kanskje allerede ferdigskrevet en barnebok. Strever dere kanskje med å få utgitt boken deres? Da er dette en mulighet.

Cappelen Damm er et etablert og godt forlag, som har grundig ballast med barnebøker. De etterstreber å utgi de beste bøkene og har forfattere som blant annet JK Rowling, Astrid Lindgren og Erlend Loe i stallen sin. Nå utlyser de en konkurranse, hvor du kan sende inn ditt manus, vurdert for utgivelse.

Kanskje er det det ditt prosjekt de faller for? Om du ikke sender inn, vil du aldri finne det ut. Skulle du ikke være ferdig med manuset ditt, har denne konkurransen ganske lang frist.

Hva venter du på? Jeg synes du skal klikke deg inn på linken under, lese kriteriene og etterpå sette deg ned i skrivemodus. Vi trenger mange flere gode barnebøker, som både strekker seg til barna og har sine egne lag for ungdom og siden voksne. Kanskje er det deg som skriver den neste?

http://www.forlagsliv.no/blog/2013/06/03/cappelen-damms-barneromankonkurranse/

Read Full Post »

Dette er den arven jeg bærer. Hun lever videre i meg

Jeg har skrevet om mor ( min mormor) før. Egentlig het hun Karen Marie og ble født på den lille husmannsplassen Dreier 31 (?) juli 1917. Hun var veldig glad i historier, både å skape dem og ikke minst lese. Det er merkelig hvor knyttet jeg føler meg til denne familien og de få bruddstykkene jeg har av det som også er mine egne røtter.

Mor hadde et svært nært forhold til sine søsken. Mamma forteller om hvor morsomt de hadde det, hvor særegne de var og hvor uglegenene mine har sitt utspring. Et sitat fra Anders Bjørn er at ingen i slekten står opp og legger seg på samme dag. Noe som faktisk kan passe veldig godt for min del. Selv om jeg prøver å være flink. (Tante Magnhild for eksempel var bare ute etter at at det hadde blitt mørkt. Det var nok flere grunner til det, altså. Ikke bare uglegener.) Jeg huske vi besøkte henne og onkel Morten, at jeg synes den hvite svanen i hagen var fin og kjøkkenet som hadde peppermyntedrops på den ene hylla. Hjemme har vi et brodert bilde av hvite svaner, som jeg fikk velge meg blant bildene hennes.

Vi besøkte tante Kirsti og onkel Anders i møbelbutikken og det er en følelse av å være hjemme som slår meg når jeg tenker tilbake. Å være omkring sine egne folk. Tante Birthe som jeg ikke husker, spiste opp julebaksten hjemme på Tufte. Mor og mamma hadde bare gått en tur på butikken i mellomtida og de fikk streng formaning om å ikke fortelle at kakene var rullet ut på veggen, i mangel på bakebord, for det brukte mor til smultringbakst. Tante Birthe skal ifølge mamma syntes at kakene var himmelske.

Onkel Einar som bodde nede på Tufte, gikk turer til han var rundt 90 og ikke minst var streng når jeg tok telefonen som ringte hjemme, for Telenor var dyrt. Som barn flyttet han over i bryggerhuset og bodde der sammen med to gamle tanter. (Tante Hanna og ) Det var han som mente jeg lignet på mor da hun var ung og bidro til å gi meg en sterkere link til hennes slekt og ikke minst til noe både nært og fjernt samtidig. Han var en sterk forteller og besøkte oss ofte på Tufte.

De var flere søsken, men jeg husker ikke Borghild og Håkon. Sistnevnte var med på å bygge kapellet på Kronborg og det sies at han undret seg på hvem den første ble som skulle ligge der. Han gikk gjennom isen (på Stavsjø),druknet og dermed ble han dessverre selv først. Signe døde også veldig tidlig. Det finnes ifølge Anders Bjørn to bilder av henne og på det ene skal hun ha skrevet navnene på klassevennene og at skoletiden var den beste i hennes liv. Bildet skal være fra 1913 og hun gikk bort i 1920.

Det er altså noe nært i disse historiene. Noe som minner om mitt eget forhold til mine søsken og noe som gir meg en følelse av fellesskap med dem. Jeg har nok mye i meg fra Dreierfamilien og jeg tror noe av fantasien, galskapen, kreativiteten og personligheten min kommer fra dem.

Humørsvingningene og humoren har jeg nok arvet og ikke minst en grublende natur jeg har fått vite at kan komme derfra. Den introverte siden, som likevel kan bli livfull rundt mine egne. ( Privatheten) Hver gang jeg går tur forbi kirkegården eller Dreier, føles det som om noe faller på plass. Det er på samme måte som på Tufte, som å komme hjem.

De elsket som nevnt bøker. I dag er det flere fra familien utdannede bibliotekarer og jeg studerer jo litteraturvitenskap. Mor ( kalt Tulla, kanskje fordi hun var yngst og oldemor døde i spanskesyken da hun var liten) trillet trillebårer fra biblioteket på Søve med bøker. Noen har også fortalt meg at de skrev og at jeg har sett en liten bok med tekster. Dessverre er annet materiale enten tapt eller om vi er heldige, hos andre medlemmer av slekten. At vi leser på do kan kanskje også ha sitt opphav derfra?

Noe av det fineste er at mor var den første jeg vet om av slekten som leste Jølsen. Mor døde da jeg var fjorten og det var lenge før jeg oppdaget Jølsen. Mamma derimot hadde lest Jølsen på oppfordring fra bestemoren min. Mitt ene bokminne av mange, er at mor leser « det suser i sivet» for meg og vi knasker kamferdrops. Det er et fint og vart minne som alltid vil være med meg. (Jeg vokste opp i samme huset som Besse og henne. ) Men jeg kunne ønske mor var her nå og at vi kunne diskutere bøkene. Når jeg nærleser Jølsen tenker jeg meg at hun kanskje stoppet ved de samme partiene. Jeg grubler om hun ville delt perspektivene mine og hvilken andre ting hun kunne tilført meg og min analyse. Hva så hun som ikke jeg ser? Jeg har nok mye av mor i meg på så mange måter. Men likevel er vi to ulike mennesker og ikke minst lesere.

Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid, snakke med mor og forstå mye mer av hennes vesen. Jeg tror hun ville sett mye av meg i seg, som jeg gjør av henne i meg. Hvem var disse menneskene. Hva tenkte, følte og gjorde de. Hvordan dreide livsvalgene og skjebnene seg? Hva var vanene deres? Jeg vet så lite. Det er dermed både nært og fjernt samtidig og jeg grubler ofte på dem til jeg blir svimmelt og rar.

Arven er tilstede og ikke minst hvordan litteraturen hvisker ut tidsgrensene og skaper en nærhet som tid og rom ikke kan skille. Det er mulig at jeg aldri hadde skrevet master om Jølsen, hvis det ikke var for henne. Det kan godt hende at det er denne familien, som gir følelsen av å være i balanse når jeg sitter her med tekoppen og nærleser tekst. Den følelsen av at ved å studere litteraturvitenskaper, kom jeg til et av de stedene jeg hører til. Kanskje jeg bærer henne videre i meg og hennes og søsknenes kjærlighet til skriving, litteratur og familien. En dag håper jeg å gi det videre til mine egne barn og min egen familie. Om jeg tror ting som dette kan arves? Ja, absolutt.

Min mor ( mormor) Den første av min familie som leste Ragnhild Jølsen.. Hver gang jeg ser dette bilder, minnes jeg på hvor mye av henne jeg har i meg.

Read Full Post »