Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘musikk’ Category

Well I’ve been here before
Sat on a floor in a grey grey mood
Where I stay up all night
And all that I write is a grey grey tune

So pray for me child, just for a while
That I might break out yeah
Pray for me child
Even a smile would do for now

Damien Rice, Grey room

Read Full Post »

Read Full Post »

Dette er et av de innleggene som sitter langt inne. Ikke fordi det ikke er sånn eller fordi jeg prøver å skjule at å skrive en avhandling er vekslende. Men det er krevende å finne de riktige ordene for å illustrere. Det handler om følelsene rundt det å skulle skrive en master. Det handler om orden og kaos på innsida.

Jeg elsker virkelig litteratur. Dermed bør jeg være i drømmesituasjonen ikke sant? Skrive avhandling om en forfatter, tema og roman som er selvvalgt. Få omsatt disse årene med lærdom til noe praktisk. Noen dager er virkelig sånn. Da flyter skriveren og en føler at en får til ting. Jeg er lykkelig og ydmyk over oppgaven min, at jeg får løfte frem Jølsen og hvor mye jeg faktisk lærer hver dag. Jeg føler meg rett og slett heldig.

Men så kommer hodet inn og begynner å vurdere det en har gjort. Du har skrevet i to uker og teksten din skal inn i morgen. Plutselig faller språket sammen, argumentene dine virker flatere enn du trodde var mulig og ingenting har sammenheng. Hvorfor har du ikke lagt merke til dette under de fem forrige korrekturlesningene? Pusten blir tyngre og hånden ligger på slettekappen mens du tenker irrasjonelle tanker om å kanskje klare to ukers arbeid på en natt om du skriver hele natta og mesteparten av neste dag. Et sted kommer det logiske inn. Dermed fjernes hånden, du leser korrektur en gang til og sender fra deg mens tankene jobber overtid! Dette kan umulig være godt nok. Nå kommer de til å fortelle deg det du hele tida har vært klar over. Du har ingenting her å gjøre, du holder ikke mål. De bare oppdaga det litt for seint! Kan du vennligst bare trekke deg rolig tilbake?

Selvsagt vet jeg at det er selvtilliten som kryper frem og sier disse tingene. Jeg er heller ikke aleine om det. På oppgaveseminaret fortalte lederen meg at alle er redd for å bli gjennomskua, selv folk lenger oppe i systemet. Det hjalp. Jeg er innerst inne klar over at jeg kan og har gode ideer.

I dag er en av mellomdagene. Hvor jeg kan trekke på skuldrene av frykten og smile litt oppmuntrende til henne som er i flyt. Jeg tenker at det får gå som det går så lenge jeg gjør mitt beste. Som perfeksjonist er det uansett sånn at jeg vil komme til å jobbe hardt med den tida jeg har til rådighet. Dermed får jeg bare akseptere at jeg kommer til å kjøre berg-og-dal-bane gjennom glede, dagdrømmer, angst, selvkritikk, utmattelse og energikick. Jeg vet det er dommeren i hodet som snakker og det er min oppgave å tøyle henne. Men i kanskje det mest intense jeg har gjort til nå er det to motstridende krefter som kjemper : orden og kaos. Dermed får jeg tåle at det i blant er en litt urolig reise!

Read Full Post »

Something has changed within me, Something is not the same . I’m through with playing by the rules of someone else’s game. Too late for second guessing, too late to go back to sleep. It’s time to trust my instincts, close my eyes: and leap!
It’s time to try defying gravity. I think I’ll try defying gravity And you can’t pull me down!

*

Read Full Post »

*

Why is it that as we grow older and stronger
The road signs point us adrift and make us afraid
Saying «You never can win,» «Watch your back,» «Where’s your husband?»
Oh I don’t like the signs that the signmakers made.

So I’m going to steal out with my paint and brushes
I’ll change the directions, I’ll hit every street
It’s the Tinseltown scandal, the Robin Hood vandal
She goes out and steals the King’s English
And in the morning you wake up and the signs point to you

They say
«I’m so glad that you finally made it here,»
«You thought nobody cared, but I did, I could tell,»
And «This is your year,» and «It always starts here,»
And oh-oh oh-oh-oh oh-oh, «You’re aging well.»

Well I know a woman with a collection of sticks
She could fight back the hundreds of voices she heard
And she could poke at the greed, she could fend off her need
And with anger she found she could pound every word.
But one voice got through, caught her up by surprise
It said, «Don’t hold us back we’re the story you tell,»

And no sooner than spoken, a spell had been broken
And the voices before her were trumpets and tympani
Violins, basses and woodwinds and cellos, singing

«We’re so glad that you finally made it here
You thought nobody cared, but we did, we could tell
And now you’ll dance through the days while the orchestra plays
And oh-oh oh-oh-oh oh-oh, you’re aging well.»
Now when I was fifteen, oh I knew it was over
The road to enchantment was not mine to take
Cause lower calf, upper arm should be half what they are
I was breaking the laws that the signmakers made.

And all I could eat was the poisonous apple
And that’s not a story I was meant to survive
I was all out of choices, but the woman of voices

She turned round the corner with music around her,
She gave me the language that keeps me alive, she said:

«I’m so glad that you finally made it here
With the things you know now, that only time could tell
Looking back, seeing far, landing right where we are
And oh-oh oh-oh-oh oh-oh, you’re aging, oh oh-oh-oh oh-oh and I am aging,
oh oh-oh-oh oh-oh, aren’t we aging well?»

Read Full Post »

Fields of Gold

* Jeg vet Sting har originalen, men det er Eva Cassidy som puster liv i denne for meg. 🙂

Read Full Post »

Ei krasafaren steinbu

Read Full Post »

Du kan bare sammenlignes med telefonen. Du er stråler av varme som sprer seg til alle sentralene mine og gir meg en følelse av fullstendighet, som når de fikk rikstelefon i Norge og kunne ringe for lik pris til alle sine kjære uansett hvor de bodde.

Dine linjer strekker seg rundt meg og vever seg sammen med hjerte og lunger. Du setter stolpespor inn i mine tanker. Jeg elsker å trykke på de rette knappene og få kontakt med ditt indre, det er slik bare jeg lærer å kjenne ditt tankesett.

Det hender vi i løfter det visuelle røret ved å si noe samtidig, for så å bryte ut i latter fordi vi er samkjørte. Det er dager da dialogene glir lett og stillheten på linja er en god stillhet. Du ligger der som husets stolthet og venter på at mine hender igjen skal kjærtegne deg. Jeg elsker de dagene, fordi det er gode dager.

Jeg husker også de iltre og temperamentsfulle dagene, da linjene lå nede og vi ikke fikk ringt noen steder. Andre ganger hørte vi lyder, fordi det var krøll på linjen.

Da var det godt å kunne fikse linjene og igjen kjenne den varme pusten din mot øret mitt. Da vet jeg at følelser kan fikses som elektriske apparater og det har alltid skjedd.

Du er en telefon og jeg trenger ingen annen, det har jeg aldri gjort.

Det er der den vesentlige forskjellen kommer. Maskiner kan ikke vare evig, men menneskesjeler gjør og vi er sammen for alltid. Det er en grense for hvor langt en sammenligning kan gå og jeg strekker det ikke lenger enn til denne grensen.

Men du må fortsette å sende signaler, så skal jeg gjøre det samme, tross at vi begge har fine smilerynker nå.

Og da kommer jeg tilbake til likheten: kommunikasjon. Det er hva det hele dreier seg om.

Read Full Post »

Det var høst tror jeg. Noen år siden derfor ikke helt sikker. Jeg savna ny musikk innenfor min sjanger og gikk en tur på platekompaniet. Jeg går litt umotivert gjennom butikken. Da ser jeg en cd med  Lomsk ( Amerikabrevet) Jeg tar den bort til avspilleren og ber om å få høre på den. Første sangen jeg velger meg er  Salve mi sprukne hud. Jeg ble helt solgt med en gang. Fenget og fanget fikk både bukkerittet ( basert på Peer Gynt) og amerikabrevet være med heim. Og i dag har jeg vel alle utgivelsene.

Den jeg vil dele med leserne mine ( for jeg er innbilsk nok til å tro at jeg har lesere) er fra cden Lavrans dotter. De fleste skjønner nok inspirasjonen  her. Den er like vakker som de andre og fanger meg like sterkt.

Det spesielle med “ lov” er at en annen sangerinne jeg er glad i er med på den. Flinke Helene Bøksle.

Jeg blir glad når folk synger på dialekt, jeg blir glad når det spenner over litterære temaer og jeg blir enda mer lykkelig når dette gjøres på en utmerket måte.

Og man blir ikke mindre glad når plata er innspilt i Telemark. Dette er deilig musikk.

Her er en smakebit:

watch?v=GM-RTUB8X04

Read Full Post »

I hine hårde dage da øldrikk og svir,
hallingdølens knivblad satt løst i hans slir,
da kvinnene til gilde bar likskjorten med
hvori de kunne legge sin husbonde ned.

Stod der et blodig bryllup i Hemsedal ensteds,
hvor lek og dans var tystnet og karene slo krets.
Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring
stod to med dragne knive og et belte spent ikring.

Og som utskårne støtter i hvilende ro
står ennu fire karer i kretsen om de to
De løfter tyrilysen mot det sorte bjelketak,
hvor røkens hvirvler samles til et rugende lag.

forgjeves tvenne kvinner med hyl trenger frem,
å bryte det faste gjerde der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbake av de muskelsterke menn,-
og spillemannen rolig går til kjellertrappen hen.

Nu skal han ned å tappe; ti den seirende mann,
kan saktens vel beh|ve å kysse bollens rand.
I beltespenning nappes de kun med blodets tap;
så må vel åren fylles fra tønnetutens tap.

Men da han stod i kjeller’n han så i et blålig skinn
‘en sitte er på tønnen og stemme felen sin.
Og karen holdt en omvendt, tett opp til brystet klemt,
og gav seg til å stryke så snart han hadde stemt.

Det var et spill som dugde det klang som vred manns ord,
som hugg av stålstemt bile og som veneslag i bord.
Det jublet og det hulket i det skumle kjellerhall
da slåttens toner endte med et rungende mannefall.

Taus spillemannen lyttet til de mektige løp;
det var som spillets vivler nedad ryggen på ham krøp.
Så spurte han denannen: «Hvor lærte du den slått:»
Han svarte:»Det er det samme, men minn deg den blott!»

Nu mannen ned seg lutet og etter tappen tok –
da så han hestehoven som takt mot tønna slo.
Han glemte rent å tappe, han sprang i stuen opp –
der løftet de fra gulvet den falne mannekropp.

Fanitullen kalles ennå den ville slått,
og dølene den spiller, og spiller den godt.
Men lyder de grumme toner under øldrikk og svir,
da løsner atter kniven i hallingdølens slir.

( Jørgen Moe)

watch?v=sHsledb9tXU

» Denne synes jeg er helt fantastisk.  Jeg er generelt glad i slåtter. 😉

Read Full Post »

« Newer Posts