Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Ord’ Category

Artists are some of the most driven and courageous people on the face of the earth. They deal with more day to day rejection in one year than most people do in a lifetime. Every day, artists face the financial challenge of living a freelance lifestyle, the disrespect of people who think they should get ‘real’ jobs, and their own fear that they’ll never work again. Every day they have to ignore the possibility that the vision to which they have dedicated their lives is a pipedream. With every passing year, many of them watch as other people their age; achieve the predictable milestones of normal life – the car, the family, the house, the nest egg. But they stay true to their dream, in spite of the sacrifices. Why? Because artists are willing to give their entire lives to a moment – to that line, that laugh, that gesture, or that interpretation that will stir the audience’s soul. Artists are beings who have tasted life’s nectar in that crystal moment when they poured out their creative spirit and touched another’s heart. In that instant, they were as close to magic, God and perfection as anyone could ever be. And in their own hearts, they know that to dedicate oneself to that moment is worth a thousand lifetimes.

– David Ackert

Read Full Post »

 

Hos mamma og pappa står det en liten gjenstand. Den er hverken forseggjort eller noe folk legger merke til når de går forbi den. For meg representerer den å gå utenfor egen komfortsone. Den får meg til å tenke på hvor viktig det er å fortsette selv når innsida ber en bremse. Den hvisker til meg om en av de gangene jeg var sterk nok i beina til å bestige et fjell.

 

Jeg var atten og da som nå skrev jeg. Jeg hadde forlengst akseptert at dette var et rom i meg som utvidet seg for gang jeg satte meg ned med ark eller notatbok. Jeg hørte også mye på radio. På radioen var det forskjellige litteraturprogram. Noen av dem kunne en til og med ringe inn til. Modige og tøffe folk delte tekstene sine og fikk tilbakemeldinger. Å dele var langt unna en selvkritisk ungdom sine tanker. Ikke før jeg ble spurt om skrivingen min og jeg fortalte at jeg holdt på men absolutt ikke var god nok enda. Personen jeg snakket med understreket viktigheten av å gi fra seg tekst, fordi man aldri vil vokse i et vakuum. Jeg gikk hjem og fortsatte med et dikt jeg hadde jobbet med en stund.

 

Jeg har før pekt på at jeg aldri har vært noen dyktig diktskriver. Av og til har jeg fått til noen som kan kalles brukbare. Men det er prosa som er og var min sterkeste side. Jeg er likevel veldig glad i dikt og den kvelden bestemte jeg meg for å ringe inn til et dikprogram på P2. Som sagt, så gjort. Jeg hadde hjertet i halsen og prøvde å forklare meg selv at dette helt sikkert var en ufarlig arena. Hva var oddsen for at kjentfolk hørte på radioen akkurat da? Jeg fikk snakke med et slags sentralbord og jeg husker ikke om jeg prøveleste diktet eller hva vi snakket om. Følelsen i mellomgulvet murret advarende om å holde seg rolig, samt å snakke tydelig. Om jeg var heldig ville de gjennomskue og stoppe meg. Man lar vel ikke håpløse ting bli lest opp på radioen, håpet jeg. Kroppen skalv og jeg trodde jeg skulle legge på da jeg faktisk gikk gjennom. Verten og jeg snakket litt rundt teksten, før jeg fikk lese selve diktet.

 

Etterpå ble jeg først redd, men så kjente jeg en annen følelse. Det boblet inni meg. Det var ikke lenger mulig å gå tilbake og det jeg innerst inne fikk ut av det var « Dette er riktig. Det er ingen lett vei, men det finnes ingen utenom heller. Det er meningen du skal skrive. Det er her du skal være. Du har kanskje ikke skrevet noe av varig verdi enda, men det er opp til deg å skrive deg dit.»

 

I posten kom denne esken og et lite trykket brev. Et minne om da jeg gikk over grensene mine, gjorde noe uventet og tok et steg på min egen vei. Jeg tok feil den kvelden. Det var folk som hadde hørt meg og de responderte. Norsklæreren min var en av dem og jeg tok til meg ordene og gjemte på dem. Jeg tviler på at diktet ville være godt eller holdt i dag. Det var en begynnelse og jeg slapp tak i teksten og den fikk lov til å leve sitt eget eget liv der den svevde på radiobølgene og ut til de som lyttet. Det var en skigard og jeg klatret over den. Senere har jeg skrevet både sterkere og svakere tekster og det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

 

Når jeg grubler og tviler, som den tenkeren jeg er, blir jeg usikker på om dette holder. Kaster jeg bort tiden? Det er mange skrivere der ute med samme ønsket og flere av dem er flinkere enn meg. Tenk om jeg aldri når det? Da minner jeg meg selv på dette lille skrinet. Hvorfor jeg fikk den og med det kommer følelsene om riktig hylle tilbake. Da vet jeg at jeg skriver først og fremst for min egen del og at det er nok til å vite at jeg er fullstendig hel når jeg arbeider med tekst. Jeg holder fast ved følelsene jeg fikk den gangen og lar det være orden i kaoset. Tiden, min vilje og vekst får være det som bestemmer om jeg lykkes. Jeg fortsetter i alle fall å klatre over små og store grinder hver dag. Av og til er det indre bevis for det, men som denne historien viser finnes det jammen noen fysiske også.

Image

Read Full Post »

I dag fyller denne nettdagboka tre år. Det er en litt morsom tanke fordi det slår meg at det ikke føles lenge siden jeg begynte. Tida flyr virkelig. November har også en annen feiring for meg. 1 november 2003 skrev jeg mitt første innlegg i den første bloggen min. Denne finnes fortsatt, men disse innleggene er flyttet inn på den private nettdagboka og er således ikke lenger søkbare. Jeg har dermed vært med siden tidlig i det som av noen har blitt referert til som gullalderen. Det morsomme med å mimre seg tilbake er både vekst i temavalg og utrykk. Ikke minst minst for meg som menneske og hvordan tankene mine og skriveren har utviklet og utvidet seg gjennom disse årene. Samtidig er jeg også på mange måter den samme. Bare en del erfaringer rikere. Denne dobbeltheten er litt givende å kjenne på.

Jeg vil takke alle som har fulgt meg, kommet innom tilfeldig og ønske nye folk av begge kategorier velkommen. Jeg kommer til å fortsette å skrive. Ikke hver dag, men når jeg har lyst og føler jeg har noe på hjertet. Du er velkommen til å lese og reflektere sammen med meg når du har noe å si.

Gratulerer med dagen!

Read Full Post »

Read Full Post »

Jeg liker loppemarked og å handle brukt. Det er solidarisk å kunne nytte deg av ting folk ikke lenger ønsker å beholde. Jeg blir glad av å finne skatter som har en historie, personlighet og sjel. Det er noe med den følelsen av at gjenstandene har levd et liv før deg og nå skal det videreføres i den tiden du skal forvalte dem også.

Ganske mange av bøkene mine har kommet til meg på den måten og i blant kan det nesten oppleves som om det er blåst liv i dem. I motsetning til helt ferske romaner som så klart er herlige, liker jeg å forestille meg at disse som har tilhørt noen har fått et drag av den energien og følelsen de forrige eiere har tilført dem. Et pust fra den erfaringen fra den første gangen de ble åpnet, muligens fikk et navntrekk, fra et eseløre, ble lest og reflektert over ( noen flere ganger) og en lett berøring fra en hånd som har hvilt på dem. Noen av dem har kanskje blitt funnet for tunge, ulesbare, ikke gode og lignende. Det betyr ikke nødvendigvis at de er dårlige siden en leseopplevelse alltid er subjektiv og det kan lett gi en annen erfaring hos ny eier. Mens de i blant har blitt elsket og lest sånn at det virkelig sees, men må vike av ulike grunner som flytting, plass og lignende. Uansett grunn er det supert at de får et nytt liv.

Jeg blir alltid litt overveldet når jeg kommer til et bokbord og skal lete etter skatter. Svært ofte får noen slå følge hjem. Andre ganger merker jeg at den kritiske leseren tar plass og erkjenner at her er det ikke noe for meg. Og i blant må realisten få rom, du har ikke plass. Da er jeg flink til å argumentere tilbake « men hva om jeg bare flytter noe unna eller har to lag i bokhylla.» Er boken fristende nok er det hjertet som vinner i sånne diskusjoner. Det er også en liten en som sitter på skulderen og sier sånn passe halvhøyt : « har ikke du plass har jo alltids foreldra dine bibliotek» Det er altså flere krefter som arbeider mot hverandre de gangene det kommer til bøker. Det hender også at jeg fornemmer at denne boka ikke er for meg men skal være med. Da kan det komme en gjest som bare finner boken ( eller er det boka som rope på gjesten) og de finner hverandre og forlater hybelen min. På denne måten har bok og leser funnet hverandre og samtidig blir det litt ekstra hylleplass her. Det er en fin tanke synes jeg!

Jeg kjøper ikke bare bøker brukt. På den ene jobben min i sommer fant jeg virkelig drømmeveska. Den er i lær, stor og noen vil kalle den tungrodd. Jeg synes rett og slett den er perfekt og det er pennerom på forsida. Den fungerer supert som skoleveske og ikke minst skriveveske. Pennerommet på forsida var det som fikk meg til å skjønne at den var laget for meg. Et pennerom?! Nå får den stort sett være en følgesvenn der jeg drar.

Jeg hadde nok tekanner. Å bli den sprø dama på Norge rundt med bøkene og tekannene var absolutt ikke i mine tanker. Men da jeg kom inn i bruktbutikken her i byen og så denne store kanna var jeg solgt. Den er en denby ( never drip) tekane og den fungerer faktisk. Når en skjenker te med denne så blir den siste dråpen bare hengende i tuten. Veldig morsomt og egentlig praktisk. Men nå holder det for en stund. Jeg tror jeg skal gi vekk noen kanner nå!

Altså, er å kjøpe brukt veien til å utvide sitt repertoar av skatter. Jeg vil ønske eventuelle lesere lykke til med det som er igjen av loppemarkedsesongen. Kanskje vi sees? Og uansett kan en jo handle i brukthandlere også!

Read Full Post »

Har tusla i snøen. Lekende unger, røde kinn og skumringstime med skikkelig blåhimmel. Det var rett og slett skjønt. Da jeg kom inn ble det søndagsknask med vintersaga ( fantastisk te som jeg har litt igjen av) og gravenstein, samt skrivemodus.

Image

Read Full Post »

Dette er et av de innleggene som sitter langt inne. Ikke fordi det ikke er sånn eller fordi jeg prøver å skjule at å skrive en avhandling er vekslende. Men det er krevende å finne de riktige ordene for å illustrere. Det handler om følelsene rundt det å skulle skrive en master. Det handler om orden og kaos på innsida.

Jeg elsker virkelig litteratur. Dermed bør jeg være i drømmesituasjonen ikke sant? Skrive avhandling om en forfatter, tema og roman som er selvvalgt. Få omsatt disse årene med lærdom til noe praktisk. Noen dager er virkelig sånn. Da flyter skriveren og en føler at en får til ting. Jeg er lykkelig og ydmyk over oppgaven min, at jeg får løfte frem Jølsen og hvor mye jeg faktisk lærer hver dag. Jeg føler meg rett og slett heldig.

Men så kommer hodet inn og begynner å vurdere det en har gjort. Du har skrevet i to uker og teksten din skal inn i morgen. Plutselig faller språket sammen, argumentene dine virker flatere enn du trodde var mulig og ingenting har sammenheng. Hvorfor har du ikke lagt merke til dette under de fem forrige korrekturlesningene? Pusten blir tyngre og hånden ligger på slettekappen mens du tenker irrasjonelle tanker om å kanskje klare to ukers arbeid på en natt om du skriver hele natta og mesteparten av neste dag. Et sted kommer det logiske inn. Dermed fjernes hånden, du leser korrektur en gang til og sender fra deg mens tankene jobber overtid! Dette kan umulig være godt nok. Nå kommer de til å fortelle deg det du hele tida har vært klar over. Du har ingenting her å gjøre, du holder ikke mål. De bare oppdaga det litt for seint! Kan du vennligst bare trekke deg rolig tilbake?

Selvsagt vet jeg at det er selvtilliten som kryper frem og sier disse tingene. Jeg er heller ikke aleine om det. På oppgaveseminaret fortalte lederen meg at alle er redd for å bli gjennomskua, selv folk lenger oppe i systemet. Det hjalp. Jeg er innerst inne klar over at jeg kan og har gode ideer.

I dag er en av mellomdagene. Hvor jeg kan trekke på skuldrene av frykten og smile litt oppmuntrende til henne som er i flyt. Jeg tenker at det får gå som det går så lenge jeg gjør mitt beste. Som perfeksjonist er det uansett sånn at jeg vil komme til å jobbe hardt med den tida jeg har til rådighet. Dermed får jeg bare akseptere at jeg kommer til å kjøre berg-og-dal-bane gjennom glede, dagdrømmer, angst, selvkritikk, utmattelse og energikick. Jeg vet det er dommeren i hodet som snakker og det er min oppgave å tøyle henne. Men i kanskje det mest intense jeg har gjort til nå er det to motstridende krefter som kjemper : orden og kaos. Dermed får jeg tåle at det i blant er en litt urolig reise!

Read Full Post »

Min bestefar som for øvrig var en dyktig historieforteller og formidler hadde alltid sin grønne utgave av Snorre liggende ved godstolen. Jeg husker hvor morsomt det var å sitte i timesvis å lytte til sagn, historier og eventyr. Ikke minst hadde han svært gode refleksjonsrekker og mange av dem medførte trygghet når man hadde mange spørsmål. Han var belest og ønsket å fortsette studier, men siden oldefar døde tidlig var han nødt til å avbryte dem. Mormoren min hadde en trillebår. Den gikk hun til biblioteket med og ifølge mamma leste hun alt hun kom over. I tillegg skal hun og søsknene ha skrevet noe og det skal finnes litt materiale igjen fra deres utfoldelser. Altså er det trygt å konkludere med at jeg kommer fra en familie hvor kjærligheten til bøker og skriving ligger i oss.

Det har blitt ekstra aktuelt å gruble over da jeg de siste ukene har fått kontakt med flere slektninger. Jeg har vært klar over at noen av dem har bodd på Hamar. Men vi har ikke hatt noen personlig kontakt. Ikke før nå og det var faktisk min nettdagbok som satte oss i forbindelse med hverandre. En av som dem som er forøvrig er bibliotekar fant den på nettet og gjenkjente historiene nesten før han ante hvem skriveren bak var. Tenk at internett kan medføre flotte ting som dette. Det er morsomt å utveksle kunnskap, minner og historie. Den litterære gleden lever videre i familien. To av bestemors søsken fikk barn som valgte å bli bibliotekarer. Jeg studerer litteraturvitenskap. Ellers er mange av medlemmene leseglade generelt! Jeg ser frem til å bli bedre kjent med slektninger og finne ut hva mer vi kan ha til felles. Ikke minst har jeg fått bekreftet at uglegenene også er et fellestrekk hos dem som kan føre sine røtter tilbake til en liten husmannsplass i Telemark!

Read Full Post »

Dikt er min absolutt svakeste side. Det er ingen hemmelighet. Men perfeksjonisten i hodet vil ikke akseptere sånne etablerte sannheter. Om du bare skriver på en annen måte eller jobber nok med det må det nok løsne tilslutt. Og jo da, jeg har fått til noen dikt som har fungert. Det er bare det at prosa er det som jeg er sterkest på. Når alt kommer til alt er dette også i orden. Det er en roman jeg ønsker å skrive!

Her om dagen fikk jeg en oppfordring av en venninne. Hun ville at jeg skulle skrive et dikt uten å egentlig tenke eller revidere. For meg som er en kronisk omskriver var det en kjempeutfordring å legge seg i andres hender på denne måten. Men samtidig er oppgaver også viktig så vi kastet oss ut i det. Vi gav hverandre den første linja og noen minutter. Og dermed var vi igang.

Resultatet mitt ble ikke det minste bra. Men det var noe spontant som påminnet meg om friskrift og fikk meg til å gruble masse etterpå. For selv om jeg er perfeksjonist til fingerspisene og det ofte har ført til at jeg holder kortene tett og er redd for at jeg ikke holder mål, er likevel friskrifta noe som er i meg. På skrivekurs med Gro Dahle ble jeg spurt om friskrift lå « intuitivt og naturlig» for meg. Jeg måtte innrømme at det er alltid metoder jeg har lett brukt, selv om jeg sliter med denne følelsen av utilstrekkelighet.

Hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke. Jeg bare velger å lese det som en bekreftelse på fremgang i det å ikke alltid ha kontrollen. Gjennom friskrifta har jeg slupper opp for meg selv. Men ved hjelp av oppgavene begynner jeg nå å åpne mer opp for andre.

Målet er en enda mer lekende og frigjort skriver som selv om hun fortsatt skriver flerutkast klarer å være spontan nok til å følge impulsene. Det forteller meg også at det er en tosidighet i det jeg gjør og kanskje når begge klarer å jobbe harmonisk vil veksten komme. Dette er spennende å utforske ytterligere. Lørdager er nå reine skrivedager hvor alt som heter master blir lagt på hylla. Vel, i alle fall på ei veldig vaklevoren hylle som stadig blir sjekket for å se om den fortsatt holder. Jeg vet i alle fall at det er riktig for meg å bruke tiden i det kreative rommet!

Read Full Post »

Av og til må man holde tunga så rett i munnen at en glemmer å nyte reisen. For det er en vandring en er på. Veilederen min bruker utrykket å være ekspert og når selvkritikeren tar pause blir en klar over at det jo er det en blir. Man blir så opplest på det man gjør at tilslutt kjennes det virkelig som alt en skriver er opplagt og på verdens laveste nivå. Selv om det selvsagt ikke nødvendigvis er sannheten.

Det er høst og jeg klarer å nyte reisen. Av og til stresser jeg, glemmer å senke skuldrene og er flau over materialet. Mens andre dager er gode dager hvor alt faller på plass og hele skriveren er i flyt. Ikke minst er det viktig å minne seg selv på at et å skrive en avhandling er en unik mulighet til å ha et år hvor du får lov til å arbeide med ditt egen interessefelt og utvide din horisont faglig. Det er fleksibelt noe som innebærer at hvor du jobber og når følger din ( og veileders rytme) ikke alle andres.

For meg har det betydd at jeg har kunnet unne meg skriveuker hjemme mellom veiledningstimene. ( Jeg leverer tekst ca hver fjortende dag) får det beste av byliv ,hei,skau og familien min. Jeg har mye bedre energinivå og kjenner at jeg rett og slett har det bra for øyeblikket. Det merkes på flere deler av livet mitt.

Det kreative, spør du kanskje? Jo da. Jeg skriver fortsatt på utkastene mine. Det går ikke foran oppgaven min. Men det har rom, tid og prioritet. Jeg blir fortsatt et helere menneske av å omfavne denne skapende delen av meg.

Hver dag drar jeg altså til Gan gård hvor jeg utforsker gjengangere, myter, skjebnemotiv og kjønnsperspektiv. Jeg prøver å nyansere og forstå og selvsagt dukker det opp krevende spørsmål. Målet er å finne svar der det ikke nødvendigvis er klare svar. Men jeg skal klare dette også, jeg. Jeg har planer om å legge all min kreativitet, kunnskap og kraft i å belyse dette så godt jeg bare kan. Det er Jølsen verdt!

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »