Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Rødpennsføde’ Category

Novembernatt

En gang
seint i november
sitter vi på trammen

det usagte

skaper volt
et sted mellom
halsgropa og strupen

Read Full Post »

Jeg går
mot vestvendte fløyer

håndtakene gløder
rommene bevrer

slår utover
gjennomborer hulerommene

slikker konturene med
tusen grundige tunger

på bergene finnes restene
av mine bortbrente helleristninger

Read Full Post »

Jeg ligger på sofaen og skriver. Askebegrene er fulle av brukte teposer ,og sneipene har havnet på gulvet. Av og til i korte skimt er noen utenfor glasset. Jeg kan kjenne den søte lukten sige gjennom og fylle hele rommet. Gardinene faller ned med et smell og skremmer musene. Jeg ler rått av de små beina. I alle fall tror jeg det er mus. For å være helt sikker måtte jeg brutt opp mellomtaket og laget et hull mot himmelen. Kanskje ville regndråpene dryppet ned og druknet dem? Hvordan skulle jeg overleve skrikene og den utmattede kavingen, til de tilslutt treffer taket mitt dumpt og overgivent. Nei, da er det bedre at de redde og tanketomme får lov til å være der oppe. At det innimellom, når det er noe de ikke kan indentifisere, skapes ubalanse i den jevne tassingen deres.

Jeg er tross alt hverken gud eller monster. Jeg aner ikke hvor lang tid det tar før noen drukner. Jeg vet heller ikke om de plutselig forstår at de kanskje kan reddes om de skaper en sammenfiltret flåte av tunge og gjennomvåte kropper. Kanskje vil mattheten skape refleksjon og gjennom tankene blir de selvstendige skapninger? Vil de da uttrykke sinne overfor det der under og skape nok press til at de kan få ned de siste plankene ? Når demningen brister ramler tusen mus nedover kroppen min og blir et fuktig og tett teppe? Kanskje er de ikke mus i det hele tatt. Jeg vet jo like lite om dem, som de gjør om meg.

Jeg ligger på sofaen og samler ordene. Det er ikke enkelt å slå strikk rundt dem for å sette dem i det mentale kartoteket. Her har uorden herjet altfor lenge. Jeg burde sikkert ha gått ut en tur, men det er altfor mye sol. Jeg blir her og dytter flere glødende sneiper ned på gulvet isteden.

Read Full Post »

 

Ingen puster, likevel roper noen. Det skremmer meg. Jeg trodde at stemme og utånding var gjensidig avhengig av hverandre. Det hjelper ikke å telle takplankene heller. Min elendige hørsel hindrer meg å motta det som fremstår som uforståelige morsesignaler.

Det roper igjen og fortsatt kjenner jeg ingen vibrasjoner fra stemmelepper. Måkene drar med seg skrammel fra søplekassene. En bie surrer, eller kanskje en veps? Jeg vil slippe den ut, men har glemt hvordan. Beina mine er fjetret til madrassen, som føles infisert av usynlig mugg. Jeg lurer på om det kommer fra selve stedet? Denne herlige byen, denne forbannede byen, som alltid pulserer, men aldri hviler.

Det er ingen som snakker lenger. Steinene vi sitter på er skarpe. Kan en liten forskyvning av vekten, fra den ene sitteknoken til den andre, slynge oss ut av bane?

Read Full Post »

 

«Å fotografere et menneske, vil suge ut sjelen. «

-»Nei, bestefar,» svarte jeg . “ Jeg skulle gjerne ha et bilde av deg. Det er ikke farlig i det hele tatt.

Han gløttet forsiktig frem under den store hatten. “ Lover du? «

-»Æresord. «

Høsten kom. Jeg kan huske kastanjetreet veltet i stormen. De sa at Nidhogg gnagde over røttene. Da noen så at den gamle ormen skremte meg, ble det forklart at vann fra Urdarbrønnen alltid vil forhindre forråtnelse.

Etter at presten hadde lest, kom de ruslende ut av skogen. Lavmælt sang de toner på et språk jeg ikke forstod, men likevel kjentes hjemlig.

»Vuggeviser «hvisket far .“ De vugger ham til ro under den store moderen og faderens bryst. For de reisende er han ikke fanget her på en gammel gravplass. Han tilhører kun evigheten og seg selv.¦ Nå vet han alt. «

»Sjelen hans er fri,», hørte jeg meg selv svare.

Far la armen rundt skulderen min og vi ruslet vekk mens himmelen grånet av regn.

*

Jeg dro tilbake til gamlehjemmet der jeg hadde fotografert bestefar. Jeg gikk ikke inn. Han var jo ikke der mer. Like lite som han bodde i en grav på skogkirkegården. Han var heller ikke i noen film eller et fotoalbum.

Jeg tok frem kameraet og fotograferte huset. I vinduenes gjenspeil var jeg velvitende om jeg ville være synlig på det fremkalte fotografiet.

Read Full Post »

Jeg forsøker å forme tankeskrift til noe mer. Det blir bare innledninger,jeg ikke vet om jeg klarer å bygge videre på. Jeg er ikke en gang sikker på hvor gode de er. Jeg vil gjerne arbeide med dem og jeg sletter, skriver og reviderer.

Disse linjene noterer jeg ned :

Tankene når gjennom veggene nå.

Rommene er lave, små og mørke. Rosemalingen på dørkarmene. Tunge feiende skjørt og klirring i nøkler.
Jeg holder rundt barnet som rister av gråt. Lukten av brent tre. Jeg legger merke til at huset bygger på seg selv for å vise meg fløyene.

Ansiktene er stivnet som gulne fotografier. Huset knaker og jeg prøver å slukke tidsflammene med hendene.

Alt som er tilbake et steinmuren og trestykker og jord. Mannen gransker meg fra vinduene.
*

Hva er det med rommene og fløyene? De er gjennomgående i flere tekster. De kommer fra de dypeste stedene og jeg prøvde lenge å ignorere dem. Jeg ville ikke skrive om dem, for å gjøre det ville være å gå der det brenner. Men det er der nerven ligger, som Gro Dahle sa til meg og når jeg slipper redningsbøyene vil jeg få frem bedre tekster. Kanskje er rett og slett det å skrive enda mer nakent, det som skal få meg til å gå inn i fløyene og rommene om natta? En responsleser på Hjemgjeld sa. « du skriver frem drømmene mine også. De hadde jeg nesten glemt.»

Det tok lang tid før jeg greide å virkelig ta til meg undervisningen. De enkle linjene var ikke bare det. Jeg vet ikke om hun skjønte at hun faktisk blottstilte meg? At hun speilet meg og fikk meg til å se meg selv som skriver gjennom hennes øyne. Første tilbakemelding satt jeg undrende og tenkte. « er det hun beskriver virkelig meg? Ser jeg meg selv sånn?» På den tiden ville jeg sagt nei, men etterhvert skjønte jeg at det hun oppfattet var hennes respons. En ærlig tilbakemelding er alltid en av mange sannheter, siden en tekst alltid vil være subjektiv.

Det gjør igjen at man må granske sitt skriverselvbilde på nytt for hver gjennomleser. Skriveren i hodet får altså en utfordring. Ikke minst må hun motstå lysten til å ta seg en dusj og rydde opp. Hun er nødt til å ignorere at hun står på en åpen plass med alles blikk på seg. ( som i virkeligheten bare er eget blikk. Men det er en hemmelighet hun ikke vet ennå. Hun ser det i små glimt, tenker det og glemmer igjen) På dette stedet må hun akseptere å være skitten, ulydig, rotete, svett og uflink. For det er når hun ikke prøver å tviholde på all kontroll, at hun plutselig kommer i en underlig skriverytme. Å flyte er skummelt og det er lite å støtte seg til, når man er i dette rommet. Innerst inne vet hun at det er den eneste friheten og det er den hun får omfavne stykkevis og delt, til den er mer og mer sammensmeltet med henne.

Read Full Post »

makkere, venner
skrev ord
som ble til åkrer
av røde spirer

da høsten kom
med sin gule kappe
gjemte vi det modne kornet

de sa « let overalt»
men fryktet bienes stikk

selv om de slo i hjel
ble ånden levende

Read Full Post »

Older Posts »