Da jeg jobbet som omviser ved siden av studiene pleide vi de første årene å ha opplæringsseminar rundt påsken. Med tiden ble det flyttet til nærmere sesongstart og avholdt på de ulike museene. Selv om jeg selvfølgelig forstår hvorfor, så har jeg gode minner fra Venstøp, etter at vi hadde lekt oss gjennom de ulike aktivitetene til barnas museum og var mette av pizzaen som bestandig ble kjøpt inn. Dersom noen tuslet forbi museet denne varme dagen ville de se en rekke ungdommer ligge henslengt mens de ventet på å bli plukket opp. Det er rart hvordan denne samlingen satte det mentale startskuddet for sesong. Vi ble alle sammen forberedt, skjerpet og gledet oss ekstra. Senere så man like frem til opplæringen på de ulike stedene.
Som omviser får man eierskap og stolthet til det museet man representerer. Det er som du kjenner det i kroppen når mai kommer, og du vet at ukene vil fly mot åpningstid. Kanskje leser du deg opp på manuset, selv om du vet at etter flere sesonger så sitter det i deg. Historien er like mye din formidling og din måte å legge den frem på, som veggene, gjenstandene og området. Kontakten med de menneskene som fyller huset en hel sommer, kollegaene dine som du blir kjent med på en helt spesiell måte. Selvfølgelig er det slik. Sammen forvalter dere verdier som er uerstattelige, dere sørger for at alt skal flyte for mange mennesker og driver i praksis museet hele sommeren. Ansvaret og privilegiet det representerer gjør at man blir løsningsorientert, kreativ, skjerpet og gleder seg over jobben. Det betyr ikke at det ikke er lange dager, det kan være krevende når man må være diplomat til fingerspissene, men samtidig er det en slik drømmejobb som virkelig blir en livsstil de månedene du lever i museumsbobla. Alle de egenskapene du utvikler, og den store gleden over en ny sesong, avløser vemodet når sesongen er over og det er mange og lange måneder til dere åpner igjen.
I år er det et annet vemod som fyller meg. Jeg skal ikke organisere kafeen, bære esker eller vaske. Heller ikke tusle rundt, med brystet bristeferdig av glede over gjenstandene, over alle historiene som skal krysse våre, formidling og folkene vi møter. Likevel er jeg fortsatt formidler. Mentalt er jeg like klar for sesong som da jeg arbeidet med dette og jeg tror nok at det er noe av det som gjør det tøffest å akseptere. Jeg trodde omviseroppgavene var noe man la fra seg mellom sesongene, men de er uløselig knyttet til deg og du tar med deg verdiene, tankene og erfaringene videre, selv om du har måttet lukke døren til ditt museum for siste gang.
Ordveven 