Novembernatt

En gang
seint i november
sitter vi på trammen

det usagte

skaper volt
et sted mellom
halsgropa og strupen

Read Full Post »

Rommene mot vest

Jeg går
mot vestvendte fløyer

håndtakene gløder
rommene bevrer

slår utover
gjennomborer hulerommene

slikker konturene med
tusen grundige tunger

på bergene finnes restene
av mine bortbrente helleristninger

Read Full Post »

Alt ramler

Jeg ligger på sofaen og skriver. Askebegrene er fulle av brukte teposer ,og sneipene har havnet på gulvet. Av og til i korte skimt er noen utenfor glasset. Jeg kan kjenne den søte lukten sige gjennom og fylle hele rommet. Gardinene faller ned med et smell og skremmer musene. Jeg ler rått av de små beina. I alle fall tror jeg det er mus. For å være helt sikker måtte jeg brutt opp mellomtaket og laget et hull mot himmelen. Kanskje ville regndråpene dryppet ned og druknet dem? Hvordan skulle jeg overleve skrikene og den utmattede kavingen, til de tilslutt treffer taket mitt dumpt og overgivent. Nei, da er det bedre at de redde og tanketomme får lov til å være der oppe. At det innimellom, når det er noe de ikke kan indentifisere, skapes ubalanse i den jevne tassingen deres.

Jeg er tross alt hverken gud eller monster. Jeg aner ikke hvor lang tid det tar før noen drukner. Jeg vet heller ikke om de plutselig forstår at de kanskje kan reddes om de skaper en sammenfiltret flåte av tunge og gjennomvåte kropper. Kanskje vil mattheten skape refleksjon og gjennom tankene blir de selvstendige skapninger? Vil de da uttrykke sinne overfor det der under og skape nok press til at de kan få ned de siste plankene ? Når demningen brister ramler tusen mus nedover kroppen min og blir et fuktig og tett teppe? Kanskje er de ikke mus i det hele tatt. Jeg vet jo like lite om dem, som de gjør om meg.

Jeg ligger på sofaen og samler ordene. Det er ikke enkelt å slå strikk rundt dem for å sette dem i det mentale kartoteket. Her har uorden herjet altfor lenge. Jeg burde sikkert ha gått ut en tur, men det er altfor mye sol. Jeg blir her og dytter flere glødende sneiper ned på gulvet isteden.

Reklame

Read Full Post »

Det er ingen som

 

Ingen puster, likevel roper noen. Det skremmer meg. Jeg trodde at stemme og utånding var gjensidig avhengig av hverandre. Det hjelper ikke å telle takplankene heller. Min elendige hørsel hindrer meg å motta det som fremstår som uforståelige morsesignaler.

Det roper igjen og fortsatt kjenner jeg ingen vibrasjoner fra stemmelepper. Måkene drar med seg skrammel fra søplekassene. En bie surrer, eller kanskje en veps? Jeg vil slippe den ut, men har glemt hvordan. Beina mine er fjetret til madrassen, som føles infisert av usynlig mugg. Jeg lurer på om det kommer fra selve stedet? Denne herlige byen, denne forbannede byen, som alltid pulserer, men aldri hviler.

Det er ingen som snakker lenger. Steinene vi sitter på er skarpe. Kan en liten forskyvning av vekten, fra den ene sitteknoken til den andre, slynge oss ut av bane?

Read Full Post »

Indre fotografier ( Skisse som kanskje kan bli noe?)

 

«Å fotografere et menneske, vil suge ut sjelen. «

-»Nei, bestefar,» svarte jeg . “ Jeg skulle gjerne ha et bilde av deg. Det er ikke farlig i det hele tatt.

Han gløttet forsiktig frem under den store hatten. “ Lover du? «

-»Æresord. «

Høsten kom. Jeg kan huske kastanjetreet veltet i stormen. De sa at Nidhogg gnagde over røttene. Da noen så at den gamle ormen skremte meg, ble det forklart at vann fra Urdarbrønnen alltid vil forhindre forråtnelse.

Etter at presten hadde lest, kom de ruslende ut av skogen. Lavmælt sang de toner på et språk jeg ikke forstod, men likevel kjentes hjemlig.

»Vuggeviser «hvisket far .“ De vugger ham til ro under den store moderen og faderens bryst. For de reisende er han ikke fanget her på en gammel gravplass. Han tilhører kun evigheten og seg selv.¦ Nå vet han alt. «

»Sjelen hans er fri,», hørte jeg meg selv svare.

Far la armen rundt skulderen min og vi ruslet vekk mens himmelen grånet av regn.

*

Jeg dro tilbake til gamlehjemmet der jeg hadde fotografert bestefar. Jeg gikk ikke inn. Han var jo ikke der mer. Like lite som han bodde i en grav på skogkirkegården. Han var heller ikke i noen film eller et fotoalbum.

Jeg tok frem kameraet og fotograferte huset. I vinduenes gjenspeil var jeg velvitende om jeg ville være synlig på det fremkalte fotografiet.

Read Full Post »

Om å bli lest av andre

Jeg forsøker å forme tankeskrift til noe mer. Det blir bare innledninger,jeg ikke vet om jeg klarer å bygge videre på. Jeg er ikke en gang sikker på hvor gode de er. Jeg vil gjerne arbeide med dem og jeg sletter, skriver og reviderer.

Disse linjene noterer jeg ned :

Tankene når gjennom veggene nå.

Rommene er lave, små og mørke. Rosemalingen på dørkarmene. Tunge feiende skjørt og klirring i nøkler.
Jeg holder rundt barnet som rister av gråt. Lukten av brent tre. Jeg legger merke til at huset bygger på seg selv for å vise meg fløyene.

Ansiktene er stivnet som gulne fotografier. Huset knaker og jeg prøver å slukke tidsflammene med hendene.

Alt som er tilbake et steinmuren og trestykker og jord. Mannen gransker meg fra vinduene.
*

Hva er det med rommene og fløyene? De er gjennomgående i flere tekster. De kommer fra de dypeste stedene og jeg prøvde lenge å ignorere dem. Jeg ville ikke skrive om dem, for å gjøre det ville være å gå der det brenner. Men det er der nerven ligger, som Gro Dahle sa til meg og når jeg slipper redningsbøyene vil jeg få frem bedre tekster. Kanskje er rett og slett det å skrive enda mer nakent, det som skal få meg til å gå inn i fløyene og rommene om natta? En responsleser på Hjemgjeld sa. « du skriver frem drømmene mine også. De hadde jeg nesten glemt.»

Det tok lang tid før jeg greide å virkelig ta til meg undervisningen. De enkle linjene var ikke bare det. Jeg vet ikke om hun skjønte at hun faktisk blottstilte meg? At hun speilet meg og fikk meg til å se meg selv som skriver gjennom hennes øyne. Første tilbakemelding satt jeg undrende og tenkte. « er det hun beskriver virkelig meg? Ser jeg meg selv sånn?» På den tiden ville jeg sagt nei, men etterhvert skjønte jeg at det hun oppfattet var hennes respons. En ærlig tilbakemelding er alltid en av mange sannheter, siden en tekst alltid vil være subjektiv.

Det gjør igjen at man må granske sitt skriverselvbilde på nytt for hver gjennomleser. Skriveren i hodet får altså en utfordring. Ikke minst må hun motstå lysten til å ta seg en dusj og rydde opp. Hun er nødt til å ignorere at hun står på en åpen plass med alles blikk på seg. ( som i virkeligheten bare er eget blikk. Men det er en hemmelighet hun ikke vet ennå. Hun ser det i små glimt, tenker det og glemmer igjen) På dette stedet må hun akseptere å være skitten, ulydig, rotete, svett og uflink. For det er når hun ikke prøver å tviholde på all kontroll, at hun plutselig kommer i en underlig skriverytme. Å flyte er skummelt og det er lite å støtte seg til, når man er i dette rommet. Innerst inne vet hun at det er den eneste friheten og det er den hun får omfavne stykkevis og delt, til den er mer og mer sammensmeltet med henne.

Read Full Post »

Bakom sanger om rød høst

makkere, venner
skrev ord
som ble til åkrer
av røde spirer

da høsten kom
med sin gule kappe
gjemte vi det modne kornet

de sa « let overalt»
men fryktet bienes stikk

selv om de slo i hjel
ble ånden levende

Read Full Post »

Tanker om tekst

Den ligger foran meg og puster, eller er det jeg som puster? I alle fall er det som ordene hever og senker seg og jeg myser nærsynt på dem. Dokumentene har ikke vokst så mye i dag og enda mindre siden fredag. Men de er der som en konstant påminnelse om oppgaven min. De skal danne basis om lærdommen jeg har tilegnet meg gjennom disse årene på universitetet. Om man i det hele tatt kan måle dannelse. Jeg tror det er derfor jeg er skremt av og til. Fordi jeg gjerne vil være i stand til å vise at jeg har forstått. Fordi dette er av enorm betydning for meg. Redd fordi jeg ikke vet hvor jeg er etter at oppgaven er levert. Da er jeg først i andres hender og dernest skal jeg bane meg vei i den skumle jungelen som heter arbeidslivet.

Jeg husker lykkefølelsen da jeg fikk pensumlisten i hendene første gang. Om noen uker skal jeg få lese disse bøkene å lære kodene deres. Jeg følte plutselig at jeg var på riktig hylle. At jeg var i ferd med å finne ut noe veldig viktig om meg selv. Jeg skulle flytte til Trondheim, en by jeg hadde besøkt for første gang høsten før og trivdes veldig godt i. Jeg husker enda den underlige følelsen av å komme hjem og dette var utslagsgivende for at jeg la vekk tanken på Oslo eller Bergen som studiebyer. Selv om Oslo var nærmere mitt kjære hjem, som fortsatt har stor betydning for meg og er godt å komme til. For meg er røtter og familien både viktig og skjønt å ha rundt seg. Jeg har aldri forstått tanken om å være mest mulig borte fra dem. Hvorfor skal jeg det? Jeg bruker med stor glede den lille tiden jeg har mellom studier sammen med dem. Men jeg forstod om å slå røtter flere steder og ikke minst at jeg også kan bygge et hjem utenfor kjernehjemmet.

Nå går altså denne tiden mot slutten. Absolutt ikke helt ferdig. Men nært nok til at jeg kjenner at dokumentene bør vokse jevnere og fortere enn de gjør. Jeg er friskmeldt og alt burde ligge til rette. Det er jeg som har ressursene og det er jeg nødt til å huske på. Jeg har faktisk fått basisen til å klare dette, like mye som mine medstudenter. Vi har lært det samme og vi skal nå vise hva vi kan. Det er fortsatt tid til å gjøre feil og det er tid til å korrigere. Veileder er dyktig tilstede og hun kan rådspørres. Det er bedre å bli oppmerksom på de svake punktene nå, før en sensor skal arbeide seg gjennom teksten.

Denne mandagen setter standarden for hele uka og jeg sitter på lesesalen denne ettermiddagen med en stor kopp te og føler egentlig ikke at det er så fælt at dokumentet ikke har vokst i helgja. Jeg har stått på lading : tuslet tur, lest, skrevet og rett og slett bygget meg opp. Jeg har pustet og at avbrekket som nevnt får dokumentet til å puste lover også flott. Da vet jeg at det kommer til å gå bra, det kommer til å vokse og jeg vet at jeg vokser sammen med det.

Read Full Post »

Hun som dytter i meg, utfordrer meg og får meg til å strekke meg lenger enn jeg trodde jeg kunne

I forbindelse med utgivelsen av Rikka Gan skriver Ragnhild Jølsen til lederen for bokhandelansattes forening i 1905 « Min bok Rikka Gan forstås så dårlig, men jeg tror dens tid vil nok alikevel en gang komme. Om ikke før, så når jeg er død. Jeg har lagt min sjel i denne boken, og for mig vil den sikkert alltid stå som den sanneste og beste»

Read Full Post »

Om skriverens tosidighet

Dikt er min absolutt svakeste side. Det er ingen hemmelighet. Men perfeksjonisten i hodet vil ikke akseptere sånne etablerte sannheter. Om du bare skriver på en annen måte eller jobber nok med det må det nok løsne tilslutt. Og jo da, jeg har fått til noen dikt som har fungert. Det er bare det at prosa er det som jeg er sterkest på. Når alt kommer til alt er dette også i orden. Det er en roman jeg ønsker å skrive!

Her om dagen fikk jeg en oppfordring av en venninne. Hun ville at jeg skulle skrive et dikt uten å egentlig tenke eller revidere. For meg som er en kronisk omskriver var det en kjempeutfordring å legge seg i andres hender på denne måten. Men samtidig er oppgaver også viktig så vi kastet oss ut i det. Vi gav hverandre den første linja og noen minutter. Og dermed var vi igang.

Resultatet mitt ble ikke det minste bra. Men det var noe spontant som påminnet meg om friskrift og fikk meg til å gruble masse etterpå. For selv om jeg er perfeksjonist til fingerspisene og det ofte har ført til at jeg holder kortene tett og er redd for at jeg ikke holder mål, er likevel friskrifta noe som er i meg. På skrivekurs med Gro Dahle ble jeg spurt om friskrift lå « intuitivt og naturlig» for meg. Jeg måtte innrømme at det er alltid metoder jeg har lett brukt, selv om jeg sliter med denne følelsen av utilstrekkelighet.

Hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke. Jeg bare velger å lese det som en bekreftelse på fremgang i det å ikke alltid ha kontrollen. Gjennom friskrifta har jeg slupper opp for meg selv. Men ved hjelp av oppgavene begynner jeg nå å åpne mer opp for andre.

Målet er en enda mer lekende og frigjort skriver som selv om hun fortsatt skriver flerutkast klarer å være spontan nok til å følge impulsene. Det forteller meg også at det er en tosidighet i det jeg gjør og kanskje når begge klarer å jobbe harmonisk vil veksten komme. Dette er spennende å utforske ytterligere. Lørdager er nå reine skrivedager hvor alt som heter master blir lagt på hylla. Vel, i alle fall på ei veldig vaklevoren hylle som stadig blir sjekket for å se om den fortsatt holder. Jeg vet i alle fall at det er riktig for meg å bruke tiden i det kreative rommet!

Read Full Post »