Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘nerdemodus’ Category

De som kjenner meg vet hører jeg på mye og variert musikk. Ofte er det slik at har en tendens til å fordype meg mer i tekst enn jeg gjør i melodier. Venner har påpekt dette, men sannheten er jo at jeg kan mye mer om tekst enn musikk, og selv om jeg vet hva jeg synes er flott og liker, kan jeg ikke mene noen teknisk om det. Da blir tekst og grubling over dette min dille og fordypning. Derfor blir jeg også veldig glad de gangene jeg hører en god tekstlinje eller en måte å bruke tekst på som slår i magen, snakker til meg, eller får meg til å tenke. Mentalt samler jeg på gode sangsitater, og ofte drar jeg ordene frem i situasjoner, hvor jeg trenger dem. Hva som gjør en sang god er jo subjektivt, men slik er det jo med all tekst. Jeg tror også det er derfor jeg hørte mye på musikk under masterskrivingen, og gjør det nå mens jeg jobber på romanutkastet. Det er en av måtene jeg finner styrke, tro og oppmuntring til å gå videre. Når musikken gir noe universelt, men likevel konkret nok til å bistå i denne særlige hendelsen.

Av og til når jeg hører på bestemte musikeres produksjoner gjør jeg noen oppdagelser. De får meg selvfølgelig til å gruble ekstra, og nerden i meg jubler virkelig. Det er interessant å legge merke til hvordan nye låter som får en form for gjennombrudd, kan ha tekstbiter fra tidligere sanger som er mindre kjent. Ofte er det også slik at de kommer bedre til sin rett i den nye konteksten. Lurer på om gjenbruket er med vilje, eller om det er bare slik at disse tekstbrokkene, kverner i hodet til låtskriveren, og bare vil være med i den nye teksten. Jeg har jo selv slike tekstbiter som dukker opp, og som jeg ikke vet hvordan jeg skal benytte meg av. I blant kapitulerer jeg og gir dem plass i en tekst, men det virker ikke som de hører riktig hjemme der, og noen ganger får jeg dem til å passe bedre i en helt annen kontekst. Andre ganger jeg jeg ikke til å bruke dem videre i det hele tatt, og de bare flyter som puslespillbrikker i hodeesken, og venter på at jeg en dag muligens får lyst og inspirasjon til å pusle dem sammen.

Read Full Post »

Jeg føler meg veldig velkommen her på Valderøy. Det er veldig skjønt her, og jeg har ikke lyst til å reise igjen i det hele tatt.  Alexandra sover og jeg pleier uglegenene mine. Det er veldig fint å ha venner du både kan skravle med, men at vi også kan være sammen og samtidig gjøre våre egne ting. I dag var hun på jobben og jeg hadde studiedag. Siden jeg skulle møte henne i byen, brukte jeg en av mine vanlige strategier, og prøvegikk veien til bussen for å bedømme hvor langt det var.  Alle som kjenner meg vet at jeg har elendig stedsans, så dette er helt nødvendig. Her ute på øya var det fire faktorer som gjorde det enklere: 1. Jeg kunne se bussen fra huset. 2. Bussjåføren tok selv stolthet i å være omviser da han fastslo på dialekten min at jeg ikke var lokal. 3. Alexandra kjenner meg og hadde skrevet opp alt hun har fortalt meg i en tekstmelding. 4. Bussen skulle gå til det siste stoppet ved Ålesund rådhus. Det gikk bra og endelig kunne jeg få en omvisning i flotte Ålesund. Vi endte opp på indisk restaurant, og bestemte oss for å spise en meny som bestod av tre retter. Jeg elsker indisk mat, det var helt nydelig og vi ble altfor mette etterpå.
Det jeg fant ut i dag er at min trofaste følgesvenn fotografiapparatet nok synger på siste verset. Det er ikke et superkamera som mange har, men til mitt bruke gir det absolutt gode nok bilder, og jeg er veldig glad i det. Jeg fikk det i gave av mamma og pappa julen 2005, og siden har det trofast dokumentert og taklet min dårlige evne til å holde elektriske dingser i livet. Fotografiapparatet har alltid vært der som et symbol på at det går, selv om mamma hardnakket påstår at det ikke er mulig, og at jeg er nødt til å ha byttet det ut med et makent en eller flere ganger i årenes løp. Hun smiler overbærende hver gang jeg påpeker at det er det samme som jeg pakket ut den gangen, og at jeg bare har vært heldig.
I dag tok jeg frem min nylada gamle venn, som brukte lenger tid enn normalt på å åpne seg. Da så vi at halve batteriet hadde tømt seg før jeg hadde rukket å ta noen bilder i det hele tatt. På den lyse siden fastslo Alexandra at min gamle venn fortsatt er hakket bedre enn mobiltelefonen min. (Jeg måtte gi tapt for det moderne for et år siden, da strikket rundt min gamle mobiltelefon løsnet, og tastaturet ramlet av. Jeg sukket, visste jeg ville savne den, og tok den billigste og enkleste nye mobilen jeg kunne finne. Jeg var nødt til å handle raskt siden jeg var ganske avhengig av mobilkontakt på jobben.) Likevel ser det altså ut til at min gamle sliter må byttes ut med et bedre fotoapparat dersom jeg ønsker å fortsette med fotograferingen. Det er selvfølgelig vemodig å tenke på at den ikke skal brukes mer, så den vil nok fortsatt få bli hos meg fremfor å kastes. Nå står den på lading og i morgen får den en ny sjanse til å fange den vakre naturen her. Forslag til fotoapparat tas selvfølgelig imot med takk. Jeg skal få meg litt søvn nå, slik at jeg fungerer i morgen.

Read Full Post »

Jeg har så lenge jeg kan huske funnet ord jeg har grunnet på betydning av og hvor de kommer fra. Jeg har også alltid hengt meg opp i spesielle og gamle ord. Dermed tenker jeg at en blogg er en god mulighet til å pleie nerden i meg og dele ordene med dere. Historien om dette ordet begynte med et bilde fra begynnelsen av 1960tallet. Fotografiet var av barndomsbygda mi og blant annet mitt barndomshjem fra 1860. Bak låven kan det skimtes et tre jeg var ganske sikker på at var Martheapalen.

Mamma har fortalt historien som om Martheapalen før. Det ble plantet av henne vi alltid har omtalt som « gamle Marthe» Treet vokste bak låven og har dermed stått ved huset hennes. Marthe bodde der og da mannen Ole døde, jobbet hun svært hardt for å kunne være i stand til å gi alle barna en utdannelse. Dette greide hun. Den ene sønnen hennes ble doktor og bygde som nevnt huset hvor slekten bor i dag.

Da det nye huset ble reist, tok de ned det gamle og brukte deler av det i trappa og i tømringen i annen etasje. Den gamle apalen til Marthe er også vekk. Jeg er ikke sikker på når de hugget den, men ca hundre år etter at nyhuset kom på plass, vet vi altså at den var der enda. Det finnes fortsatt en gammel eplehage med litt yngre trær ( sånn ca 1870) på eiendommen. Der har vi gravenstein og åkre, noen av mine favorittsorter Arven etter Marthe lever dermed videre på flere måter.

Men vi skal altså snakke ord, slektshistorie sparer vi til en annen gang.

Apal er er nydelig ord og jeg fikk lyst til å lære meg litt mer om det. Var det kun betegnelsen på en slags type epletre? Apal er et ord som er på vei ut. Det kan både bety en bestemt type epletre med flere viltvoksende slekter, eller dyrkete trær. Men ordet kan også være en generell betegnelse på epletre. På norrønt brukte man ordet apaldr som rett og slett betyr epletre og har sammenheng med ordet apal. Dermed har vi faktisk et eget, spesielt ord med gamle røtter, som kan brukes til å betegne epletre eller rett og slett eple. Jeg synes det er veldig flott. Det er også viktig å peke på at ordet apal kan nyttes på begge målformer.

Read Full Post »

Jeg elsker ringenes herre og Tolkiens verden. Bøkene er fantastiske. Men jeg synes også filmene var en god tolkning. Når jeg skal søke motivasjon for masteren passer det ganske bra å gå til Eomer’s bootcamp. Det er en kjempeherlig video laget av en fans og jeg må innrømme at sang og filmklipp passer veldig godt sammen. Den er morsom fordi fans svært ofte er fantastisk og ikke minst får den meg til å smile. Dette skal jeg også få til. Det er hardt arbeid, det er usikkerhet, men når jeg kommer ut av min egen mentale bootscamp, skal jeg også vinne denne skrivekampen.

Read Full Post »

Den ligger foran meg og puster, eller er det jeg som puster? I alle fall er det som ordene hever og senker seg og jeg myser nærsynt på dem. Dokumentene har ikke vokst så mye i dag og enda mindre siden fredag. Men de er der som en konstant påminnelse om oppgaven min. De skal danne basis om lærdommen jeg har tilegnet meg gjennom disse årene på universitetet. Om man i det hele tatt kan måle dannelse. Jeg tror det er derfor jeg er skremt av og til. Fordi jeg gjerne vil være i stand til å vise at jeg har forstått. Fordi dette er av enorm betydning for meg. Redd fordi jeg ikke vet hvor jeg er etter at oppgaven er levert. Da er jeg først i andres hender og dernest skal jeg bane meg vei i den skumle jungelen som heter arbeidslivet.

Jeg husker lykkefølelsen da jeg fikk pensumlisten i hendene første gang. Om noen uker skal jeg få lese disse bøkene å lære kodene deres. Jeg følte plutselig at jeg var på riktig hylle. At jeg var i ferd med å finne ut noe veldig viktig om meg selv. Jeg skulle flytte til Trondheim, en by jeg hadde besøkt for første gang høsten før og trivdes veldig godt i. Jeg husker enda den underlige følelsen av å komme hjem og dette var utslagsgivende for at jeg la vekk tanken på Oslo eller Bergen som studiebyer. Selv om Oslo var nærmere mitt kjære hjem, som fortsatt har stor betydning for meg og er godt å komme til. For meg er røtter og familien både viktig og skjønt å ha rundt seg. Jeg har aldri forstått tanken om å være mest mulig borte fra dem. Hvorfor skal jeg det? Jeg bruker med stor glede den lille tiden jeg har mellom studier sammen med dem. Men jeg forstod om å slå røtter flere steder og ikke minst at jeg også kan bygge et hjem utenfor kjernehjemmet.

Nå går altså denne tiden mot slutten. Absolutt ikke helt ferdig. Men nært nok til at jeg kjenner at dokumentene bør vokse jevnere og fortere enn de gjør. Jeg er friskmeldt og alt burde ligge til rette. Det er jeg som har ressursene og det er jeg nødt til å huske på. Jeg har faktisk fått basisen til å klare dette, like mye som mine medstudenter. Vi har lært det samme og vi skal nå vise hva vi kan. Det er fortsatt tid til å gjøre feil og det er tid til å korrigere. Veileder er dyktig tilstede og hun kan rådspørres. Det er bedre å bli oppmerksom på de svake punktene nå, før en sensor skal arbeide seg gjennom teksten.

Denne mandagen setter standarden for hele uka og jeg sitter på lesesalen denne ettermiddagen med en stor kopp te og føler egentlig ikke at det er så fælt at dokumentet ikke har vokst i helgja. Jeg har stått på lading : tuslet tur, lest, skrevet og rett og slett bygget meg opp. Jeg har pustet og at avbrekket som nevnt får dokumentet til å puste lover også flott. Da vet jeg at det kommer til å gå bra, det kommer til å vokse og jeg vet at jeg vokser sammen med det.

Read Full Post »

Artists are some of the most driven and courageous people on the face of the earth. They deal with more day to day rejection in one year than most people do in a lifetime. Every day, artists face the financial challenge of living a freelance lifestyle, the disrespect of people who think they should get ‘real’ jobs, and their own fear that they’ll never work again. Every day they have to ignore the possibility that the vision to which they have dedicated their lives is a pipedream. With every passing year, many of them watch as other people their age; achieve the predictable milestones of normal life – the car, the family, the house, the nest egg. But they stay true to their dream, in spite of the sacrifices. Why? Because artists are willing to give their entire lives to a moment – to that line, that laugh, that gesture, or that interpretation that will stir the audience’s soul. Artists are beings who have tasted life’s nectar in that crystal moment when they poured out their creative spirit and touched another’s heart. In that instant, they were as close to magic, God and perfection as anyone could ever be. And in their own hearts, they know that to dedicate oneself to that moment is worth a thousand lifetimes.

– David Ackert

Read Full Post »

Jeg liker loppemarked og å handle brukt. Det er solidarisk å kunne nytte deg av ting folk ikke lenger ønsker å beholde. Jeg blir glad av å finne skatter som har en historie, personlighet og sjel. Det er noe med den følelsen av at gjenstandene har levd et liv før deg og nå skal det videreføres i den tiden du skal forvalte dem også.

Ganske mange av bøkene mine har kommet til meg på den måten og i blant kan det nesten oppleves som om det er blåst liv i dem. I motsetning til helt ferske romaner som så klart er herlige, liker jeg å forestille meg at disse som har tilhørt noen har fått et drag av den energien og følelsen de forrige eiere har tilført dem. Et pust fra den erfaringen fra den første gangen de ble åpnet, muligens fikk et navntrekk, fra et eseløre, ble lest og reflektert over ( noen flere ganger) og en lett berøring fra en hånd som har hvilt på dem. Noen av dem har kanskje blitt funnet for tunge, ulesbare, ikke gode og lignende. Det betyr ikke nødvendigvis at de er dårlige siden en leseopplevelse alltid er subjektiv og det kan lett gi en annen erfaring hos ny eier. Mens de i blant har blitt elsket og lest sånn at det virkelig sees, men må vike av ulike grunner som flytting, plass og lignende. Uansett grunn er det supert at de får et nytt liv.

Jeg blir alltid litt overveldet når jeg kommer til et bokbord og skal lete etter skatter. Svært ofte får noen slå følge hjem. Andre ganger merker jeg at den kritiske leseren tar plass og erkjenner at her er det ikke noe for meg. Og i blant må realisten få rom, du har ikke plass. Da er jeg flink til å argumentere tilbake « men hva om jeg bare flytter noe unna eller har to lag i bokhylla.» Er boken fristende nok er det hjertet som vinner i sånne diskusjoner. Det er også en liten en som sitter på skulderen og sier sånn passe halvhøyt : « har ikke du plass har jo alltids foreldra dine bibliotek» Det er altså flere krefter som arbeider mot hverandre de gangene det kommer til bøker. Det hender også at jeg fornemmer at denne boka ikke er for meg men skal være med. Da kan det komme en gjest som bare finner boken ( eller er det boka som rope på gjesten) og de finner hverandre og forlater hybelen min. På denne måten har bok og leser funnet hverandre og samtidig blir det litt ekstra hylleplass her. Det er en fin tanke synes jeg!

Jeg kjøper ikke bare bøker brukt. På den ene jobben min i sommer fant jeg virkelig drømmeveska. Den er i lær, stor og noen vil kalle den tungrodd. Jeg synes rett og slett den er perfekt og det er pennerom på forsida. Den fungerer supert som skoleveske og ikke minst skriveveske. Pennerommet på forsida var det som fikk meg til å skjønne at den var laget for meg. Et pennerom?! Nå får den stort sett være en følgesvenn der jeg drar.

Jeg hadde nok tekanner. Å bli den sprø dama på Norge rundt med bøkene og tekannene var absolutt ikke i mine tanker. Men da jeg kom inn i bruktbutikken her i byen og så denne store kanna var jeg solgt. Den er en denby ( never drip) tekane og den fungerer faktisk. Når en skjenker te med denne så blir den siste dråpen bare hengende i tuten. Veldig morsomt og egentlig praktisk. Men nå holder det for en stund. Jeg tror jeg skal gi vekk noen kanner nå!

Altså, er å kjøpe brukt veien til å utvide sitt repertoar av skatter. Jeg vil ønske eventuelle lesere lykke til med det som er igjen av loppemarkedsesongen. Kanskje vi sees? Og uansett kan en jo handle i brukthandlere også!

Read Full Post »

Dette er et av de innleggene som sitter langt inne. Ikke fordi det ikke er sånn eller fordi jeg prøver å skjule at å skrive en avhandling er vekslende. Men det er krevende å finne de riktige ordene for å illustrere. Det handler om følelsene rundt det å skulle skrive en master. Det handler om orden og kaos på innsida.

Jeg elsker virkelig litteratur. Dermed bør jeg være i drømmesituasjonen ikke sant? Skrive avhandling om en forfatter, tema og roman som er selvvalgt. Få omsatt disse årene med lærdom til noe praktisk. Noen dager er virkelig sånn. Da flyter skriveren og en føler at en får til ting. Jeg er lykkelig og ydmyk over oppgaven min, at jeg får løfte frem Jølsen og hvor mye jeg faktisk lærer hver dag. Jeg føler meg rett og slett heldig.

Men så kommer hodet inn og begynner å vurdere det en har gjort. Du har skrevet i to uker og teksten din skal inn i morgen. Plutselig faller språket sammen, argumentene dine virker flatere enn du trodde var mulig og ingenting har sammenheng. Hvorfor har du ikke lagt merke til dette under de fem forrige korrekturlesningene? Pusten blir tyngre og hånden ligger på slettekappen mens du tenker irrasjonelle tanker om å kanskje klare to ukers arbeid på en natt om du skriver hele natta og mesteparten av neste dag. Et sted kommer det logiske inn. Dermed fjernes hånden, du leser korrektur en gang til og sender fra deg mens tankene jobber overtid! Dette kan umulig være godt nok. Nå kommer de til å fortelle deg det du hele tida har vært klar over. Du har ingenting her å gjøre, du holder ikke mål. De bare oppdaga det litt for seint! Kan du vennligst bare trekke deg rolig tilbake?

Selvsagt vet jeg at det er selvtilliten som kryper frem og sier disse tingene. Jeg er heller ikke aleine om det. På oppgaveseminaret fortalte lederen meg at alle er redd for å bli gjennomskua, selv folk lenger oppe i systemet. Det hjalp. Jeg er innerst inne klar over at jeg kan og har gode ideer.

I dag er en av mellomdagene. Hvor jeg kan trekke på skuldrene av frykten og smile litt oppmuntrende til henne som er i flyt. Jeg tenker at det får gå som det går så lenge jeg gjør mitt beste. Som perfeksjonist er det uansett sånn at jeg vil komme til å jobbe hardt med den tida jeg har til rådighet. Dermed får jeg bare akseptere at jeg kommer til å kjøre berg-og-dal-bane gjennom glede, dagdrømmer, angst, selvkritikk, utmattelse og energikick. Jeg vet det er dommeren i hodet som snakker og det er min oppgave å tøyle henne. Men i kanskje det mest intense jeg har gjort til nå er det to motstridende krefter som kjemper : orden og kaos. Dermed får jeg tåle at det i blant er en litt urolig reise!

Read Full Post »

Dikt er min absolutt svakeste side. Det er ingen hemmelighet. Men perfeksjonisten i hodet vil ikke akseptere sånne etablerte sannheter. Om du bare skriver på en annen måte eller jobber nok med det må det nok løsne tilslutt. Og jo da, jeg har fått til noen dikt som har fungert. Det er bare det at prosa er det som jeg er sterkest på. Når alt kommer til alt er dette også i orden. Det er en roman jeg ønsker å skrive!

Her om dagen fikk jeg en oppfordring av en venninne. Hun ville at jeg skulle skrive et dikt uten å egentlig tenke eller revidere. For meg som er en kronisk omskriver var det en kjempeutfordring å legge seg i andres hender på denne måten. Men samtidig er oppgaver også viktig så vi kastet oss ut i det. Vi gav hverandre den første linja og noen minutter. Og dermed var vi igang.

Resultatet mitt ble ikke det minste bra. Men det var noe spontant som påminnet meg om friskrift og fikk meg til å gruble masse etterpå. For selv om jeg er perfeksjonist til fingerspisene og det ofte har ført til at jeg holder kortene tett og er redd for at jeg ikke holder mål, er likevel friskrifta noe som er i meg. På skrivekurs med Gro Dahle ble jeg spurt om friskrift lå « intuitivt og naturlig» for meg. Jeg måtte innrømme at det er alltid metoder jeg har lett brukt, selv om jeg sliter med denne følelsen av utilstrekkelighet.

Hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke. Jeg bare velger å lese det som en bekreftelse på fremgang i det å ikke alltid ha kontrollen. Gjennom friskrifta har jeg slupper opp for meg selv. Men ved hjelp av oppgavene begynner jeg nå å åpne mer opp for andre.

Målet er en enda mer lekende og frigjort skriver som selv om hun fortsatt skriver flerutkast klarer å være spontan nok til å følge impulsene. Det forteller meg også at det er en tosidighet i det jeg gjør og kanskje når begge klarer å jobbe harmonisk vil veksten komme. Dette er spennende å utforske ytterligere. Lørdager er nå reine skrivedager hvor alt som heter master blir lagt på hylla. Vel, i alle fall på ei veldig vaklevoren hylle som stadig blir sjekket for å se om den fortsatt holder. Jeg vet i alle fall at det er riktig for meg å bruke tiden i det kreative rommet!

Read Full Post »

Av og til må man holde tunga så rett i munnen at en glemmer å nyte reisen. For det er en vandring en er på. Veilederen min bruker utrykket å være ekspert og når selvkritikeren tar pause blir en klar over at det jo er det en blir. Man blir så opplest på det man gjør at tilslutt kjennes det virkelig som alt en skriver er opplagt og på verdens laveste nivå. Selv om det selvsagt ikke nødvendigvis er sannheten.

Det er høst og jeg klarer å nyte reisen. Av og til stresser jeg, glemmer å senke skuldrene og er flau over materialet. Mens andre dager er gode dager hvor alt faller på plass og hele skriveren er i flyt. Ikke minst er det viktig å minne seg selv på at et å skrive en avhandling er en unik mulighet til å ha et år hvor du får lov til å arbeide med ditt egen interessefelt og utvide din horisont faglig. Det er fleksibelt noe som innebærer at hvor du jobber og når følger din ( og veileders rytme) ikke alle andres.

For meg har det betydd at jeg har kunnet unne meg skriveuker hjemme mellom veiledningstimene. ( Jeg leverer tekst ca hver fjortende dag) får det beste av byliv ,hei,skau og familien min. Jeg har mye bedre energinivå og kjenner at jeg rett og slett har det bra for øyeblikket. Det merkes på flere deler av livet mitt.

Det kreative, spør du kanskje? Jo da. Jeg skriver fortsatt på utkastene mine. Det går ikke foran oppgaven min. Men det har rom, tid og prioritet. Jeg blir fortsatt et helere menneske av å omfavne denne skapende delen av meg.

Hver dag drar jeg altså til Gan gård hvor jeg utforsker gjengangere, myter, skjebnemotiv og kjønnsperspektiv. Jeg prøver å nyansere og forstå og selvsagt dukker det opp krevende spørsmål. Målet er å finne svar der det ikke nødvendigvis er klare svar. Men jeg skal klare dette også, jeg. Jeg har planer om å legge all min kreativitet, kunnskap og kraft i å belyse dette så godt jeg bare kan. Det er Jølsen verdt!

Read Full Post »

Older Posts »