Humlehymner

Revebjøller i ein Yorkshirehage
Humlene elskar dei

Me avventar ein komponist som kan
skrive ned den musikken
som humler og stjerner
eiketre og store nyklipte plenar
er så fulle av

Isbitane glimtar i sola nå
Stjernene er hjå nattmenneskene
Men humlene fryder seg
hemningslaust i revebjøllene

Du ser ein blom dirra
og så kryp ei humle ut
Komponisten ingen kjenner
noterer på sitt usynlege partitur
Ei hymne er alltid undervegs
Det andre er alt her

 

Helge Torvund

 

Reklame

Read Full Post »

Novembernatt

En gang
seint i november
sitter vi på trammen

det usagte

skaper volt
et sted mellom
halsgropa og strupen

Read Full Post »

Gratulerer med dagen, Joachim Nielsen (8 September 1964 – 17 October 2000)

I dag ville Joachim Nielsen (Jokke) fylt femti år. Jeg feirer med å dele en av mine favorittlåter:

Read Full Post »

Nøyaktig sånn kan det føles i blant

Jag hamnade där ibland när det känns som jag gått sönder
låst i en cirkel, rädd att göra fel
rädslan har runnit genom åldrar och städer
genom blodomlopp och märkliga gator tills jag blev vem som helst
en mörk och brusande fors tills jag blev vem som helst

Dette er selvfølgelig ikke mine ord, men de snakker til meg. Det er et utdrag fra Lars Winnerbäck – Vem Som Helst Blues. Sangen er blant de nyere arbeidene, og dere kan finne den på cden « Hosianna» Den er absolutt verdt å lytte gjennom. I alle fall til nå. Siden den er fersk for meg, regner jeg med at jeg vil finne flere ting i den, jo mer jeg hører på musikken hans. Det pleier svært ofte å være på den måten for meg. Winnerbäck har en fantastisk evne til å forstå, beskrive og formidle. Jeg finner gode tekster, melodier og disse blir følgesvenner langt utover de gangene jeg hører på dem.

Jeg har vokst opp med Björn Afzelius og Mikael Wiehe, og dermed har svensk musikk og ikke minst språk en stor plass i meg. Winnerbäck føyer seg langt på vei inn i denne tradisjonen, han sier ofte tingene godt og riktig. Jeg trives svært godt med musikken.

Siden dette er en knakende god sang, deler jeg er liveopptak med dere.

Read Full Post »

Rommene mot vest

Jeg går
mot vestvendte fløyer

håndtakene gløder
rommene bevrer

slår utover
gjennomborer hulerommene

slikker konturene med
tusen grundige tunger

på bergene finnes restene
av mine bortbrente helleristninger

Read Full Post »

Belle and Sebastian – Wrapped Up In Books

Read Full Post »

Jakten på Dalai Lama Hoola Bandoola Band ( Mikael Wiehe)

Dom fattiga i Calcutta
som inte har nån mat
samlar koskit och silar den för att se om det finns
några osmälta risgryn kvar
Och så måste också den som vill finna
och inte söker för sökandets skull
vara redo att leta överallt
och inte vara fördomsfull

Read Full Post »

‘The Lightning Tree’ – (The SETTLERS – 1971 )

Down in the meadow when the wind blows free, a whispering breeze in the lightning tree.
Dreams come true if you want them to if you want them to, then it’s up to you.

Read Full Post »

Om epler og opphav

Jeg har så lenge jeg kan huske funnet ord jeg har grunnet på betydning av og hvor de kommer fra. Jeg har også alltid hengt meg opp i spesielle og gamle ord. Dermed tenker jeg at en blogg er en god mulighet til å pleie nerden i meg og dele ordene med dere. Historien om dette ordet begynte med et bilde fra begynnelsen av 1960tallet. Fotografiet var av barndomsbygda mi og blant annet mitt barndomshjem fra 1860. Bak låven kan det skimtes et tre jeg var ganske sikker på at var Martheapalen.

Mamma har fortalt historien som om Martheapalen før. Det ble plantet av henne vi alltid har omtalt som « gamle Marthe» Treet vokste bak låven og har dermed stått ved huset hennes. Marthe bodde der og da mannen Ole døde, jobbet hun svært hardt for å kunne være i stand til å gi alle barna en utdannelse. Dette greide hun. Den ene sønnen hennes ble doktor og bygde som nevnt huset hvor slekten bor i dag.

Da det nye huset ble reist, tok de ned det gamle og brukte deler av det i trappa og i tømringen i annen etasje. Den gamle apalen til Marthe er også vekk. Jeg er ikke sikker på når de hugget den, men ca hundre år etter at nyhuset kom på plass, vet vi altså at den var der enda. Det finnes fortsatt en gammel eplehage med litt yngre trær ( sånn ca 1870) på eiendommen. Der har vi gravenstein og åkre, noen av mine favorittsorter Arven etter Marthe lever dermed videre på flere måter.

Men vi skal altså snakke ord, slektshistorie sparer vi til en annen gang.

Apal er er nydelig ord og jeg fikk lyst til å lære meg litt mer om det. Var det kun betegnelsen på en slags type epletre? Apal er et ord som er på vei ut. Det kan både bety en bestemt type epletre med flere viltvoksende slekter, eller dyrkete trær. Men ordet kan også være en generell betegnelse på epletre. På norrønt brukte man ordet apaldr som rett og slett betyr epletre og har sammenheng med ordet apal. Dermed har vi faktisk et eget, spesielt ord med gamle røtter, som kan brukes til å betegne epletre eller rett og slett eple. Jeg synes det er veldig flott. Det er også viktig å peke på at ordet apal kan nyttes på begge målformer.

Read Full Post »

Tanker om tekst

Den ligger foran meg og puster, eller er det jeg som puster? I alle fall er det som ordene hever og senker seg og jeg myser nærsynt på dem. Dokumentene har ikke vokst så mye i dag og enda mindre siden fredag. Men de er der som en konstant påminnelse om oppgaven min. De skal danne basis om lærdommen jeg har tilegnet meg gjennom disse årene på universitetet. Om man i det hele tatt kan måle dannelse. Jeg tror det er derfor jeg er skremt av og til. Fordi jeg gjerne vil være i stand til å vise at jeg har forstått. Fordi dette er av enorm betydning for meg. Redd fordi jeg ikke vet hvor jeg er etter at oppgaven er levert. Da er jeg først i andres hender og dernest skal jeg bane meg vei i den skumle jungelen som heter arbeidslivet.

Jeg husker lykkefølelsen da jeg fikk pensumlisten i hendene første gang. Om noen uker skal jeg få lese disse bøkene å lære kodene deres. Jeg følte plutselig at jeg var på riktig hylle. At jeg var i ferd med å finne ut noe veldig viktig om meg selv. Jeg skulle flytte til Trondheim, en by jeg hadde besøkt for første gang høsten før og trivdes veldig godt i. Jeg husker enda den underlige følelsen av å komme hjem og dette var utslagsgivende for at jeg la vekk tanken på Oslo eller Bergen som studiebyer. Selv om Oslo var nærmere mitt kjære hjem, som fortsatt har stor betydning for meg og er godt å komme til. For meg er røtter og familien både viktig og skjønt å ha rundt seg. Jeg har aldri forstått tanken om å være mest mulig borte fra dem. Hvorfor skal jeg det? Jeg bruker med stor glede den lille tiden jeg har mellom studier sammen med dem. Men jeg forstod om å slå røtter flere steder og ikke minst at jeg også kan bygge et hjem utenfor kjernehjemmet.

Nå går altså denne tiden mot slutten. Absolutt ikke helt ferdig. Men nært nok til at jeg kjenner at dokumentene bør vokse jevnere og fortere enn de gjør. Jeg er friskmeldt og alt burde ligge til rette. Det er jeg som har ressursene og det er jeg nødt til å huske på. Jeg har faktisk fått basisen til å klare dette, like mye som mine medstudenter. Vi har lært det samme og vi skal nå vise hva vi kan. Det er fortsatt tid til å gjøre feil og det er tid til å korrigere. Veileder er dyktig tilstede og hun kan rådspørres. Det er bedre å bli oppmerksom på de svake punktene nå, før en sensor skal arbeide seg gjennom teksten.

Denne mandagen setter standarden for hele uka og jeg sitter på lesesalen denne ettermiddagen med en stor kopp te og føler egentlig ikke at det er så fælt at dokumentet ikke har vokst i helgja. Jeg har stått på lading : tuslet tur, lest, skrevet og rett og slett bygget meg opp. Jeg har pustet og at avbrekket som nevnt får dokumentet til å puste lover også flott. Da vet jeg at det kommer til å gå bra, det kommer til å vokse og jeg vet at jeg vokser sammen med det.

Read Full Post »