Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Poesi’ Category

 

I går ble Ibsen behørig feiret. I dag markerer vi verdens poesidag. Noe av det første jeg la merke til da jeg skulle velge et dikt, er at jeg svært ofte leser avdøde poeter. Dermed slo det meg at jeg burde velge en poet som faktisk er i live. Men jeg landet ikke på det denne gangen. Jeg får lese mer av dette frem neste poesidag. Har du noe du synes jeg bør lese er forslag alltid velkommen.

 

Diktet jeg skal dele med dere er skrevet av en ordsmed. Han fortjener virkelig å hedres i dag.

 

Øyeblikket

 

Det var ditt beste og eneste dikt
det som du aldri skrev
men som plutselig var i deg selv
en dag da du gikk og drev.

Hva var det som kom?
Hva var det som vokste og ble til en flom?
En svale i luften? Et minne om fryd?
En regndråpes lyd?

Det var ikke ord,
men bare et brus gjennom nerver og blod.
Et svimmelt sekund som du ikke forsto
var du ett med den hellige, evige jord.

Men prøvde du grådig å fange det inn,
og holde det fast,
den glede som seilte igjennom ditt sinn,
det lyssnare kast
av en drøm, av en duft-
Da var det det brast.
Da grep dine hender den tomme luft-.

Livet er fritt.
Det kan ikke temmes til vakre ord.
Du kan ikke gripe sekundenes kor
og gjøre dem om til sange.
Og øyeblikket er ikke ditt.
Du kan ikke ta det til fange!

 

Andrè Bjerke

Read Full Post »

 

Hos mamma og pappa står det en liten gjenstand. Den er hverken forseggjort eller noe folk legger merke til når de går forbi den. For meg representerer den å gå utenfor egen komfortsone. Den får meg til å tenke på hvor viktig det er å fortsette selv når innsida ber en bremse. Den hvisker til meg om en av de gangene jeg var sterk nok i beina til å bestige et fjell.

 

Jeg var atten og da som nå skrev jeg. Jeg hadde forlengst akseptert at dette var et rom i meg som utvidet seg for gang jeg satte meg ned med ark eller notatbok. Jeg hørte også mye på radio. På radioen var det forskjellige litteraturprogram. Noen av dem kunne en til og med ringe inn til. Modige og tøffe folk delte tekstene sine og fikk tilbakemeldinger. Å dele var langt unna en selvkritisk ungdom sine tanker. Ikke før jeg ble spurt om skrivingen min og jeg fortalte at jeg holdt på men absolutt ikke var god nok enda. Personen jeg snakket med understreket viktigheten av å gi fra seg tekst, fordi man aldri vil vokse i et vakuum. Jeg gikk hjem og fortsatte med et dikt jeg hadde jobbet med en stund.

 

Jeg har før pekt på at jeg aldri har vært noen dyktig diktskriver. Av og til har jeg fått til noen som kan kalles brukbare. Men det er prosa som er og var min sterkeste side. Jeg er likevel veldig glad i dikt og den kvelden bestemte jeg meg for å ringe inn til et dikprogram på P2. Som sagt, så gjort. Jeg hadde hjertet i halsen og prøvde å forklare meg selv at dette helt sikkert var en ufarlig arena. Hva var oddsen for at kjentfolk hørte på radioen akkurat da? Jeg fikk snakke med et slags sentralbord og jeg husker ikke om jeg prøveleste diktet eller hva vi snakket om. Følelsen i mellomgulvet murret advarende om å holde seg rolig, samt å snakke tydelig. Om jeg var heldig ville de gjennomskue og stoppe meg. Man lar vel ikke håpløse ting bli lest opp på radioen, håpet jeg. Kroppen skalv og jeg trodde jeg skulle legge på da jeg faktisk gikk gjennom. Verten og jeg snakket litt rundt teksten, før jeg fikk lese selve diktet.

 

Etterpå ble jeg først redd, men så kjente jeg en annen følelse. Det boblet inni meg. Det var ikke lenger mulig å gå tilbake og det jeg innerst inne fikk ut av det var « Dette er riktig. Det er ingen lett vei, men det finnes ingen utenom heller. Det er meningen du skal skrive. Det er her du skal være. Du har kanskje ikke skrevet noe av varig verdi enda, men det er opp til deg å skrive deg dit.»

 

I posten kom denne esken og et lite trykket brev. Et minne om da jeg gikk over grensene mine, gjorde noe uventet og tok et steg på min egen vei. Jeg tok feil den kvelden. Det var folk som hadde hørt meg og de responderte. Norsklæreren min var en av dem og jeg tok til meg ordene og gjemte på dem. Jeg tviler på at diktet ville være godt eller holdt i dag. Det var en begynnelse og jeg slapp tak i teksten og den fikk lov til å leve sitt eget eget liv der den svevde på radiobølgene og ut til de som lyttet. Det var en skigard og jeg klatret over den. Senere har jeg skrevet både sterkere og svakere tekster og det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

 

Når jeg grubler og tviler, som den tenkeren jeg er, blir jeg usikker på om dette holder. Kaster jeg bort tiden? Det er mange skrivere der ute med samme ønsket og flere av dem er flinkere enn meg. Tenk om jeg aldri når det? Da minner jeg meg selv på dette lille skrinet. Hvorfor jeg fikk den og med det kommer følelsene om riktig hylle tilbake. Da vet jeg at jeg skriver først og fremst for min egen del og at det er nok til å vite at jeg er fullstendig hel når jeg arbeider med tekst. Jeg holder fast ved følelsene jeg fikk den gangen og lar det være orden i kaoset. Tiden, min vilje og vekst får være det som bestemmer om jeg lykkes. Jeg fortsetter i alle fall å klatre over små og store grinder hver dag. Av og til er det indre bevis for det, men som denne historien viser finnes det jammen noen fysiske også.

Image

Read Full Post »

Ellinor og Per Esben * tagget* meg i et en poetkjede for en tid tilbake og jeg har rett og slett ikke svart.

Utfordringen var å nevne tre favorittpoeter og så vise til et verk av dem som jeg setter høyt. Etterpå skal jeg oppfordre fem andre til å fortsette

Jeg er treg og distré og derfor har jeg stoppet kjeden.

Men i alle fall: her er lista mi.

1.

Halldis Moren Vesaas ; Samlede dikt

Hva kan jeg si om henne?

Jeg har alltid kjent til henne. Diktene hennes har fulgt meg fra barnsbein av og gjør det fortsatt. Å lese henne en fantastisk vårkveld på trammen heime er minner som står sterkt for meg.

Hun skriver om livet og med innsikt. Hun får tekstene til å fremstå vakre og i blant har hun poeng som virkelig gir meg gåsehud. Jeg nikker enig og tenker at * jammen sånn er det jo, du har helt rett*

Og hun kan leses aktivt gjennom ulike faser i livet! Hun har gjennom sine dikt ikke bare observert men også forstått.

Og dette kommer utrolig vakkert frem!

2.

André Bjerke – samlete dikt.

Bjerke er en ordkunstner og når favorittskalder skal frem må han virkelig få sin plass. Han får til alt fra nonsens – og morodikt til dikt med mening og ettertanke. Og han har en lengsel i mange av tekstene sine som jeg opplever som et sterkt vemod.

Denne vekslingen i tekstene og samtidig den fantastiske kontrollen han har over ordene har jeg alltid ønsket meg. Det gjør at jeg stadig vender tilbake til å lese ham.

Jeg synes det var vanskelig å trekke frem en spesiell samling siden jeg synes alt bør leses og velger derfor samlete dikt her også.

3.

Henrik Ibsen dikt – dikt i utvalg

De fleste veit at han skrev drama, men dette skal ikke handle om hans drama. ( selv om jeg er svært glad i dem)

Han skrev også svært gode dikt og på et ganske kritisk punkt i livet mitt leste jeg disse. Jeg var veldig usikker på å fortsette å skrive kreativt og det diktet som heter * bergmannen* fikk meg til å fortsette med skrivingen.

Og diktene har altså dette særegne og talende i seg. Derfor er også hans poesi verdt å undersøke.

**

Jeg er litt glad i være inkluderende. Derfor: om du leser her inne og vil svare så skriv gjerne denne poetkjeden videre.

Read Full Post »

*

Why is it that as we grow older and stronger
The road signs point us adrift and make us afraid
Saying «You never can win,» «Watch your back,» «Where’s your husband?»
Oh I don’t like the signs that the signmakers made.

So I’m going to steal out with my paint and brushes
I’ll change the directions, I’ll hit every street
It’s the Tinseltown scandal, the Robin Hood vandal
She goes out and steals the King’s English
And in the morning you wake up and the signs point to you

They say
«I’m so glad that you finally made it here,»
«You thought nobody cared, but I did, I could tell,»
And «This is your year,» and «It always starts here,»
And oh-oh oh-oh-oh oh-oh, «You’re aging well.»

Well I know a woman with a collection of sticks
She could fight back the hundreds of voices she heard
And she could poke at the greed, she could fend off her need
And with anger she found she could pound every word.
But one voice got through, caught her up by surprise
It said, «Don’t hold us back we’re the story you tell,»

And no sooner than spoken, a spell had been broken
And the voices before her were trumpets and tympani
Violins, basses and woodwinds and cellos, singing

«We’re so glad that you finally made it here
You thought nobody cared, but we did, we could tell
And now you’ll dance through the days while the orchestra plays
And oh-oh oh-oh-oh oh-oh, you’re aging well.»
Now when I was fifteen, oh I knew it was over
The road to enchantment was not mine to take
Cause lower calf, upper arm should be half what they are
I was breaking the laws that the signmakers made.

And all I could eat was the poisonous apple
And that’s not a story I was meant to survive
I was all out of choices, but the woman of voices

She turned round the corner with music around her,
She gave me the language that keeps me alive, she said:

«I’m so glad that you finally made it here
With the things you know now, that only time could tell
Looking back, seeing far, landing right where we are
And oh-oh oh-oh-oh oh-oh, you’re aging, oh oh-oh-oh oh-oh and I am aging,
oh oh-oh-oh oh-oh, aren’t we aging well?»

Read Full Post »

Hun er
ikke et stort skip
men en
liten jolle på det siste havet

sitt eget mannskap
seilende alene
med sverdet hevet.

slåss mot sjødragen
vel vitende

at hun en gang skal finne sin havn.

Read Full Post »

Det var høst tror jeg. Noen år siden derfor ikke helt sikker. Jeg savna ny musikk innenfor min sjanger og gikk en tur på platekompaniet. Jeg går litt umotivert gjennom butikken. Da ser jeg en cd med  Lomsk ( Amerikabrevet) Jeg tar den bort til avspilleren og ber om å få høre på den. Første sangen jeg velger meg er  Salve mi sprukne hud. Jeg ble helt solgt med en gang. Fenget og fanget fikk både bukkerittet ( basert på Peer Gynt) og amerikabrevet være med heim. Og i dag har jeg vel alle utgivelsene.

Den jeg vil dele med leserne mine ( for jeg er innbilsk nok til å tro at jeg har lesere) er fra cden Lavrans dotter. De fleste skjønner nok inspirasjonen  her. Den er like vakker som de andre og fanger meg like sterkt.

Det spesielle med “ lov” er at en annen sangerinne jeg er glad i er med på den. Flinke Helene Bøksle.

Jeg blir glad når folk synger på dialekt, jeg blir glad når det spenner over litterære temaer og jeg blir enda mer lykkelig når dette gjøres på en utmerket måte.

Og man blir ikke mindre glad når plata er innspilt i Telemark. Dette er deilig musikk.

Her er en smakebit:

watch?v=GM-RTUB8X04

Read Full Post »

I hine hårde dage da øldrikk og svir,
hallingdølens knivblad satt løst i hans slir,
da kvinnene til gilde bar likskjorten med
hvori de kunne legge sin husbonde ned.

Stod der et blodig bryllup i Hemsedal ensteds,
hvor lek og dans var tystnet og karene slo krets.
Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring
stod to med dragne knive og et belte spent ikring.

Og som utskårne støtter i hvilende ro
står ennu fire karer i kretsen om de to
De løfter tyrilysen mot det sorte bjelketak,
hvor røkens hvirvler samles til et rugende lag.

forgjeves tvenne kvinner med hyl trenger frem,
å bryte det faste gjerde der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbake av de muskelsterke menn,-
og spillemannen rolig går til kjellertrappen hen.

Nu skal han ned å tappe; ti den seirende mann,
kan saktens vel beh|ve å kysse bollens rand.
I beltespenning nappes de kun med blodets tap;
så må vel åren fylles fra tønnetutens tap.

Men da han stod i kjeller’n han så i et blålig skinn
‘en sitte er på tønnen og stemme felen sin.
Og karen holdt en omvendt, tett opp til brystet klemt,
og gav seg til å stryke så snart han hadde stemt.

Det var et spill som dugde det klang som vred manns ord,
som hugg av stålstemt bile og som veneslag i bord.
Det jublet og det hulket i det skumle kjellerhall
da slåttens toner endte med et rungende mannefall.

Taus spillemannen lyttet til de mektige løp;
det var som spillets vivler nedad ryggen på ham krøp.
Så spurte han denannen: «Hvor lærte du den slått:»
Han svarte:»Det er det samme, men minn deg den blott!»

Nu mannen ned seg lutet og etter tappen tok –
da så han hestehoven som takt mot tønna slo.
Han glemte rent å tappe, han sprang i stuen opp –
der løftet de fra gulvet den falne mannekropp.

Fanitullen kalles ennå den ville slått,
og dølene den spiller, og spiller den godt.
Men lyder de grumme toner under øldrikk og svir,
da løsner atter kniven i hallingdølens slir.

( Jørgen Moe)

watch?v=sHsledb9tXU

» Denne synes jeg er helt fantastisk.  Jeg er generelt glad i slåtter. 😉

Read Full Post »

Kommunikasjonsfrykt

Du tror det er kulde som
gjør at jeg unngår å holde
hånden din.

du må forstå at jeg
ikke prøver å vaske
bort essensen

men jeg klarer ikke
å fortelle at jeg sliter
med håndsvette.

Read Full Post »

Pass deg for elvebredden

Sildrende gjennom bekk
krokodilletårer gjemt i hekk
er det et sagn at han kan lokke
barn til elven, livet slokke?

Mange navn har gitt oss frykt
For hans hjem er ikke trygt
Phooka, Elvetroll kalles han
en fiende i skumle vann.

Likevel er moral et ledd,
hold deg unna elvens bredd
hvis ikke, får du en smekk
når du i vannet virvler vekk

Read Full Post »

Grønn sorg

Jeg senker sørgeslørene
mine små følsomme barn
må tøyles.

Så tuller jeg meg inn morgentåke
gjemmer min grønne sorg
bak barmhjertighetskappen.

men jeg kan likevel
høre ropene
varsle vind

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »